Hvorfor er Norge det eneste landet som ikke tjener på immigrasjon?

i Økonomi av

Verdens land tjener på immigrasjon. Det sier alle. OECD. Økonomer og forskere. Universiteter i alle land. Analyseavdelingen til The Economist. Regjeringer. Organisasjoner, demografer og forskere. Så hvorfor er det ingen i Norge som forteller oss at hele debatten om hvor mye disse menneskene koster er en eneste stor bløff?

TEKST GRETE GAULIN

Bær over med en liten digresjon:

Statistisk Sentralbyrå – i dagligtalen kalt SSB – er i hardt vær. Noe av striden er knyttet til en forsker som har satt opp et «regnskap» over utgifter og inntekter over innvandring til Norge. Den har vi kastet et blikk på. Og den korte dommen er: en komplett uforståelig rapport. Noen eksempler:

«Våre beregninger av økonomiske virkninger av ulike forutsetninger om migrasjon baserer seg på korresponderende befolkningsfremskrivninger som er nærmere presentert i …»

«Kombinasjonen av eksogene verdensmarkedspriser og konstant skalautbytte fører normalt til likevekter, der antall K-næringer gjennom konkurranse er redusert til antall primærfaktorer.»

«… Hvorvidt en slik dekomponering gir interessant innsikt, avhenger av at det virkelig er ikke-trivielle relevante effekter av å øke innvandringen i kun ett år. En grunn til at effektene er komplekse er egendynamikk, som rendyrkes når den eksogene endringen skjer i kun ett år.»

Så la oss overlate SSB til patrisiere som skjønner den slags språk (mens vi lurer på hvem vårt statistiske byrå skriver for) og rette oppmerksomheten mot dem som er i stand til å formidle kunnskap. Hvor mye tjener eller taper ulike land på en forholdsvis høy innvandring?

Hvorfor snakker ingen om inntektene?
Ja, det er komplekst. Det avhenger av alderen på dem som kommer, utdannelse og deltakelse i yrkeslivet, hvor de kommer fra, hvor lenge de blir, hvor mange barn de får og deres deltakelse i yrkeslivet på lengre sikt, hvor langt tidsperspektiv man har og så videre og så videre. Men i det store og hele skal man lete lenge etter kilder som mener høy innvandring er en utgift som knekker vestlige lands velferdssystemer.

Les et motinnlegg her.

Det er ikke innvandrere som knekker velferdsstaten, men alle vi andre. Å hevde at noen millioner immigranter som blir boende med sine familier i mottakerlandet er en økonomisk byrde ingen stat kan leve med er det samme som å si – hvis man tar utgangspunkt i Norge – at et land som har flere enn fem millioner innbyggere er dømt til økonomisk apokalypse. Det henger ikke på greip, for å bruke et begrep fra det gamle bondesamfunnet. Et land på åtte millioner mennesker er like bærekraftig som et land på fem millioner. USA kunne aldri ha blitt en supermakt hvis immigrasjon hadde vært en bruttoutgift for mottakerlandene. Den kjensgjerning gjelder i dag også.

Fakta: NOU 2011: 7: «Konsekvensene av migrasjon for velferdsmodellens utvikling er avhengig av hvem som kommer, hvilke ressurser de bringer med seg, og i hvilken grad de integreres i norsk arbeids- og samfunnsliv.

OK: Kort sikt og lang sikt. Raske folkeforflytninger kan definitivt medføre bruttoutgifter for en stat. Men det som ikke alltid framgår i den offentlige «diskursen» er at noe – mye? – av den utgiften dekkes av en allerede integrert innvandrerbefolkning som jobber og betaler skatt, kjøper mat og betaler moms, klipper seg, kjøper klær, bil og leilighet, bidrar til flere arbeidsplasser fordi det trengs flere mennesker til å yte disse tjenestene, og dermed også bidrar til at brutto nasjonalprodukt blir større. Dertil kommer at en første bruttoutgift oppveies av disse innvandrernes barn som går inn i yrkeslivet, kjøper bil og leilighet, klipper seg og handler i våre butikker etc.

I Norge ligger sysselsettingsraten blant innvandrere i stort på 60,2 prosent mot 65,6 for hele befolkningen (2016-tall). Det tallet er lavere enn dem – for begge grupper – vi vanligvis hører fordi SSB opererer med aldersgruppene 15-74 år.  I en annen statistikk fra tredje kvartal i år ligger sysselsettingsraten for hele Norge på 70,1 prosent, men her er ikke innvandrere med som sammenligning, så la oss holde oss til 2016-tallene. Det betyr at andelen innvandrere som jobber er lavere enn andelen kvinner som jobber (67,5).

Det moderne Oslo.

I USA ligger sysselsettingsraten for hele befolkningen i alderen 15-64 år på 69,4 prosent – og selvfølgelig en god del lavere i aldersgruppen 15-74 år (de bruker ikke de aldersgruppene) I Frankrike ligger den på 64,6 i aldersgruppa 15-64 år, i Belgia på 62,3 prosent. Men i Tyskland ligger den høyere, på 74,7 og i Norge i denne aldersgruppa på 74, 4. Alle tall er fra OECD.

Poenget er at sysselsettingsraten blant norske innvandrere ikke ligger så himla langt unna sysselsettingsraten for hele USA, og det landet går ikke konkurs med det første.

Dertil kommer alle de andre faktorene. Og la oss se litt på noen enkeltland og hva man har funnet ut for dem.

«Økonomisk vekst krever vanligvis befolkningsvekst»
«Ti år fra nå av,» sa professor i økonomi ved University of California, Berkeley, David Card, i august i år, «vil vi være en haug med gamle mennesker med altfor få lavutdannede arbeidere til å skifte bekken. Det kommer til å bli et stort problem.»

Problemstillingen er ikke ny for dem som jobber seriøst med innvandring og hva den kan bety for en aldrende befolkning i den vestlige verden. Det handler ikke bare om at immigranter ofte er yngre enn befolkningen ellers, men at de øker folketallet og dermed også prospektene for økonomisk vekst. Det skyldes både at de er yngre enn snittet når de kommer, og at første generasjon innvandrere følger reproduksjonsmønsteret fra sine hjemland og ofte har en høyere fertilitetsrate. (Merk at det ikke gjelder for annen og tredje generasjon innvandrere, som adopterer mottakerlandenes fertilitetsrate.)

«Økonomisk vekst krever vanligvis befolkningsvekst,» skriver sjefen for globale strategier ved Morgan Stanley Investment Management, Ruchir Sharma – i nok et eksempel på at den beste fanebæreren for migrasjon er kapitalismen. Han spør: «Hva er det som gjør Amerika stort? Det handler mindre om produktivitet enn om befolkning, mindre om Google og Stanford enn om babyer og immigrasjon.»

Han peker på at befolkningsveksten i USA har vært åtte ganger så høy som befolkningsveksten i Europa det siste tiåret, og at det er denne differansen som utgjør nesten hele forskjellen mellom lav vekst kontra høy vekst. Han skriver i mai år: «Befolkningsveksten i USA, inkludert immigrasjon, har stått for omtrent halvparten av den potensielle økonomiske vekstraten i USA mens den bare har utgjort en seksdel av veksten i Europa og absolutt ingen ting i Japan.»

Og beviset? BNP pr hode i USA ligger på nøyaktig samme nivå som i Europa og Japan. Det er altså veksten i folketallet som utgjør forskjellen mellom en forholdsvis god økonomi i USA mot en forholdsvis dårlig i Europa og totalt fraværende i Japan.

I USA har immigranter stått for mellom en tredel og halvparten av befolkningsveksten de siste tiårene. I Storbritannia, Canada og Australia har immigranter stått for over halvparten av befolkningsveksten det siste tiåret. Det er de samme statene som har hatt den høyeste økonomiske veksten i den perioden.

Det stopper ikke der, selvfølgelig. Nylig skrev Eduardo Porter i New York Times: «en fjerdedel av jordbruksarbeiderne i USA er illegale immigranter. Åtte av de 15 yrkene man forventer vil oppleve den raskeste veksten fram til 2024 – pleie, helsehjelp, produksjon og tilbereding av mat, vaktmestere etc. – krever i praksis ingen skolegang i det hele tatt.»

I dag utgjør illegale og legale immigranter 46 prosent av arbeidsstokken innen fiskeri, jordbruk og skogbruk. I bygg og vedlikehold står de for 35 prosent av alle ansatte, innen data og matematiske vitenskaper for 25 prosent og innen velferd, helse og andre omsorgsrelaterte tjenester for om lag 20 prosent.

Betaler mer skatt enn folket selv
Alle land er ikke USA. Men før vi stanser fortellingen om denne svære giganten kan vi føye til at barn av immigranter betaler mer inn til statskassa – den føderale og på delstatsnivå – enn det barn av etniske amerikanere (hvis det finnes noe sånt) gjør.

Og så kan man i forbifarten ta med den digresjon at en polsk bygningsarbeider i Norge nødvendigvis må innbetale mellom 100 000 kroner og 150 000 kroner i skatt hvert år hvis de har en lavt lønnet jobb. Hvis de har jobbet i to år, kan man selvfølgelig doble det beløpet. Det hender familiene deres i Polen har rett på velferd fra den norske staten etterpå. Men det skal godt gjøres at denne enkle bygningsarbeideren blir et tap for den norske staten. Og enda mindre er sjansen for at polske arbeidere som gruppe er et tapsprosjekt for vår høyt verdsatte velferdsstat.

Det er få debatter som får med seg disse tallene. Men man kan alltids spørre seg hvorfor Norge er det eneste landet i hele verden der immigranter er et storstilt tapsprosjekt.

Fakta: SalMar har ansatte fra 23 nasjoner i anleggene sine nær Trondheim. Kilde: The Economist

Sant nok: Det er forskjell på høyt utdannede og lavt utdannede immigranter. Det er også forskjell på hvor de kommer fra. I Norge ligger asiater og afrikanere et godt stykke under den allmenne sysselsettingsraten på litt over 60 prosent. (Afrikanere er helt nede i 43 prosent, men altså i aldersgruppa 15-74 år.) Også andre land har lav yrkesdeltakelse blant kvinner og enkelte landgrupper. Likevel er oppsummeringen at immigrasjon er et vinn-vinn både på mellomlang og lang sikt de fleste steder.

Her er hva ekspertene har oppsummert gjennom en rekke år.

I mai i år kommenterte tidsskriftet The Economist Theresa Mays mål om å kutte antall immigranter med to tredeler, ned til under 100 000 i året, slik: «Den største faren er at Mrs. May lykkes. Den økonomiske skaden vil bli betydelig, ikke minst i forhold til virkningen på offentlige inntekter.» Regjeringen har selv regnet ut at med en netto-migrasjon i 2060 på rundt 100 000 personer vil den offentlige gjelden være tretti prosentpoeng høyere som andel av BNP enn hvis antall immigranter var 200 000, refererer The Economist.

Fakta: Mellom 1995 og 2011 sto immigranter for et positivt bidrag til den britiske staten på fire milliarder euro. Etniske briter sto for et negativt bidrag på 591 milliarder euro. Kilde: Christian Dustmann fra University College London og Tommaso Frattini fra universitetet i Michigan.
Fakta: Mellom 2001 og 2011 bidro øst-europeiske immigranter med fem milliarder pund i netto inntekter til den britiske staten. Kilde: Samme.

Immigranter returnert eller sendt tilbake fra USA 1990 til 2015.

Kastet ut illegale. Måtte hyre inn gjestearbeidere
Og videre: I juli oppsummerte tenketanken New American Economy at arbeidsstyrken på amerikanske farmer sank med tjue prosent i årene 2002 til 2014 – de siste årene som en følge av Obamas intense jakt på illegale immigranter (han klarte å deportere 350 000 de første fire årene av sin presidentperiode). I California sank arbeidsstyrken med 40 prosent i samme periode. Og det, oppsummerer NEA, tilsvarer et årlig inntektstap på tre milliarder dollar hvert år.

I en av statene som har vært mest anti-immigrasjon i USA, nemlig Alabama, kastet de ut alle «illegals» på begynnelsen av 1990-tallet bare for å oppdage at de måtte hyre inn gjestearbeidere fra Afrika, Haiti og Puerto Rico fordi kyllingproduksjonen var i ferd med å gå dukken. (Hvilket hadde vært bra for kyllingene).

En oppsummering fra amerikanske myndigheter viser at immigranter har bidratt med netto 50 milliarder dollar til statskassa siden 1990. To britiske forskere (Geoffrey og Guy Edwards) har konkludert med at migranter fra andre land i Europa har høyere yrkesdeltakelse og betaler mer i skatt enn britisk-fødte. Tony Blair skrev i The New York Times i juni 2016 at «de nyeste immigrantene fra Øst-Europa betaler inn mye mer i skatt enn de tar ut i velferd.» EU oppsummerte, på høyeste hold, i 2015 at tre millioner immigranter ville føre til en økning på ca. 0,25 prosent i BNP fordi: 1: tilstrømningen vil øke offentlige utgifter og dermed fungere som stimulus for den europeiske økonomien, 2: fordi det vil øke antall mennesker i arbeidsstyrken og 3: fordi de vil kontre en aldrende befolkning.

«I motsetning til et generelt inntrykk», oppsummerte Stefano Scarpetta i noe som heter Department of employment, labor and social affairs i OECD i 2015, «så er immigranter ofte godt utdannet og bidrar mer i skatter enn det de koster.»

OK. Budskap mottatt, antakelig – bare en liten ting til. En rapport fra Julian di Giovanni fra Universitat Pompeu Fabra i Barcelona, Andrej Levtsjenko fra universitetet i Michigan og Francesc Ortega fra New Yorks City University konkluderte med at, «all things considered», som det het, så ville flertallet av OECD-landene være fattigere uten immigrasjon. «De landene som har den største immigrantbefolkningen, som Australia, Canada og New Zealand, så en økning i inntekt pr. hode på mellom 7 og 12 prosent.

Fakta: Mellom 1990 og 2005 ble 25 prosent av de hurtigst voksende amerikanske selskapene startet av immigranter. Kilde: Ted Widmer, Carnegie Council for Ethics in International Affairs.

Big Business anklages for å slippe inn billige arbeidere slik at andre blir arbeidsløse. Tegning i satirebladet Puck i 1888.

Fører ikke til lavere lønninger for alle andre
Den store, omforente og generelle enigheten er at arbeidsinnvandring ikke fører til lavere lønninger. Men det kan ramme arbeidere i statiske økonomier som USA, der befolkningen i dag har lavere sosial mobilitet enn Europa og heller ikke flytter på seg i like stor grad som før.

Ei heller er det nødvendigvis slik at innvandrere tar jobbene som ellers kunne ha gått til landenes egne arbeidere.

Igjen – ta det amerikanske jordbruket som eksempel. Når Trump – og Barack Obama gjorde nøyaktig det samme – tvinger meksikanske arbeidere ut av USA, så fører ikke det til at de store farmene sysselsetter amerikanere i stedet. Det fører derimot til at de legger om til mindre arbeidsintensiv produksjon – fra frukt og grønnsaker til nøtter, for eksempel. Eller at de automatiserer driften. Eller at de kjøper eller leier jord i Mexico.

«Utenlandske arbeidere vil alltid høste avlingene våre,» sier lederen for Western Growers Association, Tom Nassif, til New York Times. «Det eneste spørsmålet politikerne i Washington bør stille seg, er hvorvidt de skal høste dem her eller i et annet land.»

En undersøkelse fra 30 år tilbake, gjennomført av økonom David Card, fant at 100 000 cubanere som landet i Florida verken førte til høyere arbeidsledighet eller press på lønningene i dette området.

Da Barack Obama deporterte 350 000 uautoriserte immigranter i sin første periode, førte ikke det til noe press på lønningene oppover i stater som ble hardt rammet av deportasjonene – som for eksempel Arizona. Arizona gjorde det ikke noe bedre på lønningssiden enn stater som ikke ble særlig hardt rammet – som Delaware, Pennsylvania og West Virginia. Tvert imot var det slik at innenlandske arbeidere i stater der mange immigranter ble jaget ut opplevde en forverring i sin levestandard som en følge av Obamas hardhendte deportasjonslinje. Alt ifølge en studie foretatt av de to forskerne Giovanni Peri og Annie Laurie Hines ved University of California.

Årsaken, mener de to, er at raids og deportasjoner skaper usikkerhet i markedet, og at flere kvier seg for å sette i gang noe. De blir også hindret i å øke produksjonen fordi de mangler arbeidskraft. Da immigrasjonspolitiet jaktet på ulovlige innvandrere på en soppfarm i Pennsylvania for noen år siden, førte det til at arbeidere forsvant over en lav sko fra gårdene som lå i området rundt. Resultatet var lavere produksjon over hele linja.

I USA anno våren 2017 var det 30 000 færre jordbruksarbeidere enn bare ett år før, våren 2016. Likevel har lønningene til amerikanske jordbruksarbeidere ikke engang klart å henge med den lille inflasjonen oppover. Fravær av innvandrere fører med andre ord ikke til at lønningene øker. I det minste ikke i USA.

Dyttet dem over til andre jobber
Og ikke i Danmark heller, skal man tro en undersøkelse gjennomført av Mette Foged og Giovanni Peri. Den viser at immigranter som kom til landet mellom 1991 og 2008 dyttet lavt utdannede dansker ut av lavkompetanseyrker og over til litt høyere kompetanseyrker.  En undersøkelse i regi av universitetet i Oxford og Bank of England ga som resultat at en økning i andelen immigranter i praktiske yrker senket lønningene i disse yrkene med «bare» to prosent.

Og: en mye større undersøkelse gjennomført i 35 OECD-land viser at immigrasjon i perioden 1990 til 2000 hadde en positiv effekt på lønningene til landets egne arbeidere. Den undersøkelsen var gjennomført av Frédéric Docqier fra Université Catholique de Louvain i Belgia, Caglar Ozden fra Verdensbanken og tidligere nevnte Giovanni Peri.

Så – med hele denne regla bak oss: Hvorfor er det sånn at alle er så skråsikre på at Norge ikke har råd til immigranter? Sant nok. Det er uenighet der ute. Men ikke så mye. Og om noen tall er stridens eple, så er de på den annen side så oppsiktsvekkende på linje at de i det minste må med i debatten? Eller?

PS: Vi har ikke tatt med Brochmann-utvalget. Glem Brochmann-utvalget. De oppsummerer selv: «Vårt utvalgs mandat tilsier at analyse av flyktninginnvandringens konsekvenser er denne utredningens viktigste oppdrag.»
Det er derfor underlig at denne rapporten siteres i debatten om immigrasjon i det hele tatt.

Hovedbilde: På vei til Nord-Europa men stanset i Evros i Hellas. 

Publisert i Globalt Perspektiv den 22. november 2017