En annerledes tolkning av Trump: Joda, mannen leverer

i Politikk av

OPPDATERT 09.05.2018. Mens Donald Trump snurrer stadig fortere rundt seg selv, skaper små sjokk her og der og i det hele tatt fortsetter å være uforutsigelig, løgnaktig og enevoldshersker in spe, er følgende oppsummering på sin plass: Joda, mannen leverer. Han har allerede gjort ganske mye av det han lovet.

TEKST GRETE GAULIN

Tolker vi verden med ønskebrillene på? En vanlig oppsummering har vært at Donald Trump er en mislykket president.

Men det er ikke helt sant. Faktisk er det ikke sant i det hele tatt hvis man ser Trump i lys av det han lovet.

I løpet av sin tid i Det hvite hus har Trump skutt ned en viktig handelsavtale – TPP, The Trans-Pacific Partnership mellom USA og elleve asiatiske land – og gitt en annen – NAFTA, mellom USA, Canada og Mexico – et betydelig skudd for baugen. Han har godkjent de to omstridte oljerørledningene Keystone XL og Dakota Access, satt en miljøskeptiker inn i miljødirektoratet EPA, utnevnt en konservativ høyesterettsdommer, tatt et oppgjør med industri som flagger ut, vært fryktinngytende (sic) i internasjonale relasjoner, truet Nord-Korea med atomkrig, tatt knekken på IS og slått ut Syrias kjemiske våpen – i det minste noen av dem. Han har dertil sendt børsen til nye høyder, redusert arbeidsledigheten, gitt de militære det de militære alltid vil ha – penger og fri dømmekraft i skarpe situasjoner – og erstattet sjefen for Federal Reserve Janet Yellen med sin egen mann Jerome Powell.

Han har dessuten, pr. mars 2018, fått en skattereform på plass som drysser penger over de aller rikeste, har godkjent Jerusalem som Israels hovedstad, slått beina under Obamas helseplan og startet en potensiell handelskrig mot Kina med tariffer på stål og aluminium og varslede sanksjoner til en verdi av 150 milliarder dollar.

Høyesterettsadvokat Neil M. Gorsuch sverges inn. En seier til Trump.

Og så har han selvfølgelig sparket en FBI-sjef helt straffefritt – bare dette sparket til The Establishment er antakelig nok til at mange av hans velgere gnir seg i hendene – blitt venner med Kim Jong-un og skrotet atom-avtalen med Iran.

Noe av dette er symbolpolitikk, og ikke alt er hans fortjeneste. Men det er nå engang slik at det er presidenten som får æren for ting som går bra i demokratier, og ting som går dårlig for den del.

Det er sant at det ikke har kommet noen mur mot Mexico ennå (annet enn den som er der allerede), men han sier han skal plassere ut 10 000 deportasjonsagenter og 5000 ekstra grensepoliti. Pr. september i fjor  hadde han klart å forvise om lag 80 000 illegale immigranter, noe som for øvrig er færre enn for samme periode i fjor og også færre enn det Obama klarte totalt (han endte opp med 350 000 deporterte i sine første fire år.) Men retorikken er der, og han kan leve en stund på den.

Kort oppsummert: Han leverer på det som velgerne ville han skulle levere på. Han leverer «bedre» enn de fleste oppsummerer og han har tre år igjen til å gjøre enda mer.

Det er ikke hans manglende evne til å skaffe fram de politiske varene som vil felle ham. Spørsmålet er om noe annet eller noen andre kan føre til det resultatet.

Partiet vil felle Trump?
Der det første året ble brukt til å skape lave odds for at mannen ville bli kastet, er det i dag klart at en rekke av de nettverkene som kunne ha kastet ham ikke ønsker eller ikke klarer det.

Faktisk er det bare én mann som kan felle Trump, men la oss komme tilbake til ham. Først noen premisser som verden har festet håp til men som ikke vil manifestere seg.

For det første:

Partiet vil ikke felle Trump (lenger.) All intern kritikk av den sittende presidenten, og den er steinhard også fra republikansk hold, kommer fra senatorer på vei ut eller fra veteraner som ikke har noe å tape. Personer i kretsen rundt Trump som mange håpet på – som for eksempel forsvarsminister Jim Mattis eller stabssjef John F. Kelly – er helt inne i den ganske skrukkete Trump-folden. I Kongressen vender man det døve øret til i håp om å få på plass noe av det som «The Grand Old Party» håpet på. Og så har man selvfølgelig den gruppa som alltid har vært med Trump.

«Can Republicans escape Trump?» Spørsmålet ble stilt av spaltist Ross Douthat i New York Times i fjor høst. Nei, svarer han selv. Donald Trump har i dag støtte fra kjernen i partiet fordi den rene sentripetalkraften krever det når mannen nå en gang har blitt valgt.

«Selv med en oppslutning ned mot tjuetallet vil det være sannsynlig at Trump blir partiets neste presidentkandidat,» skriver Douthat.  Bare «økonomiske nedgangstider, en oversjøisk fiasko så spektakulær at den ikke kan snakkes ned av Fox’ «talking heads», en tiltale mot et familiemedlem, en mislykket høyesterettsutnevnelse hvis det kommer en til, et eller annet merkelig og «Trumpy» man ikke kan forutse – bare det kan svekke Trump så mye at partiet begynner å lete etter en annen kandidat. «

Velgerne vil heller ikke felle Trump
Mannen blir riktignok bare tilgodesett med litt over 40 prosents oppslutning, men det er i folket som helhet. Andelen republikanske velgere som støtter ham er fortsatt over 80 prosent og hva verre er: den har konsolidert seg blant velgere som ikke falt for sjarmen hans i første omgang. Trump har ikke lenger støtte bare fra nasjonalister og populister og hvite, frustrerte (med all rett) arbeidere. Han har økende støtte blant ideologiske konservative, og også evangelister og konservative religiøse som var skeptiske i starten har falt ned på Trumps side, om ikke annet så som en støtte til hans visepresident – under slagordet «In Pence we trust

Trump i møte med bilindustriens ledere.

Kan demokratene felle Trump, altså ved neste presidentvalg?

Det er særdeles usikkert. Demokratene kan faktisk allerede være på vei til å tape mellomvalget , av den enkle grunn at det er flere usikre demokrater på valg enn det er republikanere. Og hvis de taper kampen om Kongressen ved mellomvalget, kan det være at partiet blir så demoralisert at de ikke takler bikkjeslaget to år etter. Sies det.

Nåja, det er bare matematikk, men mange er bekymret over at partiet legger seg for langt til venstre, der velgerne ikke er. Det er sant at USA ikke er et «sentrum-høyre-land» når man ber velgerne gi prioriteringer i politiske spørsmål – de er forbausende ofte sentrum-venstre-orientert, viser en fersk undersøkelse gjennomført av Democracy Fund Voter Study Group. Faktisk svarer hele 73,5 prosent slik på omfordelingsspørsmål at de rent objektivt ligger i sentrum-venstre-lei selv om de nå skulle kalle seg konservative.

Valgresultatet i 2016. Republikansk i rødt.

Men de kliner seg ikke opp mot Bernie Sanders-linja akkurat. Skal demokratene ha noen sjanse til å vinne neste mellomvalg og neste presidentvalg, må de både legge seg i sentrum og overvinne det som kalles «spread» – marginen mellom seier og nederlag. De må også klare å få uttelling fra demografiske endringer i USA, noe som kan gå fløyten hvis partiet blir for venstrevridd, oppsummerer forståsegpåerne.

Tallene viser fallitterklæringen fra demokratisk side: Det er altfor få hispanics, svarte og asiatiske velgere som er villig til å ta jobben med å registrere seg og stemme på et demokratisk parti som, ifølge journalist i Daily Beast og forfatter av boka Democracy: A Journal of Ideas, Michael Tomasky, gjorde «altfor lite for å blokkere ulikhetene i inntekt – pluss en rekke andre ting» (de ikke gjorde).

Demokratene vil måtte slite hardt for å vinne de 24 setene de må ha ekstra i Representantenes hus for å vinne mellomvalget. Og her er regnestykket The Economist presenterer:

Det er syv millioner Obama-Trump-velgere, altså velgere som stemte Barack Obama i 2012 og Donald Trump i 2016. Det er bare fire prosent av landets velgere, men de er konsentrert i det industrielle nord-øst og i Midtvesten. Det er nettopp her demokratene har potensielt mest å vinne. Men bare 16 prosent av Obama-Trump-velgerne angrer at de stemte på Trump. 

Det er ikke helt opplagt at det blir noe valgskred for demokratene i år, ei heller i 2020.

Følg Robert!
Så hvem kan felle Trump? I skrivende stund skrider saken om hvorvidt presidenten «sammensverget» seg med russiske myndigheter for å skape drittpakker om Hillary Clinton sakte framover. Tre er tiltalt, og spesialanklager Robert S. Mueller har bedt Det Hvite Hus utlevere dokumenter knyttet til avskjedigelsen av FBI-sjef James Comey.

Pluss, selvfølgelig, at milliardær Tom Steyer nå bruker 10 millioner dollar på en PR-kampanje for å få stilt Trump for riksrett.

Hvis Trump faller i løpet av perioden vil det være jussen som sørger for det. Men en riksrettssak er heller ikke noe sikkert kort. De forholdsvis tafatte demokratene nekter inntil videre å ta i-ordet (impeachment) i sin munn.

«Republikanske strateger har oppsummert at hvis de blir ved Mr. Trumps side, så vil han være president helt til 2025,» skriver The Economist, og konkluderer: 

«And they may be right.»

Publisert i Globalt Perspektiv 13. november 2017.