En lyninnføring i euroen og dens (tyske) problem

i Økonomi av

Mye går bra i Europa akkurat nå. Så hvorfor er økonomene fortsatt så sikre på at hele det felles byggverket som heter Den europeiske union vil bryte sammen? Eller, for å være mer presis, hvorfor er de så sikre på at euroen – som altså overlevde tidenes finans- og kredittkrise – vil ende som et av historiens mange feilslåtte eksperimenter?

TEKST GRETE GAULIN

Det er kanskje en aldri så liten anakronisme å snakke om Europas problematiske framtid akkurat nå. I hvert fall hvis man med «Europa» mener den europeiske unionen.

Mye går riktig bra på vårt historisk trøblete kontinent anno høsten 2017. Ekstremnasjonalistene tapte valget både i Nederland og Frankrike, sjokket etter Brexit er absorbert, verdens flyktninger er presset tilbake dit vi åpenbart vil ha dem: lengst mulig unna, og fellesvalutaen hangler videre.

Så hvorfor er det så mange (økonomer) som fortsatt vender tommelen ned for det gigantiske eksperimentet som er EU?

To ting ligger i skepsis-potten. Det ene er Tysklands dominerende stilling. Det andre er euroen. De to tingene henger naturligvis sammen.

Det siste først. For euroen hviler fortsatt på det samme sviktende underlaget som den gjorde ved fødselen i 1999, nemlig at den mangler de politiske institusjonene som en felles valuta krever. Det gjør at euroen dekker økonomier som spriker i absolutt alle retninger.

Fra G-20 møtet i år. Merkel symbolsk i front.

Sprikende økonomier
De spriket da euroen ble innført også, først som en måte å drive finansielle transaksjoner over grensene på, dernest som en faktisk valuta med mynter og sedler og egen design.

Euroen etablerte rigide regler for gjeld, budsjettunderskudd, inflasjon og rente. Den snørte alle euroland inn i et felles økonomisk korsett, og renta falt i land hvis økonomier gikk så det grinte og som burde hatt en høy rente. Det «rammet» spesielt land som Hellas, Irland, Portugal, Spania og Italia. Den lave renta pøste penger ut på markedet fordi det var billig å låne. Resultatet var – og la oss ta Hellas som eksempel, selv om de altså ikke var de eneste – at greske banker og den greske staten tok opp svære lån og levde i en overflod det ikke fantes verdier bak i realøkonomien.

Dertil kom at disse mer perifere økonomiene ble lagt under en europaraply som plutselig gjorde dem attraktive for investorer – som oppfattet at de opprinnelig svake økonomiene nå var garantert av hele EU. Det førte til at enda mer penger ble pøst inn.

Det gikk som det måtte gå. Gjelden ble altfor høy, og byggverket begynte å kollapse. Investorene fikk kalde føtter og forlangte høyere rente på pengene de lånte den greske staten – det er det som kalles yields.* Etter hvert ble det så mye dyrere for den greske staten å låne penger enn det for eksempel var for Tyskland at forskjellen lå opp mot ti prosent – det er denne forskjellen som kalles spread.

Det holdt på å ta knekken på hele euroen, og grexit gikk inn i språket som både en mulig utvei og en mulig spiker i likkista for pengeunionen. Men valutaen overlevde, så vidt det var. Problemet er selvfølgelig at euroen fortsatt er fellesvaluta for økonomier som spriker i alle retninger, og det er nok å nevne at Tyskland har et budsjettoverskudd på 0,8 prosent av BNP og en gjeld på 68,3 prosent av BNP mens de tilsvarende tallene for Spania er 4,5 prosent underskudd og 100 prosent av BNP i gjeld.

Disiplin! Disiplin!
Det var ikke Tyskland som krevde en ny valuta for Europa. Kravet kom fra de andre medlemslandene som en måte å vingeklippe et samlet Tyskland på og forankre den nye giganten i Europa.

Litt nostalgi: 50-francseddelen med motiver fra Den lille prinsen.

Men det var tysk dominans som la rammene for euroen. Med lav rente og lave lønninger etter at tyske arbeidere ble satt i skvis, ble det langt lettere for Tyskland å eksportere. Varene ble billigere fordi euroen kostet mindre enn den sterke, tyske D-marken, og både Europa og ikke minst Kina la handelen til Berlin. Pengene strømmet inn i Tyskland og gjorde landet til den flinkeste eleven i euroklassen – lav arbeidsløshet, lav gjeld og et budsjettoverskudd som pr. i dag har kumulert til ufattelige 300 milliarder dollar – formidable 8,3 prosent av brutto nasjonalprodukt. Og hvis noen skulle lure: Ja, det er et større overskudd enn det kineserne har, som ofte blir beskyld for valutamanipulering for å selge billig og kjøpe dyrt.

Handelsoverskudd betyr at et land selger mer enn det kjøper. Med et handelsoverskudd også i forhold til EU, betyr det at andre EU- og euroland kjøper langt flere tyske varer enn tyskere kjøper greske eller franske varer. Det fører til en rekke problemer:

Det ene er at andre land i Europa må «balansere» Tysklands handelsoverskudd med et tilsvarende underskudd. Hvis ikke, vil ikke unionsøkonomien gå rundt – det vil rett og slett bli for liten etterspørsel til å holde systemet gående. Andre land må altså kjøpe mer enn de selger for å oppveie at Tyskland selger mer enn de kjøper, og det bidrar selvfølgelig til at de pådrar seg et handelsunderskudd.

 

Det andre er at dette handelsoverskuddet som gir grønne tall gjennom hele den tyske økonomien produserer en viss tysk «arroganse» – et krav om at resten av Europa bør lære av dem. Noe som har fått de andre EU-landene til å klage bittert over at «Tyskland krever budsjettdisiplin fra stater med høy gjeld uten å erkjenne at stater har høy gjeld fordi de kjøper varer fra Tyskland uten å klare å selge noe til dem.»

For å sette det bare litt på spissen.

Det ærverdige men ofte meget utskjelte IMF – det internasjonale pengefondet – sier i en krass rapport om Tyskland at «dets handelsoverskudd er større enn hva som kan rettferdiggjøres og hva som er ønskelig for global, økonomisk stabilitet.» Samme fond skriver at «Tysklands effektive vekslingskurs er 10-20 prosent under naturlig verdi» – varene er altså 10-20 prosent billigere enn de burde ha vært. Noe som selvfølgelig skyldes en de facto devaluering av landets valuta fordi euroen var mindre verdt enn D-marken.

Samtidig: «Andelen av brutto nasjonalprodukt som går til husholdningene har falt fra 65 prosent på 1990-tallet til 60 prosent i dag», skriver The Economist. Spareraten ligger imidlertid flatt på 9,8 prosent. Med andre ord: tyskerne har mindre penger å kjøpe varer for. Og det har også fått den konsekvens at den delen av brutto nasjonalproduktet som holdes oppe av personlig forbruk har falt til 54 prosent av BNP mens den ligger på over 70 prosent i USA.

Tyskland har presset lønningene sine så langt ned at andre må følge etter – de lavest betalte 40 prosentene av arbeidsstyrken tjener mindre i dag, justert for inflasjon, enn de gjorde for 20 år siden. De lave lønningene har eksportert deflasjon ut i hele systemet. Men det kan være i ferd med å endre seg, for Tyskland ligger i dag helt i tet blant G7-landene hva angår lønnsvekst. Dog fra et altfor lavt utgangspunkt.

Nei, vi vil ikke ha noen føderasjon!
Euroen skulle binde landene på kontinentet sammen. I stedet har den blitt et spett som ubønnhørlig driver landene fra hverandre. For å få til en bærekraftig samling av Europa med euroen som basis, må det institusjoner på plass. Det er disse institusjonene Frankrikes nye president Emmanuel Macron står på barrikadene for å få.

Felles budsjett og felles finansminister er budskapet fra Paris. Andre elementer er felles obligasjoner – med andre ord felles gjeld – og felles skatteinnkreving. Men da er man brått inne i et landskap tyskerne helst ikke vil vandre inn i. De har ingen intensjon om å være landet som finansierer andres gjeld. Og det må de nødvendigvis gjøre i en eventuell framtidig, reell union, Tysklands dominerende stilling tatt i betraktning.

Men man kan ikke få både i pose og sekk. Enten må Tyskland ville den felles unionen, eller de må ta følgen av at de ikke vil. For uten euroen taper Tyskland.

«Tyskland står foran enorme utfordringer på lang sikt,» oppsummerer The Economist. «De neste tre eller fire årene vil bli de mest krevende siden samlingen (av Tyskland), sier Timo Lochocki i The German Marshall Fund.

*Stater tar opp lån i form av obligasjoner. Investorer kjøper disse obligasjonene og får en avkastning – eller yield, som altså er den renta staten betaler på lånet. Jo flere som står i kø for å kjøpe staters sikre verdipapirer, jo mindre rente trenger statene å betale på lånene. Og jo lavere yields, altså.

Hovedbilde: Dette må være verdens kjedeligste pengedesign. 

Publisert i Globalt Perspektiv 29. september 2017