Kulturkrigen i USA: Statuene deiser i bakken!

i Politikk av

I USA river man rasistene ned fra sokkelen. Skal man gjøre det, eller er det å forfalske historien? Men historien er allerede forfalsket, slår billedstormerne fast. Statuene ble reist som en hyllest til et rasistisk sør og til personer som undergravde staten som hyller dem.

TEKST GRETE GAULIN

Man kan si mye om Europas innbitte trang til «å lage mer historie enn vi kan fordøye,» for å sitere Henry Kissinger. Men vi har hatt stålkontroll på regimeskiftene våre.

Ikke overalt, selvfølgelig, og både territorielle lommer og hele nasjoner har trukket beina etter seg. Men århundrer med kriger og revolusjoner på et kontinent der nazisme og kommunisme kjempet om overtaket i store deler av 1900-tallet har sett gigantiske bronsestatuer revet ned fra sokler, puttet på plass igjen noen år seinere – for deretter å bli plukket ned på nytt. Minnesmerker har blitt snudd til sin rake motsetning, som i Tyskland der nazisymboler ble erstattet av Holocaustmonumenter i noe som må ha vært ett av historiens største bildeskifter.

Slik ikke i USA. 50 år etter «Mississippi i flammer» står de konfødererte symbolene ennå. Hva er det for noe, og hvorfor er det slikt bråk om dem?

Les også: Palasskupp skyver Trump til side 

Fra farao til sørstatsgeneral
Bær over med en liten historisk digresjon. For veltede statuer er selvfølgelig ingenlunde nytt i historien.

Man kan trekke fram farao Thutmosis III, som fjernet alle spor etter sin stemor og mektige kvinnelige farao Hatshepsut på 1400-tallet f.Kr. Eller man kan lese bibeltekster over rettroende jøder som knuste «vederstyggelighetens guder» som utfordret den ene og sanne Jahve – som henter sitt navn fra tetragrammet YHWH. Eller man kan begi seg inn i nyere tid og nevne Buddha-statuene i Bamiyan i Afghanistan, sprengt i filler av Taliban i mars 2001, eller Saddam Hussein som gikk i bakken med et brak etter et regime-skifte initiert av amerikanske neo-konservative.

Den antikke ruinbyen Palmyra ble ofret på det religiøse renselsens alter av IS i en brutalisert kopi av protestantismens overmaling av vidunderlige fresker i katolske kirker. Hoder rullet og bronsekropper smalt mot asfalten da kommunismen gikk overende på vårt eget kontinent. Det var et svært historisk paradigme-skifte, og historien måtte skrives på nytt, med nye ideer på sokkelen.

Og da er vi ved poenget. Den fysiske destruksjonen av symboler, bilder og menneskekropper i bronse har bare skjedd når en hersker har erstattet en annen, når en klasse har erstattet en annen eller når en ideologi er kastet på den historiske skraphaugen til fordel for en annen. Er det der USA er nå? Foran et stort paradigme-skifte?

Eller handler det rett og slett om et forsinket oppgjør med egen historie?

Ikonografi for nynazister
Charlottesville, Virginia, august 2017. Nynazistene marsjerer i protest mot vedtaket om å rive sørstatsgeneralen Robert E. Lee ned fra sokkelen han står på i Emancipation Park.

Emancipation Park, altså – frigjøringens park. Men Lee var ingen frigjører. Han var en general som akslet oppgaven å føre sørstatenes vanvittige kamp for å beholde slaveriet fram til seier. Han tapte i 1865 – samme år som president Abraham Lincoln ble drept av en hvit fanatiker i det frådende oppgjøret mellom rasister og liberalister som hadde utløst borgerkrigen i første omgang.

I Richmond, også i Virginia, står det en annen hvit mann på sokkel, en bauta av integritet og moral, ifølge rabiate nynazister, hvite hatgrupper og gamle og nye venner av Klanen. Men Stonewall Jackson var general for den samme hatefulle ideologien, skal visstnok ha vært en nølende offiser i dette oppgjøret mellom nord og sør, men skal også ha uttrykt glede ved å piske en svart kvinne foran føderale soldater.

Denne «pleasing duty of horse whipping» som det visstnok het fra mannens lepper.

Det setter statuene på plass, men ikke konteksten. Mer enn selve mannen og den fysiske framstillingen av ham – eller dem – er det deres posisjon som ikonografi for de såkalte supremacists som har utløst konflikten.

Det er samme problematikk man har sett i Sverige, der hvite nynazister har svermet rundt statuen av Karl XII. Men der Karl XII inngår helt selvfølgelig i en evolusjonær svensk historie, har USA en portefølje med statuer over personer som aktivt prøvde å styrte den staten som i dag lar dem stå på sokkel. De er del av USAs historie, siden borgerkrigen er del av USAs historie. Men de representerer også en kontrafaktisk historie, noe det offisielle USA ikke er – et rasistisk samfunn med segregering mellom rasene.

Nettopp det går til kjernen av striden i USA. Statuer er en offisiell hyllest fra statene som reiser dem til mennene som sto modell for dem. Det er historie, men ikke tilfeldig historie. Det er en grunn til at det reises statuer i sør over Nathan Bedford Forrest – en tidlig leder av Ku Klux Klan – og ikke over en svart borgerrettighetskjemper, påpeker forfatter og historiker Jon Meacham i New York Times.

Nathan Bedford Forrest

De fleste av disse monumentene ble ikke reist rett etter borgerkrigen, slik man kanskje kunne tro. Tvert i mot ble de statuer man i dag kives om puttet på sokkel i de ideologisk betente 1890-årene, da det rasistiske sør nullet ut borgerkrigen og brakte tilbake segregeringen, samt på 1920-tallet med en framvoksende fascisme i USA.

Statuer under svart plast
Mens USA dekker sine kontroversielle sørstatsstatuer med svart plast – både Robert E. Lee og Stonewall Jackson har fått plastdekke – sprer intensiteten i striden om statuene seg til andre delstater og også andre land.

I Canada har det brutt ut en ny omgang med kontrovers over landets første statsminister Sir John A. Macdonald – en krass rasist som tvang urbefolkningen inn i et skoleprogram som en nasjonal granskningskommisjon nylig omtalte som et «kulturelt folkemord.»

I Taiwan har striden om et titalls statuer av Chiang Kai-shek også hentet næring fra ikonoklastene i USA. I Makedonia har det vært bilateral strid om et monument kalt Warrior on a Horse, som minner betenkelig om Aleksander den store. Noe som ikke uventet har fått grekerne til å skumme.

Absolutt ikke Aleksander den store. Kanskje ikke i Skopje, Makedonia, heller.

Men det er få demokratier som kan vise til et slikt plethora av rasister på sokkel eller plakett. Eller kunne framvise. For det kulturelle landskapet er i ferd med å få et annet relieff. Striden er ikke bare retorisk; skulpturer og statuer blir fjernet fra pidestallene, bokstavelig talt, og kjørt vekk i nattens mulm og mørke.

Bare i løpet av en uke i august forsvant det en bronsefigur av en sørstatssoldat og fire monumentale skulpturer med klare assosiasjoner til konføderert historie. Høyesterettsjustitiarius Roger B. Taney, som skrev i den famøse Dred Scott-dommen fra 1857 at svarte «er og vil alltid være et fremmedelement i Amerika,» avsluttet sin historie på sokkel i forrige uke.

Det går som ild i tørt gress akkurat nå: I Chicago har man stablet på beina en solid kampanje for å rive monumentet til ære for Italo Balbo, en italiensk marskalk, som ble gitt i gave til USA av Italias fascistiske diktator Benito Mussolini. Krav kommer om at monumentet Stone Mountain, verdens største baserelieff som forestiller tre av sørstatenes ledere under den amerikanske borgerkrigen, må fjernes. (De tre er president Jefferson Davis, allerede nevnte Robert E. Lee og general Thomas J. Jackson).  Philadelphia har lagt en jernring av barrikader og vakter rundt statuen av Frank Rizzo, beryktet og forhatt for sin brutale behandling av svarte, banking av studenter, razziaer mot homoklubber og offentlig stripping av Black Panthers. Borgermesteren i New York, Bill de Blasio, har sagt byen bør ta en ny kikk på Columbus Circle Monument mens man likevel er i gang med å evaluere «disse hatets symboler.»

Stone Mountain med tre sørstatsgeneraler.

I Birmingham i Alabama har myndighetene satt opp et plankegjerde for å blokkere utsikten til en obelisk som ærer sørstatssoldater og som har tårnet opp over byen siden 1905. I Richmond, Virginia, har guvernøren uttalt at byens Monument Avenue, som hyller fem sørstatshelter – deriblant Robert E. Lee, Jefferson Davis og Stonewall Jackson – bør rigges ned.

Noen erkereaksjonære stater har vært føre var og vedtatt lover som gjør det straffbart å fjerne statuer.

Og alt dette føyer seg pent inn som et kulturelt etterslep etter den rasende striden om sørstatsflagget, som ble revet i South Carolina etter drapet på ni svarte i en kirke i Charleston i 2015 – drept av en hvit fanatiker.

Putt dem på museum!
Så! Skal man rive historien? Eller skal man følge guvernøren i Tennessee som mener at «den delen av historien bør puttes på museum?»

Fortiden er aldri objektiv, for å sitere den avdøde historikeren Carl L. Becker. Den er hva nåtiden velger å huske om fortiden.

I dag spør mange billedstormere seg hvorfor det ble reist en statue av Lee, men ikke av general James Longstreet. Kanskje fordi sistnevnte ga sin støtte til svart stemmerett og kommanderte the Metropolitan Police of New Orleans da de kjempet ned nynazister som prøvde å kuppe makten i delstaten?

Det skrives historie hver dag. Ikke alle på sokkel fortjener å stå der. Men det kan ta tid å bli kvitt dem. Det er 700 statuer og symboler i USA i dag med en såkalt «konføderert tilknytning.»

Hovedbilde: Robert E. Lee på sokkel i Virginia. Enn så lenge. 

Publisert i Globalt Perspektiv 5. september 2017.