USA: Partiene har skiftet side

i Politikk av

Det republikanske partiet under Donald Trump har fullført et skifte som startet under 1960-tallets kulturkrig og har gått i rykk og napp siden. Opprinnelig var det republikanerne som var det åpne hjemmet for liberale og moderate krefter mens det demokratiske partiet – spesielt i sør – startet som tilhenger av slaveriet.

TEKST GRETE GAULIN

Året var 1968, og den amerikanske valgkampen var et rasende kappløp mellom tre menn. Republikanernes moderate elite hadde bukket under for de massive kreftene i partiet som kjørte fram Richard Nixon, mens demokratene knapt hadde overlevd sin variant av de lange knivers natt som endte med seier til Hubert Humphrey.

Den tredje kandidaten var George Wallace, en ihuga sørstatsrasist som blant annet var kjent for sin uttalelse ”jeg har ingenting imot niggere. Alle amerikanere burde eie en.”

En ekstremist på snarvisitt i det seriøse USA uten sjanse til å vinne verken oppslutning eller sympati, kanskje? På ingen måte. George Wallace hadde sittet som guvernør for demokratene i staten Alabama i fem år allerede, og skulle overleve som politisk anakronisme helt fram til 1987; mer enn tjue år etter borgerrettsbevegelsen. Vel tilbake i det demokratiske partiet etter det mislykkede stuntet som fri aktør i -68, var han med i primærvalgene både i 1972 og 1976.

Demokraten George Wallace (i døra) kjemper for fortsatt segregering i 1963.

En demokratisk hedersmann, altså. En stolt samling av kjøtt og knokler for et parti som hadde kjempet sammen med Martin Luther King for borgerrettigheter og stemmerett? Tvert imot. Men han var heller ikke spesielt uglesett i sitt eget parti. Demokratene hadde levd med sin rasistiske sørstatsfraksjon i mer enn hundre år, og hadde lært å stryke den med hårene.

I lange perioder var det sørstatsdemokratene som la rammene for hva hele partiet skulle mene om slaveri og rasesegregering. Ukjent for europeere oppdratt i en klassisk fortolkning av politiske begivenheter der høyre- venstreaksen alltid har ligget fast, har dagens liberale demokrater i USA lite å gjøre med sin historiske forløper.

Skiftende ståsted, flytende velgere
Demokratene var helt fram til borgerrettsbevegelsen på 60-tallet slaveriets og segregeringens parti. Det republikanske partiet, derimot, ble dannet i opposisjon mot spredningen av slaveholdet til de nye statene i vest, som sakte men sikkert ble erobret av pionerer. Avskaffelsen av slaveriet vil for alltid være knyttet til republikaneren Abraham Lincoln, som endog gikk til krig mot sørstatene for å avskaffe en praksis Lincoln omtalte som ”moralsk syndig.”

Lincoln så slaveriet som en hemsko for den nye statens politiske og økonomiske effektivitet. For sørstatsdemokratene, derimot, var slavehold også et kulturelt og sosialt spørsmål. Men det var ingen demokratisk enighet om dette. Det var den demokratiske presidenten Lyndon B. Johnson som drev igjennom de to lovene Civil Rights Act i 1964 og Voting Rights Act i 1965. Likevel fortsatte demokratiske guvernører som George Wallace i Alabama og Lester Maddox i Georgia å kjempe med nebb og klør mot opphevingen av raseskillet, blant annet ved å nekte svarte barn innpass på hvite skoler.

I rasespørsmål så vel som i andre politiske saker har høyre- venstredimensjonen gått tvers igjennom de to store partiene. Denne mangelen på klare ideologiske konturer har blitt ytterligere forsterket av kløften mellom nord og sør, samt ”tyveriet” av hverandres programmer og identitet.

I dag framstår det demokratiske og det republikanske partiet nærmest som motpoler til de partiene de engang var. Om rasespørsmålet ble den viktigste saken i dette dramatiske skiftet, så var den verken den første eller eneste. Også i synet på big government, statenes rettigheter og militære intervensjoner har partiene skiftet ham – les: stjålet den andres opprinnelige identitet.

Det har skjedd i pakt med at store grupper av konservative demokrater har gått over til republikanerne, mens liberale demokrater har inngått løse allianser med østkystrepublikanere eller tilfeldige mavericks.

Stat v føderasjon
Om republikanernes ideologiske forankring er diffus og utydelig i dag, var den helt avklart på midten av 1800-tallet. Som ihuga motstandere av slaveriet var republikanerne tilhengere av en sterk sentralregjering som kunne legge de politiske føringene i den fortsatt unge nasjonen. Spørsmålet om svarte slaver burde med andre ord ikke overlates til den enkelte stat, men bestemmes i Washington der det politiske grunnsynet var langt mer liberalt enn i det reaksjonære sør.

Demokratene i sør koblet derimot rasespørsmålet opp mot statlig autonomi. De var ikke bare overbevist om slaveriets økonomiske betydning og det sosiale imperativet knyttet til hvitt hegemoni, men også i frådende opposisjon til Washingtons partipamper og business-elite.

Denne kløften mellom nord og sør ble forsterket på 1930-tallet da sørstatsdemokrater gikk sammen med konservative republikanere i kampen mot Franklin D. Roosevelts New Deal. Den ideologiske avgrunnen mellom demokratene i nord og sør førte på 40-tallet, og seinere på 60-tallet, til at den rasistiske sørstatsfraksjonen splittet ut fra moderpartiet og forsøkte å stille sine egne kandidater til presidentvalgene (blant annet George Wallace). Da det ikke lyktes, vendte sørstatsdemokratene tilbake til sitt opprinnelige parti med den følge at det demokratiske partiet skulle leve med sine indre demoner inntil høyrefløyen meldte endelig overgang til republikanerne under Richard Nixon og seinere under Ronald Reagan.

Etter 1960-årene skulle det republikanske partiet bli samlingspunkt for en hvit og sosialkonservativ middelklasse både i nord og sør. Den liberale konsensus mellom partiene som hadde gitt Civil Rights Act og Voting Rights Act ble blåst i filler av den svarte borgerrettsbevegelsens økende militarisme og antikrigsbevegelsens heftige opprør mot autoritetene.

Neoliberale og neokonservative
På den motsatte siden av skalaen vokste det fram en front innenfor det demokratiske partiet som samlet alt fra liberale intellektuelle til reformøkonomer, syndikalister og big government-guruer. Det var en arv etter John F. Kennedys New Frontier som brøt med partiets tidligere mistro til sterk sentralmakt og føderal intervenering. Demokratene hadde dermed overtatt den opprinnelige posisjonen til det republikanske partiet, som hadde ønsket en sterk sentralmakt mot slaveriet, mens republikanerne i mellomtiden hadde forlatt sitt historisk føderalistiske ståsted til fordel for statlige rettigheter.

Det var en endelig konsolidering av synet på sentralmakt. Men partiene skulle skifte posisjon flere ganger i spørsmålet om big government, budsjettdisiplin, velferd og skatter. Bill Clintons ”neoliberalere” plyndret fritt fra det republikanske programmet da de kuttet velferdsgoder, ga skattelettelser til middelklassen og innførte strikt budsjettdisiplin. Han ble erstattet av en George W. Bush som innførte en ny runde med big government og hvis rause spanderbukser kunne vært sydd på den demokratiske tekstilfabrikken.

Bak Bill Clintons neoliberalere sto Leo Strauss-disippelen William Galston. Men Strauss skulle få enda større innflytelse på de såkalte neokonservative, som hadde gått den lange veien fra trotskisme via liberalisme til konservatisme i årene 1920 til 1960. De neokonservative skulle gi et annet paradigmeskifte i amerikansk politikk, ved å skifte partienes majoritetsholdning til henholdsvis isolasjonisme og internasjonalisme.

I det demokratiske partiet var isolasjonismen aldri noen rådende ideologisk retning. Derimot sto idealismen sentralt, demonstrert ved Woodrow Wilsons 14. punkter etter første verdenskrig (nasjonenes selvbestemmelsesrett) og Franklin D. Roosevelts lend-lease-støtte til britenes forsvarskamp.

Det republikanske partiet, derimot, hadde alltid en sterk fraksjon som var dypt fristet av isolasjonismen og som preget partiet både i mellomkrigstiden og i forkant av 9/11. Begge ganger ble denne trangen til å nulle ut resten av verden sprengt i stykker av eksterne angrep mot USA; først i Pearl Harbor i 1941 og så – 60 år etter – i New York og Washington.

Det var ellevte september som endelig ga uttelling for idealistene i det konservative partiet; de neokonservative. De hadde tatt med seg ideen om USAs formende makt fra sitt gamle demokratiske parti, men virkeliggjorde dem under Bush juniors første periode.

Republikanere – midt i blinken?
De neokonservative var ikke fremmed for tanken om å frigjøre mennesker fra diktatur og undertrykkelse hvis det bare skjedde på den rette måten – noe det ikke gjorde i Irak. Denne frihetsideen, om man kan kalle den det, produserte også et annet skifte i det politiske landskapet. Der demokratene var immigrantenes store parti på slutten av 1800-tallet, var det republikanerne som målbar tanken om en mer sjenerøs holdning til mange millioner illegale immigranter fram til og etter murens fall. Det gjaldt dog ikke alle deler av partiet. Republikanerne var og er delt mellom en business– og kapitalelite som etterspør arbeidskraft og en mer nasjonalistisk fløy opptatt av å bevare USAs WASP-identitet (white anglo-saxon protestants).

Men det var George W. Bush – som den eneste presidenten – som ville gi amnesti til millioner av immigranter. Demokratene var på sin side kapret av blåskjortearbeidere som hadde sett realinntekten synke de siste tiårene, og som skyldte på illegale arbeidere som presset lønna ned.

Fram til enda et skifte mellom partienes formative plattformer, der republikanerne sitter igjen med de mange som har tapt på globalisering og teknologi mens demokratene omfavner det multikulturelle USA, og dermed – heter det i hvert fall – har framtiden på sin side.

Mens republikanerne fort kan bli offer for demografiske jernlover som ser hvite middelklassearbeidere i tungindustrien som en svinnende del av befolkningen, er demokratene på parti med en demografisk utvikling i retning av høyere utdannede amerikanere i en smeltedigel av ulike etnisiteter. Demokratene er også på parti med verden, og dens multilaterale og regelstyrte institusjoner. Men de har også et problem: det er republikanerne som i dag ligger tettest på bruddlinjen i moderne politikk, nemlig den som handler om teknologi, globalisering, immigrasjon og identitet – og motstanden mot alt sammen.

Her har ikke demokratene noe svar rett og slett – og de mangler ledere som forstår hva det hele handler om. Så langt har republikanerne kommet opp med et fugleskremsel av en lederskikkelse som skal gi stemme til ubalansen i samfunnet, men det betyr ikke at de ikke kan hoste opp en annen og bedre i den mengden av kronprinser og kronprinsesser de har —- mens demokratene ikke har noen.

HOVEDBILDE: Lyndon B. Johnson og Martin Luther King i 1966.

Publisert i Globalt Perspektiv januar 2017.