Det finnes tusenvis av milliarder av ulike virus der ute. De har vært med oss i hele menneskehetens historie – og før det. Men der de tidligere holdt til i økosystemer vi lot være i fred, har de nå flyttet seg over i urbane strøk. «We are tearing ecosystems apart,» skriver vitenskapsskribent David Quammen i boka Spillover: Animal Infections and the Next Human Pandemic.
TEKST GRETE GAULIN
Det første utbruddet av Hendraviruset var en ganske beskjeden hendelse. Det debuterte nær Brisbane i Australia i 1994 og hadde helt overkommelige konsekvenser for menneskeheten: to påviste tilfeller, bare ett av dem dødelig. Men det var noe annet som skjedde under radaren i dette utbruddet, en hendelse som lenge forble uanerkjent og ukjent i dette – noe vi vet i dag – fatale året: 12 hester døde av viruset.
Det åpnet ikke en helt ny verden, men ga den koloritt – sykdomskoloritt. Den tegnet et nytt kart for menneskeheten, et kart over tusenvis av milliarder av virus som finnes der ute og de mange hundre variantene som kan smitte oss.
Den jobben var ikke gjort på en dag, og pågår fremdeles. Men de såkalte zoonoser, dyreinfeksjoner som er overførbare til mennesker, er vår nye fremtid. Det er en fremtid vi har pådratt oss selv.
Hendra-historien først, og vi tar den med fordi den viser hvor liten beredskap og forståelse menneskeheten har for virus; hvordan vi stadig ignorerer faresignalene og hvordan vi fortsatt insisterer på å videreføre en adferd som vil bety slutten på en stadig friskere verdensbefolkning.
Viruset ble funnet, klassifisert og gitt et navn
Den går slik:
Måneden var september og året var 1994. Veddeløpshestene i en forstad nord for Brisbane var åpenbart rammet av et eller annet. De var urolige – og de syknet hen.
Dette var rasehester – dullet med og pleiet, avlet for å løpe ekstremt fort. De holdt til i skinnende staller på et lite sted kalt Hendra, forholdsvis isolert og dekket av veddeløpsbaner, veddeløpsfolk, staller, hestepassere, jockeyer og kafeer med navn som The Feed Bin. Det første offeret var en hoppe som gikk under navnet Drama Series, en pensjonert veddeløpshest overdratt til avl og sendt ut i en paddock for å hvile mellom de mange oppdragene og utstillingene som pensjonerte rasehester har på agendaen.
Hun var under oppsyn av en tøff, råbarket trener kalt Vic Rail. Men det var kjæresten hans, Lisa Symons, som hentet inn den syke hesten. Hoppen hadde såre føtter, oppsvulmede lepper, øyelokk og kjeve, og svettet i strie strømmer. De prøvde tvangsforing for å redde hest og det ufødte føllet. Vic Rail tvang munnen hennes åpen og så at de revne gulrøttene ikke engang var forsøkt svelget.
Han skrubbet hender og armer grundig, men ikke grundig nok. Veterinær ble tilkalt og hoppen fikk injeksjoner med antibiotika og smertestillende. Neste morgen var det noen som fant hoppen utenfor stallen, der hun hadde kollapset og var i ferd med å dø.
Ingen visste hvorfor. Ingen prøvde å finne ut hvorfor heller – å obdusere en hest er ingen billig affære.
På dette tidspunktet hadde flere hester blitt syke. De pustet tungt, hadde blodskutte øyne, spasmer og blodstenket rød fråde rundt munnen. Dyrene led. Flere av dem døde. Og snart var Vic Rail også syk. Han ble fraktet til sykehus, havnet på intensivavdeling og døde kort etter. Organene kollapset og han klarte ikke å puste. En obduksjon fant at lungene hans var fulle av blod og annen væske – og så fant de viruset.
Det var ikke hantavirus. Det var ikke AHS-virus (african horse sickness) – begge kjent allerede. Det var noe fullstendig nytt, noe man ikke tidligere hadde sett i et mikroskop. Men dets størrelse og form minnet om en spesiell virusgruppe kalt paramyxovirus. Det skilte seg ut fra denne ved at det hadde en dobbel kant av pigger.
Viruset var funnet, ble klassifisert og gitt et navn – EMV: equine morbilivirus, eller på folkemunne: hestemeslinger.
Det stille livet har kommet til en ende – og pandemiene står i kø
Patogener er noen ganske små skapninger. De inngår i en gruppe som består av millioner av liv der virus bare er én form og plusses på av bakterier, fungi, protister, prioner og helminter – til sammen seks – og andre organismer, hvorav mange er parasittiske. Virologer har begynt å snakke om en «virosphere» – et enormt fysisk landskap av organismer som antakelig gjør det samlede innholdet av resten av verden til en liten pusling.
En rekke av disse virusene holder til i de sentralafrikanske skogene, hver parasitt på sin egen favorittype av bakterier, fungi, protister, planter eller dyr – alle godt plantet innenfor økologiske samfunksjoner som har begrenset deres omfang og geografiske utbredelse. Ebola og Marburg, Lassa og Monkeypox og forløperne til menneskelig immunsviktvirus representerer bare en ørliten brøkdel av alt som finnes der ute; en ørliten brøkdel av de myriader av virus som ennå ikke er oppdaget; i verter som ofte ikke er oppdaget og kjent de heller.
Virus kan bare reprodusere seg selv inni levende celler i andre organismer, som planter eller dyr til hvilke de har et intimt, eldgammelt og ofte kommensalt (der den ene organismen nyter en fordel mens den andre ikke påvirkes verken negativt eller positivt) samliv. De – viruset og verten – lever sitt stille liv langt der inne i de dype skogene og gjør ingen fortred utover å ta livet av en eller annen ape innimellom som raskt blir absorbert av de samme skogene.
Alt dette stille livet har kommet til en ende. Menneskeskapt økologisk press og forstyrrelser kombinert med vår brutale oppførsel mot dyr har løsrevet disse mikrobene fra sine historiske omgivelser og sendt dem ut i verden. Teknologiske nyvinninger og menneskelig oppførsel sprer disse patogenene over stadig større områder stadig raskere.
Denne menneskelige aktiviteten fører til «disintegrering» – et ord forfatteren har valgt med omhu – av naturlige økosystemer i en fart som bare kan omtales som kataklysmisk.
Tømmerhogst, veibygging, slash-and burn-jordbruk, jakt, rydding av skog for dyrehold, utvinning av mineraler, urban ekspandering, kjemisk forurensing, avrenning til elver, bekker og hav, rovdrift på livet i havet, klimaendringer og vår fortæring av ville dyr – bushmeat i Afrika og det mer eufemistiske game i USA – sliter gamle økosystemer i stykker. I disse økosystemene lever det millioner på millioner av naturens kreaturer, de fleste fortsatt ukjent for vitenskapen og mange flere bare så vidt identifisert og dårlig forstått.
The native germ fly like dust
Vi mennesker er ikke noe naturlig mål for virus. Vi velges fordi deres tradisjonelle og eldgamle verter ikke fins der lenger – de er enten utryddet eller drepes for fote. Og så er det så fryktelig mange av oss. Vi er så veldig lette å velge som vertskap.
Som forfatteren skriver:
«When the trees fall and the native animals are slaughtered, the native germs fly like dust from a demolished warehouse. A parasitic microbe, thus jostled, evicted, deprived of its habitual host, has two options – to find a new host, a new kind of host, or to go extinct.»
Bare de siste 25-27 årene har verdens befolkning blitt fordoblet til åtte milliarder rundt regnet. Vi skal også videre oppover, til 10-11 milliarder, før antall beboere på denne vår klode begynner å falle igjen. Det fallet vil starte rundt 2050-2060. Fram til da må vi regne med et køsystem av pandemier fordi vi tar så enormt mye plass.
Med katastrofalt resultat allerede og med et potensial for enda større omstyrtende konsekvenser, fordi det ifølge ekspertene «trolig finnes mange tusen milliarder virus» i verden. Bare rundt 100 000 av disse virus-typene er kjent. 250 av dem – inkludert SARS-CoV-2 – har evnen til å infisere oss.
Eller rettere sagt er virus vi på det nåværende tidspunkt vet kan infisere oss.
Med den farten vi hugger løs på regnskog og annen skog er det bare et tidsspørsmål før vi har neste pandemi over oss. Den kan sette dagens forholdsvis milde pandemi fullstendig i skyggen.
Vil Den Neste Store komme ut av en regnskog eller fra et marked i det sørlige Kina?
Vi burde sett det komme. Vi har hatt både SARS CoV-1 (Asia) MERS (Midtøsten) og Ebola (Afrika) de siste tiårene – og det er bare dem vi kjenner best. Disse utbruddene har vært dramatiske, men lokale. En spesiell viruslinje som heter HIV-1 har derimot ridd verden i flere tiår med 30 millioner døde og 34 millioner infiserte anno 2020.
Et sammenfall av skjebnesvangre omstendigheter brakte dette viruset fra en fjern avkrok av de afrikanske skogene til noen få afrikanske byer på 1960-tallet. Derfra dro den videre til andre av verdens storbyer.
Den fulle historien om AIDS startet ikke blant amerikanske homoseksuelle, men ved jungelelven Sangha i det sørøstlige Kamerun femti år tidligere.
Utviklingen av denne viruslinjen er en vekker om hva vi står overfor.
Vil Den Neste Store komme ut av en regnskog eller fra et marked i det sørlige Kina? Det vites ikke. Men det vil være en zoonose.
Som David Quammen skriver:
«Zoonoses from wildlife represent the most significant, growing threat to global health of all EIDs» (- emerging infectious disease, red.)
Zoonoser er infeksjoner i dyr som er overførbare til mennesker. AIDS er en av dem. Influensa er en hel kategori av andre. Ebola er også en zoonose. Det samme er byllepest, som forårsaket Svartedauden, og spanskesyken, som hadde sin opprinnelse i en vannfugl, dro videre og infiserte – tror man – en kinesisk and og en purke i Iowa, herjet som en av verdens verste farsotter og tok livet av mellom 50 og 100 millioner på halvannet år (vi er inne i en MEGET lun variant av en pandemi.)
Virus som står på vent har opp mot ett hundre prosents dødelighet hvis man først blir syk.
Føy til monkeypox, bovin tuberkulose, lyme borreliose, vestnilfeber, Marburg, rabies, hantavirus, anthrax, lassa-feber, Rift Valley feber, ocular larva migrans, tsutsugamushi-feber, hemoragisk krimfeber, kyasanur forest-sykdom og en ny underlig og skremmende som går under navnet Nipah encephalitis, som har tatt livet av griser og grisebønder i Malaysia.
Alle disse handler om patogener som kan krysse over fra dyr til mennesker. Og de er altfor vanlige: rundt 60 prosent av infeksjoner som rammer mennesker krysser over fra dyr på rutinemessig basis eller innimellom.
Så klarte vi ikke å utrydde kopper? Jo, men det er fordi kopper IKKE er en zoonose, men stort sett bare infiserer mennesker – forårsaket av variola-viruset. Den kunne derfor ikke krype i skjul i naturen og gjemme seg der fram til neste angrep. Det samme gjelder polio, en naturlig forekommende sykdom som har herjet menneskeheten i årtusener men som nå er (mer eller mindre) utryddet.
Zoonoser som rammer mennesker er helt avhengig av en reserve-vert for å overleve i naturen, der de ligger klar til å angripe alle som angriper dem.
Hvilket vi nå gjør i et akselererende tempo. Hvilket gjør at vi står overfor det verste menneskeheten kan stå overfor: virus; med sin hurtige utvikling og mutasjoner, uberørt av antibiotika, flyktige, fleksible og med et potensial for ekstrem dødelighet:
Ebola: 25-100 prosent dødelighet.
Vestnilfeber: Opp mot 10 prosent dødelighet.
Marburgvirus: 80-90 prosent dødelighet.
SARS: Under utbruddet i 2003 var dødeligheten under 1 prosent for personer under 25 år men over 50 prosent for dem over 65 år.
Monkeypox-virus: Opp mot 10 prosent.
Rabies: Sykdommen er svært alvorlig og vil vanligvis, med noen få unntak, ha en dødelig utgang.
Machupo: 25-35 prosent dødelighet.
Denguefeber: 2-20 prosent dødelighet.
Gulfeber: 20-60 prosent av dem som utvikler alvorlig sykdom dør.
Nipah: Opp mot 50 prosent dødelighet blant kliniske tilfeller.
Hendra: Opp mot 50 prosent dødelighet i kliniske tilfeller.
Hantavirus: Enkelte former har en dødelighet på 40 prosent.
Chikungunya-virus: Vil normalt gå over av seg selv.
Juninvirus: 15-30 prosent dødelighet hvis den forblir ubehandlet.
Borna: En potensiell zoonose med opp mot 80 prosent dødelighet i hester.
COVID-19: Rundt regnet 1,4 prosent dødelighet.
Sic!
De fleste av disse infiserer bakterier sånn i det store og hele, men går også til angrep på abalonesnegler, flaggermus, biller, bær, bananer, krabber, mygg, poteter, kassava, hunder og katter, tasmanske djevler … kort sagt.
I takt med at vi beleirer dem, utrydder dem eller spiser dem, får vi også deres sykdommer.
Vi får også deres sykdommer.
Korona-pandemien er ikke et plutselig og tidsmessig avgrenset unntak. Det er den nye normalen. Spørsmålet er om vaksinene kan holde tritt. Nå setter menneskeheten sin lit til de nye mRNA-vaksinene. Mens vi fortsetter å destruere verden.
FOTO HOVED: Topptaraminen er utrydningstruet. Men fanges likevel og settes i bur for salg. SHUTTERSTOCK
Publisert i Globalt Perspektiv den 1. mars 2021
