Oppdatert 22. juni 2018 Mannen som kaller seg palestinernes president vil ha en stat for sitt folk. Det vil folket også. Men et par-tre nye ledere hadde heller ikke vært å kimse av. Det er sikkert mange som kunne tenke seg å overta retten til å rane sitt folk for mange hundre millioner dollar.
TEKST GRETE GAULIN
President Mahmoud Abbas sendte nylig ut nok en appell om at det internasjonale samfunnet må hamre ut en løsning der en palestinsk stat blir anerkjent innenfor 1967-grensene. Han gjorde det fra verdens fremste talerstol: FNs sikkerhetsråd. Talen var et opprop for rettferdighet og en bannbulle mot Donald Trump, som har plassert Jerusalem solid i den israelske leiren. Den var også bitte lite grann dobbeltmoralsk.
President Abbas sitter i et embete hvis legitimitet er omtrent fraværende. Det har ikke vært presidentvalg i Palestina siden 2005 og ingen nasjonale valg siden Hamas hanket inn seieren i 2006. 82-åringen i Ramallah har brukt det siste året på å håndheve brutale sanksjoner mot de 1.9 millioner palestinerne på Gazastripen. Den halve ledelsen på Vestbredden har sørget for at palestinerne som lever i Gaza verken får lønn, drivstoff eller elektrisitet.
Det føyer seg til en israelsk blokade av Gaza som har eksistert mer eller mindre uavbrutt i ti år. Gazastripen er i dag et jernbur der alle innganger og utganger er stengt, der vanlige palestinere koker griseskyller til syke barn, der vannet er udrikkelig og strømmen er borte.
Men det er ingen i det palestinske lederskapet som lider noen vesentlig nød.
Hvor ble det av milliardene?
Palestinernes organisasjoner har aldri vært for eller av folket. Det har alltid handlet om to ting på toppen: krigen mot Israel – forståelig nok, siden landet deres er okkupert. Men først og fremst har det handlet om egen berikelse.
Korrupsjonen er allestedsnærværende, og alle kan se den. Svarte penger, underslag av offentlige midler, smugling og annet har gitt Mahmoud Abbas en formue på rundt ett hundre millioner dollar. Det er lite sammenlignet med de tre milliarder dollar som Yasser Arafat hadde samlet i sitt lille finansimperium og som nå er søkk borte – mesteparten er antakelig sløst bort, skrev tidsskriftet Time allerede i 2004. Det er også lite sammenlignet med formuen til tidligere Hamas-leder Khaled Mashal, som skal ha verdier for mellom 2,6 og fem milliarder dollar.
Ja, det er milliarder.
Les også: Da Israel erobret Vestbredden.
Men «president» Abbas er rikelig kompensert på andre måter. Han har for eksempel sørget for å bygge et palass på 4700 kvadratmeter i Ramallah med to helikopterplattformer og all mulig luksus. Det skulle opprinnelig være Abbas’ egen bolig, men det ble for svært selv for det palestinske lederskapet, som har vedtatt å gjøre det om til bibliotek sånn etter hvert.
Visstnok.
Men en vandring i de rette portbevoktede strøkene i Gaza og på Vestbredden byr de veifarende på en rekke overdådige, storslåtte privatpalasser. Så var da palestinernes ledere heller aldri noen som brydde seg om sitt folk. Ei heller var de særlig takknemlig mot de statene som huset flyktningene etter seksdagerskrigen.
Se bildene av Palestinas luksusbygg.
To ganger prøvde de å kuppe makten i land som hadde tatt imot dem etter fordrivelsen i 1967, først i Jordan og deretter i Libanon. De ble uhøytidelig kastet ut fra begge. Deretter fulgte ti år i politisk mørke i Tunisia før Yasser Arafat kunne sette fot i Palestina som sitt folks de facto president. Men protostaten som ble framforhandlet for palestinerne i 1991 og 1993 skulle aldri modnes til ansvarlig stat.
Det er sagt om PLO at de aldri klarte å vandre den vanskelige veien fra revolusjonær organisasjon til statsbyggende bevegelse. Spørsmålet er vel heller om de noen sinne ønsket det.
Hamas var en boomerang
Det gikk galt helt fra begynnelsen. Ingen institusjoner ble bygget i denne spiren av en egen stat. Demokratiet fungerte som kulisse i en periode, men så ble det kastet på båten også. Store summer – enorme summer relativt sett- gikk rett i lomma på dem som hadde overbevist verden om at de var til å stole på. Overdådige luksusboliger ble snart supplert med prangende symbolbygg for det nye regimet. Det manglet ikke penger til noen av dem.
Men penger og korrupsjon var ikke den eneste lidenskapen i det palestinske lederskapet.
Krigen mot Israel var en annen. Ikke nødvendigvis bare mot den israelske okkupasjonen av Vestbredden, som var Fatahs politiske mantra, men krigen mot staten Israel innenfor 1967-grensene, som var Hamas’ våte drøm.
Hamas var en boomerang som vendte tilbake til et Israel som hadde skapt organisasjonen i en splitt- og hersk-strategi i 1987. Målet var å svekke Fatah, som de hadde måttet jage ut av Libanon bare fem år før. Hamas skulle være gruppa som utfordret det sekulære og nasjonalistiske PLO, der Fatah utgjorde kjernen. I stedet fikk de en ekstremgruppe på halsen.
Ved å holde nasjonen fanget i fiendebildet Israel kunne alle Gazas ressurser sluses inn i krigen uten altfor sterke reaksjoner. Penger som skulle gått til medisiner og sykehus ble brukt til våpen. Penger som kunne finansiert infrastruktur til befolkningen ble brukt til sement og betong – ikke for å bygge boliger, men for å bygge tuneller.
De 2500 tunellene med utgang i Egypt var alltid av enorm strategisk betydning for Gaza. Det var her mat, materiell og våpen ble fraktet inn. Det ga enorme inntekter, og var årsaken til at Hamas alltid så med ganske ublide øyne på hjelpegrupper som prøvde å bryte blokaden av Gaza. Men tunellene ble fylt med vann og/eller sprengt da Egypts nye sterke mann Abdel Fattah al-Sisi kom til makten i Kairo i 2014.
Og dit gikk sementen
Men de tre dusin tunellene med utgang i Israel – noen av dem inne i israelske byer – var og er utelukkende militære. 32 slike tuneller, noen så brede at militære kjøretøyer kunne kjøre gjennom dem, ble destruert av den israelske hæren etter krigen i 2014. Det er anslått – av den israelske hæren – at det kostet mellom 30 og 90 millioner dollar å bygge dette nettverket av underjordiske ganger. Minst 600 000 tonn sement gikk med, og dermed ble det 600 000 tonn mindre sement til boliger for palestinerne.
I dag, anno februar 2018, har Hamas bygget opp igjen hele dette nettverket, anslår israelerne. Israelerne svarer med å bygge en underjordisk mur mot Gaza og sprenge de tunellene de finner i påvente av en ny intifada – som denne gang vil ligne enda mer på en klassisk krig.
Det kunne ha gått annerledes. Etter valget i 2006, som Hamas vant overlegent over Fatah både på Gazastripen og på Vestbredden, var det en viss internasjonal vilje til å forhandle med vinnerne av valget. Moderate røster hørtes fra partiet på Gazastripen, som tross alt hadde overtatt et stykke land der israelske settlere var blitt evakuert året før.
Velgerne var klare til å vende et blad i historien. Ikke bare hadde Fatah sviktet i institusjonsbygging i 15 år og gjort seg rike på bekostning av folket. De hadde heller ikke levert på det som var partiets raison d’être: fred.
Det var det første vinduet for en reell tostatsløsning på mange år. Fatah hadde forspilt sine sjanser, og det internasjonale samfunnet var lei av den obsternasige mannen i Ramallah og de svake lederne som hadde etterfulgt ham. De ville ha valg. De ville bringe fram en ny generasjon Fatah-ledere som kunne gi ny energi til fredsprosessen.
Grove brudd på menneskerettighetene
De fikk Hamas. Men i stedet for å spille på kortet de hadde blitt tildelt, var det unisone og ultimate svaret fra verden å vrake den aller siste muligheten for fred.
Det politiske vinduet var lukket. I 2013 ble det økonomiske vinduet lukket da Salam Fayyad – PhD i økonomi – ble presset til å gå av.
I dag driver Fatah og Hamas hver sin lilleputt politistat. Begge fengsler dissidenter, torturerer sine opposisjonelle og henretter «forrædere.» Men de gjør det med ulike metoder og midler; Fatah i et samarbeid med den israelske sikkerhetstjenesten, Hamas i sitt eget lille isolat.
Demokrati er det ikke i noen av enklavene. Ekstrem fattigdom er det i begge. Så ille er situasjonen at selv Israel advarer og sier palestinerne trenger en milliard dollar fra det internasjonale samfunnet.
De få institusjonene som fantes i 1993 er i full forvitring. I Fatah sitter en geriatriker som president på formidabel overtid etter det siste valget. På Gazastripen sitter et konkurs Hamas som ikke lenger har inntekter fra tunellene inn i Egypt.
På begge kanter har lederne med rette blitt anklaget for å kneble ytringsfriheten, for massiv korrupsjon og summariske henrettelser, for tortur og ulovlig krigføring mot Israel, for fengsling av dissidenter, fengsling uten lov og dom, drap på homoseksuelle og mye mer. Palestina går rett inn på topp 30-lista over land som bryter menneskerettighetene (Human Rights Watch putter «landet» som nr. 22) og blir anklaget for mange av de samme krigsforbrytelsene som Israel i den årlige rapporten fra Amnesty International for året 2016/17.
Hele denne historien blir ikke bedre av at Mahmoud Abbas i fjor sommer utstedte det New York Times kaller «a grotesque cybercrime law» som straffer med fengsel i ett år alle som oppretter nettsider med formålet å «publisere nyheter som vil undergrave den palestinske statens integritet» og straffer med to år alle som publiserer materiale som «angriper familieverdier.» Han har også opprettet sin egen lojale forfatningsdomstol i et forsøk på å undergrave uavhengige domstoler pluss blokkert alle utbetalinger til det frittstående Palestinian Center for Policy and Survey Research til tross for at støtten til denne tenketanken kommer fra EU.
Man kan mistenkte at også disse pengene vil gå inn på ledernes allerede svulmende bankkonti.
Poenget er at de samme palestinske lederne som skulle ha og kunne ha bygget et land for sine borgere alltid var langt mer opptatt av makt, status, penger og krig enn av institusjoner og mennesker. De brakte sitt folk misere fra første stund.
«It’s time for Mahmoud Abbas to go,» skriver New York Times-spaltist Roger Cohen. Det har det vært lenge.
Hovedbilde: Mahmoud Abbas. Foto: SHUTTERSTOCK
Publisert i Globalt Perspektiv den 21. februar 2018
