Det var under president Barack Obama at USA plutselig bestemte seg for å utvikle nye atomvåpen til en samlet kostnad av 1000 milliarder dollar. Donald Trump fortsetter og utvider dette programmet. Minst tre andre land har skaffet seg atomvåpen uten noen sinne å bli straffet for det. Iran, derimot, har – så langt, får man tilføye – holdt seg innenfor ikkespredningsavtalen.
TEKST GRETE GAULIN
I 2015, under en noe mer benådet president Barack Obama, ble det inngått en avtale mellom Iran og seks vestlige land – inkludert USA. Den ble hyllet som «historisk» og formålet var å hindre det iranske presteskapet i å utvikle atomvåpen.
Egentlig var formålet å utsette introduksjonen av kjernefysiske våpen i Iran i 15 år – det var det beste man fikk til. Man kalte det å forlenge Irans «breakout time,» som den gang var stipulert å være to-tre måneder. Altså at iranerne var kommet så langt i sin atomvåpenteknologi og – utvikling at de kunne lage en bombe på bare noen uker.
Hvis iranerne skrev under på en slik avtale, ville den vestlige verden oppheve alle oljesanksjoner og finanssanksjoner mot landet.
Fram til nå har det hele fungert sånn noenlunde. Men Donald Trump vil selvfølgelig oppheve hele greia. I forrige uke ga han beskjed til avtalepartnerne i Europa at han vil ha en ny avtale innen 120 dager.
Man kan kanskje unnskylde iranerne dersom de klør seg litt i hodet over alt dette.
Bare de som undertegnet brøt avtalen
Ikkespredningsavtalen blir normalt oppfattet som et forsøk på å fjerne atomvåpen fra denne jord. Det er teoretisk riktig, men det fungerer ikke helt slikt.
Én årsak til at det ikke fungerer slik er at de fleste atommaktene enten bryter intensjonen i ikkespredningsavtalen eller selve avtalen uten at de blir straffet for det. Iran er faktisk omtrent det eneste omstridte «atomlandet» (de har ikke slike våpen pr. i dag) som ikke har brutt ikkespredningsavtalen. Forklaringen på det er som følger:
Ikkespredningsavtalen – internasjonalt referert til som NPT (Treaty on the Non-Proliferation of Nuclear Weapons) – trådte i kraft i 1970 og ble permanent i 1995. Men det var bare de statene som undertegnet avtalen som var forpliktet av den – slik det ofte er med internasjonale traktater.
Det brakte verden inn i et nedrustningsregime in absurdum:
India testet sin første atombombe i 1974. Landet har i dag 150-200 atomvåpen og tilstrekkelig spaltbart materiale til å bygge 2600 til. Men landet har aldri brutt ikkespredningsavtalen av den enkle grunn at det aldri undertegnet den.
Pakistan testet sin første atombombe i 1998. Landet har i dag i underkant av ett hundre slike våpen og gjennomførte i fjor en test av undervanns atom-missiler som kan skytes ut fra ubåter. Landet har ikke brutt ikkespredningsavtalen fordi pakistanerne aldri undertegnet den.
Nord-Korea undertegnet ikkespredningsavtalen i 1985 men trakk signaturen tilbake i 2003. Landet betraktes som verdens farligste atommakt akkurat nå, og det er antatt at det har missiler som kan utstyres med kjernefysiske stridshoder og som har en rekkevidde som gjør at de kan ramme USA. Landet brøt avtalen fram til 2003.
Israel startet en fullskala produksjon av kjernefysiske stridshoder allerede i 1966, og hadde ferdigstilt 13 slike allerede året etter. Hvor mange de har nå, vites ikke. Det israelske atomvåpenprogrammet ble avslørt av en flyktende Mordechai Vanunu i 1986. Han ble senere kidnappet i Italia av den israelske sikkerhetstjenesten Mossad og dømt for forræderi i Israel – 18 år i fengsel og en rekke arrestasjoner etter 2004 også.
I 1986 rapporterte The Times at Israel hadde tjue hydrogenbomber og 200 fisjonsbomber.
USA brøt avtalen under Barack Obama
Verden er altså i en situasjon der Iran (så langt) har fulgt både intensjon og bokstav i ikkespredningsavtalen samtidig som vi har tre land – alle alliert av USA – som har brutt traktatens intensjon men som aldri har blitt straffet fordi de aldri undertegnet den.
Hva mer er: I august 2008 inngikk det internasjonale atomenergibyrået IAEA en avtale som gjorde at de kunne inspisere Indias sivile atomanlegg. Forløperen til denne avtalen var den såkalte U.S.- India Civil Nucelar Agreement fra 2005, framforhandlet under president George W. Bush. Det var et veldig lite fikenblad for å gi India status som ansvarlig atomvåpenmakt – det var nemlig intet krav fra IAEA at også militære anlegg skulle åpnes for inspeksjon. Senere samme år, i september, vedtok Nucelar Suppliers Group – en internasjonal gruppe som jobber for å begrense spredningen av kjernefysiske våpen – at India fritt skulle ha tilgang til sivil atomteknologi som var utviklet i andre land.
2008 var også et annet merkeår: det var året da Barack Obama ble valgt til president i USA. Han kom dit med en visjon om «null atomvåpen i denne verden» og framforhandlet en ny og mer ambisiøs avtale med Russland om nedrustning – den såkalte New Start. Med denne avtalen forpliktet de to landene seg til å fjerne så mange atomstridshoder at de kom ned i 1550 langtrekkende atomvåpen på hver side.
Avtalen regnet riktignok ikke inn stridshoder plassert på lager, hvilket betydde at de to partene til sammen fortsatt kunne ha 11 000 atomvåpen på si. Ei heller sa den noe om kortrekkende, taktiske atomvåpen, hvorav USA hadde 500 på den tiden og Russland 3000. Men budskapet var likevel at de to supermaktene forpliktet seg til å ruste ned ytterligere, slik de er pålagt i ikkespredningsavtalen. I den heter det nemlig:
“Each of the Parties to the Treaty undertakes to pursue negotiations in good faith on effective measures relating to cessation of the nuclear arms race at an early date and to nuclear disarmament, and on a treaty on general and complete disarmament under strict and effective international control.” (Vår utheving)
Med andre ord: ikkespredningsavtalen var en tosidig traktat. Den påla ikke-atommakter å avstå fra kjernefysiske våpen mot at eksisterende atommakter fjernet dem fullt og helt – dem på lager ikke unntatt.
Men i 2015 lanserte Barack Obama en storstilt renovering og fornyelse av landets atomvåpenarsenal, til en samlet kostnad av 1000 milliarder dollar. Sjakktrekket var å satse på mindre atomvåpen som ikke var fullt så dødelige, men som av den grunn også ville være lettere å bruke. I denne innovative satsingen inngikk også en ny krysserrakett og en ny versjon av den såkalte «free-fall nuclear bomb.»
For å gjøre en lang historie kort – og en opphetet debatt om Trumps nye atomvåpenstrategi noe mer nyansert: det er dette programmet Donald Trump nå kjører videre og også utvider. Hans ferske sikkerhetsstrategi åpner også for å bruke atomvåpen mot stater som driver nettkrig mot viktig infrastruktur i USA.
Iran vil bli dømt fordi landet undertegnet
Mens USA moderniserer og utvider bruksområdet for sine atomvåpen – med tilhørende avansert rakett-teknologi over og under vann – har Russland testet en langtrekkende autonom kjernefysisk torpedo – en offentlig hemmelighet inntil USA satte ord på trusselen i sin siste sikkerhetsstrategiske oppdatering. Frankrike har testet ubåtbaserte raketter med atomstridshoder som kan nå Kina, og i Storbritannia har samtalene pågått i årevis om en oppgradering av landets atomforsvar Trident.
Alt dette er kjernefysiske militære programmer, og et eklatant brudd på ikkespredningsavtalen. Iran har så langt holdt seg til avtalen fra 2015 om å legge sitt atomvåpenprogram på is. Inntil videre er landet også innenfor avtalens artikkel II, som tillater land «å forske på, produsere og bruke kjernefysisk energi til fredelige formål.»
Nå er det selvfølgelig ingen grunn til å tro at Iran vil holde seg der. Men den dagen de bryter ikkespredningsavtalen vil det skje fordi landet faktisk undertegnet den.
Foto: Shutterstock
Publisert i Globalt Perspektiv den 29. januar 2018.
