Plast: En giftig kjærlighetshistorie

i Natur av

1960-årene sto i plastikkens tegn, og vi elsket den så mye at vi vasket opp tynne plastglass og todelte gafler. Men de langkjedede polymerene som utgjør plast har blitt en svøpe for menneskeheten. Nå vaskes det opp plasthvaler i norske farvann, men verst er det i Stillehavet.

TEKST GRETE GAULIN

Det offisielle navnet er North Pacific Subtropical Convergence Zone.  Men det er mer kjent under en annen betegnelse; en betegnelse som kaster vrak på idyllen til fordel for virkeligheten. The Pacific Garbage Patch. Den delen av Stillehavet som har fått en meget uvelkommen gjest.

Plastikk.  Sammenklebet plastikk. Berg av plastikk som ligger og driver i havet. En øy av plastikk som var like stor som Texas allerede da den ble beskrevet av seileren Charles Moore i 1997.

I dag blir forskere slått av det turkisblå havet og den skimrende jomfruelige stillheten de møter når de krysser over området. Det ligger nemlig ikke et berg av plastikk og flyter i Stillehavet. Det er mye verre enn som så.

Oljeindustriens gave til verden
Man trenger ikke å gå mer enn femti år tilbake i tid for å lete opp plastikken. Trenger ikke dukke dypere for å finne en voldsom framtidsoptimisme knyttet til en helt ny teknologi.

Plastikken var, om ikke Guds gave til menneskeheten, så i hvert fall oljeindustriens. Ved hjelp av plastikken skulle man redde verdens dyr og natur, bringe forbrukssamfunnet ut til de fattige og oppheve skiller basert på klasse, rase og religion.

I 1960 var det knapt den ting som ikke kunne skrives inn i plastikkens frelsende potensial. For ikke bare kunne nye materialer erstatte elfenben, hvalfett og skilpaddeskjell i produksjonen, og dermed bidra til elefanters, hvalers og skilpadders overlevelse som arter. Den kunne også føre samfunn over fra jordbruk til industri, tilfredsstille en voksende middelklasse og bringe glamour ut til folket.

Det var rett og slett et produkt som bar i seg en hel modernitet, skriver Susan Freinkel i boka ”Plastic – A Toxic Love Story.” Og med moderniteten kom kulturell demokratisering, sosial mobilitet og en helt ny estetikk.

Man fikk klær som smeltet når man la strykejernet på dem, men som til gjengjeld bare kunne rengjøres med en svamp. Man fikk plastikk-kammer med innlagte farger og mønstre som til forveksling lignet ekte elfenben. Man fikk masseproduserte stoler laget av én blokk, og som derfor fikk navnet ”monoblocs.”  Og så fikk man celluloidfilmen, frisbee, biljardkuler, Barbie, teflonkjeler, proteser og fiskeliner.

Alt takket være oljeindustrien, som satt med en mengde avfallsprodukter som ellers bare måtte brennes – som for eksempel etylen. Det eneste som trengtes for å nyttiggjøre seg dette avfallet, var et samarbeid med den kjemiske industrien og litt forskning på kunstige molekyler.

Det er nemlig det som er plastikk. Lange rekker av såkalte monomere (gresk for én del) som danner gigantiske polymere molekyler; så lange at forskerne lenge tvilte på om de i det hele tatt kunne bindes sammen.

Det kunne de. Og det er måten disse molekylene er satt sammen på som avgjør om plastikken er hard eller elastisk, bøyelig eller ubøyelig. Det var denne egenskapen som gjorde plastikk til en så lokkende råvare for kunstnere på 1960-tallet, og som gjør det enda i dag. I ordene til den franske filosofen Roland Barthes: ”Plastikkens kjappe artisteri er absolutt: den kan bli både bøtter og juveler.”

Uslitelig suksess
I ettertid kan man si at det måtte gå galt; at en allianse mellom olje og kjemisk industri aldri kunne fungere i rollen som verdensfrelser.

Det skyldtes ikke plastikken selv. I det minste lå ikke feilen i ideen om å utnytte oljeindustriens avfallsprodukter.

Snarere falt plastikken som offer for sin egen uslitelige suksess.

Den gikk ikke i stykker. Den ble ikke slitt ned. Måtte ikke byttes ut, men var evigvarende. Nesten.

Denne iboende egenskapen ved et råsterkt materiale fikk to ødeleggende konsekvenser. Den ene var at vi måtte lære å kaste.

Vi gjorde det ikke frivillig, skriver Susan Freinkel. Etterkrigstiden var full av mennesker som tok vare på de tingene de hadde. Selv lenge etter at engangsproduktene hadde kommet, fortsatte vestlige forbrukere å vaske tynne plastikkglass, asjetter og bestikk og sette dem varlig inn i skap og hyller. Nye generasjoner brydde seg ikke om det. De lærte å ta den nye industrien på ordet.

I dag forbruker og kaster vi plastikk som aldri før; nærmere tre hundre milliarder kilo hvert eneste år. Men det er bare begynnelsen. Asia og Afrika har så vidt startet sin plastikkrevolusjon, og innen 2050 vil vi antakelig produsere tre-fire ganger så mye – svimlende ett tusen milliarder kilo.

Det er dette berget av plastikk og dens innvirkning på miljøet som gjør at vi også hater den. Egentlig snakker vi ikke om plastikk lenger i det hele tatt. Ordet er for optimistisk; for positivt til å frambringe de nødvendige negative assosiasjoner. Det var jo derfor man valgte å bruke en versjon av det greske ordet plassein, som betyr å forme eller skape. I dag fortrekker vi ord som viser plastikkens svartstygge opprinnelse.

Nylon, vinyl og akryl blir fortsatt brukt om klær, tekstiler og møbler, som vi gjerne vil kunne kjøpe uten å bli – så å si – plastikkbefengt. I andre sammenhenger, når plastikken ikke passer oss, bruker vi betegnelser som polyetylen, polypropylen og polystyren. Og så PVC da, som liksom har havnet fremst i vederstyggelighetens ordbok.

Plastikk har blitt mat
Denne moralske indignasjonen har selvfølgelig ikke rokket en tøddel ved vårt kjærlighetshat til plastikk. Det er et altfor hendig materiale, altfor unnværlig for oss alle og dessuten altfor billig og slitesterkt til at globale forbrukere vil la seg overtale til å skrote det.

Det er dessuten ikke mulig, fordi alle erstatninger bare vil føre til et enda større press på en allerede stresset natur. Det er jo dette med plastikk, at det er syntetisk og skapt i laboratorier – og dermed skreddersydd for en verden med knapphet på ressurser.

Hvis vi bare hadde visst hvordan vi skulle kvitte oss med det. Men det vet vi ikke, og dermed havner altfor mye der det ikke skal. Og da er vi over på den andre negative konsekvensen.

På Midway-atollen i Stillehavet finner man Laysan albatrossunger med opptil fem hundre biter av plastikk i magen. Albatrossforeldre vender tilbake til redene med svære mengder plastikk som de forer ungene med. I døde, voksne albatrosser finner forskerne gjenstander som flaskekorker, skrivepenntopper, leker, fiskeline og engangslightere. De 1,2 millioner albatrossene i atollen lever i økende grad på en helt syntetisk diett, og selvfølgelig dør de av det.

Fra den bedrøvelige kjensgjerningen går det bare nedover. Laysan albatrossen er bare én av 267 arter som hvert år desimeres på grunn av plastikk. Hvaler, seler og store fisker drukner i fiskenett, eller svelger hele plastposer og blir kvalt. Sjøotere, reker og krabber dør etter å ha viklet seg inn i de samme plastposene. Selv maneter er funnet med store mengder plast innvendig.

Ingen vet hvor mye fisk, fugl og dyr som dør hvert år etter å ha ernært seg på plastikk eller viklet seg inn i det. Ingen vet heller hvor mye plastikk som finnes i verdenshavene. Estimatene varierer inn i det absurde, fra 13.000 plastfragmenter pr. kvadratkilometer til 3,5 millioner plastfragmenter pr. kvadratkilometer. Noen har regnet ut at det finnes to millioner kilo med plastavfall bare i The North Pacific Subtropical Convergence Zone. Det er like mye som kastes på den største søppeldynga i Los Angeles hvert eneste år.

Mye av det er plastfragmenter. Og deri ligger problemet.

Det finnes ingen øy av plast i Stillehavet. Det finnes bare millioner på millioner av ørsmå biter av plast som svever rundt i enorme mengder, og etter hvert legger seg på bunnen. Det er en plastikk-konfetti som ikke kan hentes ut av havene. Ikke uten at man også håver inn alle de mikroorganismene som holder havene i live og utgjør næringsgrunnlaget for livet der.

I tillegg kommer at plastikk lekker kjemikalier, og at noen av dem blokkerer eller simulerer hormoner – noe som ikke bare rammer faunaen, men også menneskene.

Vi har malt oss inn i et plastikkhjørne. Men finnes det håp i hengende nylonsnøre?

En grønn løsning?
Ja, det gjør det. Løsningene står faktisk i kø, og det eneste verden venter på er teknologiske gjennombrudd og litt politisk integritet.

Den ene løsningen ligger i den globale kampen mot plastposen, som nå faktisk er forbudt i mange land og byer. Den andre ligger i det enkle faktum at nesten alt søppelet som blir samlet opp på strendene består av noen enkle og unnværlige produkter, som engangsbestikk, engangslightere, plastflasker, sugerør og emballasje. En effektiv resirkulering av dette vil i det minste holde disse produktene borte fra havene i fremtiden.

Men den virkelige løsningen; den som faller sammen med teorien om at verden snart vil slippe opp for olje, ligger i planteriket. Det var nemlig sånn alt begynte. I sin spirende ungdom var plastikken nettopp spirende. Den ble ikke laget av olje og gass, men var basert på celluloid laget av cellulosenitrat hvis opprinnelse i det minste var planteriket. Fins det ”en grønn plastikk” der ute som kan bli menneskehetens redning?

Én ting er i hvert fall sikkert, skriver Susan Freinkel. Vi kan ikke vente på at verdenshavene utvikler mikroorganismer som spiser plastsøppel.

”Det tok millioner av år for verden å utvikle mikrobiske knusemaskiner som kunne bryte ned tre, papir og olje. Plastikken har vært med oss i bare 70 år, og det finnes ingenting der ute som kan knekke de svære og komplekse, langkjedede plastmolekylene.”

Kilde: Susan Freinkel: Plastic – A Toxic Love Story, 2011

Tidligere publisert i Aftenposten.