Fra før vet vi at Miljøpartiet De Grønne ikke bryr seg noe særlig om biodiversitet, jfr. mengden av eplehager som legges under asfalt på Lambertseter (og alle biene som forsvinner). Nå viser det seg at partiet har et meget problematisk forhold til sannheten også.
TEKST GRETE GAULIN
Noen ganger blir man bare så grenseløst irritert at man slår av. Andre ganger, i lettere lune, blir man sittende og humre over det gigantiske tomrommet som er den norske, politiske debatten.
Den går alltid i samme spor fra A til D:
A: Først vil de gjerne si noe helt annet.
B: Dernest er de glad for debatten.
C: Etter det tar de saken på største alvor.
D: For deretter å avslutte med at deres innsats på akkurat det feltet er langt bedre enn den forrige regjeringens.
Det er selvfølgelig slitsomt, og dertil avstandsskapende i forhold til oss velgere, men det gjør i grunnen ikke så mye. Selv forsøkene på å tolke statistikk til egen fordel er ikke så farlig siden alt holdes innenfor en slags sømmelighetsgrense mesteparten av tiden.
Det vil si: Det var ikke så farlig. Men det var før vi fikk de grønne inn i styre og stell.
Et farlig frieri
Saken er denne, avslørt – eller i det minste påpekt – av NRK-journalist Fredrik Solvang:
I to PR-videoer – om ikke flere – har de grønne gått ut med følgende beskjed til velgerne i Oslo:
For det første: Luftkvaliteten i Oslo har blitt såpass mye bedre etter at de grønne kom i byregjering at antall personer som bor i områder der luftforurensingen overskrider grenseverdien på 40 mikrogram nitrogendioksid har falt fra 200 000 til 10 000 – en nedgang på 95 prosent på bare fire år.
For det andre: Oslo har blitt så mye bedre for folk etter at de grønne kom i byregjering – på grunn av satsingen på et bilfritt sentrum – at antall fotgjengere i byen har økt med ti prosent og antall personer som til enhver tid oppholder seg i sentrum har økt med femti prosent. (De nevner ikke at økningen fra 2014 til 2018 er på bare syv prosent på grunn av tidligere års nedgang, men la nå det ligge.)
Med andre ord: sjelden, for ikke å si aldri, har Oslo – og antakelig Norge – hatt et parti som rydder så til de grader opp (etter forgjengerne). Det kunne vi jo alle ha gledet oss over hvis det ikke hadde vært for et enkelt faktum: begge påstander er usanne.
Det kunne vi jo alle ha gledet oss over hvis det ikke hadde vært for et enkelt faktum: begge påstander er usanne.
Det er vel omtrent 95 prosent usant at Oslo har såpass mye bedre luft nå at personer som lever i områder med forurenset luft har falt med 95 prosent. Faktum er at luftkvaliteten så vidt har falt under taket for grenseverdiene mange steder og ligger og vaker et sted rett under. Det er nok få i Oslo som egentlig merker noen forskjell.
Dertil kommer at alle tall er beregninger og ikke målinger – det er simpelthen ingen som helt vet hvordan lufta var i Oslo i 2018 fordi tallene har blitt framskrevet fra målinger i 2016.
Når det gjelder påstand 2 om antall fotgjengere så er disse tallene basert på en Sweco-rapport som understreker at man ikke kan trekke generelle konklusjoner fra slike enkelttellinger. Hvorpå de grønne gakket hen og gjorde akkurat det.
Les også om hagene som forsvinner i Oslo.
En rent ut sagt skremmende forestilling
Denne oppførselen fra de grønne er problematisk av flere grunner.
Én ting er at det de sier simpelthen ikke er sant. Luftkvaliteten i Oslo har ikke blitt noe særlig bedre under de grønne. Den har muligens blitt litt bedre – hvis man skal tro «modellen». Det bedrøvelige for de grønne er at det i så fall ikke skyldes MDG i det hele tatt men utenforliggende faktorer som flere elbiler, landstrømprosjekter og andre ting.
Den delen av påstanden som er sann har altså ingen ting med de grønne i byregjering å gjøre. Elbilene ville ha kommet uansett.
Påstanden om antall fotgjengere er ikke bare manipulering av statistikk. Det er en bruk av data som ikke bare er tvilsom men direkte ufin – og helt uten basis i virkeligheten. At de grønne prøver å sammenligne denne villedende presentasjonen med meningsmålinger – der tallet over spurte er kjent – viser bare en vilje til manipulering av fakta.
Og her er vi ved kjernen.
Disse påstandene har det til felles at de ikke kan ses som et element i en generell og allestedsnærværende kultur av partipropaganda. Begge påstander har også det til felles at de ikke bare utgjør en kreativ tolkning av data, ei heller «bare» er usanne. I stedet faller de inn under det man kan kalle «alternativ virkelighet» – en falsk framstilling av faktiske forhold.
I stedet så vi to skinnende propagandamaskiner
Man kunne tenkt seg at de grønne la seg litt flate i den «Debatten» som fulgte tirsdag. Det skjedde ikke. I stedet så vi to skinnende propagandamaskiner i form av Hanna Markussen og Lan Marie Berg som etter beste evne – og jamen har de blitt skolert – prøvde å manipulere fram en helt annen virkelighet enn den vi andre lever i.
Det var rent ut sagt en skremmende forestilling.
Debatten ligger ute på NRK.
Publisert i Globalt Perspektiv den 21. februar 2019. Du kan dele eller vippse en tier til 511021. Hvis du vil!
