En harmonisk framtid for ti-elleve milliarder mennesker vil avhenge av hvordan vi organiserer byene våre, mener eksperter. For noen er svaret urbane fantasier i grønt. Men egentlig holder det å flytte inn i de byene vi har også. Byer er nemlig mer energieffektive enn landsbygda, skriver forskere.
TEKST GRETE GAULIN
Byene er fremtiden. 54 prosent av verdens befolkning bor allerede i byer, og prognosene fra FN viser at 66 prosent vil gjøre det i 2050. Ett hundre av verdens største byer står for 30 prosent av verdensøkonomien og nesten all den globale innovasjonen.
Vestlige byer dominerer fortsatt. Økonomien i New York City er større enn det samlede brutto nasjonalproduktet for de 46 landene sør for Sahara.
Men regnet i antall mennesker er det definitivt Asia som dominerer. Halvparten av verdens mest globale byer befinner seg her.
I 2025 er Kina forventet å ha 15 superbyer med en gjennomsnittsbefolkning på 25 millioner. Europa vil ikke ha noen slike. Kineserne har også 300 økologiske byer under bygging eller på tegnebrettet.
I 2030 vil 55 prosent av all urban befolkning bo i Asia; opp fra mindre enn en tredel i 1950. Kina vil ha 44 byer med mer enn fire millioner innbyggere, og India vil ha 11.
I 2025 vil 70 prosent av kineserne bo i byer med mer enn én million innbyggere. 46 prosent av inderne vil gjøre det samme.
I løpet av de neste tjue årene skal Kina sluse fire hundre millioner mennesker inn i byer. I India er tallet 215 millioner mennesker. Det innebærer at kineserne må bygge en ekvivalent til New York hvert annet år, mens inderne må klargjøre et Chicago hvert eneste år fram mot 2030.
Men hvordan skal disse byene se ut?
Les også: Flytende fantasier reiser seg.
En grønn utopi?
Fremtidens urbane samfunn minner lite om tradisjonelle byer som vokste organisk fram rundt en handelsrute eller en vannvei. De har intet til felles med den planløse sjarmen, buldrende støyen og grelle fattigdommen som dominerer verdens storbyer i dag.
I stedet er de en grønn utopi satt i system; et slags sosialt eksperiment som skal bringe harmoni og bærekraft til menneskeheten. For kritikerne er de et futuristisk mareritt i glass og stål, og en manifestasjon av det totalitære samfunnet. For tilhengerne er de løsningen på en verden som har blitt dysfunksjonell.
I det minste er de noe annet. Ta for eksempel Tianjin Eco-City, som er et tretti kvadratkilometer stort utviklingsprosjekt designet for å vise fram det aller siste i grønn teknologi. I denne byen skal det etter hvert bo 350.000 mennesker, med administrative bygninger som minner mer om gjennomskinnelige, flygende tallerkener og boliger der skyskrapere utnytter det vertikale rommet men med en fasade av grønne planter og vertikalt jordbruk. Byen er delt inn i syv sektorer med navn som Lifescape, Solarscape, Urbanscape, Eco-Valley, Windscape, Earthscape og Eco-Corridors.
Eller ta Gwanggyo Green Power Center, en økologisk fantasi – i form av en grønn akropolis – som ligger sør for Seoul og som skal huse 77.000 mennesker i boliger som ser ut som grønne kjegler.
Felles for disse to, som for alle de andre grønne byene, er at de skal være karbonnøytrale. Solkraft, vindkraft, førerløse elbiler på skinner, resirkulering av regnvann, avsalting av havvann, gjenbruk av kompost – alt skal virke sammen for å skape en boenhet som ikke forurenser kloden og der folk kan leve rene liv.
Neste ut: Afrika
Byer som dette reiser seg ikke bare i Øst-Asia. I Abu Dhabi har studenter allerede begynt å flytte inn i pilotprosjekter Masdar City, et slags ”Tomorrowland of Disney’s Magic Kingdom,” for å sitere New York Times. Byen er et perfekt kvadrat, 1,6 kilometer på hver side, løftet opp på et syv meter høyt fundament for å fange ørkenbrisen, over en labyrint av grønne gågater og elbiler som kjører lydløst rundt der nede. 90 prosent av all elektrisiteten i denne byen vil komme fra sola.
I Saudi-Arabia er man godt i gang med Jeddah Masterplan, som skal utrydde slummen i en allerede eksisterende by. I Qatar bygger de Energy City, med et helt unikt karbonnøytralt administrasjonsbygg.
I Tyskland er HafenCity Project så miljøvennlig at ikke engang toalettene bruker vann.
I Aserbajdsjan har man Zira Zero Island, som kopierer landets ruggete fjellandskap og der hver fjelltopp er en bolig. Og så er det sør-koreanske Gwanggyo City Centre, med grønne hekker i alle etasjer, samt Songdo, med over to tusen mål med grønne parker.
Ikke alle de nye byene er like fantasifulle. Noen ser rett og slett ut som helt vanlige byer. Og helt vanlige byer; les London, New York, Rio de Janeiro og så videre, prøver også å få et grønt stempel – med varierende hell.
Ingen av de nye byene kan heller måle seg i makt med de gamle finanssentrene London og New York, som fortsatt står for 40 prosent av den globale markedskapitalen.
Ikke desto mindre er den urbane innovasjonen i full gang. Og nå lurer byplanleggerne på om ikke Afrika kan være et potensielt marked, med sin raske urbanisering.
”Det afrikanske kontinentet har nesten like mange byer med over en million innbyggere som Europa har,” skriver Foreign Policy. Kan Afrika ”hoppe over” et trinn i byutviklingen, omtrent som de hoppet over et trinn i IT-utviklingen?
Alle byer er renere
Urbane designere, de fleste med hovedkontorer i vår del av verden, ser trærne vokse inn i himmelen. Men ikke alle ser et edelt utfall om en grønnere klode der ute i horisonten.
En av dem er Paul French, som leder det Shanghai-baserte forskningsselskapet AccessAsia. Han sier til New York Times:
”Hva hjelper det om vi bygger alle disse grønne sentrene, når det i spytteavstand ligger en by med 19 millioner innbyggere som er så lite bærekraftig at man nesten ikke kan tro det?”
Ikke alle er enige i den beskrivelsen. Den er kanskje riktig på gatenivå, men i global sammenheng er byene renere enn landsbygda. I hvert fall er de det i den vestlige verden.
De futuristiske urbane oasene som reiser seg i ørkenen i Abu Dhabi og på øya Chongming utenfor Kina er nemlig bare halve sannheten om byer som redningen for verdens klimaproblemer. Byer er nemlig grønne i seg selv, påpeker de to forskerne og forfatterne Peter W. Huber og Mark P. Mills. Det skyldes at urbane sentra pakker mennesker sammen på små områder som er langt mer energieffektive enn rurale områder.
– Byer frigjør land for natur, demper fødselstallene og suger inn ”overskuddsbefolkningen” på landsbygda, skriver de to i boka Bottomless Well. – Ved å konsentrere mennesker på et lite areal og bygge i stål og betong bidrar urbane sentra til å verne skog og friluftarealer.
Hele 80 prosent av amerikanerne bor enten i byer eller i forsteder. Likevel utgjør byer, forsteder og veier bare tre prosent av det samlede landarealet i USA. Ved å pakke mennesker i høyden snarere enn i bredden, har flere titall millioner dekar fått ny tilvekst av skog de siste tjue årene.
New York er faktisk den mest energieffektive plassen i hele USA. Med et energipotensial på 12.000 megawatt, bruker denne metropolen samme mengde energi som hele Massachusetts. Men The Big Apple har to millioner flere innbyggere enn denne delstaten, på bare fem prosent av landarealet.
Jordbruk i glasshus
Om byene allerede er grønne i relativ forstand, er det også mye mer å hente. Framtida er nemlig at også jordbruket urbaniseres.
Ved å flytte produksjonen av mat inn i vertikale veksthus i byene, vil verden spare 90 prosent av dagens vannforbruk til irrigasjon, revitalisere landområder som er ødelagt og redusere bruken av fossilt brensel. Vi vil kunne dyrke mat året rundt, fjerne avrenning til sjøer og la plantene absorbere avgassene fra biler.
Det vertikale jordbruket er på vei inn i miljødebatten, og det første ”huset” er allerede på plass ved Cornell University i USA. Det er dermed ikke en fjern drøm, men noe som kan settes i gang allerede nå.
For Peter W. Huber og Mark P. Mills er miljøvernere på feil spor når de prøver å begrense byenes vekst: – Trusselen mot miljøet ligger ikke i at byene vokser, men i at de slutter å vokse, skriver de. – Tenk på skyskraperen som Amerikas største gave til menneskeheten.
Hovedbilde: Slik ser det ut i en bydel i Shanghai allerede.
Oppdatert for Globalt Perspektiv 17. oktober 2017.
Verdens største byer, inkludert omland; 2007 og 2025
Tokyo: 35,7 millioner – 36,4 millioner
Osaka-Kobe: 11,3 millioner – 11,4 millioner
Beijing: 11,1 millioner – 14,5 millioner
Shanghai: 14,8 millioner – 20,6 millioner
Manila: 11,1 millioner – 14,8 millioner
Dacca: 13,5 millioner – 22 millioner
Delhi: 19 millioner – 26,4 millioner
Calcutta: 14,8 millioner – 20,6 millioner
Mumbai: 19 millioner – 26,4 millioner
Karachi: 12,1 millioner – 19,1 millioner
Kairo: 11,9 millioner – 15,6 millioner
Lagos: 9,4 millioner – 15,8 millioner
Kinshasa: 7,1 millioner – 16,8 millioner
Rio de Janeiro: 11,7 millioner – 13,4 millioner
Buenos Aires: 12,8 millioner – 13,7 millioner
Sao Paulo: 18,8 millioner – 21,4 millioner
Mexico City: 19 millioner – 21 millioner
Los Angeles: 12,5 millioner – 13,7 millioner
New York: 19 millioner – 20,6 millioner
Kilder: UN Population Division, 2007 Revision; www.citymajors.com
