En vakker plante har blitt et miljømareritt for millioner av mennesker

Millioner av mennesker i Afrika og Asia får nå livsgrunnlag og livskvalitet forringet på grunn av en plante med store grønne blader og vakre hvit-rosa blomster. Vannhyasinten er et enormt og for mange i Vesten helt ukjent miljøproblem.

KRONIKK GUNNAR J. FUREHAUG

Vannhyasinten gjør seg godt som prydplante. Det var derfor den havnet i Rwanda rundt 1850 – innført av belgiske settlere. Til USA kom den for over 100 år siden, og den har etter hvert spredt seg til godt 20 delstater. Den har også bitt seg fast i rundt 50 land i Asia og Afrika.

Så hva er det med denne planten som er så problematisk?
Først og fremst at den er en av de raskest voksende biologiske organismer på jorda. Dette, i kombinasjon med at den vokser i frie vannmasser, gjør at den kan feste røtter hvor som helst det er ferskvann og riktig temperatur. Den forflytter seg relativt raskt med vind, strømmer og elver. Under optimale vekstvilkår kan vannhyasinten doble biomassen i løpet av bare 12-14 dager.

I klartekst betyr dette at en kvadratmeter i løpet av ett år kan bli til over 16 000 mål (1600 hektar).

Et par eksempler kan belyse hvor raskt den kan utvikle seg:
Vanhyasinten ble første gang observert i Lake Viktoria på 1980-tallet og ble et problem noen år senere. Kjemikalier, innførsel av insekter som spiser vannhyasinter samt mekanisk fjerning ble brukt i et forsøk på å løse problemet. Det skjedde i området rundt Kisumu ved Lake Viktoria, Kenya, senest for to-tre år siden.

Vannhyasinten legger seg som et teppe på overflaten og dreper alt liv under.

Nå er planten tilbake for fullt. Bare rundt Kisumu anslår man at den dekker 2000 hektar. Siden Kisumu er viktig for blant annet transport av olje til Kampala i Uganda, har de nå en «plantebryter» som går frem og tilbake kun for å holde skipsleia åpen.
Lake Tana i Etiopia er en viktig mat- og ferskvannskilde, og bærekraftig uttak av fisk er beregnet til 10-12000 tonn pr. år. Uttaket er nå nede i rundt 1000 tonn. Den rådende oppfatningen er at dette skyldes vannhyasinten, som de senere årene har vokst ukontrollert og nå dekker over 50 000 hektar (2017-tall).

Hva er det med denne planten som gjør at den kan blokkere skipsfarten og få fiskerier til å kollapse?
Som nevnt; den slår rot i vannet og legger seg som en matte på overflaten. Denne matten blir tettere og tettere og dekker et større og større areal, ikke minst i kystnære områder der det er grunt vann. Det oppstår dermed en kraftig reduksjon av solinnstrålingen til vann. Oksygeninnholdet i vannet går ned, og yngleplasser for fisk blir ødelagt.

Planten må fjernes manuelt, ofte med livet som innsats

Mange andre stedbundne organismer svekkes eller dør ut. De eldste plantedelene synker, råtner og stjeler dermed enda mer oksygen. Plantedekket blir så tett at lokale fiskere ikke lenger kommer seg ut i åpent farvann uten først, ofte med livet som innsats, å manuelt fjerne planten. Plantedekket blir i sin tur tilholdssted for slanger og insekter, med oppblomstring av innsektbårne sykdommer som en rapportert konsekvens.

Slik kan altså en vakker vannplante, endemisk tilhørende i Amazonas-bekkenet, bli et mareritt for kystnære mennesker bosatt langs elvebredder og ved innsjøer fra Vest-Afrika til Tanasjøen, fra Sør-Afrika til Nil-deltaet og gjennom hele Asia til Papua Ny Guinea, Japan og Filippinene.

Dette er dramatisk. Men er ikke vannhyasinten godt for noe??
Rett skal være rett. Den renser vannet og suger til seg forurensning fra landbruk og avløpsvann. Men det er også alt. Så lenge den er i vannet.
I praksis har den vist seg nesten umulig å utrydde. Man kan eliminere den over store områder ved hjelp av kjemikalier. Men kjemikalier har en del uønskede bivirkninger. Dessuten kommer planten alltid tilbake. Man kan importere hyasint-spisende billearter. Men det tar lang tid å spise seg gjennom tusenvis av hektar. Og den kommer tilbake. Mekanisk fjerning er effektivt – men den jobben tar aldri slutt.

Kan den også brukes til noe?
Jo, faktisk. Et søk på vannhyasint gir mange overraskende svar. Overraskende, fordi det er et enormt gap mellom hva denne planten kan brukes til og hva den faktisk blir brukt til. En studie fra Vietnam viser at 50 prosent hyasint i fôret til kveg gir en god fôrblanding. Andre studier nevner fôr til fisk, kyllinger og sauer. Og mat til mennesker.
Bioenergi blir allerede produsert enkelte steder i små volum. En studie hevder at ett hektar kan gi 75000 m3 biogass pr. år. Andre steder blir den brukt til å lage papir.
Gjødsel og jordforbedring er opplagte bruksområder, men høsting og transport er utfordringer små lokalsamfunn ikke har forutsetninger til å håndtere.

Behandlet på riktig måte er vannhyasint en utmerket råvare til briketter. I land der trevirke er mangelvare og trekull og kull er dominerende energikilder til matlaging, bør briketter av vannhyasint være en vinner.
Og ikke minst kan stilken tørkes, splittes opp og brukes til å flette og veve møbler og kurver, bæreposer og badematter. Og akkurat dette blir da også gjort i mange land. For det meste er det kvinner som tar initiativet og dermed skaper både lokale jobber og inntekter.

I stedet for å se på planten som en skadelig vekst man må fjerne med jevne mellomrom, bør perspektivet bli at den er en meget anvendelig plante som både renser vannet og har potensial til å skape hundretusener av arbeidsplasser og dermed inntekter til dem som blir hardest rammet.

Så hvorfor blir ikke dette gjort i et omfang som gjør en forskjell?
Det enkle svaret er at for få bryr seg. Mange vet heller ikke hvordan dette kan gripes an. Andre kjenner ikke til problemet.
Den siste måneden har jeg vært i kontakt med en rekke statlige og ikke-statlige organisasjoner – i håp om å få noe gjort. Det viktigste fellestrekket, med unntak av Norges Vel, er at ingen kjenner til problemet. Det andre fellestrekket er at dette ikke er noe de kan gå inn i. I hvert fall ikke nå. Det er overraskende at norske bistandsorganisasjoner ikke kjenner til problemet, med sine 38 milliarder kroner i årlig bistand (2019) og kontorer, delegasjoner og prosjekter nesten over alt.
Nå er det ikke lenger ukjent, og dermed bør tiden være moden for å gripe fatt i det, for slik å bidra mer på områder som handler både om arbeid for de fattigste, håndtering av miljøproblemer og bidrag til å bygge en sirkulær økonomi. For dette kan løses. Neppe via store, prestisjefylte og dyre prosjekter, men med kunnskap, lavteknologiske løsninger, praktisk smarte og tilpassede logistiske løsninger og i tett samarbeid med dem som bor og jobber i områder som er rammet.