OPPDATERT 23. FEBRUAR 2019 I Oslo gjør «Miljøpartiet De Grønne» alt de kan for å ta livet av så mange pollinerende insekter som mulig. Hager med epletrær og kløver forsvinner i et rasende tempo fordi det har blitt viktigere å sluse profitt over til byggebransjen enn å ta vare på habitat og dermed biodiversitet. Det rammer en av verdens herligste skapninger: humla!
TEKST GRETE GAULIN
Humler. Ikke alle liker dem. Men det er et fantastisk lite kreatur. Denne lille skapningen som jo egentlig «ikke kan fly» klarer å løfte seg selv opp til 9000 meter over havet – høyder der helikoptre må gi opp.
I det minste sier forskningen at de kan det, uten at det antakelig noen sinne er observert humler i den høyden.
Men med vinger som minner om propeller som roterer og skaper en kraftig oppdrift og framdrift kan humla ikke bare løfte seg selv men også bære sin egen vekt i pollen.
Takket være vingene, som slår med opptil 240 slag i sekundet.
Og ja, det er i sekundet.
Hver vår sjangler det ut svangre humledronninger som trenger mat og tak over hodet. Det er denne boligjakten hun er ute på når du ser det gul-svarte insektet surre omkring i naturen. Når hun har funnet boligen lager hun en pollenklump og bygger en honning-krukke foran der. Så blir eggene lagt.
Hvis det da ikke er en gjøkhumle som legger eggene sine i andres bol og er så godt kamuflert både utseendemessig og kjemisk at den lurer arbeiderne i det okkuperte bolet til å oppdra hennes unger i stedet for sine egne (som også dessverre har blitt spist av okkupanten).
Alle humlene du ser om våren er damer
Alle arbeiderne som blir født på våren, som samler nektar og pollen, er damer. Det første kullet med arbeidere kan være små eller store, det er avhengig av hvor mye mat de har fått. Når de forpupper seg fra larvestadiet, er de ferdig utvokst. Ser du en bitte liten humle om våren, så er det fordi den er småvokst. Den vil ikke bli større.
Dronningen, derimot, blir i boet hele sommeren og legger stadig nye egg. Etter hvert begynner døtrene å hjelpe til med hushold og barnepass. Det hele ser kaotisk ut, mer kaotisk enn systemet i en honningbie-bikube, men er egentlig ganske godt organisert. Humlene har kamre for ulike sysler og driver også gjenbruk av larvekamre. Arbeiderne lever bare en måned eller halvannen, så dronningen må hele tiden produsere nye.
Når det begynner å nærme seg høsten skjønner dronningen at hun må produsere noen flere av seg selv, og disse larvene får litt ekstra mat. Dronningen sier ifra via en kjemisk metode til de andre at akkurat disse eggene skal bli dronninger. 10-12 nye dronninger blir etter hvert født, og en del gutter også. Guttene er litt spesielle, for de har ingen pappa siden de er født fra ubefruktede egg. De har et enkelt kromosomsett i motsetning til jentene, som har dobbelt og altså er født fra befruktede egg.
Så parer de seg, men det er sjelden vi blir vitne til det for de parer seg oppe i trærne. Hannene får ikke være i bolet for de gjør ikke noe nytte for seg der – de samler ikke pollen og nektar – så de blir uteliggere og må ta til takke med det de kan finne av tak over hodet. Guttene kan ofte ha fargevariasjoner som dronningene og arbeiderne ikke har, og kan derfor være vanskelig å gjenkjenne.
Siden det er eggleggingsrøret som fungerer som brodd, kan hannene heller ikke stikke.
I Paris lager man safe havens for bier
Humler er ikke bare flotte å se på og gir en hyggelig summing av vår. De er også viktige i næringskjeden.
En tredel av maten du har på tallerkenen er avhengig av insektpollinering. 80 prosent av alle matslag som spises globalt er avhengig av det samme.
FN har forsøksvis satt et tall på det og funnet ut at verdien av insektenes pollinering på verdensbasis utgjør et oljefond hvert eneste år.
Dette har de skjønt litt sånn her og der. I Paris lager man for eksempel «safe havens» for bier inne i byen fordi grønne lommer med blomster og bier ikke bare er viktig for folk i form av trivsel men også for verden i form av bevarte habitat og biodiversitet.
I Norge har humler, bier og veps funnet sitt habitat i blomsterenger og lyngheier, men det er lite av dette igjen. Det skyldes antakelig at vi har «grønne partier» som er mer interessert i å sluse profitt over til byggebransjen enn å ta vare på norske blomsterenger, lyngheier, strandsoner, utmark, kratt, hager, bier, veps, humler og biodiversitet.
De siste ett hundre årene har 90 prosent av norske blomsterenger forsvunnet. Det industrialiserte jordbruket med sitt monotone arealbruk og regelmessige sprøyting er den store synderen. Lyngheier har også blitt mangelvare. Man står igjen med hagene, ikke minst i bynære strøk der det er lite annet å by humlene. Men hagene legges under asfalt. Epletrær, syriner, kløver og ville blomster erstattes av boliger, asfalt og tuja i et forrykende tempo i hovedstaden og sikkert i andre byer også.
Mangelen på habitat gjør at arter som var helt vanlige på 40- og 50-tallet har blitt borte. Rødkløveren er borte, og med den kløverhumla. Slåttehumla forsvant med slåttemarken.
Humler overlever ikke i Oslos nye steinørken
Det er Norges viktigste pollinator norske myndigheter gir slike elendige leveforhold. I Norge er det nemlig humla som pollinerer mest, ikke honningbien som man ofte snakker om. Dens fysiognomi er glimrende tilrettelagt for dette arbeidet. Humlenes tunger er tilpasset blomstene de er satt til å pollinere, og det er lushatthumla – med ansvar for å pollinere tyrihjelm – som har den lengste. Vingemusklene gjør at den også kan drive såkalt vibrasjonspollinering, som for eksempel er helt vesentlig for tomatplanten.
Humler er varmblodige skapninger, i motsetning til andre insekter. Det gir humler en kroppstemperatur på 30 til 35 grader. De kan også regulere temperaturen inne i bolet. Hvis det er for varmt blir vingene brukt som vifter, hvis det er for kaldt kan humla produsere varme ved å vibrere vingemusklene.
Men humler overlever ikke i en steinørken. Det er lite poeng å sette ut humlekasser hvis det ikke fins mat til humlene i nærheten. Det hjelper ikke med nyslått plen heller. Hemmeligheten for alle som liker humler er å la kløver og andre ville blomster gro til i det minste i et hjørne. Har du en selje må du ikke hogge den ned. Dette treet er tidligst ute av alle med blomstringen, og en livredder når de første humlene våkner om våren.
Artikkelen fortsetter under bildene – de viser fem av ca. tretti hager som er rasert bare rundt Oberst Rodes vei på Lambertseter:
Det er bare dronningen som overvintrer. Alle de andre humlene har dødd høsten før. Dronningen, som har paret seg med hannene om høsten, samler opp sperma fra hannen i en egen beholder og har dem der til våren da hun kan bestemme selv når eller om hun vil befrukte dem.
Alle de store humlene man ser tidlig om våren er dronninger. Det er først når blomstringen er godt i gang at man ser de første arbeiderne.
Noen burde anmelde byregjeringen for miljøkriminalitet
Vi har et vell av humle-arter og kan (fortsatt) skilte med 35 av verdens i alt 250 registrerte. Det største artsmangfoldet finner man på Østlandet. Men det er humler i Finnmark også.
Det er større diversitet av humler i Nord-Europa enn det er i Nord-Amerika. Og vi har allerede sett dem på sin vante ferd over norske blomsterenger – de få engene som er igjen.
Så hvordan tar vi vare på denne humlen som sørger for maten på bordet vårt og er vernet av Bern-konvensjonen?
Stort sett gjør vi det ikke. Noen kommuner og også regjeringen har riktignok laget planer for pollinerende insekter. Men disse planene har ikke stanset raseringen av en eneste hage.
I Oslo har den rød-grønne byregjeringen gått i bresjen for å ødelegge den viktige biodiversiteten som bare hagene sørger for etter at engene forsvant. Men verken miljøpartiene, riksantikvaren (dette er kulturlandskap) eller naturvernorganisasjonene er opptatt av det.
Publisert i Globalt Perspektiv den 30. mai 2018.
