OPPDATERT 21.04.2018: Amerikanske generaler har gjennomført såkalte «table-top» militærøvelser som viser at 10.000 av deres soldater vil dø i en krig mot Nord-Korea bare i løpet av de første to-tre dagene. Nå lurer ekspertisen i USA på om Donald Trump klarer å manøvrere seg ut av det hjørnet han malte seg inn i. Et møte med Kim vil bare være en midlertidig distraksjon.
TEKST GRETE GAULIN
Ekspertene banket det samme argumentet i bordet i tjue år: Regimet i Nord-Korea utviklet sofistikerte atomvåpen fordi de ville bygge muskler ved det internasjonale forhandlingsbordet. På den måten kunne de framforhandle avtaler som var gunstige for dem selv. Hvis ikke, ville de gå tomhendt til samtalene.
Det var en feilslått analyse. Nord-Korea ville ha langtrekkende missiler med kjernefysiske stridshoder ganske enkelt fordi de ville ha dem.
Nå har de dem, og snarere enn å avskrekke USA har de ertet dem på seg. Det betyr at ett av disse scenarioene vil eller kan spille seg ut:
USA bomber Nord-Korea rett og slett fordi landet har atomvåpen, hvilket er en stor nok trussel. Nord-koreanerne skyter 300 000 runder med artilleri mot Seoul det neste døgnet, som er den kapasiteten militær-analytikerne mener de har.
Nord-Korea angriper Sør-Korea med den følge at USA iverksetter sitt lovede «fire and fury» mot «The Little Rocket Man.» Nord-Korea sender ut noen atomvåpen som treffer Guam eller Hawaii.
Nord-Korea sender en rakett med kjernefysiske stridshoder mot vestkysten av USA. USA svarer helt forutsigelig.
I alle disse scenarioene vil kineserne gå inn i krigen på nord-koreansk side. Annet valg har de ikke. Krigen blir en militær konflikt mellom to supermakter.
Hvor sannsynlig er det at noe av dette vil skje?
I hvert fall ikke helt usannsynlig. «2018 vil bli et farlig år,» sa en talsmann fra Trump-administrasjonen nylig.
Kommunistene har vunnet over USA før
Vi har alle litt vanskelig for å se for oss en verden der såkalte ICBM – Intercontinental Ballistic Missiles – slynges ut i myke kurver over Stillehavet for å ramme vestkysten av USA. Unntatt rene ulykker vil det sannsynligvis ikke skje.
Kanskje skal man heller kaste et blikk litt vestover fra den koreanske halvøya for å finne svaret på hva som surrer rundt i hodet på den nord-koreanske lederen. Tilbake til den 29. april 1975, da USA gjennomførte den største redningsoperasjonen med helikopter noensinne. Dette var dagen da Saigon ble evakuert.
Verden så bilder av surrende rotorblader som løftet de lette Bell UH-Huey-maskinene opp i lufta. De større helikoptrene til USAs marinekorps var for tunge til å lande på taket av Saigons bygninger.
Dagen etter tok kommunistene over byen. USA hadde tapt krigen i Indokina. Vietnam var samlet under ett regime, og det var kommunistisk.
Var det dette som inspirerte lederne av Nord-Korea?
Det nord-koreanske kjernefysiske programmet tok av omtrent på denne tiden, men akselererte først etter at landet hadde skrotet ikkespredningsavtalen i 2003. Den første prøvesprengningen kom i 2006. I dag skal landet visstnok besitte både klassiske atomvåpen og hydrogenbomber. Men landet har noe annet også, litt glemt oppi det frenetiske arbeidet for å nøytralisere dets atomvåpenarsenal.
Nord-Korea er et struttende militært fort. Seks millioner av en befolkning på bare 25 millioner er under våpen. Med reservestyrkene kan landet mobilisere 13 millioner soldater. Det totale luftforsvaret består av 944 fly mens marinen kan sette 967 krigsskip på vannet og hæren kan rulle ut over fem tusen tunge stridsvogner. Landet hadde et forsvarsbudsjett på 7,5 milliarder dollar i 2017 – alt ifølge GlobalFirepower.
Det gjør Nord-Korea til verdens 23. største militærmakt, en rangering som dekker 133 land.
Sør-Korea har med sine femti millioner innbyggere et langt større militært potensial – både faktisk og teoretisk. Landet er den 12. største militære nasjonen i verden, men: Sør-Korea har mindre av slikt militært materiell som antakelig vil spille størst rolle i en konflikt mellom de to, med andre ord færre tanks, færre kampfly og færre soldater aktivt under våpen.
På den andre siden er Sør-Korea beskyttet av en militæravtale med USA som ble «smidd i blod» etter Koreakrigen i 1953. Likevel – med en president i Washington som ikke lenger garanterer hjelp til sine allierte, med atomvåpen som kan holde amerikanerne stangen og et Kina i ryggen så er spørsmålet mange stiller akkurat nå: Vil nord-koreanerne prøve å erobre sitt søsterland i sør med militær makt?
Les også: USA bryter ikkespredningsavtalen.
Har man nådd «Point of no Return?»
Nord-Korea har mye av sin offensive kapasitet i solide bunkere rett nord for den demilitariserte sonen, mindre enn ti mil fra Seoul. En Pentagon-rapport fra 2015 beskrev et Nord-Korea som også har mini-ubåter og avanserte angrepsdroner. Som de fleste fattige stater med militære ambisjoner har de også kjemiske og biologiske våpen. Det er ikke for ingenting at sør-koreanerne trår særdeles varsomt akkurat nå.
Konfliktlinjene er hamret i stein. Striden har vart lenge.
I 1994 var USA nesten i ferd med å trykke på den atomknappen som Donald Trump triumferende har slått fast er «større enn din» – i en retorisk macho-konkurranse med lille Kim. Den gang var vurderingen at Nord-Koreas samlede atomvåpenarsenal kunne bombes tilbake til støv i løpet av to dager.
I dag er vurderingen at et bombeangrep bare vil «lage et ganske anstendig hull» i dette arsenalet.
Det er med andre ord allerede for seint. Men at krigen dermed blir lite rasjonell og «ufattelig farlig» i ordene til The Economist betyr ikke at den ikke vil komme.
USA VIL antakelig bombe Nord-Korea. Det er nemlig ikke bare Trump som vil bombe. Det vil også generalene rundt ham. I det minste vil de det hvis ikke diplomati nytter. Og diplomati vil ikke føre noe steds hen.
I fjor høst gikk forsvarssjef Joseph Dunford til det skritt å refse høylytt alle som «mener det er helt utenkelig at USA vil bruke makt for å avverge den nord-koreanske atomtrusselen.»
I fjor høst satte også sjefen for USAs nasjonale sikkerhetsråd H. R. McMaster følgende merkelapp på sin forgjenger Susan Rice for hennes uttalelser om at USA kunne avskrekke og demme opp trusselen fra Nord-Korea: «Hun er ikke riktig skrudd sammen.»
Forsvarsminister James Mattis har uttalt at det «fortsatt fins militære opsjoner som ikke vil sette Seoul i fare.» Men har også sagt: «En konflikt i Korea vil antakelig bli den verste form for krig i de fleste menneskers minne.»
Det fins et punkt der en supermakt, vâr for sitt internasjonale omdømme og tap av ansikt, krysser en grense de ikke kan vende tilbake til – eller bak. A point of no return.
Vurderingen i Washington er at de har sluppet opp for alle opsjoner med unntak av et massivt bombeangrep. Sanksjonsvåpenet er brukt opp – det er ikke mer igjen å innføre sanksjoner mot. Likvideringer fungerer bare i samfunn der ulike maktbaser ligger i intens maktkamp og der styringsdyktige alternativer er klare til å overta.
Nord-Korea er et massivt, sammensveiset regime. Hvis én faller fra er det en annen fra regimet som overtar. Det fjerner også en tredje opsjon fra ligningen: et internt palasskupp rettet mot Kim Jong-un.
Et konvensjonelt angrep er mulig hvis motstanderen er et noenlunde rasjonelt regime med en etablert hær man vil møte i kamp, ikke når mannen man vil uskadeliggjøre sitter med fingeren på atomknappen.
Et nettangrep à là Stuxnet-viruset som amerikanerne brukte for å nøytralisere iranernes atomvåpenprogram? Eksperter sier Nord-Korea rangerer som den femte mest avanserte cyberkrigeren i verden. Landets digitale isolasjon gjør det nesten umulig å ramme dem gjennom nettangrep.
Det kommende toppmøtet vil ikke munne ut i noen ting som har bærekraft i mer enn noen måneder. Den nord-koreanske lederen kan godt handle bort noe han ikke har bruk for men definitivt ikke alle atomvåpen, slik USA krever.
Kim Jong-un vil ha et møte med Trump fordi han vil avsløre bløffen: han tilbyr Trump en atomvåpenfri halvøy og så vil verden oppdage at det er USA som ikke vil trekke Sør-Korea ut av den amerikanske atomparaplyen.
Det var, når alt kommer til alt, amerikanerne som introduserte atombomben på Korea-halvøya, ikke Nord-Korea.
Og så var det Kina da. Hva gjør man der?
Oppsummert: USA har få opsjoner annet enn å bombe hvis ikke Nord-Korea gir seg. Det eneste alternativet er faktisk å gjøre absolutt ingenting. Og tvil ikke: enhver amerikansk president ville sett det som uunngåelig å jevne en nasjon som truet amerikanernes sikkerhet og militære hegemoni med jorden. Oppsummert av The Economist helt korrekt:
«Kan Mr. Kim bli avskrekket? For hvis han ikke kan det, vil enhver amerikansk president måtte vurdere et angrep, risikere det som japanske eksperter oppsummerer vil koste titusener av mennesker livet for å spare millioner i morgen.»
Fra kinesisk side ser det geopolitiske spillet litt annerledes ut. Landet har så langt balansert hårfint mellom sanksjoner og det nord-koreanske regimets overlevelse og ser trusselen fra USA som større enn det faktum at Nord-Korea besitter atomvåpen.
Kina liker ikke ustabilitet. De liker ikke at Kim Jong-un har brakt USA tilbake til Korea på en særdeles lite velkommen måte – som aggressiv militærmakt og geopolitisk utfordrer, ikke bare til sjøs i Sør-Kina-havet, men rett utenfor stuedøra.
Enda mindre liker de tanken på et forent Korea under amerikansk dominans og med hundretusener av fiendtlige soldater presset helt inn mot grensene deres. Det kommer simpelthen ikke til å skje. Hvis den trusselen tårner seg opp i nær horisont, vil den kinesiske hæren rykke inn. Eller det som verre er.
USA har prøvd å sukre pillen. De har «ingen interesse av et regime-skifte, ingen interesse av en akselerert gjenforening av de to nasjonene, har absolutt ikke som strategisk mål å opprette garnisoner nord for den demilitariserte sonen og ingen interesse av å skade det ‘i lang tid lidende koreanske folket.’»
Men i Beijing kan man også sin historie. Myndighetene der vet meget godt at amerikanerne ga nøyaktig samme løfte til Mikhail Gorbatsjov i 1990: ingen NATO-soldater i områder Sovjetunionen trakk seg ut fra. Not one inch eastward.
Hvorpå de inviterte de fleste statene i den gamle østblokken inn i NATO.
Kina manøvrerer – ikke akkurat i kulissene
I mellomtiden prøver kineserne å manøvrere seg inn i en mer gunstig posisjon: De må rive Sør-Korea løs fra sin amerikanske allierte eller i det minste nøytralisere en sterk allianse. Og det er det de gjør nå.
Kina er sør-koreanernes viktigste handelspartner og Beijing har varslet at de ønsker en utvidelse av handelsavtalen de har hatt med Sør-Korea siden 2012. De to landene har også nærmet seg hverandre i spørsmålet om Thaad – det amerikanske rakettforsvaret som er bygget opp i Sør-Korea. I fjor høst var det flere møter mellom diplomatene som endte i en uttalelse om at Sør-Korea «ikke vil delta i et regionalt forsvarssystem rettet mot en kinesisk militær ekspansjon og heller ikke vil utplassere flere Thaad-batterier.»
Ingen forsvarsallianse er hugget i stein. Kanskje Sør-Korea vil komme til den konklusjon at det vil være mindre humpete hvis de søker ly under den kinesiske paraplyen. Og de har allerede demonstrert sin lojalitet til regionen ved å marsjere sammen med nord-koreanerne under åpningen av vinter-OL.
I så fall vil amerikanerne miste en av sine viktigste allierte i Sørøst-Asia. De gjør sitt aller beste for å miste dem alle sammen. Handelsavtalen med 11 land i stillehavsregionen er lagt død av Donald Trump. Ingen alliert kan lenger stole på at han stiller opp for dem.
Kanskje vil amerikanernes rolle som elefant i glassbutikken føre til at nord og sør forenes under Kinas geopolitiske overhøyhet, muligens også med nord-koreanske atomvåpen garantert av Kina. Men det vil ta lang tid, og USA vil slå til – hvis de slår til – lenge før det.
Allerede i 1999 uttalte Donald Trump at USA burde «forhandle som gale med Nord-Korea, men hvis samtaler ikke fører fram, å gjøre noe NÅ før stridshoder blir rettet mot New York og andre byer.»
Det er vanskelig å se hvordan han kan trekke seg uten å miste ansikt.
Hovedbilde: Monument over krigen mot amerikanerne. Foto: SHUTTERSTOCK
Fikk du noe ut av denne artikkelen? Vipps gjerne en tier til 90592949 hvis svaret er ja.
Publisert i Globalt Perspektiv 8. februar 2018
