Kan vi, bør vi, satse på atomkraftverk for å løse verdens karbondioksidkrise? Glem det. Det er ikke en gang vann nok på kloden vår til å drive de atomkraftverkene vi allerede har. Stadig oftere må reaktorer slås av fordi vannstanden i elver og innsjøer synker. Miljøkrisa må løses før verden kan satse på atomkraft, ifølge forskerne.
TEKST GRETE GAULIN
Det fins to innsjøer som begge ligger i det sørøstre USA. Felles for dem er at de inneholder mye mindre vann enn før.
Noen år etter tusenårsskiftet målte Lake Norman nær byen Charlotte 98,2 fot. I årene etter sank den til 93,7 fot og deretter til 93,6 fot. I 2015 jublet innbyggerne i Charlotte over at innsjøen var tilbake på 94,3 fot. Men det er veldig lite, og langt under akseptabelt nivå på rundt 98 fot.
Litt lenger øst sank den kunstig lagde innsjøen Lake Harris til 218,5 fot i samme periode, bare litt over tre fot mer enn lisensgrensen for atomkraftverket like ved.
Hvis de to innsjøene hadde krympet bare litt mer, ville reaktorene i de to kraftverkene som henter vann fra dem måtte stanses. Det samme gjelder for en rekke andre atomkraftverk som ligger i de tørkeutsatte statene øst og sør i USA.
Det er rett og slett ikke nok vann i sjøer og elver til å forsyne kraftverkene med de enorme mengdene av kjølevann som trengs når atomkjerner spaltes til energi. Atomkraftverkene er i ferd med å tørke ut, og det skyldes ikke at de tapper vann fra elver og sjøer men at lange tørkeperioder reduserer vannstanden i dem.
Det er symptomatisk for en utvikling som ikke bare gjelder det sørøstlige USA, men mange land og regioner som har atomkraftverk. Vann er atomkraftindustriens akilleshæl, og mangelen på vann er i ferd med å bli en svær krise for hele industrien.
Intet vann – ingen strøm
Dette er hva ingen som forsvarer flere atomkraftverk i kampen mot CO2 snakker høyt om: Én enkelt reaktor forbruker 35-65 millioner liter vann hver eneste dag. Tar man disse tallene ned på et dagligdags nivå vil man oppdage at en 2400 watt varmevifte som går i én time på energi som kommer fra vindkraft forbruker 0.01 liter vann, mens den forbruker 0.26 liter hvis energien kommer fra sol og 4.5 liter hvis den kommer fra kullkraft. Mens den vil «drikke opp» 5.5 liter vann hvis energien kommer fra kjernekraft.
Ifølge forskningstidsskriftet Science Alert.
Problemet er ikke teoretisk. Trusselen om stenging forsterkes fra år til år.
Under varmebølgen i Europa i 2003 måtte flere titalls reaktorer i Frankrike, Spania og Tyskland settes ut av drift, enten fordi vannstanden var for lav eller vannet for varmt. Det hele gjentok seg under tørkeperiodene i 2006 og 2007, og igjen i 2009 da Électrisité de France måtte stenge ned en tredel av landets reaktorer – i et land der nesten 80 prosent av energien kommer fra atomkraftverk.
Atomkraftindustrien i USA er nervøse for at det samme vil ramme dem, og da ikke minst i delstater som North Carolina, Tennessee, Alabama og Georgia. I 2007 kartla Associated Press de 104 reaktorene i USA og fant at 24 ligger i de mest tørkeutsatte regionene. Alle disse lå ved elver eller innsjøer truet av katastrofalt synkende vannstand.
Blir liggende på tørre bakken
Problemet er både teknisk og politisk. Lisenser til atomkraftverk setter vanligvis begrensninger på hvor mye vann som kan tas ut av elver og innsjøer til enhver tid. Hvis vannstanden blir for lav, må reaktorene slås av – også fordi inntaket for kjølevannet blir liggende på tørre bakken når vannet drar seg tilbake. Det samme skjer når vannet rett og slett er for varmt til at det kan brukes til kjøling.
Atomkraftverk er nemlig en finstilt organisme som ikke fungerer dersom vannet blir for varmt som følge av høyere temperaturer i lufta. Lange tørkeperioder vil dermed ramme atomkraftindustrien både ved at vannet blir borte, at kjølevannet blir for varmt, eller begge deler.
Å jukse er et dårlig alternativ, da en forlengelse av inntaksrørene ned i grunne innsjøer eller elver kan føre fisk og slagg med seg som tetter systemet.
Ikke uventet er industrien opptatt av hvordan klimaendringene rammer dem stadig oftere og hardere. Framtida ser ikke lyst ut:
I en av mange rapporter fra FNs klimapanel de siste årene går det fram at verdens elver er truet av både forurensing, overfiske og utilstrekkelig vannføring som en følge av mindre snø og is på fjelltoppene. Ifølge World Wildlife Fund har bare 21 av verdens 177 lengste elver fri tilgang til havet hele tiden, mens de andre er blokkert av tørke, dammer eller andre hindringer i lange eller korte perioder.
Blant elvene som er hardest rammet, finner man både Rio Grande, Donau, Nilen, Yangtze, Indus og Mekong, skriver FNs klimapanel. I tillegg kommer det faktum at to av tre store elver er delt mellom to nasjoner eller flere, og dermed gjenstand for bitre vannkriger der de sterkeste landene tar ut brorparten av vannet på bekostning av de svakeste.
Jordbruk mot atomkraftverk
Den framtidige disputten om vannet vil i økende grad gå mellom jordbruket og atomkraftindustrien, ifølge Waste Awareness and Reduction Network. Begge krever enorme mengder vann, med jordbruket på første plass med over 70 prosent av verdens forbruk.
Slik er det imidlertid ikke i Frankrike, som altså får nesten 80 prosent av sin strømforsyning fra atomkraftverk. Hvert år henter Électricité de France inn 19 milliarder kubikkmeter vann fra elver og innsjøer for å kjøle ned prosessen i sine rundt 60 reaktorer. Det er omtrent halvparten av alt ferskvannet som brukes totalt i landet, og langt mer enn hva det stadig mer tørrlagte jordbruket kan ta ut.
Mesteparten av dette vannet går tilbake til sjøene og elvene igjen. Men det som slippes ut er varmere enn det som tas inn, med negative og forsterkende miljøkonsekvenser.
Atomkraftverk forverrer med andre ord effekten av den globale oppvarmingen som allerede er underveis. Varme vannmasser som slippes ut av kraftverk skader fisk og planteliv, og fører dessuten til at enda mer av vannet fordamper.
Det kan hende politikerne har gjort opp regning uten vert og vann når de nå kjører i gang svære planer for bygging av atomkraftverk. Det gjelder både Kina og India, men også land som Australia, Storbritannia, Italia og Finland. Men hvor skal de ta vannet fra?
”Vi er nødt til å løse klimaproblemene før vi bygger atomkraftverk, og ikke vice versa slik mange tror: at atomkraftverk løser klimaproblemene,” ifølge David Lochbaum i organisasjonen Union of Concerned Scientists. ”Når verden blir varmere, vil atomkraftverk rett og slett produsere mindre strøm.”
Vann er lokalvare!
Industrien stålsetter seg mot flere avbrudd i produksjonen i årene som kommer. Problemet forsterkes av at to tredeler av amerikanske reaktorer er plassert ved elver og innsjøer, og at bare 14 av Frankrikes 59 reaktorer ligger ved kysten. Det er en grunn til det. Å bygge ut kystområdene er både mye mer kontroversielt og langt mindre effektivt enn å legge verkene i innlandet, der folk bor. Jo lenger strømmen må føres, dess mer tap og mindre profitt for selskapene.
Å flytte atomkraftverkene er heller ingen opsjon. Snarere er det slik at kapasitetsutvidelser skjer på den måten at eksisterende atomkraftverk blir supplert med flere reaktorer. Likevel må atomkraftindustrien regne med å basere seg mer på de sentralene som ligger ved kysten, fordi det ikke fins vann nok i innlandet. Samtidig har industrien svart på utfordringen knyttet til lange tørkeperioder ved å lagre milliarder av kubikkmeter vann som de henter fra de samme reduserte elvene.
”I motsetning til den andre viktige råvaren i verden, nemlig olje, så kan ikke vann transporteres over lange avstander, uttalte direktøren for det franske vannforskningsinstituttet IDEE, Pierre Chevallier, til den franske avisa Le Monde for noen år siden. ”Balansen mellom hva man disponerer og hva man bruker må løses lokalt.”
Det tar tjue år å bygge et atomkraftverk, påpeker ekspertene. De som planlegges i dag vil være ferdig akkurat når miljøkrisa er på sitt verste.
Hovedbilde: Bruce Nuclear Generating Station ved Lake Huron i Canada er verdens største målt i antall reaktorer.
Oppdatert for Globalt Perspektiv 10. september 2017.
