Verdens flytende byfantasier er i ferd med å reise seg. Noen er allerede tatt i bruk. I Japan har man et gigantbygg på tegnebrettet der beboerne vil se ned på det nesten 4000 meter høye Fuji-fjellet. Hvis det ser dagens lys vil det være et monument over menneskets hubris – men også teknologiens triumf over vår nemesis.
TEKST GRETE GAULIN
I løpet av de neste tiårene må verden finne plass til mange flere mennesker. Hvor skal vi bo alle sammen?
På kartet har vi plass nok. Jorden består av 149 millioner kvadratkilometer landmasse, og vi bruker bare en brøkdel av det. Men det skyldes at resten er ubeboelig for vår art. Bare en åttendedel av planetens landarealer er egnet for mennesker, har ekspertene regnet ut. Resten er fjell, ørken eller annen fiendtlig natur.
Men vi har også 361 millioner kvadratkilometer med vann. Kan vi ikke bo der?
Sakte men sikkert er Utopia i ferd med å forlate tegnebordene og reise seg som fysiske konstruksjoner i naturen. Og jo flere av disse anleggene som blir realisert, jo dristigere blir arkitektene og ingeniørene i sin iherdige jakt på enda mer spektakulære påfunn.
Visjonær futurisme
Den visjonære futurismen er allerede historie:
Utenfor kysten av Dubai glitrer verdens største kunstige øy som en juvel i det asurblå havet. Egentlig er det ikke én øy heller, men tre formasjoner som hver er satt sammen av en rekke småøyer i formen av en palme. Når alt er ferdig, vil den knapt 60 kilometer lange kysten av Dubai bli komplettert med ekstra strandsoner, temaparker og boliger. De tre palmeøyene vil huse millioner av mennesker i villaer som ligger bare tre meter over vannet, men med bølgebrytere som beskytter mot stormer og stigende havnivå.
Palmeøyene var lenge sett på som kanskje det mest storslåtte prosjektet i menneskenes kontroll av naturen. Men nå har det fått konkurranse, og det fra den samme staten. Lenger sør utenfor kysten av Dubai har ingeniører og arkitekter gått sammen om å skape en kopi av verden, intet mindre. Tre hundre øyer på mellom 14.000 og 450.000 kvadratmeter hver er under konstruksjon fire kilometer utenfor kysten, som en miniatyr av alle verdens kontinenter og formet som et kart.
Ideen fikk russerne til å tenne i forkant av OL i Sotsji i 2014. De har derfor bygget et flytende mini-Russland i Svartehavet, komplett med kunstige elver, byer og havner og med plass til titusener av mennesker.
I Fransk Polynesia er en dristig og allerede delfinansiert «Noas ark» i ferd med å realiseres – en rekke flytende øyer som skal overta befolkningen i de små stillehavsøyene som snart vil befinne seg under vann.
Bare for de virkelig rike?
Over hele verden tar menneskene havet i bruk. Det fins flytende restauranter og skyskrapere, havner, flyplasser, slott og skulpturer. Byer bygges på skipsvrak og tomme plastflasker, som Spiral II utenfor kysten av Mexico – en øy som hadde den egenskapen at den kunne slepes til nye steder hvis beboerne følte for det.
Det var kanskje ikke verdens mest fornuftige løsning på klimaproblemene, for øya ble slått i filler av en orkan i 2005 og tusenvis av plastflasker havnet på en rekke strender. Men det viste i det minste at menneskeheten er i ferd med å tenke nytt.
Det har fått arkeologene til å sikle også. De har fått et helt nytt paradigme de kan bryne hjernene på. Formasjonene de kommer opp med er enten tilfeldige fantasier, nasjonalistiske eller politiske – som den halvmåneformede (muslimske) øygruppa med hoteller, golfbaner, marinaer og kunstige strender som reiser seg utenfor kysten av Bahrain.
Det er manifestasjoner av menneskelig megalomani, og de tilbys ikke akkurat småfolket. The World utenfor Dubai har for eksempel en kostnadsramme på 14 milliarder dollar som må dekkes inn, og noen av øyene vil derfor bli solgt til priser som ligger fra 15 millioner til 250 millioner dollar.
Vi må gå på vannet!
Trusselen om miljømessig apokalypse har forløst noen av verdens mest innovative hjerner. Det som tidligere var science fiction er allerede testet ut i sin digitaliserte og tredimensjonale form.
Hvis tegnebordhodene får det som de vil, vil verden snart se utplasseringen av flytende samfunn som kan ta imot mange av verdens klimaflyktninger. De såkalte Lilypad Floating Cities er moduler formet som sjøanemoner med plass til ca 50.000 mennesker og som kan plasseres utenfor kysten av Maldivene, Bangladesh eller andre steder som trues av vannmassene.
Poenget er selvfølgelig at disse nye ”byene” flyter i sjøen. Det gjør også verdens mest storslåtte men foreløpig helt teoretiske prosjekt: en fire tusen meter høy skyskraper i 800 etasjer som kan huse opp mot en million mennesker, plassert på en seks kvadratkilometer sjøplattform utenfor Tokyo.
Hvis dette prosjektet, kalt X-Seed 4000, noensinne blir bygd, vil beboerne kunne se ned på Fuji-fjellet som ”bare” måler 3776 meter over havet.
Noen vil kalle det overmot. Men menneskene må rett og slett lære seg å gå på vannet.
Hovedbilde: Lilypad Floating Cities – slik ser de ut.
Publisert i Globalt Perspektiv den 27. juli 2017
