Over hele verden synker vannstanden i elver og sjøer, mens grunnvann tappes til det nesten ikke er noe igjen. Det er en fallitterklæring, siden det er mer enn nok vann i verden. Grunnvann, regn, saltvann og eksport kan dekke verdens vannbehov og vel så det.
TEKST GRETE GAULIN
For noen år siden var det et fotografi i New York Times som minnet mer om samfunnet John Steinbeck skrev om enn det moderne USA. For her var han, den gamle mannen med ønskekvisten, som prøvde å finne vann for en bonde i California.
I den desperate jakten på vann gikk bønder i The Golden State nye veier. De såkalte water witches ble plutselig etterspurt av bøndene, som under den verste sesongen måtte la 32.000 hektar land stå udyrket fordi det var for tørt.
California er en rik stat, og har sakte men sikkert svømt seg ut av det verste uføret – enn så lenge. Andre regioner og folk er langt hardere rammet.
Over hele verden meldes det om innsjøer som synker under krisenivåer, om elver som ikke lenger når havet og grunnvann som tørker ut. Smeltende isbreer vil på sikt gi altfor lite vann til folkerike nasjoner, ikke minst i Asia.
I 2025 vil om lag en tredel av verdens befolkning, eller kanskje så mange som tre milliarder mennesker, oppleve en eller annen form for vannmangel, ifølge en rapport fra International Water Management Institute (IWMI). Det skjer paradoksalt nok på et tidspunkt hvor menneskeheten først og fremst er truet av enorme vannmasser som følge av global oppvarming.
En fallitterklæring
Det er en fallitterklæring at verden mangler vann. Jorda har nemlig mer enn nok vann til alle hvis vi bare kunne bruke det fornuftig og fordele det skikkelig. 72 prosent av vår planets overflate består av hav, og i tillegg kommer ti millioner km3* ferskvann som inngår i den faste syklusen av fordamping og nedbør.
Dette vannet slår seg til ro i elver og sjøer, i isbreer, snø og myrer; skaper permafrost i kalde regioner eller bidrar til å øke reservoarene av grunnvann. Og da har man ikke regnet med de enorme mengdene av ferskvann som er stengt inne i Antarktis og på Grønland.
Ifølge World Water Institute er bare 2.5 prosent av verdens grunn- og sjøvann tilgjengelig for oss. Likevel kan disse vannressursene vedlikeholde en befolkning på 6,5 milliarder mennesker. Ifølge FN trenger hver person om lag fem liter vann daglig for i det hele tatt å overleve i et moderat klima, og ytterligere 50 liter dagen til drikke, matlaging og renhold. Industrien trenger enda mer, og står for et forbruk som er om lag dobbelt så stort som det husholdningene tapper ut. Jordbruket alene tar 70 prosent av alt ferskvannet som brukes.
Likevel er det masse å gå på. Det fins svære grunnvannsreservoarer under havbunnen og bakken som verken er oppdaget eller utnyttet, og som vil bli tatt i bruk når behovet blir så stort at det lønner seg. Problemet er mer fordelingen av vannet, og ikke minst hvem som kontrollerer vannkildene og hvordan denne kontrollen utøves.
En sveip over verdens regioner gir et bilde av hvordan det står til:
I Kina har vannforbruket blitt femdoblet siden 1949. Det skyldes blant annet det intensive jordbruket i nord, som krever enorme mengder vann og der grunnvannet utgjør 60 prosent av forbruket. Hvis uttaket fortsetter som i dag, vil alt grunnvannet i deler av det nordlige Kina være borte om t0 tiår.
Fasit for Kina er at de har mindre vann enn for eksempel USA, mens de har nesten fem ganger så mange mennesker: syv prosent av verdens vannkilder befinner seg i Kina mens tjue prosent av verdens innbyggere bor her.
I USA spredte tørken seg fra den sørvestre delen av landet og inn i Midtvesten og sørøst. Ifølge en rapport fra National Drought Monitor Center vil alle de syv delstatene som får sitt vann fra Colorado River bli stilt overfor periodevis og til dels ekstrem vannmangel.
Colorado River er bare én av mange elver som ikke alltid når havet i disse dager. Da FNs tidligere generalsekretær Ban Ki Moon var på besøk i Brasil for noen år siden måtte en planlagt tur på Amazonas kanselleres fordi den hadde tørket ut. Jordan-elven er bare en liten bekk når den renner ut i Dødehavet fordi Israel, Jordan og Syria har tappet ut 95 prosent av vannet. I det sentrale Afrika har Tsjad-sjøen sunket til en tidel av sin tidligere størrelse, ifølge FN.
Et kart over verdens vannknappe regioner utarbeidet av Sustainable Asset Management skraverer det sørlige Spania, Nord-Afrika, Midtøsten, Sentral-Asia, Pakistan, det sørlige India og nordlige Kina, Midtvesten i USA, Mexico, Andes og det østlige Australia som utsatte områder. Ifølge World Meteorological Organization var 2008 det tørreste på mange tiår i områder av Europa, Latin-Amerika og også Australia. I Spania har to elver vært nede i nesten tjue prosent av sin normale vannstand; bare promiller over den grensa som ville ha satt landet i alarmberedskap. Barcelona har måttet skipe inn vann via båter og jernbane.
Over hele verden tapper mennesker så mye vann fra sjøer og elver at vannkildene ikke lenger er bærekraftige. I tillegg tas det årlig ut 800 milliarder kubikkmeter grunnvann og 30 milliarder såkalt fossilt vann. Det siste handler om prehistoriske reserver som ikke inngår i syklusen av fordamping og nedbør og som derfor ikke fylles opp når det regner.
Trussel mot fred og helse
Effekten av det svinnende vannet treffer menneskene med stadig større styrke, ikke minst i fattige regioner. Halvparten av verdens befolkning lever i land der innbyggerne har et forbruk som ligger under FNs minstemål på ett tusen km3 av fornybart ferskvann pr. person årlig. Manglende tilgang på rent vann fører hvert år til at 1.5 millioner barn bukker under for sykdom og underernæring, mens 2.5 milliarder lever under de mest kummerlige forhold hva angår helse og hygiene.
Rundt en milliard mennesker har ikke noen skikkelig infrastruktur for vannforsyning, og vann blir ofte forurenset av kjemikalier og tungmetall fra jordbruk og industri.
Men heller ikke i den fattige delen av verden er bildet entydig. – Hvis du tar for eksempel ørkenlandet Libya så har de grunnvann nok der til å pumpe i generasjoner framover så lenge de har oljeinntekter og ignorerer andres rett til reservoaret, ifølge mannen bok boka En reise i vannets historie/En reise i vannets fremtid, Terje Tvedt. India har også masse vann, men lider under at det er ujevnt fordelt på årstider og regioner, og at de ikke har kontroll over alle de titall elvene som renner gjennom Kina.
Bildet er komplisert. Regioner med lite vann kan like fullt ha klynger av stater som har mer enn nok av det, og vice versa. Om Europa er aldri så vannrikt, hjelper ikke det Sør-Spania og deler av middelhavsområdet.
Vann har dessuten en tendens til ”å flyte oppover,” til dem som har penger. ”Ulikheten i tilgang på vann har en sterk og negativ korrelasjon med inntekt pr. hode.
Det som bekymrer ekspertene er at vi mennesker ikke er i nærheten av å begrense vårt uttak av vann, og langt mindre fordele det bedre. IWMI stipulerer at bare jordbruket alene vil trenge dobbelt så mye vann i 2050, og det private forbruket fortsetter mot himmelen. Ifølge en rapport fra Earth Policy Institute gikk etterspørselen av vann i de fem første årene av vårt århundre opp med 27 prosent i USA, 32 prosent i Storbritannia, 45 prosent i Australia, 50 prosent i Sør-Afrika og 58 prosent i Canada.
På samme måte som mat, er også vannet skjevfordelt. Ifølge Sustainable Asset Management bruker en gjennomsnittlig europeer mellom 150 og 400 liter vann hver dag, mens amerikanerne bruker omtrent dobbelt så mye. På den andre kanten av kloden bruker kineserne i snitt 90 liter hver om dagen, mens forbruket i mange utviklingsland er under det kritiske nivået på 50 liter satt av FAO.
I siste instans er vannmangel også en trussel mot freden. International Alert har identifisert 46 land med til sammen 2.7 milliarder mennesker hvor vannrelaterte kriser skaper høy risiko for voldelige konflikter.
Vi drukner i vann!
Men alt er ikke mørkt. Forskere har regnet ut at hver ny varmegrad på kloden vil øke nedbøren med én prosent. Det vil ikke endre det totale volumet, siden vann inngår i en syklus med periodevis fordamping og regn. Men det vil øke antall regnskurer, og bidra positivt for bønder i noen regioner.
Verden er også i ferd med å forberede seg på vannmangel. Ifølge prognoser fra Global Water Intelligence vil anlegg som fjerner saltet fra havvann bli mer enn fordoblet de neste årene, med mesteparten av produksjonen i landene rundt Middelhavet og i de oljerike Golfstatene. Potensialet for å rense allerede brukt vann er enda større, siden bare to prosent av avfallsvann brukes om igjen i dag.
Det fins masse veier å gå. I havnære områder som kysten av Spania, millionbyene ved Kinahavet og California kan myndighetene for eksempel satse på avsaltingsanlegg, mens andre områder kan fokusere på rensing eller resirkulering av vann. Det heter jo om London-borgere at de drikker vannet sitt 80 ganger – en meget effektiv bruk, altså.
Problemet er at alt dette er dyrt, og at det først vil tiltrekke investeringskapital den dagen det lønner seg. Det samme gjelder for reservoarer. Men det vil komme når kapitalen ser at å lete etter vannkilder – som oljekilder – kan skape profitt. Og en virkelig gladnyhet på tampen: For noen år siden ble det oppdaget ukjente grunnvannreservoarer i Brasil og Argentina. Disse alene inneholder nok vann til å forsyne klodens mennesker med drikkevann i to tusen år.
*1 km3=1 kubikkilometer=1 milliard kubikkmeter
Oppdatert for Globalt Perspektiv 21. juli 2017
Avsaltet havvann
Fordelingen i produksjonen av avsaltet havvann:
Midtøsten: 50 prosent
Nord-Amerika: 16.4 prosent
Asia: 15.1 prosent
Europa: 12.9 prosent
Andre: 5.6 prosent
Viktigste produksjonsland – i millioner kubikkmeter pr. dag –
Saudi-Arabia: 7.7
USA: 7.5
Forente Arabiske Emirater: 6.1
Spania: 3.4
Kuwait:2.3
Japan: 1.5
Kina: 1.1
Algerie: 1
Sør-Korea: 1
Til sammen produseres det 52.3 millioner kubikkmeter avsaltet vann hver eneste dag, en fordobling siden 2000. Tallene er fra november 2008.
Kilde: Association internationale de dessalement, Food and Agriculture Organization
