Vi har blitt eksperter på å telle kalorier og karbohydrater. Men nå glaner maten tilbake på oss i form av CO2-ekvivalenter. For hvordan spiser man grønt? Ikke noe av det som var sant for ti år siden er sant i dag.
TEKST GRETE GAULIN
Det må ha vært Karius og Baktus som startet kjøret. Fra det øyeblikket var det full stopp for favorittmaten til den tidens barn: loff med sirup eller sukker.
Vi begynte å telle sukkerbiter i det vi spiste og drakk, bare for å oppdage at det fantes et større troll på broen: kaloriene. Så vi begynte å telle dem også, bare for å bli fortalt at det fantes et tredje og digert troll der ute: karbohydratene.
Som vi også begynte å telle.
Ved inngangen til et nytt årtusen hadde vi gjort små forskere av oss selv, der vi med stål i nervene og granitt i hue gikk løs på varedeklarasjoner som fanden går løs på bibelen.
I dag finnes det et nytt troll på broen. Mat har blitt en Hydra, og det siste hodet heter CO2-ekvivalenter.
En rap for mye
Historien om den grønne maten er ikke bare sirkelformet. Den er også i ferd med å bite seg selv i halen.
Og det hele begynte med noe så uskyldig som kua. Eller – uskyldig?
Langt ifra. Verdens samlede besetning av kyr er intet mindre enn en trussel mot kloden vår der de fiser og raper seg gjennom en lykkelig tilværelse på enga, legger kurukene der det måtte passe dem og skaper algevekst i sjøer og vann.
Det gjorde kuene til miljøsyndere lenge før vi visste at de var det. Og i dag er de et større problem enn noensinne.
Det skyldes at mange av dem ikke lever sitt liv i det grønne lenger, men i svære industrielle anlegg som har lite til felles med vårt noe idylliske bilde av livet på gård. Landbruk har blitt industri, og resultatet er at bransjen spyr ut alle de tre drivhusgassene: karbondioksid, metan og lystgass.
Ikke alt er kuas feil. Gårdsbruk er CO2-intensive fordi de krever maskiner som går på diesel og bensin, og fordi skog ryddes til avlinger og beiteland. Bare noe av dette ryddes til kuer, enten for å gi plass til beitende dyr eller for å dyrke de soyabønnene som brukes i dyrefôr. Og mye ryddes i fattige land, der regnskog felles for å gi plass til dyrket mark.
Men det er ikke CO2 som er kuas største problem. Det er metan. Og metanutslipp fra jordbruket har gått rett i taket som en følge av mekanisert stordrift.
I dag blir metandunstende gjødsel lagret i svære tanker utenfor dyrefabrikkene. Dårlig kvalitet på fôret gjør dessuten at kuene raper oftere, og derfor slipper ut mer metan enn de pleide å gjøre.
De slipper det ut foran. Ifølge undersøkelser gjort ved universitetet i Ås, kommer hele 98 prosent ut av kuas munn, og ikke via endetarmen slik mange tror. Det skyldes at gjæring av fôret lager restproduktet hydrogen, som vommen omdanner til metan – hvis man nå skal gå i detalj om kuas intrikate fordøyelsessystem.
Metan er langt mer potent enn CO2, og fanger varme i atmosfæren 23 ganger mer effektivt enn karbondioksid. Men lystgass er enda verre. Den dannes når kunstgjødsel og husdyrgjødsel spres på jordene, og fanger varme tre hundre ganger mer effektivt enn karbondioksid.
Det kan selvfølgelig virke urettferdig å legge alt dette på kua. Den har tross alt ikke bedt om å bli industrialisert, ei heller om å bli prakket på fôr som får magene ut av balanse.
Ikke desto mindre har kua blitt enheten som landbrukets svarte miljøregnskap brytes ned på.
Rapporter om kyr som miljøbelastning har kommet både fra FAO og World Watch, og kan vanskelig leses på noen annen måte enn at vi bør slutte å spise kjøtt.
Alt etter hvem man tror på, står dagens landbruk for mellom 18 og 50 prosent av verdens utslipp av drivhusgasser. Selv det laveste av disse gjør sektoren til en like stor miljøsynder som alle verdens busser, biler og fly til sammen.
Der gikk oksefileten fløyten – eller?
Det gjør oksefileten til det absolutt verste du kan putte på en middagstallerken. Det vil si – slik var det inntil nylig. Men nå viser det seg at kua har en konkurrent i kappløpet mot bumerket miljøversting: vegetarmaten!
En rapport utarbeidet for WWF ved Cranfield University viser at soyabønner og linser ikke er så mye grønnere enn oksekjøtt. Faktisk sier den at vegetarmat kan være verre for miljøet enn den forhatte kua.
Det skyldes dels at mat basert på bønner og linser krever mye mer energi før den ender opp som ferdig rett. Men først og fremst har det sin årsak i en faktor som ikke har vært kalkulert inn i vegetarmatens miljøregnskap: avskoging.
Og da er man umiddelbart over på et produkt som er like forhatt som kua, nemlig soya.
Vegetarianere bruker soya som kjøtterstatning. De bytter ut vanlig melk med soyamelk, og spiser soyabasert tofu i stedet for ost. Disse soyabønnene produseres dels i Brasil, som allerede er verdens nest største eksportør. For å få plass til den stadig økende etterspørselen av soya, må Brasil hugge ned regnskog i et forrykende tempo.
Det vil si; de må hugge ned regnskog for å få plass til en storfe-drift som er fordrevet av produksjonen av soyabønner i utkanten av skogen – hvis man nå skal være helt presis.
Det gjør det til en myte at vegetarmaten er så mye grønnere enn kjøtt, skriver bonde og jurist Nicolette Hahn Niman i boka Righteous Porkchop. ”Det kan faktisk godt være at bevisste kjøttnytere har en mer miljøvennlig diett enn en gjennomsnittlig vegetarianer.”
Man kan ikke sammenligne epler og poteter. Når miljøregnskapet skal lages for soya, må både transport, foredling og tilbereding regnes inn. Sammen med avskoging gjør det soyaen til en av verdens aller største miljøsyndere.
Og så er ikke problemet avgrenset til soya heller. I rapporten fra WWF heter det at en vegetardiett for britene vil innebære at landet trenger mer dyrket mark for å mette sin befolkning. Og mer dyrket mark betyr avskoging også i land som dyrker sånne ting som erter, bønner og linser.
Å bytte ut lam og biff med kjøtterstatninger har derfor ikke noe for seg. Føyer man til at ris dyrket på våtmark står for mellom seks og 29 prosent av ikke-naturlige metanutslipp, blir den ”grønne” maten ganske så rødgul etter hvert.
Dagros gjenoppstår
Spørsmålet trenger seg på. Hvis man ikke skal spise kjøtt, og helst unngå vegetarmat, hva skal man da fylle magen med?
Man kunne svart fisk, men det ville vært en grønn brøler. For ikke nok med at havene tømmes og oppdrettsfisken oser av antibiotika over store deler av verden. Mange mener også at næringen har gjort seg miljømøkkete ved å sende fisk til den andre enden av kloden for å bli filetert før den sendes tilbake igjen og ender i frysediskene i Europa.
Fortsatt sender norsk fiskeindustri 33. 600 tonn fisk til Kina (2015-tall) for filetering. Men den spises ikke der. Den spises her.
Og så kan man jo nevne at asiatenes og etter hvert vår egen diett har tømt Middelhavet for haier, og at forsøket på å få den blåfinnede tunfisken i Stillehavet – en majestetisk fisk på 250 kilo som vi utryddet fra Norskehavet for flere tiår siden – på vernet liste har falt i fisk, bokstavelig talt.
Man kan selvfølgelig spise kylling eller svin, som faktisk gjør det bedre på CO2-barometeret, men ikke på dyrevelferd. Eller vi kan fråtse i pasta og poteter, tomater og agurker – eller kanskje ikke, fordi de to siste krever enorme mengder drivhusvarme og/eller transport.
Men det finnes også en annen løsning som presser seg fram. Vi kan spise kjøtt. Oksekjøtt altså.
Fra den rapende kua. Eller dens partner oksen. Av den enkle grunn at det knapt fins grønnere mat enn kyr.
Forvirret?
Ingen grunn til det. For nå snakker vi ikke om den kua som blir tvunget inn i svære metanstinkende anlegg. Nei, vi snakker om den kua som beiter på enger og som ikke bidrar med mer metan til miljøet enn den som skapes via kroppslige funksjoner.
Det er nemlig slik, tross kuas raping, at metanutslippene først gikk i været etter at jordbruket ble industrialisert. Og det er også slik at metanet kua slipper ut på utpust ville ha blitt produsert som CO2 uansett, fordi plantene som er råstoff i kuas fôr ville blitt liggende på bakken og råtne.
Men det viktigste med kua er at den rett og slett kan avhjelpe klimaendringene. Det er nemlig ikke bare skog som absorberer CO2. Det gjør også beiteland og gressmarker.
Ved å sende kuene ut i enga, vil de bidra til en ganske solid vekst i vegetasjonen; opp mot 45 prosent, ifølge studier ved North Dakota State University. Å ha kyr på beite vil dessuten redusere erosjonen med om lag 80 prosent og øke jordas evne til å absorbere CO2 med en femdel, ifølge Minnesota Land Stewardship Project og Global Change Biology.
Det fratar ikke miljøvernere og fattigdomseksperter argumentet om at verden kan fø på langt flere mennesker om kornet blir spist direkte av mennesker i stedet for å gå veien om kua. Men det betyr at kua kanskje ikke er den miljøsynderen som mange har trodd.
Et argument som får ytterligere næring av det faktum at bare en femdel av energien knyttet til matproduksjon kommer fra gårdsbruk, og at halvparten av utslippene fra ”landbruket” skyldes transport, lagring og tilbereding, ifølge britiske Soil Association.
Tilbake til fortiden
Summa summarum er altså kuas ære gjenopprettet. Men det forutsetter at den sendes på beite, og at landbruket vender tilbake til sin tradisjonelle form der kua blir del av det naturlige kretsløpet – samtidig som man tar hånd om avfallet.
Hvis vegetarianere i tillegg kvitter seg med soya og kjøper sine poteter og grønnsaker på torget, ja da er man nesten i boks.
Poteter og oksekjøtt. En utrolig konklusjon. For det var jo akkurat det våre foreldre og besteforeldre spiste. Med kuer på gress utenfor vindusgluggene.
Alt var kanskje bedre før. Mø!
Hovedbilde: Ulovlig avskoging i Brasil. Her skal den lukrative – og ødeleggende – soyaen dyrkes.
Oppdatert for Globalt Perspektiv 22. juni 2017
Tre drivhusgasser fra jordbruket:
Karbondioksid- CO2: Skyldes maskiner som går på diesel eller bensin, pluss avskoging.
Metan: Kommer fra gjødselhauger og ved at kua raper.
Lystgass (dinitrogenoksid): Slippes ut i lufta når husdyrgjødsel og kunstgjødsel legges på jordene.
