Så er vi i gang igjen – denne gang med svigersønnen ved roret. Målet er visstnok å skape fred mellom israelerne og palestinerne. Igjen snakker alle om en to-stat-løsning – en idé som har vært død i minst ti år. Men hva skal den erstattes med? Følg med i vår serie på fire artikler som alle omhandler Israel, dets historie og forholdet til palestinerne i over 150 år.
TEKST GRETE GAULIN
”Vi fikk en praktfull medgift. Problemet er bare at medgift følges av brura.” Ordene ble ytret av statsminister Levi Eshkol etter seksdagerskrigen i 1967. Det var med en betydelig dæsj ambivalens – for å si det mildt – at Israel overtok de palestinske områdene på Vestbredden.
Det gikk akkurat som mange fryktet. Israel er låst i en dødelig dans med et arabisk Palestina som truer landet demografisk, demokratisk og politisk. Demografisk fordi palestinerne fortsatt har høyere fødselstall, demokratisk fordi det nå gror fram en felles stat der palestinerne må gjøres til B-borgere hvis jødene skal beholde kontrollen, og politisk fordi settlerne er så sterke at de kontrollerer staten.
Det er nok ukjent for de fleste at den jødiske staten ikke var helt overbegeistret da de fikk denne brura i fanget. Men så er da også ganske mye av sionismen misforstått.
Et vanvittig lite land
Staten Israel er en historie om ekspansjon. Det er en historie om settlere, erobring og okkupasjon; om fordrivelse, undertrykking og aggresjon. Men den ble ikke realitet fordi jødene ville bosette det lovede landet. Den ble en realitet fordi sekulære settlere åpent bestred ortodokse jøders tolkning av det lovede landet.
Religiøse jøder hatet tanken på en israelsk stat. Å skape en israelsk stat var et brudd med Guds forordning om at landet ville bli gitt dem når tiden var moden. Religiøse jøder var derfor helt på linje med 21 fiendtlige araberstater som lå i en ring rundt Israel. Og de ortodokse laget faktisk så mye bråk før 1948 at den spirende staten fryktet de ville forpurre hele statsdannelsen.
Det var for å stilne den kritikken at de ortodokse jødene slapp verneplikt og tok hånd om arkaiske ekteskapstradisjoner. I mai 1948 så Israel dagens lys – med ambivalent godkjennelse fra synagogene.
Det var heller ikke sånn at USA entusiastisk støttet opp om den nye staten. Tvert imot kastet de seg bare nølende ut i den politiske ingeniørkunsten i Midtøsten – først og fremst fordi Sovjetunionen gjorde det.
Det var først etter krigen i 1967 at amerikanerne inngikk det politiske og strategiske samarbeidet med Israel som har definert forholdet siden. Det var samme seksdagerskrig som skaffet Israel de okkuperte områdene og som gjorde landet til en settlerstat – slik også USA var i sin spede begynnelse.
Settlerbevegelsen skulle skape en ”strategisk dybde” som seinere ble utvidet med fredsavtaler med Egypt (1978) og Jordan (1994). Israel har alltid ment at dette ”nærværet” ikke skjer i okkuperte områder, siden Vestbredden ikke var et land i 1967 men tvert imot underlagt og kontrollert av Jordan. Ei heller har landet følt seg forpliktet til å trekke seg ut i henhold til FN-resolusjon 242, fordi resolusjonen – i engelskspråklig drakt – ikke krever tilbaketrekking fra ”de okkuperte territoriene” men bare fra ”okkuperte territorier.”
I stedet har Israel gjennom mer enn fire tiår sakte men sikkert kolonisert Vestbredden, som i dag har noe sånt som 700 000 bosettere. Den fortærende brent-jord-krigen som utspiller seg i Syria – nabolandet – har gjort israelerne mer uforsonlig enn noensinne.
Det er så forferdelig lite, dette landet som ser så stort ut på sionistiske kart. På det smaleste er det bare et 12 kilometers strekk mellom grensa mot Vestbredden og Middelhavet. På samme måte er det under ett hundre kilometer fra Golanhøydene til Haifa og Acre, som utgjør landets industrielle kjerneområde. Med base i disse fjellene, som varierer i høyde mellom 150 meter til 500 meter, kunne syriske soldater skyte rett ned på israelske bønder i dalen under før høydene ble okkupert og annektert etter seksdagerskrigen.
Det var derfor ikke underlig at Israel pustet lettet ut i 1967, da syriske styrker ble tvunget vekk. Ei heller burde det ha forundret noen at israelerne straks prikket inn en rekke bosettinger langs grensa mot Jordan for å hindre at landstripa ble brukt som oppmarsjområde for fiendtlige hærer.
Men: Israel hadde opprinnelig ingen intensjon om å bosette kjerneområdene inne på Vestbredden. Den såkalte Allon-planen* tegnet et kart med jødiske bosettinger i et 20 kilometer bredt belte som gikk fra Beit She’an i nord til Dødehavet i sør. Utenfor dette området skulle det ikke være noe israelsk nærvær. Det skulle gis tilbake til Jordan i en avtale som byttet land mot fred, og det samme skulle en korridor som gikk via byen Jeriko.
Israelske hauker sto nærmest i kø for å advare landet om å beholde alle de okkuperte områdene. Selv Moshe Dayan – han med lappen over øyet og forsvarsminister fra krigens første dag, skal ha advart om de politiske konsekvensene av å overta alle disse palestinerne.
Men én ting var alle enige om, og det handlet om tre røde knappenåler på kartet. Det ene var Øst-Jerusalem, som ble annektert rett etter krigen. Det andre var Kfar Etzion, som hadde vært jødisk bosetting fra 1927 og der innbyggerne var blitt massakrert av arabiske irregulære soldater i 1948. Det tredje var en rekke militære anlegg som nesten alltid gjennomgikk metamorfosen fra soldatbrakker til sivile bosettinger.
Dette skulle Israel uansett beholde, hva som enn skjedde videre.
Lenge siden 1993
Denne noe beskjedne krigsgevinsten skulle snart bli enormt mye større. Det skyldtes en framvoksende settlerbevegelse, med røtter i det nasjonalreligiøse partiet, som stikk i strid med statens interesser tok det bibelske Judea og Samaria i besittelse.
De var ikke mange nok, og omfanget av koloniseringen var omvendt proporsjonalt med den politiske kakofonien og militære motaksjonene som fulgte. Først da høyrefløyen kom til makten i 1977, ble det virkelig fart i sakene.
Hva var årsaken til den mentale snuoperasjonen i synet på bosettinger? Den er ikke vanskelig å finne. I 1973 hadde Egypts sterke mann, Gamal Abdel Nasser, angrepet Israel på selveste Yom Kippur. Angrepet tok statsminister Golda Meir fullstendig på senga, og skapte et politisk og personlig traume som verken hun eller landet noensinne ble helet for.
Resultatet ble mer ”strategisk dybde.”
Da Yom Kippur-krigen brøt ut, var det 17 israelske bosettinger på Vestbredden. 13 av dem var innenfor det stiplede beltet i Jordan-dalen, mens fire var i Judea. Men den religiøse settlerbevegelsen Gush Emunim brukte krigen for alt hva den var verdt. Nå skulle resten av Judea og Samaria koloniseres, med seksti ulovlige bosettinger, for å skape territoriell enhet mellom Jordan-dalen og grensen mot Israel.
Det var ikke første gang settlerne tok loven i egne hender, og det skulle ikke bli den siste. Etter hvert ble mønsteret det samme: settlere installerte seg i tomme boliger, i jernbanestasjoner eller i brakker, ble flyttet til militære anlegg og opprettet etter hvert bærekraftige bosettinger der.
I 1977 tok staten over koloniseringen, under statsminister Menachem Begin. Ting begynte å gå fortere. 64 nye bosettinger ble bygget i de fire årene som fulgte, før det hele akselererte utover på 1980-tallet.
Likevel: Da Osloprosessen så dagens lys i 1993, var den offisielle koloniseringen av Vestbredden ikke mer enn 15 år gammel. Det var rom nok til å reversere prosessen, men dårlig med tid siden antall bosettinger økte dramatisk fra år til år.
Siden den gang har det blitt skapt veldig mange fakta på bakken. Rommet har blitt borte.
I 1993 var det under ett hundre tusen settlere på Vestbredden utenfor Jerusalem. I 2008 var tallet økt til 271.400 bosettere – en tredobling på bare 15 år. Samme år, altså 2008, var det 191.000 bosettere i Jerusalem, antakelig også en tredobling, om ikke mer. Det ga et samlet tall på 462.000 bosettere det året.
I dag er det et sted mellom 350 000 og 400 000 israelske bosettere på Vestbredden utenfor Jerusalem, pluss over 300 000 i den hellige byen. Å fjerne dem med makt vil innebære en borgerkrig i Israel.
Og nå da?
Valget av Trump har skapt en oppfattelse av at Netanyahu er meget godt fornøyd med tingenes tilstand. Det stemmer delvis, men ikke helt.
I bunn og grunn er ikke Netanyahu tjent med en amerikansk administrasjon som stiller seg på de mest uforsonlige settlernes side. Han ønsker et USA som kan holde den fanatiske høyrefraksjonen i sjakk – ved å henvise til at Israel ikke kan gå helt på tvers av amerikanske interesser.
Det sies ikke høyt. Forholdet mellom USA og Israel har alltid vært preget av liksom-debatter, et misforstått styrkeforhold og en retorikk som nesten alltid følges av helt andre debatter på kammerset.
Utad har USA vært den sterke partneren i forholdet – naturlig nok. Innad har den ene presidenten etter den andre formet sin Israel-politikk i tråd med en israelsk urokkelig stahet.
Nå hadde nok Trump revurdert alle planer om å flytte den amerikanske ambassaden til Jerusalem uansett – ikke minst fordi han ikke ville ha funnet en eneste diplomat som ville ha flyttet fra det sofistikerte Tel Aviv med sine barer og blinkende lys til bakevja Jerusalem.
Men han fikk også klar beskjed fra Israel – inkludert en rekke hauker, om at de OVERHODET ikke var interessert i at The Donald gjorde akkurat det.
Så da så.
*Planen var oppkalt etter Yigal Allon, som ledet regjeringens bosettingskomité.
Hovedbilde: David Ben-Gurion utroper staten Israel den 14. mai 1948.
Publisert i Globalt Perspektiv 19. februar 2017.
