Mennesker strides om land og stater slåss om grenser. Verdens mest destruktive konflikter er nesten alltid knyttet til territoriell kappestrid, og flere vil det bli når gamle statsdannelser bryter sammen og folk pakkes tettere.
TEKST GRETE GAULIN
TEMA: Det hender historien gulper opp land som ved sitt blotte nærvær illustrerer den komplette mangelen på logikk bak mange av verdens statsdannelser. Like ofte skjer det at store nasjoner ikke fødes fordi disse førstefødte har tatt deres plass.
Én slik historisk urettferdighet finnes i et topografisk og etnisk avgrenset område som går fra Hindu Kush til elva Indus. I dette området holder pashtunerne til, en folkegruppe som har sin opprinnelse i de østlige deler av Iran og som i dag er spredt på fire land.
Det ikke-eksisterende Pashtunistan ville hatt en geografisk ”naturlig” avgrensning bestående av fjell og elver, med en sivilisasjon som går tilbake minst tre tusen år. I stedet vokste det fram stater ved navn India og Afghanistan; en delelinje ved navn Durand-linjen og så – som en religiøs og politisk eksplosjon i 1947 – et land som fikk navnet Pakistan og som også var en geografisk umulighet der det lå på begge sider av India og fysisk avskåret fra hverandre.
Geografi i fortid og nåtid
Pakistan med omland er et bra sted å begynne på en ferd gjennom verdens uløste grensetvister:
I nordøst ligger Kashmir, delt mellom tre land og opphav til tre kriger mellom to av disse landene, nemlig India og Pakistan. I vest har man den allerede nevnte Durand-linjen, som opprinnelig ble hamret ut av britene som delelinje mellom britisk India og Afghanistan i 1893 og som Pakistan arvet i 1947.
Midtveis mellom Durand-linjen og India finner man ”landet med de fem elver,” nemlig kornkammeret Punjab som strekker seg ut på begge sider av den indisk-pakistanske grensa, med 88 millioner mennesker og et indoarisk språk som oppsto i dette området for minst ett tusen år siden.
Vandrer man sørover og østover støter man på balutsjerne, en persisk-språklig folkegruppe som lever på begge sider av den iranskpakistanske grensa, og i Sindhprovinsen treffer man gujarater med sine millioner av språkfeller på den indiske siden av grensa.
Det er denne geografien som i fortid og nåtid har skapt de krigene og konfliktene som tidvis ryster det indiske subkontinentet, og som man i dag ser i versjonen taliban kontra den vestlige alliansen.
Over hele verden finnes det stater med grenser som ikke samsvarer med etnisk baserte nasjoner. I noen regioner ligger slike stater nærmest oppå hverandre i folkerike klaser, mens man i andre ser snorette grenselinjer gjennom områder som historisk har vært spredt befolket. Noen steder fører disse uløste grensetvistene til lokalt avgrensede konflikter; ille nok for menneskene som bor der men uten betydning for verden for øvrig. Andre uløste grensetvister eksporterer politisk ustabilitet i form av en endeløs strøm av kriger, flyktninger og statsløs terrorisme.
I Pakistan har konfliktnivået skrudd seg til enda et hakk. Det dreier seg ikke lenger om frosne grensetvister som innimellom eksploderer inn i kriger, men om selve statens eksistens der den trues av folkegrupper – eller snarere én folkegruppe, nemlig pashtunerne – som kriger bittert og nådeløs mot en stat de tidligere kontrollerte (Afghanistan) og en annen som de aldri har hatt (Pakistan).
Det eneste man vet er at disse konfliktene med hele sitt destruktive potensial kommer til å bli flere i fremtiden. Globaliseringen med sin nye teknologi og krav til økonomisk integrering har svekket stater og sett framveksten av etniske identiteter knyttet til geografisk definerte områder. Det er, slik den amerikanske forfatteren og skribenten Robert D. Kaplan summerer det opp, en ”geografiens hevn” over nasjonalstaten med alle dens kunstige grenser og krav til absolutt lojalitet.
Det geografiske ”navet”
Denne geografien og dens føringer for konflikter var mer kjent for Victoria-tidens geopolitiske eksperter enn dagens. En av dem var Sir Halford J. Mackinder, som kunne gått rett inn i det 21. århundres forelesningssaler med sine teorier om konflikter i omstridte randsoner.
Ifølge Mackinder finnes det et geografisk ”nav” i verden som strekker seg fra Sentral-Europa og inn i Russland og Sentral-Asia. Ut fra dette ”navet” stråler det impulser som går østover til området der buddhismen oppsto, sørøstover til området der hinduismen oppsto, sørover til islams veldige innflytelsessfære og vestover til Europa der kristendommen fikk sitt største gjennombrudd.
Konflikter, med nødvendighet, vil oppstå i grenselandet rundt dette ”navet,” mente mannen som har blitt kalt ”geopolitikkens far.” Og det er ikke vanskelig å følge ham – verken mentalt eller geografisk.
Vandrer man ut fra Pakistan og setter kursen vestover, møter man et annet område der historien har snytt ut ”feil” stat. Den geografisk lemlestede staten Tyrkia tok over for et gedigent imperium i form av det ottomanske riket, men sørget samtidig for å blokkere alle aspirasjoner om en kurdisk stat.
Det mytiske Kurdistan dekker det østlige Tyrkia samt det nordlige Irak, og sneier så vidt innom Iran, Armenia og Syria. Det er definert av en fjellkjede, og er topografisk adskilt fra landskapene på hver side som utgjør det flatere Anatolia og slettelandskapet i det historiske Mesopotamia. Det er også et område der den tyrkiske staten har kriget mot kurdiske PKK i tretti år.
I dag har denne konflikten fått en ny geografisk dimensjon i den de facto selvstendige staten irakisk Kurdistan, som syriske kurdere nå forsøker å utvide. Ankara – som først truet med militær intervensjon og seinere erstattet militarismen med en offensiv utenrikspolitikk under navnet zero problems with neighbours – er anno 2017 tilbake i den militære løsningen.
I en sirkel rundt Tyrkia ligger det uløste grensekonflikter som har resultert i minst syv fantomstater: det tyrkiske Nord-Kypros, serbisk Bosnia, Kosovo, Transdnjestr, Abkhasia, Sør-Ossetia og Nagorno Karabakh. Disse fantomstatene har det til felles at de ikke er anerkjent av det internasjonale samfunnet, men at de ofte blir støttet av mektige naboer som bruker dem i sitt geopolitiske spill.
Fantomstater er grensetvister som har fått en slags avklaring i form av faktiske statsdannelser med territoriell avgrensing, lokale valg, skolevesen, handel og hær. De både føder, ernærer og eksporterer voldelige konflikter, smugling og menneskehandel. Noen av dem har etter hvert blitt riktig gamle, som for eksempel Taiwan med sin folkerettslige uavklarte status gjennom seks tiår. Andre, som Sør-Ossetia og Abkhasia, utgjør varme konflikter som delvis sprekker opp i kriger – som den mellom Russland og Georgia i 2008, eller det østlige Ukraina i dag for den del.
Det hender at fantomstater blir reelle stater, slik Eritrea allerede har blitt og Somaliland kanskje kan kopiere. Men det løser verken de indre eller ytre problemene, da nye stater både drar med seg gamle grensekonflikter og oppretter nye – som i Sør-Sudan.
Kartet krymper
Ideen om geografisk determinisme – at stater som skurrer mot geografien vil være ustabile – utgjør selvsagt ingen utfyllende forklaring på de bitende konfliktene i dette området. Men som Mackinder skrev: Den mest grunnleggende striden i menneskehetens historie er ikke kampen om ideer men kampen for territoriell kontroll.
Få steder ser man dette klarere enn i et bredt belte som går hele veien fra Israel til Nord-Korea, og som er preget av en annen eksplosiv utvikling; det Yale University professor Paul Bracken kaller Crises of room. I tidligere tider ble den manglende geografiske logikken i deler av dette beltet kontret av en ganske sparsom befolkning som gjorde at menneskene ikke kom i konflikt med hverandre. Men i dag er det nettopp her at ”kartet krymper” fordi framvoksende stater som India og Kina etablerer større bakgårder samtidig som massen av mennesker også blir større.
I dette beltet finner man det allerede nevnte Kashmir – men også en sionisme som krever kontroll over et geografisk avgrenset område mellom Jordanelva og Middelhavet, samt en større arabisk verden med befolkningsprognoser som peker rett oppover: nesten en fordobling innen 2030.
Dette området står allerede for en uforholdsmessig stor andel av verdens politiske rystelser. Og det er i denne randsonen, hvor det eurasiatiske kontinentet møter hinduisme og islam, at man også vil finne de fleste ”varme” konflikter i det 21. århundre.
Fire av verdens ”splintrede soner” ligger i forlengelsen av dette beltet. Den ene går fra Afghanistan gjennom Pakistan og ned til det indiske subkontinentet, der manglende geografisk logikk faller sammen med etnisk spenning og dysfunksjonelle stater. En annen slik sone er den arabiske halvøya, der Saudi-Arabia har lagt beslag på hele det enorme området av spredte oaser mens lille Jemen klamrer seg fast til fjellformasjonene i det sørvestlige hjørnet med en befolkning som er nesten like stor. En tredje ”splintersone” ligger inneklemt mellom Middelhavet og det iranske platået, og omfatter skjøre statsdannelser som Libanon, Jordan, Syria og Irak. En fjerde faller sammen med 35 prosent av verdens oljeressurser, og strekker seg fra Det kaspiske hav og ned til Shatt-al-Arab og Hormuz-stredet.
Disse bruddsonene har allerede produsert mer historie enn hva menneskene her og verden for øvrig klarer å svelge unna. Her finner man terrorisme, fundamentalisme, sosiale opprør, kriger og etnisk rensing – men også invasjoner, okkupasjoner og rester av vestlig imperialisme som har blitt legitimert gjennom begreper som demokratibygging og hjelp til selvhjelp.
Geografisk determinisme er én av mange forklaringsmodeller på hvorfor denne regionen imploderer, eksploderer eller – i beste fall – befinner seg i et skjørt vakuum mellom de to. Men det finnes flere, som for eksempel Samuel Huntingtons herostratisk beryktede sivilisasjonskonflikter og malthusianernes teorier om historiske sammenbrudd som oppstår når antall mennesker øker mer enn jordens ressurser kan bære.
Man kan imidlertid også forklare den rasende ustabiliteten som en konsekvens av religiøse bruddsoner, eller – hvis man foretrekker – se det hele i møtet mellom modernitet og tradisjon, med én del av Eurasia vellykket opptatt i globaliseringens grandiose æra og en annen som ikke er det.
Konflikter på løpende bånd
Uansett ligger både gamle og nye konflikter i kø når verden går mot flere mennesker, mindre plass og færre ressurser. Hvilende grensekonflikter, som den mellom Kina og India, kan flamme opp. Gamle borgerkriger, som den i Sudan, kan endre karakter til en krig mellom stater, og sammenbrudd i stater, som for eksempel Nord-Korea, kan føre til nye grensetvister. Stabile områder kan sprekke opp, som i Sibir der Kina frekt utfordrer Russlands økonomiske og politiske hegemoni.
Hvis Kina kollapser demografisk, slik mange tror, og staten dermed blir svekket, kan det også føre til nye omdreininger av den separatistiske spiralen man ser i både Tibet og Xinjiang. Eller man kan få en retrett til tidligere tider, da Kina besto av en rekke småstater – denne gang dominert av de store bystatene.
Tanken på en renessanse for middelalderens føydalstater; denne gang i form av globale bystater, ligger slett ikke så fjernt fra eksperter som lager prognoser for fremtiden. Verden sprekker opp, og kulturelle identiteter står i kø.
Publisert i Globalt Perspektiv januar 2017. Oppdatert februar 2018.
Statene som aldri ble:
Kurdistan er navnet på et landområde der kurdere holder til. Det ligger i Midtøsten, og omfatter det sørlige og østlige Tyrkia samt deler av Nord-Syria, Armenia, Irak og Iran. Kurderne er altså fordelt på fem land, med et samlet innbyggertall på 40 millioner mennesker. Men Kurdistan ble aldri samlet til en selvstendig stat; dog har irakiske kurdere mer eller mindre opprettet en autonom region i det nordlige Irak.
Turkestan er et område i Sentral-Asia som er bebodd av ulike tyrkiske folkeslag. Regionen ble en del av det russiske riket på 1860-tallet, for deretter å bli delt inn i Kasakhstan, Kirgisistan, Tadsjikistan, Turkmenistan og Usbekistan etter den russiske revolusjonen. Turkestan strekker seg også inn i den kinesiske Xinjiang-provinsen.
Pashtunistan omfatter områder i Pakistan og Afghanistan som er bebodd av pashtotalende mennesker. Pashtunerne; spesielt i Afghanistan, har tidvis agitert for at dette området bør skilles ut som en egen stat. Denne nasjonalismen har vunnet en viss tilslutning i folket og har i perioder ført til et spent forhold mellom Pakistan og Afghanistan.
To farlige grensetvister:
Palestina-Israel: Henry Kissinger skal en gang ha uttalt at konflikten mellom israelere og palestinere er helt uløselig av den enkle grunn at begge parter har rett. Mange vil være uenig i den påstanden, men uløselig har den i hvert fall vist seg å være.
Denne konflikten er antakelig verdens mest omtalte, og den storpolitisk nest farligste. Elleve millioner mennesker – over syv millioner israelere og nesten fire millioner palestinere – sloss om et bittelite område mellom Jordanelva og Middelhavet, med sterk befolkningsvekst på den palestinske siden.
Demografisk determinisme definerer også den israelske siden, med et antall settlere som har vokst fra noen titusen for tjue år siden til godt over en halv million i dag.
Konflikten har sin bakgrunn i et FN-vedtak fra 1947, som var et resultat av Holocaust og krevde et hjemland for jødene. Men jødisk immigrasjon til Palestina hadde startet lenge før det, og ble legitimert av den sionistiske ideologien til Theodor Herzl og britenes Balfour-erklæring fra 1917.
Tjue år med forhandlinger og minst to intifadaer har ikke ført partene noe nærmere en løsning.
Kashmir: Regnes som verdens farligste konflikt, da både India og Pakistan har atomvåpen og Pakistan bare er en hårsbredd unna status som forfeilet stat – med potensielt skjebnesvangre følger.
Området var en politisk kruttønne allerede før India og Pakistan fikk sin uavhengighet i 1947. Kashmir valgte da å slutte seg til den nye indiske staten, i bytte mot våpen og løfter om en folkeavstemming.
Siden den gang har regionen vært episenteret for tre kriger mellom India og Pakistan. Militante mujahedin med logistisk og militær støtte fra Islamabad har vært og er aktive i området, mens innbyggerne selv ønsker enten uavhengighet eller tilslutning til Pakistan.
I 1972 ble partene enige om at striden burde løses ved bilaterale forhandlinger. Den såkalte Simla-avtalen etablerte en Line of Control der India fikk to tredeler av regionen (ni millioner innbyggere), og Pakistan fikk en tredel (tre millioner).
Partene har tidvis ført et såkalt ”cricketdiplomati,” men disse samtalene har nesten alltid blitt avbrutt som en følge av terrorhandlinger.
Noen av verdens fantomstater:
Abkhasia: Delstat i Georgia. Erklærte seg uavhengig i 1991, og opererer i dag under russisk beskyttelse.
Nagorno-Karabakh: Enklave i Aserbajdsjan med armenske innbyggere. Gjenstand for en blodig krig mellom Armenia og Aserbajdsjan på 1990-tallet. Er i dag på armenske hender, med russisk støtte.
Transdnjestr: En landstripe som forsøkte å bryte seg løs fra Moldova i 1990. Har i dag en separat regjering som ikke er anerkjent av noe land. Russland har fortsatt noen få tusen soldater der.
Somaliland: Territorium på kysten ved Aden-bukta. Erklærte seg uavhengig da den somaliske diktatoren Siad Barre ble styrtet i 1991.
Kosovo: Et lite landområde mellom Serbia og Albania. Republikken erklærte seg som uavhengig stat i 2008, og er delvis anerkjent.
Nord-Kypros: Omfatter de nordøstlige områdene av øya Kypros. Selverklært stat som bare anerkjennes av Tyrkia.
