Matboble på bristepunktet

i Natur av

Overpumping av grunnvann har ført til eventyrlige avlinger over store deler av verden. Nå frykter eksperter at de såkalte vannbaserte matboblene skal briste, med dramatiske konsekvenser for produksjonen av korn.

TEKST GRETE GAULIN

I januar 2008 ble Saudi-Arabia det første landet i verden som falt som offer for en forestående apokalypse. Da meddelte saudiarabiske myndigheter at brønnene var gått tørre, og at de sto foran en fullstendig utfasing av landets hveteproduksjon.

Det var det første skremmende eksempelet på det som kalles vannbaserte matbobler. Mens verden går mot ti-elleve milliarder mennesker sager menneskeheten av den greinen, eller kilden, som kan forsyne oss alle med mat.

Kort bonanza, og så …
Tilsynelatende er det ingen ting i veien med verdens matproduksjon. En rapport utarbeidet av FAO – FNs Food and Agriculture Organization – viser at produktiviteten i jordbruket økte med 1,56 prosent fra ca. 1990 til ca. 2010, opp fra ”bare” 0,79 prosent årlig de to tiårene før der. Tall over risproduksjonen i Kina viste en sterk vekst på 13 prosent fra 1995 til 2010, mens OECD melder at matproduksjonen i medlemslandene økte med fem prosent i perioden 1990 til 2004 mens forbruket av vann sank med ni prosent.

Det har fått mange til å avvise dommedagsprofetiene om at verden står overfor en kollaps i matproduksjonen. Men de såkalte vannbaserte matboblene er nettopp preget av en kortvarig jordbruksfest basert på grunnvannstapping, før hele vannforsyningen klapper sammen på grunn av overpumping og manglende bærekraft.

Allerede i dag er brønnene i ferd med å gå tomme mange steder. En sveip over landene som ligger rundt Saudi-Arabia viser et heller deprimerende bilde:

I Jemen synker grunnvannsspeilet med hele to meter årlig, med den følge at kornproduksjonen har sunket med en tredel. I Syria og Irak var kornhøsten allerede redusert med mellom en femdel og en fjerdedel før krigene satte hele regionen i brann. I Jordan har mangel på vann ført til en regelrett kollaps i jordbruket; fra 300.000 tonn produsert matkorn for 40 år siden til bare 60.000 tonn i 2011. I Israel importerer man i dag 98 prosent av kornet etter at myndighetene la ned forbud mot vanning av avlingene for å spare vann, og i Afghanistan har 50 prosent av grunnvannet gått tapt.

Men den verste boblen i denne regionen finner man i Iran, der en femdel av landets befolkning får stillet sulten ved hjelp av overpumping av grunnvann. Hvis man altså unntar Saudi-Arabia, der boblen allerede har sprukket og kornproduksjonen har falt fra tre millioner tonn på det meste til en million tonn i 2010 og null tonn i 2016.

Bor oppå boblene
Det gjør Midtøsten til den første regionen i verden der avlingene faller fordi brønnene er tomme. Men denne labile regionen er selvfølgelig en veldig liten aktør i den globale kornproduksjonen.

Hva skjer hvis den vannbaserte boblen sprekker i store matproduserende land som USA, Kina og India?

Ifølge NASA er det all grunn til å slå alarm. Den amerikanske romfartsorganisasjonen har kikket på verdens vannreservoarer fra sine satellitter, og funnet trouble spots på så ulike steder som Nord-Afrika, det nordlige India, det nordøstlige Kina og California.

Det er land og regioner der mye av verdens kornproduksjon foregår, og der store deler av jordbruket er tuftet på grunnvann.

Men kampen om vannet har blitt knallhard. Hurtigvoksende storbyer brer seg ut og tar over land der det tidligere ble drevet jordbruk. Vann som har blitt brukt til å irrigere dette jordbruket sluses vekk fra landsbygda og inn til de urbane sentrene. Med 70 prosent av det globale vannforbruket er det nemlig bare landbruket som kan avgi de mengdene av vann som storbyene har behov for.

I dag er forbruket av vann tre ganger så stort som for femti år siden. Samtidig synker grunnvannsspeilet i hele tjue land, som huser halvparten av verdens befolkning.

I en rapport fra Verdensbanken datert 2005 slås det fast at kornforsyningen for 175 millioner indere og 130 millioner kinesere er basert på overpumping av grunnvann, og at begge lands vannforsyning vil bryte sammen hvis ikke tiltak treffes. I USA har det irrigerte arealet – områder der bønder supplerer nedbør med andre vannkilder – allerede begynt å skrumpe i mange jordbruksstater, mens den største akviferen i Texas er tømt og grunnvannsspeilet faller under Nord-Amerikas Great Plains og i Californias Central Valley, ifølge Earth Policy Institute.

Dypere og dypere
Ligningen går ikke opp. Tar man Kina som eksempel, viser tallene at om lag tjue prosent av landets jordbruksareal vil forsvinne til urbanisering og industrialisering de neste årene. Det betyr at kineserne vil bli enda mer avhengig av the North China Plain, som allerede produserer halvparten av landets hvete og en tredel av landets mais.

Med de ”selvmatende” akviferene mer eller mindre tømt, har bøndene i denne regionen bare én vannreserve igjen, nemlig fossilt grunnvann – det vil si grunnvann som ikke får tilsig av nedbør. Det betyr at de må bore dypere, på landsbygda så vel som i byene.

Der man tidligere hentet ut vann til Beijings innbyggere 100 meter ned i bakken må man i dag hele tre hundre meter ned for å ta ut det samme vannet. Det har fått Verdensbanken til å advare om ”katastrofale konsekvenser for fremtidige generasjoner dersom ikke vannforbruket bringes i balanse.”

Samme urovekkende utvikling har man i India, der bøndene har boret tjue millioner brønner og hvor grunnvannsspeilet synker i seks delstater – blant annet i de kornproduserende regionene Punjab og Haryana. Pr. 2017 er 54 prosent av grunnvannskildene i India i ferd med å gå tørre, og India kan fort bli det neste Saudi-Arabia. Legger man så til synkende grunnvannsspeil i Pakistan og Mexico, ja så har man et ganske godt bilde av hvordan det står til med dette vannet.

Det føyer seg til et bilde der den globale jordbruksproduksjonen i økende grad er avhengig av irrigasjon. I dag er 40 prosent av verdens kornproduksjon basert på irrigasjon fra grunnvann og/eller innsjøer. I USA er om lag en femdel av produksjonen basert på slik irrigasjon, mens tallet er tre femdeler for India og fire femdeler for Kina.

Vil sprekke samtidig
Så langt har de fleste land unngått et fall i matproduksjonen fordi bøndene har pumpet stadig mer vann fra stadig dypere brønner. Ikke uventet har dette ført til at uttaket av grunnvann har blitt mer enn fordoblet siden 1960, fra 126 milliarder kubikkmeter til 283 milliarder kubikkmeter anno 2000, ifølge American Geophysical Union.

Som bobler flest gjennom historien, er også den vannbaserte matboblen destinert til å sprekke. Og siden de fleste land tok i bruk dieseldrevne eller elektriske pumper for dypboring omtrent samtidig, kan de vannbaserte matboblene også briste omtrent samtidig, skal man tro Lester Brown i Earth Policy Institute.

”Spørsmålet for land som overpumper grunnvann er ikke om matboblen vil briste, men når matboblen vil briste,” skriver han. ”Hvor mye tid vi har? Ingen vet, men fortsetter vi med business as usual snakker vi om år snarere enn tiår.”

Hovedbilde: NASAs sjokkbilde over irrigasjon i California.

Tidligere publisert i Aftenposten Innsikt. Oppdatert for Globalt Perspektiv 14. mars 2017.