en lenke til alt som skjer i verden

Forfatter

Grete Gaulin

Grete Gaulin has 121 articles published.

Demokratenes House Wip i North Carolina: «How dare you do this, Mr. Speaker»

i Politikk av

Temperaturen stiger i USA. I de neste ukene og månedene – så lenge riksrettssaken står på dagsorden – vil Globalt Perspektiv legge ut en rekke artikler som omhandler det politiske dramaet som spiller seg ut. Under følger en intro-artikkel som ikke minst viser hvordan republikanerne har gått fullstendig av skaftet – og ikke bare i North Carolina. TEKST GRETE GAULIN Det hvite hus lekker som en sil, og  godt er det. Basert på et dusin av Donald Trumps administrative personell kunne New York Times avsløre denne nyheten for noen dager siden. «Privately, the president had often talked about fortifying a border wall with a water-filled trench, stocked with snakes or alligators, prompting aides to seek a cost estimate. He wanted the wall electrified, with spikes on top that could pierce human flesh. After publicly suggesting that soliders shoot migrants if they threw rocks, the president backed off when his staff told him that was illegal. But later in the evening, aides recalled, he suggested that they shoot migrants in the leg to slow them down. That’s not allowed either, they told him.» «What is the matter with you?» Se CNNs Don Lemon utfordre presidenten på direkten: «What’s the matter with you?» Det er ingenting som tyder på at dette var en dårlig spøk. I det minste oppfattet mange nok i presidentens stab at dette var et helt seriøst forslag og derfor burde komme offentligheten for øre. Stikk i strid med hvordan det kan se ut utenfra, er ikke administrasjonen bare full av Trump-dyrkere. De utgjør  riktignok en kjerne, men rundt dem er det både: A: Personell som mener de bør være der fordi noen må snøre inn presidenten når han blir en smule Ceausescu i hodet – Romanias Nicolae Ceausescu, altså, som i likhet med Donald Trump var en hersker som trodde blindt på sitt folks lojalitet – faktisk helt fram til han ble skutt. B: Rotter som forlater det synkende skip og som lager «nytale-rulleblad» der de – som George Orwell beskrev så treffende i 1984 – ifører seg en kappe av ideologisk motstand mot det kollapsende systemet og later som om de har hatt den på hele tiden. Men ikke alle føler behov for å distansere seg. De fleste av disse har vært så rendyrkede Trump-lakeier at de ikke har noe annet valg enn å klynge seg fastere til presidenten og håpe at de er på det vinnende laget. Disse personene er pr. i dag: Trumps personlige advokat Rudy Giuliani, som var presidentens sendebud til Ukraina for å grave opp dritt om tidligere visepresident og presidentkandidat Joe Biden. Utenriksminister Mike Pompeo, som lyttet til den famøse samtalen mellom Trump og Ukrainas president Volodomyr Zelenskyi der førstnevnte ba sistnevnte om hjelp mot sin rival i den kommende presidentvalgkampen – altså «pure collusion» med en fremmed makt som ble invitert inn til å manipulere valgene. Og som jo hele riksrettssaken sentrert rundt. Justisminister William Barr kan bli tiltalt for å ha hindret etterforskningen Justisminister William Barr, som tråkker rundt i…

Hvorfor inflasjon, eller fraværet av den, har blitt en ren thriller

i Økonomi av

Inflasjonen – eller rettere sagt mangelen på den – har blitt en ren thriller. For hvor i all verden har den blitt av? Og hvorfor oppfører verdens avanserte økonomier seg plutselig stikk i strid med all økonomisk teori? TEKST GRETE GAULIN Den heter Phillipskurven, og verdens økonomer er i ferd med å ta livet av den. I det minste har de stilt seg opp på det økonomiske torget, glanende på denne kurven som oppsto i 1958, har oppført seg eksemplarisk i alle tiår men som nå viser tydelige pubertetstendenser. Den har simpelthen gått helt amok, og ingen skjønner noen verdens ting. Og hva er Phillipskurven? Dette spøkelset som vandret gjennom den vestlige verden på 1970-tallet Phillipskurven er et begrep i økonomien som sier noe om forholdet mellom arbeidsløshet og inflasjon. Ved lav arbeidsledighet vil det oppstå mangel på arbeidskraft, og lønninger vil presses oppover. Det vil presse prisene oppover også, og dermed oppstår det inflasjon – dette spøkelset som vandret gjennom den vestlige verden på 1970-tallet. Men nå er det ingen inflasjon å spore noen steder. Den er stort sett aldeles fraværende overalt, og det til tross for at arbeidsledigheten er helt nede i 3, 75 prosent i det landet som styrer verdensøkonomien: USA. Lav eller ikke-eksisterende inflasjon er selvfølgelig et like stort problem som galopperende inflasjon. Den sier noe om økonomien i det landet der den opptrer og er et uttrykk for en hostende og hakkende økonomi. Det vil si: det har vært slik til nå, sånn i det store og hele. Men med rekordlav arbeidsledighet i USA kombinert med gode tall over vekst i BNP, en jevnt over tilfredsstillende kurve over nyskapte arbeidsplasser og en president som har gitt landet en boost i form av 1500 milliarder skattelette-dollar; kort sagt: inflasjonen burde vært høyere, mye høyere, og det burde den ha vært i Europa også, der både den gamle og den nye sentralbanksjefen klør seg i hodet over hva i all verden man skal gjøre med denne oppadstigende inflasjonskurven som plutselig forsvant. Først og fremst lurer man på hva som er årsaken. En mulig forklaring er at det stramme arbeidsmarkedet opererer i kombinasjon med en synkende sysselsettingsrate. I USA er sysselsettingsraten på lave 60.6 prosent anno sommeren 2019, og den har også vært jevnt lav i Europa i alle år: 67.7 prosent i 2017. Det gjør at arbeidsmarkedet har en stor reserve i bakhånd, noe som kan ha bidratt til at arbeidslønningene aldri har kommet opp på det nivået man kunne ha forventet ti år inn i ekspansjonen etter finanskrisa. På den annen side er ikke disse menneskene inne på arbeidsmarkedet i det hele tatt og er derfor ikke del av ligningen, for å si det sånn. Og dermed søker man etter andre forklaringer. Er det mulig at verdensøkonomien er inne i et paradigmeskifte; en slags «brent jords taktikk» som destruerer alle økonomiske regler og finner opp nye? Det er kort sagt en ny normal Ja, tror mange – inkludert verdens sentralbanksjefer. De er på leting etter nye…

Her er en spådom: USA vil overleve Trump og beseire hatet. En ny generasjon venter!

i Politikk av

Det mest skremmende i USA er hvor fort et demokrati kollapser. Men her er en spådom: USA vil klatre ut av det svarte hullet landet befinner seg i akkurat nå. Det må bare gjennom et av historiens mange paradigmeskifter først. TEKST GRETE GAULIN Kritikken hagler mot Donald Trump. Noe av det bør man simpelthen glemme: Glem muren. Donald Trump har ikke bygget en meter av den – den over ett tusen kilometer lange mur- og stålkonstruksjonen ble bygget av de to herrer George W. Bush og den liberale, svarte presidenten Barack Obama. Glem også presset mot sentralbanksjefen Jerome Powell om å sette ned renta for å få fart i en økonomi som har begynt å hoste – det fins ikke den president som ikke har lagt seg med full tyngde over sine respektive ledere av Federal Reserve for å få dem til å justere renta i tråd med presidenters ambisjoner om å skrive seg inn i historien som forvalter av en blomstrende økonomi. Det er patetisk at Trump er blitt slik en perlevenn av Kim Jong-un, men han er ikke den første som har gått på trynet i Nord-Korea, W. Bush og Obama gjorde også det. Ei heller er det spesielt bra med tariffer og handelskriger, men gudene skal vite at Kina jukser stort på verdensmarkedene og at det knapt finnes et eksempel i historien på at en supermakt ikke har gått i vranglås når en ny supermakt utfordrer den gamle orden. Den brutale deportasjonen av immigranter er selvfølgelig noe vi skal sette på presidentens rulleblad – den er antakelig mer brutal enn forgjengeren Obamas, men på den annen side klarte Obama å deportere omtrent dobbelt så mange immigranter som Trump på det samme antall år. At Trump møter hånlatter fordi han ikke vet forskjellen på United Kingdom og Storbritannia, eller at han i en slags «momentary lapse of reason» leser fra en monitor at George Washingtons styrker frigjorde «flyplassene» under revolusjonen, er artige historier, men lignende brølere har kommet fra en rekke av hans forgjengere. Kort sagt: vi må slutte å nivellere ondskap til ordinær supermaktoppførsel – ikke minst fordi hans støttespillere og velgere alltid oppfatter det som de liberales hevn og dermed sirkler vognene – og konsentrere oss om det som gjør Trump til en annerledes president. Som Nixon gjorde før ham, sniffer han folkeopinionen og spiller på den mange tiår gamle reaksjonen mot 1960-tallets kulturrevolusjon. Trump er ingen autokrat i den forstand at det ligger et finkalibrert intellekt bak det hele. Hjernen hans  er ganske tom for ideologi, men det spiller egentlig ingen rolle. Som Nixon gjorde før ham, sniffer han folkeopinionen og spiller på den sydende, mange tiår gamle reaksjonen mot 1960-tallets kulturrevolusjon, der seierherrene fantes på venstresida og USA ble ført inn i et spor med borgerrettigheter for svarte, kvinnefrigjøring og anti-imperialisme – det siste førte til, har kontrarevolusjonen alltid hevdet, at krigen mot et bitte lite land i Sørøst-Asia et sted ble tapt i Washington. Denne folkeopinionen bæres altså fram av kulturkrigens tapere, men…

For 40 år siden tjente en CEO 30 ganger mer enn en arbeider. I dag tjener de 300 ganger mer

i Økonomi av

USA er ikke et samfunn med stor økonomisk ulikhet. Det er et samfunn med en så avgrunnsdyp kløft mellom de øverste ti prosentene og resten av befolkningen at hele systemet er i ferd med å kollapse – slik andre sivilisasjoner og imperier har kollapset opp gjennom historien. TEKST GRETE GAULIN Det er selvfølgelig ikke sant at historien gjenoppstår som farse i annen runde. Den gjenoppstår som nøyaktig den samme opprinnelige tragedien i stadig nye generasjoner som ikke har lært – ei heller kan – noe særlig om vår fortid. Noe som vel gjelder oss alle. Hvorom allting er så er dette en historie om en krøsusrik elite som igjen erobrer og perverterer verden, etter mønster fra tidligere tider. Og her er denne tidligere tiden: Fiffen i New York var i godt lune vinteren 1897. Et maskeball var under oppseiling, og på gjestelista sto navn som ekteparet Astor, Vanderbilt, Belmont og andre fra The Millionaires Row på Fifth Avenue. Wall Street hadde allerede krasjet to ganger, utarmede immigranter og amerikanske arbeidere sultet og president Grover Cleveland hadde satt inn militære tropper mot 125 000 streikende jernbanearbeidere. Mens de nyrike festet til en samlet kostnad for én enkelt kveld på 300 000 dollar. Det var en prangende eksponering av enorm rikdom man sjelden ser i dag. Men det er eksponeringen som mangler. Rikdommen er der, og med den det enorme monsteret som går under navnet «ulikhet» – som ikke bare er ulik lønn for ledere og arbeidere, men som er en gigantisk og uoverstigelig kløft i et system der verdier sluses oppover i akselererende tempo mens «bermen» må slåss om de få ressursene i bånn. Ti år etter finanskrisa rigges systemet fortsatt på bekostning av 90 prosent av folket. Ti år etter Lehman Brothers og en gjeldskrise som ble en finanskrise som ble en kredittkrise har toppene i amerikansk næringsliv kastet seg inn i et nytt vilt ritt som får samfunnet til å råtne på rot. En historie om grådighet Robert A. Iger og John J. Legere er høyt verdsatt som konsernledere i sine respektive selskaper – Iger som Cief Executive Officer (CEO) i Disney og Legere som ditto i T-Mobile. Fakta: På 1970-tallet tjente CEOs 30 ganger mer enn en vanlig arbeider. I dag tjener de noe bortimot 300 ganger mer. Kilde: Økonom Paul Krugman Så høyt elsket er de at de åpenbart ikke trenger å gjøre noe som helst for det titalls millioner dollar-beløpet de casher ut. Les også: Nå venter alle på kollapsen  I hvert fall er det sånn at Iger fikk ekstra betalt da han på uklanderlig vis landet en fusjon mellom Disney og 21st Century Fox, til en samlet verdi av 74 milli0ner dollar – bonusen altså – mens Legere kan se fram til en lignende pakke på 37 millioner dollar etter en fusjon mellom T-Mobile og Sprint. Nå er det jo ikke slik at de to mennene ikke hadde høy nok lønn fra før – Iger kan skilte med 66,5 millioner dollar og er altså nå oppe i…

Lokalsamfunn i Kenya viser vei: En miljøtrussel ble til et jordbruk som spruter mat opp av jorda

i Natur av

Den invaderende sjøplanta vannhyasint trenger ikke være «en katastrofe som rammer millioner», slik jeg formulerte det i et innlegg her i Globalt Perspektiv den 7. mars i år. Den kan også være en velsignelse som bidrar til å løfte millioner ut av fattigdom. TEKST GUNNAR J. FUREHAUG FOTO TOR STEINAR RAFOSS Det er en av flere konklusjoner jeg trekker ut av det jeg så og erfarte gjennom et ukelangt opphold i Kisumu og Asembo ved kysten av Viktoriasjøen, Kenya, nå i mai.  Der besøkte jeg blant annet et lite jordbrukskooperativ som heter Dala Rieko. På 5-6 år forvandlet de en steinete skråning til en blomstrende hage med fruktbar jord og bugnende avlinger. Tor Steinar Rafoss, Søgne, var allmennlærer og lærerutdanner som ble pensjonist og mentor i Change Agent Training Kenya 2005 – og grunnla sammen med kona Ellinor Kvåse Rafoss og tre kenyanere, Alex Omino, Leah Bosibori og Vincent Ochieng Agidho, den lokale organisasjonen Dala Rieko i 2008. Dette var i en tid med hunger og nasjonal uro i Kenya. Oppdraget fra The Elders of Asembo: Let us grow food, together! Deltakerne i Dala Rieko oppdaget snart at planting med kompost av vannhyasint ga muligheter for flere, større og sikrere avlinger i et område der det vanlige er maksimalt to avlinger i året. De store mengdene av vannhyasint på sjøen og langs strendene var ikke det som gjorde prosjektet mulig, men det gjorde det lettere å gjennomføre. Problemet med ødelagt toppjord og næringsfattig jord, samt utrygg mattilgang og mindre forutsigelige avlinger er i Dala Rieko blitt løst ved å bruke denne invaderende  ferskvannsplanta. Uten toppjord blir det lite eller dårlig mat Senest 30.mai hadde The Guardian(https://www.theguardian.com/us-news/2019/may/30/topsoil-farming-agriculture-food-toxic-kjemikalieramerica?) en informativ artikkel om «toppjord», eller  humuslaget som 95 prosent av avlingene på jorda  er avhengig av. Forringelsen av toppjorda er ikke ny, men på tross av mye kunnskap om dette de siste 30-40 årene så er problemet fortsatt økende. Industrilandbruk med tunge maskiner og pesticider, monokultur og overgjødsling, samt noen steder for mye vanning, har bidratt til økende problemer med erosjon, forsalting og næringsfattighet. Også Jared Diamond, forfatter av bestselgeren «Våpen, pest og stål»,  skriver mye og godt om dette i «Kollaps» fra 2005 . Undertittel : «Hvordan samfunn går under eller overlever». En gjenganger i de samfunnene han studerer er: hvordan behandler man jorda? Dette er aktuelt i alle samfunn til alle tider, enten det er samfunn som Påskeøya før Roggeveen oppdaget øya 1. påskedag 1722 (ironisk nok : de daværende innbyggernes navn på øya var «Verdens navle» – eller Te Pito o te Henúa på polynesisk), eller vikingbosetterne på Grønland og Island, eller i land med intensivt landbruk som i dagens USA, Australia eller Kina. Dette, tilstanden til jordsmonnet, var det første grunnleggerne av Dala Rieko grep fatt i; gjenoppbygging av toppjorda ved å lage førsteklasses kompost av vannhyasint, samt bruke planta til å beskytte jorda inntil ulike trær og planter til sammen skapte nok skygge til å beskytte topplaget mot den både livgivende og drepende sola. Disse tiltakene – sammen med…

Arendalsuka tok til vettet. Det er i tråd med ytringsfriheten som faktisk forbyr hatefulle ytringer

i Politikk av

Ytringsfriheten har aldri vært absolutt, har aldri vært ment som en absolutisme og argumenter om at kjellermennesker bør inviteres inn i det gode selskap er rett og slett historieløst. Nå har Arendalsuka tatt til vettet, og andre arrangører bør ta vedtaket ad notam. KOMMENTAR GRETE GAULIN Arrangørene av Arendalsuka ble utsatt for heftig kritikk og tildels opprør fordi de valgte å åpne dørene for to grupper på ytterste høyre fløy. Det er samme gjeng med mennesker som skapte furore og raseri etter forrige runde i Arendal, som mener at et norsk seriøst parti er kuppet av jødiske interesser – en lefling med Sions vises protokoller der – og som mener at Holocaust er et propagandagrep. Før vedtaket om nekt ble fattet skrev Globalt Perspektiv dette: «Nå er kritikken mot Arbeiderpartiet om at de gir høyreekstreme grupper altfor mye makt og status ved å boikotte dem – og uka – selvfølgelig helt korrekt. Det er ikke Arbeiderpartiet som bør boikotte Arendalsuka, det er arrangørene av Arendalsuka som bør nekte ekstremister tilgang til dette åpne-rom-arrangementet som skal være – slik det blir sagt – et dansegulv for demokratiet.» Nå har de gjort akkurat det, og det er bra. Ethvert vedtak om at ekstremister skal få delta på slike arrangementer med henvisning til«ytringsfrihetens vide rammer» bryter eklatant med de to konvensjonene som styrer denne for demokratiet helt essensielle retten. Det hadde vært fint om de to ytringsfrihetskonvensjonene – FNs menneskerettighetserklæring og den europeiske konvensjonen om menneskerettigheter – kunne blitt studert litt nærmere: Det finnes ingen ubegrenset ytringsfrihet. Det finnes ikke noen ubegrenset ytringsfrihet noe sted i internasjonale konvensjoner.  Tvert imot. Ikke bare er det slik at ytringsfrihetskonvensjonene unnlater å gi oss retten til å ytre oss om alt, den legger også ned eksplisitte forbud mot mange av de ytringer som i dag forsvares under dekke av ytringsfriheten. Som stort sett er de hatefulle ytringene som øses ut over samfunnet i disse dager. Slike ytringer er forbudt. De er simpelthen forbudt. Det er ikke slik at stater har rett til å kneble hatefulle ytringer, de har plikt til å kneble dem. Stater har plikt til å kneble hatefulle ytringer Stater har rett til å innskrenke ytringer for å beskytte andres rettigheter, eller dersom ytringene truer offentlig ro og orden (ECHR). De har rett til å innskrenke ytringer for å sikre respekt og anerkjennelse av andres rettigheter, eller for å møte kravene til moral, offentlig ro og orden og den generelle velferden i et demokratisk samfunn (UDHR). Det er altså en rettighet som stater har, men det er ingen plikt. Det er derimot en plikt for stater å nedlegge forbud mot ytringer som oppildner til diskriminering, fiendtlighet eller vold. I UN Covenant on Civil and Political Rights heter det: “Any advocacy of national, racial or religious hatred that constitutes incitement to discrimination, hostility or violence shall be prohibited by law.” Shall be. Det er et påbud. Les om ytringsfrihetens historie her Så hva er ytringsfrihet, og hvordan oppsto den? Den oppsto som et vern for…

Verden har 290.000 piloter. Noen av dem har bare noen hundre timer i lufta

i Viten av

Den eksplosive økningen i flytrafikken har ført til en samlet markedsverdi for Boeing og Airbus på 310 milliarder dollar. Den har også ført til at piloter kan slippes opp i lufta med bare 200 timer bak seg i lufta. Big Aviation har et problem. TEKST GRETE GAULIN Året var 2010, og ledelsen i Boeing var grepet av panikk. Airbus hadde lansert verdens største passasjerfly, A380, noen år tidligere, og meddelte nå verden at de ville produsere et mer energi- og kostnadseffektivt fly. Boeing befant seg i en ny og knallhard konkurranse med europeerne. Et nytt fly måtte på markedet fort. Men de hadde ikke egentlig tid til å utvikle det. Løsningen ble å flikke på den tidligere generasjonen av 737-fly, og resultatet ble 737 Max8. Men Boeing hadde et problem. Det nye flyet måtte være drivstoff-effektivt. Det betydde større motorer. Større motorer betydde at flyets aerodynamiske egenskaper ble endret. Kort sagt: sjansen for at flyet ville steile økte betydelig med de tyngre motorene. Svaret på denne utfordringen ble MCAS (Maneuvering Characteristics Augmentation System), en sensor som ville gi beskjed til systemet dersom nesen på flyet gikk i været. Systemet ville rette opp denne feilen automatisk ved å presse nesen nedover igjen. MCAS var en innovasjon. Ingen piloter hadde brukt det tidligere. Men Boeing – til trampeklapp fra den offentlige oppsynsmyndigheten Federal Aviation Administration – fant ut at pilotene ikke egentlig trengte noen opplæring – de trengte bare en Ipad-demonstrasjon av hvordan systemet fungerte. Som tenkt, så gjort. Det nye flyet ble satt inn i fart uten at MCAS engang var nevnt i manualene, uten at pilotene var trent i det og uten at de visste hvordan systemet var tenkt å fungere. For ikke å snakke om hvordan de skulle møte en situasjon der sensoren feilaktig ga flyet beskjed om at det var i ferd med å steile og derfor beordret nesen ned – en rekke ganger mens pilotene fortvilet forsøkte å overmanne systemet. Pilotene i USA murret etter lanseringen av 737 Max8. De ønsket seg en simulator, men fikk ingen. FAA sto på sitt vedtak om at dette bare var en oppdatering av et tidligere fly og dermed ikke krevde kostnadskrevende trening i multimilliondollar simulatorer. Men: vedtaket var basert på en underliggende visshet om at amerikanske piloter hadde den nødvendige kunnskapen. En amerikansk pilot drilles jevnlig i cockpit og i simulatorer og kan vise til langt flere timer i lufta enn piloter i mange andre land – som innimellom bare har en brøkdel av den treningen. Men andre lands transportmyndigheter følger nesten slavisk reglene som kommer fra USA når det gjelder krav til drilling og oppdatering. Noen av de pilotene som skal håndtere MCAS har bare noen hundre timer bak seg i cockpit. Ingen amerikansk pilot får føre et stort passasjerfly før han eller hun har mellom ett tusen og 1500 timer i lufta, avhengig av hvordan opplæringen har skjedd. Ingen pilot blir ansatt i et stort amerikansk flyselskap uten å ha plusset på denne grunntreningen med adskillige tusen timer.…

Senterpartiet kunne ha hentet enda flere velgere hvis de lot ulven være i fred

i Politikk av

Partiene er i flyt. Det er velgerne også. Og godt er det. I Norge har vi nemlig – i motsetning til i mange andre land – både nye og etablerte partier å flyte til. Hvis høyreekstremismen kan temmes i dette landet har vi en god mulighet til å unngå det politiske kaoset man ser andre steder. KOMMENTAR GRETE GAULIN Våre politiske partier kan enkelt – og med full berettigelse – skjæres over én kam. Den kammen ser slik ut: Det er lenge siden Arbeiderpartiet representerte norske arbeidere. Det er mange tiår siden Høyre utelukkende representerte de høyhælte. Det er enda lenger siden Venstre representerte noe som helst. SV sluttet å være et venstreorientert, anti-NATO-parti da de såkalte museumsvokterne ble kastet ut av partiet for to tiår siden. KrF ble et sentrumsparti omtrent på samme tid, med bare en dæsj religiøsitet. RV gikk over til Rødt et tiår seinere, og forsvant i glemselen. Noen av disse partiene søker nå tilbake til sine røtter. Partileder Jonas Gahr Støre frir til gamle idealer og legger seg til venstre for sentrum. KrF har plutselig fått en anti-abort-sak de kan føre på vegne av kristenheten, og Rødt vokser på målingene fordi det ikke finnes noe annet klart parti til venstre lenger. Dertil kommer MDG, som har potensial til å bli et av Norges viktigste og største partier med sitt fokus på klimaendringer, CO2-utslipp, oljeindustrien og desslike. Et parti for de unge som plutselig har lansert et ungdomsopprør, av alle ting. Og så har vi Senterpartiet. Og Senterpartiet er i en helt annen posisjon: De har nemlig hatt den æren å være Norges eneste politiske parti de siste tjue-tretti årene. Hvordan det? Et Senterparti på søken etter et fornuftig kompromiss i ulvedebatten kunne ha rekruttert urbane velgere i hopetall Det er ikke lenge siden Senterpartiet representerte sine kjernevelgere. Distrikter, storbønder, småbønder, sauebønder og rovdyrpolitikk, modernisering av hele Norge – noen ganger på bekostning av både natur og miljø. Kort sagt: et parti for det ikke-urbane Norge – i det minste et parti for det ikke-urbane Norge som ryggrad og kjernesak. Men det ligger der: Senterpartiet har blitt ved sin lest, har aldri kompromisset seg inn i det trygge, og urbane, sentrum der flertallet har vært men har stått på sitt og levert varene. Og nå håver de inn velgere. Man kan beskjemmes over Senterpartiets iboende fiendtlighet til naturen – et paradoks siden de representerer velgere som både bor i den og bruker den. Men naturens ivrige forkjempere lever ofte sine liv i en urban uutholdelig letthet og komfort uten forståelse for eller kunnskap om hva som skaffer mat på bordet eller hvor det treverket kommer fra som gir oss komfortabelt tak over hovet. Slik har det vært så lenge mann kan minnes. Menneskeheten har flyttet inn i byer men krevd å ha bygda urørt fordi vi har hytte der og vil oppleve uforstyrret natur når vi først beveger oss utenfor asfaltjungelen. Til stor frustrasjon for dem som er pålagt jobben å utnytte naturressursene for vårt felles…

Det går så det griner i USA. Nå venter alle bare på kollapsen

i Økonomi av

Først kom skattelettelsene. Så kom den økonomiske festen vi ser nå. Men bak det hele ligger en ni-hodet hydra på vent: Av 1500 milliarder dollar i skattelette vil 1600 milliarder dollar (ja, du leste riktig) ha gått til styrtrike aksjonærer før utgangen av 2019. Redusert skatt ga ikke investeringer, økte lønninger og bærekraftig vekst, men underskudd på alle bauger og kanter. TEKST GRETE GAULIN Den amerikanske økonomien går så det griner. Det er intet bemerkelsesverdig i det. Alle økonomier vil reagere særdeles positivt på at det offentlige pøser ut penger for å stimulere til høyere vekst, mer investeringer og bedre kjøpekraft. Det er hva den ikke helt ukjente Milton Friedman kalte helicopter money og som selv denne liberalistiske økonomen var helt for. Noe som ofte skyves under teppet av markedsliberalister. Men – og det er et stort men – det er ingen økonomer som mener at dette skal gjøres i oppgangstider. Offentlige penger skal brukes i nedgangstider for å kontre resesjoner, ikke for å fyre opp økonomier som allerede går på høygir. Men det er nettopp det president Donald Trump har gjort med sin gedigne skattelette på over 1500 milliarder dollar. Og heri ligger problemet. Eller snarere problemene. Det ene problemet er at budsjettunderskuddet øker fordi det offentlige ikke får inn nok skatteinntekter – i de første fire månedene av budsjettåret 2019 var gapet mellom inntekter og utgifter på elleve prosent; 310 milliarder dollar, en økning på 77 prosent. Og det er bare endringen fra ett år til et annet. I år vil underskuddet komme opp i omlag 985 milliarder dollar mens det fra 2022 vil toppes med minst 1000 milliarder dollar hvert år fram til 2032, ifølge Congressional Budget Office. Les også: Det er antakelig ingen som kan redde verdensøkonomien. USA vil ikke komme tilbake til budsjettbalanse før om tidligst 15 år. Og antakelig ikke da heller. Det innebærer at USA ikke vil komme tilbake til budsjettbalanse før om – i beste fall – 15 år. Selv om økonomien skulle fortsette å vokse i et ganske jevnt tempo. Dette underskuddet må dekkes opp av gjeld, noe som selvfølgelig betyr at gjeldsbyrden også blir større – den ligger på 2200 milliarder dollar nå og vokser med 1500 milliarder dollar årlig. Pengene som dekker gapet mellom inntekter og utgifter kommer i stor grad fra utlandet. Men når utenlandske penger strømmer inn, øker også handelsunderskuddet – som i bunn og grunn er et mål på hvor mye som kommer inn i USA av varer, tjenester og penger og det som går ut. Dertil kommer at dollaren styrkes i oppgangstider, noe som gjør det billigere for amerikanerne å kjøpe varer fra andre land og ditto dyrere for amerikanske bedrifter å eksportere dem. Det plusser på handelsunderskuddet, som i januar i år ble satt til 891 milliarder dollar for 2018 (fysiske varer), hvorav over 400 milliarder skyldtes handelen med Kina. Nå er ikke handelsunderskudd et problem i seg selv. Men det har alltid vært et problem for Donald Trump, som lovet å fjerne det.…

En vakker plante har blitt et miljømareritt for millioner av mennesker

i Natur av

Millioner av mennesker i Afrika og Asia får nå livsgrunnlag og livskvalitet forringet på grunn av en plante med store grønne blader og vakre hvit-rosa blomster. Vannhyasinten er et enormt og for mange i Vesten helt ukjent miljøproblem. KRONIKK GUNNAR J. FUREHAUG Vannhyasinten gjør seg godt som prydplante. Det var derfor den havnet i Rwanda rundt 1850 – innført av belgiske settlere. Til USA kom den for over 100 år siden, og den har etter hvert spredt seg til godt 20 delstater. Den har også bitt seg fast i rundt 50 land i Asia og Afrika. Så hva er det med denne planten som er så problematisk? Først og fremst at den er en av de raskest voksende biologiske organismer på jorda. Dette, i kombinasjon med at den vokser i frie vannmasser, gjør at den kan feste røtter hvor som helst det er ferskvann og riktig temperatur.  Den forflytter seg relativt raskt med vind, strømmer og elver. Under optimale vekstvilkår kan vannhyasinten doble biomassen i løpet av bare 12-14 dager. I klartekst betyr dette at en kvadratmeter i løpet av ett år kan bli til over 16 000 mål (1600 hektar). Et par eksempler kan belyse hvor raskt den kan utvikle seg: Vanhyasinten ble første gang observert i Lake Viktoria på 1980-tallet og ble et problem noen år senere. Kjemikalier, innførsel av insekter som spiser vannhyasinter samt mekanisk fjerning ble brukt i et forsøk på å løse problemet. Det skjedde i området rundt Kisumu ved Lake Viktoria, Kenya, senest for to-tre år siden. Nå er planten tilbake for fullt. Bare rundt Kisumu anslår man at den dekker 2000 hektar. Siden Kisumu er viktig for blant annet transport av olje til Kampala i Uganda, har de nå en «plantebryter» som går frem og tilbake kun for å holde skipsleia åpen. Lake Tana i Etiopia er en viktig mat- og ferskvannskilde, og bærekraftig uttak av fisk er beregnet til 10-12000 tonn pr. år. Uttaket er nå nede i rundt 1000 tonn. Den rådende oppfatningen er at dette skyldes vannhyasinten, som de senere årene har vokst ukontrollert og nå dekker over 50 000 hektar (2017-tall). Hva er det med denne planten som gjør at den kan blokkere skipsfarten og få fiskerier til å kollapse? Som nevnt; den slår rot i vannet og legger seg som en matte på overflaten. Denne matten blir tettere og tettere og dekker et større og større areal, ikke minst i kystnære områder der det er grunt vann.  Det oppstår dermed en kraftig reduksjon av solinnstrålingen til vann. Oksygeninnholdet i vannet går ned, og yngleplasser for fisk blir ødelagt. Planten må fjernes manuelt, ofte med livet som innsats Mange andre stedbundne organismer svekkes eller dør ut. De eldste plantedelene synker, råtner og stjeler dermed enda mer oksygen. Plantedekket blir så tett at lokale fiskere ikke lenger kommer seg ut i åpent farvann uten først, ofte med livet som innsats, å manuelt fjerne planten. Plantedekket blir i sin tur tilholdssted for slanger og insekter, med oppblomstring av innsektbårne sykdommer som en rapportert konsekvens. Slik…

Cohen versus Trump: Det har ikke vært så mye dramatikk i USA siden Watergate

i Politikk av

OPPDATERT 15. MARS 2019. Status quo etter Den Store Høringen med presidentens tidligere advokat og «fikser» Michael Cohen: Det har ikke vært så mye politisk dramatikk i USA siden Nixon og Watergate. Det er helt åpenbart at nettet snøres rundt Trump – om ikke i form av en riksrettssak så i form av en påtale. Men hvordan henger alt sammen? TEKST GRETE GAULIN Saken mot president Donald Trump – man kan kalle den The people vs Donald Trump – begynner å anta form og farge. En rekke tråder er vevd sammen i en politisk tekstil som på én eller annen måte vil hjemsøke den sittende presidenten på ett eller annet tidspunkt. Saken har også gjennomgått et betydelig paradigmeskifte. Den utskjelte tidligere advokaten Michael Cohen har gått fra å være nasjonens paria til å bli nasjonens forløser. Det var et skifte han selv manet fram etter å ha svart på alle spørsmål under høringen med nesten uklanderlig integritet, etter noen unødvendige bommerter i starten. Fokus er ikke lenger, eller ikke lenger bare, en påstått konspirasjon med russerne. Demokratene i Kongressen har også penset over på økonomisk kriminalitet og brudd på valgfinansieringsloven – noe som kan bli langt mer alvorlig for Trump og hans familiebedrift Trump Organization. Robert S. Mueller III er nå ett av mange spor i oppgjøret med Trump – og ikke det viktigste. Det er en utvikling Mueller selv har drevet fram ved å plante en rekke rettslige avleggere som vil vokse videre selv om presidenten skulle sparke ham. SISTE: Hvordan demokratene presser videre. Les punktene i bunn av denne artikkelen Hvordan skal man separere de mange forvirrende trådene som holder denne tekstilen sammen? Saken mot Trump vil ikke kollapse selv om han ikke stilles for riksrett Holder man Trumps tidligere kriminelle allierte utenfor – noen har fått sin dom allerede – er det tre overlappende nivåer i saken mot den sittende presidenten. Disse overlappende nivåene berører delvis ulike aspekter av presidentens vanstyre, lovbrudd og brudd på forfatningen. I bunn ligger en spesialetterforsker som går under navnet Special Counsel, en amerikansk innovasjon som daterer seg fra oppgjøret med Richard Nixon og som også var inne i bildet i saken mot Bill Clinton. Hans oppgave er å etterforske hvorvidt presidenten eller noen i hans formelle nettverk hadde kontakt med russerne i en konspirasjon for å vinne valget OG hvorvidt han har prøvd å hindre etterforskningen etterpå. Spesialetterforsker i saken mot Trump er altså Robert Mueller. Denne etterforskningen er i ferd med å bindes sammen til en rapport som vil bli sendt justisministeren. Justisministeren plikter egentlig å legge fram en rapport for Kongressen, og det er vanlig at den også offentliggjøres. I denne rapporten vil det enten framlegges bevis som kontrer presidentens stadige twittermeldinger NO COLLUSION, eller det vil ikke framlegges bevis for det. Det er, som professor i jus ved Georgetown University, Neal K. Katyal, skriver i New York Times «ekstremt vanskelig å straffeforfølge forbrytelser som har internasjonale dimensjoner.» Men selv om Mueller skulle legge fram en rapport som fullstendig…

Sex-overgripere bør kastes ut. Det bør Giske også

i Politikk av

Dagens tafsere og nettseksuelle medløpere fra den politiske eliten har samlet seg i en omforent forståelse av at de enten ikke har gjort noe galt eller at de bare har «trådt litt over.» Anstendige mennesker vet bedre, og her er en situasjonsrapport fra grasrota: enten kaster partiene ut disse mennene, eller vi vil gjøre det for dem og ta partiene med oss på veien. KOMMENTAR GRETE GAULIN I Norge har middelaldrende menn kjørt i gang et forsvar av den middelaldrende mannen Trond Giske, som stakk tunga langt ned i halsen på en ung jente på 23 år som ikke hadde bedt om akkurat det. I Frp er Ulf Leirstein også tilbake. Det var han som angivelig foreslo trekantsex med en femtenåring og delte hardpornografiske bilder med en 14-åring. – Jeg erkjenner å ha utvist dårlig dømmekraft og gått over streken, uttalte mannen den gangen. Etter at mediene rapporterte om saken, selvfølgelig, ikke fordi han forsto det sånn helt av seg selv. Det begynner å bli slitsomt gjenkjennelig; dette særegne personlighetstrekket hos noen menn, spesielt menn i maktposisjoner. De kan simpelthen ikke begripe at det de gjør er galt. Kanskje litt på kanten, litt dumt muligens, et tåpelig avvik fra en ellers uklanderlig oppførsel. Men det er alt. Noen burde kalle tafsende menn for det de er: sex-overgripere Noen burde kalle tafsende menn for det de er: sex-overgripere. Enten på nett eller i den fysiske verden. Det er  forskjell på de to som igjen er i rampelyset. Den ene, Leirstein, er en klassisk «kikker» som bruker nettet for å oppnå … et eller annet, kombinert med en viss nysgjerrighet på hva unge som såvidt har vippet over den kriminelle lavalderen – og i ett tilfelle ikke har gjort det engang – driver med på sexfronten. Den andre, Giske, er en person som aldri kommer til å begripe hvorfor så mange ser på ham som en overgriper og dermed legger for dagen en ganske forrykende mangel på sosial intelligens. Den famøse videoen fra utestedet Vulkan ble til slutt offentliggjort av NRK, selvfølgelig. Den viser en mann i klassisk satyrposisjon der han lener seg litt fram, presser seg mot bakenden til en ganske ung jente og gynger til takten av diskomusikk. Det var intet overgrep, hevdes det, men tvert imot en (seksualisert, vil mange mene) dans mellom to samtykkende, voksne personer. Det er helt åpenbart riktig. Men det er da heller ikke poenget. Det er og forblir patetisk når 70-åringer mesker seg med tjueåringer, og det er ikke så fryktelig mye bedre at femti pluss gjør det samme. Men slik er det politiske jetsetlivet i våre dager. Og slik kommer det til å fortsette å være for nå kommer kontrarevolusjonen. Det eneste de med noen moralsk rett kan si er: Dette må du finne deg i, jenta mi! En tsunami av en backlash er på vei mot #metoo-bevegelsen – og ikke bare her til lands. Det er en backlash initiert av hvite menn på femti pluss som simpelthen ikke fatter hva det hele dreier seg om.…

Miljøpartiet De Grønne og den problematiske (u)sannheten om Oslolufta

i Natur av

Fra før vet vi at Miljøpartiet De Grønne ikke bryr seg noe særlig om biodiversitet, jfr. mengden av eplehager som legges under asfalt på Lambertseter (og alle biene som forsvinner). Nå viser det seg at partiet har et meget problematisk forhold til sannheten også. TEKST GRETE GAULIN Noen ganger blir man bare så grenseløst irritert at man slår av. Andre ganger, i lettere lune, blir man sittende og humre over det gigantiske tomrommet som er den norske, politiske debatten. Den går alltid i samme spor fra A til D: A: Først vil de gjerne si noe helt annet. B: Dernest er de glad for debatten. C: Etter det tar de saken på største alvor. D: For deretter å avslutte med at deres innsats på akkurat det feltet er langt bedre enn den forrige regjeringens. Det er selvfølgelig slitsomt, og dertil avstandsskapende i forhold til oss velgere, men det gjør i grunnen ikke så mye. Selv forsøkene på å tolke statistikk til egen fordel er ikke så farlig siden alt holdes innenfor en slags sømmelighetsgrense mesteparten av tiden. Det vil si: Det var ikke så farlig. Men det var før vi fikk de grønne inn i styre og stell. Et farlig frieri Saken er denne, avslørt – eller i det minste påpekt – av NRK-journalist Fredrik Solvang: I to PR-videoer – om ikke flere – har de grønne gått ut med følgende beskjed til velgerne i Oslo: For det første: Luftkvaliteten i Oslo har blitt såpass mye bedre etter at de grønne kom i byregjering at antall personer som bor i områder der luftforurensingen overskrider grenseverdien på 40 mikrogram nitrogendioksid har falt fra 200 000 til 10 000 – en nedgang på 95 prosent på bare fire år. For det andre: Oslo har blitt så mye bedre for folk etter at de grønne kom i byregjering – på grunn av satsingen på et bilfritt sentrum – at antall fotgjengere i byen har økt med ti prosent og antall personer som til enhver tid oppholder seg i sentrum har økt med femti prosent. (De nevner ikke at økningen fra 2014 til 2018 er på bare syv prosent på grunn av tidligere års nedgang, men la nå det ligge.) Med andre ord: sjelden, for ikke å si aldri, har Oslo – og antakelig Norge – hatt et parti som rydder så til de grader opp (etter forgjengerne). Det kunne vi jo alle ha gledet oss over hvis det ikke hadde vært for et enkelt faktum: begge påstander er usanne. Det kunne vi jo alle ha gledet oss over hvis det ikke hadde vært for et enkelt faktum: begge påstander er usanne. Det er vel omtrent 95 prosent usant at Oslo har såpass mye bedre luft nå at personer som lever i områder med forurenset luft har falt med 95 prosent. Faktum er at luftkvaliteten så vidt har falt under taket for grenseverdiene mange steder og ligger og vaker et sted rett under. Det er nok få i Oslo som egentlig merker noen forskjell. Dertil kommer…

Fins det noen som kan redde verdens-økonomien? Nope!

i Økonomi av

Verdensøkonomien kan sammenlignes med et fly som fortsatt stiger, men hvis motorer mangler kraft til å heve det mot himmelen. Det fins ikke kjøpekraft i det globale kapitalistiske systemet og før eller siden vil flyet havne i Hudson-elva. TEKST GRETE GAULIN Dette er helt uomstridt: det har alltid vært amerikanerne som har holdt verdensøkonomien oppe. Og med «amerikanerne» mener man amerikanske forbrukere. De har kjøpt varer og tjenester når de har hatt råd til det og når de ikke har hatt råd til det. De har båret verden på sine skuldre – til mye utakknemlighet må man vel kunne tilføye. Kineserne har aldri bidratt. De har spart, til en rate som ligger dobbelt så høyt som den i USA. Tyskerne har heller aldri bidratt. De har vært fornøyd med å selge, men har aldri brydd seg om å kjøpe. Japan har hatt sine problemer siden 1990-tallet, og de andre verdensøkonomiene har ikke nådd det nivået der de kunne holde hele den globale økonomien oppe. Kina hadde i det minste et potensial, og det så da også ut til i noen år at de ville aksle byrden. Men nå er det slutt på det. Det er slutt på amerikanernes kjøpekraft også, og det er langt verre. Den bedrøvelige sannheten kan oppsummeres i en kort historie om hva som har skjedd med denne for verden helt essensielle kjøpekraftreserven. Man kan starte med begynnelsen, med kapitalismens egen jernlov: det må finnes et tilbud og det må finnes en etterspørsel, og de to må balansere. Det aller viktigste er selvfølgelig etterspørsel. Hvis det ikke finnes noen som kjøper de fysiske eller ikke-fysiske varene som ligger i bunn for selskapenes profitt, og dermed for deres posisjon på børsen, så kan det heller ikke finnes noe tilbud. Vareproduksjonen vil alltid tilpasse seg etterspørselen fordi ingen selskaper eller industrier vil ha varer på lager. De holdt ut til det siste På 1960- og 1970-tallet sprøytet amerikanske forbrukere så mye penger ut i den internasjonale økonomien at de – som sagt – bar den på sine skuldre. Det kunne de gjøre fordi lønningene fulgte veksten i økonomien og den økte produktiviteten. Etter 1970-tallet begynte dette å endre seg. Lønningene sakket akterut, men amerikanerne fant en løsning: de begynte å jobbe overtid for å dekke inn tapet slik at de kunne fortsette å forbruke. Det holdt ikke i lengden. De trengte mer penger for ikke å oppleve synkende levestandard, og de løste det – denne gangen – ved å sende kvinnene ut i arbeidslivet slik at husholdningene fikk to inntekter i stedet for en. Den amerikanske økonomien, og ditto den internasjonale, nynnet og sang i et tiår etter det. Men heller ikke det holdt i lengden. Så amerikanerne begynte å forbruke via gjeld. De skaffet seg kredittkort og tok lån på huset, og kjøpte en nyere bil for det. Dette reddet verdensøkonomien i ytterligere en del år, inntil gjeldskrisa slo inn i 2007. Nå er det selvfølgelig noen nyanser i dette bildet, som for eksempel stagflasjonen på 1970-tallet som…

Brexit: et forsøk på å beskrive det ugjennomtrengelige

i Politikk av

OPPDATERT 31. mai 2019. Vi bør alle være unnskyldt for at vi ikke klarer å rydde en slags mental vei i det politiske villniset som har grodd opp innenfor den transatlantiske aksen. Men her er et forsøk på stifinning i ett av disse problemlandene: En de facto Brexit vil antakelig aldri finne sted. Det er simpelthen helt umulig å melde seg ut av det monsterbyråkratiet som er EUs raison d´être. TEKST GRETE GAULIN Fra globalisering til økonomisk ulikhet, fra immigrasjon til populisme og identitetspolitikk: overalt ser man demokratiets representanter falle som offer for sin egen inkompetanse. Storbritannia er et lysende eksempel. Én ting er nemlig å aldri melde seg inn i en union hvis byråkrati, rigiditet og nasjonale motvilje med nødvendighet må resultere i styringskollaps. Noe helt annet er det å melde seg ut. Brexit var en vandrende katastrofe som bare ventet på kollisjonen med virkeligheten. Alt som kunne gjøres galt ble gjort galt. Elsket av populister Det var selvfølgelig – først – selve beslutningen om å overlate Storbritannias forhold til kontinentet til velgerne. Det er en grunn til at folkeavstemninger er et elsket politisk redskap for populister, identitetspolitikere, etnonasjonalister og høyreekstremister. De hører egentlig ikke hjemme i det representative liberale demokratiet i det hele tatt, men kan – i rene unntakstilfeller – brukes i saker av ekstrem viktighet. Man kan hevde – med rette – at Brexit var en slik sak. Men om Brexit var en slik sak; et spørsmål av ekstrem viktighet for nasjonens fremtid, hvorfor lot man da et mindretall av landets borgere bestemme fremtiden til et flertall av landets borgere? Det var aldri noe spørsmål for det britiske politiske etablissementet – les de konservative toryene – at Brexit-avstemmingen skulle være rådgivende – noe den burde ha vært. Hva verre er: Ikke på noe tidspunkt fantes det noen som sa det helt åpenbare, nemlig at en folkeavstemming som skulle rive løs flere tiår gamle politiske røtter MÅTTE forutsette et kvalifisert flertall. Med dette elementet fraværende – og med en folkeavstemming i vill fart mot avgrunnen – tok det konservative partiet rev i seilene og la en slags strategi. De besluttet å gjøre et opprørsk folk – som hadde sett finanskapitalen stikke av med alle verdier i tiårene før – oppmerksom på at det var ansvarsløst å stemme for Brexit fordi det ville ramme …. finanskapitalen i City. Sin egen verste fiende Man trenger ingen fiender når man har venner som seg selv. Det britiske parlamentet har gjort det aldeles klart at de ikke vil stemme for avtroppende statsminister Theresa Mays avtale med EU, men har også meddelt folket at de overhodet ikke vil godta å krasje ut av EU uten en avtale. De vil ikke ha en tollunion med EU, vet ikke hvem de vil ha som ny, konservativ statsminister, vil absolutt ikke ha Labour-leder Jeremy Corbin i den posisjonen og vil derfor ikke ha noe nyvalg og ei heller en ny folkeavstemming. Nå har de fått forlenget frist fra EU, til oktober, men ingen vet hva…

Sluttkampen om det amerikanske demokratiet står nå

i Politikk av

OPPDATERT 2. MARS 2019. Sluttkampen om det amerikanske demokratiet står nå. Ingen vet hvordan det vil ende, men én ting er sikkert: det republikanske partiet trenger president Donald Trump noen år til. Det skyldes at partiets kontrarevolusjon ennå ikke er fullbrakt. TEKST GRETE GAULIN Det er bare å innrømme: vi skjønner lite av det hele. Navn flerrer rundt i lufta: Paul Manafort, Michael Cohen og Roger Stone. Og før dem: Michael Flynn, George Papadopoulos, Richard W. Gates og Carter Page. De har det til felles at de alle var nære medarbeidere av Donald Trump. De har også det til felles at de enten er dømt for kriminelle forhold – skattesnusk og lignende – eller mistrøstig har innrømmet å ha løyet. De deler videre den skjebne at de nå er i leiren til spesialetterforsker Robert S. Mueller III – som er hans fulle og fornemme navn. Det er usikkert hva de kan bidra med, eller har bidratt med, i det som egentlig er saken: nemlig om presidenten og hans stab samarbeidet med russerne for å kapre valget i 2016. Foreløpig er vi i det blå. Det spiller imidlertid ikke så stor rolle om vi ikke skjønner så mye av det som foregår, eller i det minste ikke kan oppsummere saken i sin fulle tyngde. Det er det ingen andre som kan heller. To ting er imidlertid aldeles sikkert akkurat nå: 1: President Donald Trump er noe nærmere en riksrettssak anno mars 2019. Et slikt utfall sitter fortsatt langt inne, men saken har fått en indre dynamikk som kan bli vanskelig å stanse for republikanerne. 2: Det republikanske partiet er kuppet av en høyrefløy som kjemper en innbitt kamp mot det amerikanske demokratiet. Denne revolusjonen tar sikte på å rigge det amerikanske systemet slik at republikanerne vinner en periode til for Trump – og alle senere valg. Det gjøres først og fremst på to måter: Det ene er det som kalles gerrymandering på «Sproget». I praksis betyr det at republikanerne endrer grensene for valgkretser i den bevisste hensikt å manipulere fram republikanske seire. Det er intet nytt i dette; både republikanere og demokrater har alltid drevet med det. Men aldri har man sett et slikt omfang av og en slik utrøttelig vilje til å tegne valg-kartet til egen fordel. Denne nedriggingen av demokratiet foregår lokalt, i delstater som Texas, Wisconsin, Maryland og North Carolina – fire stater som nevnes fordi spørsmålet om valgkrets-rigging her endte opp i US Supreme Court (med varierende utfall). Og det gir resultater: før presidentvalget i 2016 oppsummerte valgeksperter at bare 15 av 435 seter i Representantenes hus nå er ett hundre prosent kompetitive i valg, de andre er mer eller mindre sikret gjennom tilrettelagte valgkretsgrenser. Det var en tid – under Obama Det andre er det som handler om velgerregistrering. Det er en eufemisme for å kaste flest mulig demokrater ut av stemmelistene. I North Dakota har man funnet det for godt å stryke et ukjent antall indianere fra velgerlistene. Arizona har innført strikte regler for såkalte absentee…

Den vestlige verden trenger en ny sosial kontrakt. Bare slik kan populistene stoppes

i Økonomi av

Og hvordan skal en slik kontrakt se ut? Svaret er enkelt: arbeidstakere må tilbake til sin andel av BNP, som har sunket fra 55 prosent til 51 prosent i tiårene 1970 til 2015, ifølge Det internasjonale pengefondet. Det er en ganske dramatisk reduksjon, og det er intet å forundres over at den hvite middelklassen er rasende. På den annen side: Vi gir kapitalen et par ting den gjerne vil ha, forutsatt at det første punktet oppfylles. TEKST GRETE GAULIN Populistene overtar. Nazistene marsjerer. Samfunn blir feilslåtte også i Europa, og en hel sivilisasjon er på vei ned i dragsuget. I Europa er det tredje forsøket på å samle kontinentet – denne gang i liberal-demokratisk form under navnet Den europeiske union – «mugged by reality» for å låne et begrep fra de neokonservative. Populister bygger ikke overnasjonale strukturer. De kommer til makten i nedgangstider, og man bygger ikke imperier i nedgangstider. Man bygger ikke demokratier heller når den sosiale kontrakten brytes. Og kapitalen har brutt den sosiale kontrakten og med det banet vei for en moralsk kollaps som populistene vet å utnytte. John Locke ga oss den liberale varianten Sosial kontrakt. Det var salige Jean-Jacques Rousseau som lanserte begrepet i 1762. Det vil si; det var han som lanserte begrepet i vest, eller som i det minste sa noe fornuftig om det først. Heter det i historien. Men vi kan alle være sikre på at det var en eller annen kineser som slo ham med noen tusen år! Han var ikke alene selvfølgelig. Det har knapt vært den filosof som ikke har ment noe om samfunnets organisering, Guds eksistens, eller begge deler. John Locke ga oss den moderne og liberale varianten, med fravær av diktatur og eneveldig monarki og vekt på individets frihet og samfunnets krav på oss – og vi på det. I nyere tid ble denne kontrakten fornyet i tråd med samfunnets utvikling og egen indre dynamikk, og den siste versjonen var den som oppsto på begynnelsen av 1900-tallet mellom arbeid og kapital. Det var en «deal» – som det heter i våre dager – og den gikk ut på at arbeiderklassen skulle slutte å kreve eierskap til produksjonsmidlene mot at kapitalen ga dem – oss – en rettferdig andel av verdiene som ble skapt. Det er denne kontrakten som nå er brutt, fra kapitalens side, med den helt forutsigelige konsekvens at den tradisjonelt systemstabiliserende middelklassen også har revet den i stykker. Like forutsigelig har velgerne gått til partier som lover å gjeninnsette denne middelklassen i tidligere posisjoner, og like forutsigelig er disse populistene i ferd med å rive det byggverket også kapitalen er avhengig av. Vi trenger altså en ny kontrakt. Og med «vi» menes i denne sammenheng hele den vestlige verden. Vi trenger et nytt lim, en ny anstendighet, en ny moral og en ny årvåken bevissthet. Vi trenger politikere som penser om fra ubrukelig retorikk om at «de tar saken på alvor» eller at «de ønsker debatten velkommen.» Vi trenger politikere som står for noe, og…

Det brenner ikke for mye i California. Det brenner for lite

i Natur av

I California ruster man til nye kamper mot de verste brannene i delstatens historie. Men problemet i «the golden state» er ikke at det brenner for mye. Snarere brenner det altfor lite. Det skyldes at moderne mennesker har glemt hvordan man behandler naturen. TEKST GRETE GAULIN De kaller det chaparral, og her hjemme er ordet mest kjent fra en amerikansk westernserie som gikk på 1970-tallet. I naturen viser det til et plantesamfunn av lave trær, krattskog og busker som er så typisk for det tørre og sandblåste ville vesten. Som mange andre biomer er også denne nydelig tilpasset sine omgivelser. Mange av plantene har så harde frø at bare ekstrem varme kombinert med sterk vind får dem til å sprette opp og fyke vidt av gårde. De trenger med andre ord branner. Og det samme gjør resten av skogen. Har endret karakter Innbyggerne i California prøver å lete fram gamle sannheter. Én av dem er at naturlige branner bør overlates til seg selv der de langsomt eter seg vei gjennom gress og kratt og tidvis flammer opp i anstrengelsene med å fortære større busker og trær. Hvis slike branner ikke starter av seg selv, bør man rett og slett tenne på. Problemet er at naturen ikke lenger legger til rette for slike ”bråtebranner” langs bakken. I stedet har vi fått rabiate varianter der ilden slikker fra bunnen og opp i trekronene, for deretter å jumpe over elver, daler og brannmannskaper i et aldeles forrykende tempo. Brannene har med andre ord endret karakter. Det skyldes den nulltoleransen som vokste fram på 1940-tallet, og som i korthet gikk ut på at alle branner skulle stanses uavhengig av beskaffenhet og omfang. Dermed ble det slutt på en lavblussende ild som med jevne mellomrom hadde ryddet vekk underskogen og skapt gode forhold for så vel furuer som redwood. Må rydde underskogen Der ilden tidligere drepte kratt og busker på bakken, vokser disse seg nå høye. Det betyr at flammene får et springbrett opp til tunge trekroner de tidligere ikke nådde. Dermed går brannen i høyden i stedet for å brenne vekk ugresset på bakken. Den skjermer ikke lenger trestammene, slik de krypende skogbrannene gjorde tidligere. Det er kort sagt altfor mye brennbart materiale på bakken. Menneskene har hindret ilden i å gjøre jobben sin, og konsekvensen er at skogbrannene i California har kommet helt ut av kontroll de siste tiårene. De har også blitt enormt mye større. Tallene er nesten ufattelige: For 40 år siden ble en brann på mellom to og fire tusen mål i omkrets regnet som veldig alvorlig. I dag gidder man knapt å registrere en sånn jypling av en brann. Allerede for ti år siden gikk snittet for de tusentalls branner man slåss mot hvert år opp i tjue tusen mål eller mer. I 2002 slukte én enkelt brann i Oregon hele 1,2 millioner mål. I dag dekker 17 branner i California et areal på 2,4 millioner mål. ”It’s nuts.” Det siste tiåret har millioner av mål gått tapt hvert…

Joda. Verden kan fø på elleve milliarder mennesker. Og flere til

i Natur av

Framtidspessimistene er på offensiven. De tror ikke at planeten vår kan bære en befolkning på ti-elleve milliarder mennesker som både lever og spiser bedre. Men det kan den, mener FN og verdens matvareeksperter. Kloden vår har nok ressurser bare vi bruker dem fornuftig. TEKST GRETE GAULIN Året var 1798, og Thomas Malthus hadde akkurat publisert sitt ”Essay on the Principle of Population.” Hans sentrale tese var at menneskenes trang til å reprodusere alltid ville følge en geometrisk kurve (som i 1,2,4,8,16), mens matproduksjonen derimot bare ville vokse aritmetisk (1,2,3,4,5). Menneskeheten var med andre ord dømt til et miserabelt liv dominert av fattigdom, sult, kriger og pest. I dag kan vi noe mer optimistisk oppsummere at Malthus tok feil. De siste tre hundre årene har verden fått fem milliarder flere mennesker samtidig som vi er bedre ernært enn noen sinne. Ikke desto mindre har de såkalte malthusianerne både dominert og rammelagt fattigdomsdebatten, sist på 1960-tallet da vestlige feminister startet masse-sterilisering av fattige kvinner i India og Kina med støtte fra Norge, Sverige og USA. Og nå er de på offensiven igjen. Jo da, det fins mat nok … Den malthusianske verdensvisjonen bærer i seg premisser som vi mer eller mindre tror på. Det ene er at verdens befolkning vokser raskere enn dens ressurser kan bære. Det andre er at problemet ikke ligger eller skal løses i den vestlige verden, men derimot i Afrika med sine altfor høye fødselstall. Eller som malthusianer par excellence, Jeffrey Sachs, skriver i sin bok Common Wealth – Economics for a Crowded Planet: ”Hvis fertilitetsraten forblir konstant, så vil verdens befolkning øke til ufattelige nivåer og ganske sikkert trigge Malthus’ ’positive bremser’ (krig, sykdom, sult)… Den krasse sannheten er at hele denne veksten vil komme i utviklingsland.” Med andre ord: Verden må speede opp den demografiske transisjonen som gjør at land oppnår befolkningsmessig stabilitet. For Jeffrey Sachs betyr det en ny runde med familiekontroll i land med mange fødsler, først og fremst i Afrika. Han er ikke alene. Paradoksalt nok er malthusianerne på offensiven i en æra der fødselstallene faller dramatisk selv i fattige land, og der verden har mer enn nok mat til å mette både ti og 20 milliarder mennesker. Og hvem er det som kommer med denne besynderlige påstanden? Det gjør FN. Pluss alle andre som jobber seriøst med matforsyning og jordbrukspotensial de neste tiårene. Enorme arealer Det er faktisk oppsiktsvekkende hvor mye optimisme som fins der ute. Rapportene om hvordan verden kan fø på flere mennesker med mer appetitt i en varmere verden står nærmest i kø. For noen år siden la FAO fram tall over verdens jordbruksreserver. De viste at oppdyrket mark utgjør 1,5 milliarder hektar av et samlet areal på 13,3 milliarder, mens dyrkbar mark utgjør nesten fire milliarder hektar. En omlegging fra kjøtt til korn vil kunne frigjøre store deler av dette enorme området, og bidra til den doblingen av matproduksjonen som er nødvendig for å ernære ti milliarder mennesker i 2050. Det handler både om høyere produktivitet, nytting av…

Donald Trump: Hvor lenge får han operere som Putins muldvarp?

i Politikk av

OPPDATERT 03.03.2019: Hvis Donald Trump hadde vært president i en annen tid ville han antakelig blitt stilt for retten for landsforræderi. Hadde han bodd i et annet land, ville de militære ha kuppet ham. Den sittende presidenten gjør sitt beste for å fullbyrde president Vladimir Putins våte drøm om å knuse det liberale, demokratiske systemet i vest. TEKST GRETE GAULIN I den opprinnelige filmen The Manchurian Candidate får vi historien om den amerikanske offiseren Raymond Shaw som blir tatt til fange under Koreakrigen i 1952, utstyrt med en posthypnotisk trigger og sendt tilbake til USA for å bekle vervet som president og styre landets regjering på vegne av kommunistene. Et plott som nesten lykkes. Og som nå mer eller mindre gjentas i den virkelige verden. Takket være Donald Trump. Hva er det egentlig som skjer? Og hvorfor skjer det? Alternativet er at presidenten er stokk dum «No collusion,» twitrer presidenten, og det er mulig han aldri vil bli felt på sitt og sine medarbeideres incestuøse forhold til president Putin. Signalene fra Robert S Mueller III er at presidenten ikke vil bli rettsforfulgt i saken om russisk innblanding i – og støtte til Trump under – landets skitneste valgkamp noen sinne. Det er en intrikat sak fordi den angår grensedragningen mellom jus og politikk. Men om presidenten ikke er subjektivt eller objektivt ansvarlig for en formalisert lefling med russerne for å sikre seg valgseieren, så bærer han definitivt ansvaret for sine politiske handlinger. Så knefallende enfoldig – eller det som verre er – var Trump på pressekonferansen med Putin i fjor at selv de minst konspiratoriske begynte å stille spørsmålet om det faktisk er slik at russerne har noe på ham. Alternativet – at presidenten simpelthen er stokk dum – har, for mange, mistet mye av sin politiske troverdighet de siste ukene. Mønsteret er for åpenbart. Først kom G7-møtet i Charlevoix i Canada der Trump gjorde sitt aller beste for å undergrave den vestlige alliansen. Deretter fulgte møtet med en brutal despot – Kim Jong-un – som fengsler, torturerer og myrder sitt folk men som Trump omtalte som «smart, med en stor personlighet, morsom og tøff, og en god forhandler.» Deretter kom NATO-møtet i Brussel der han pøste ut invektiver til sine allierte og antydet – igjen –  at han ikke vil respektere artikkel fem i pakten som sikrer full militær innsats hvis én blir angrepet. Hvorpå han dro til Helsingfors, avviste at Russland hadde forsøkt å manipulere det amerikanske valget (for deretter å trekke det tilbake, for deretter å påstå det samme igjen), åpnet for at russisk etterretning kunne få amerikanske diplomater levert for forhør og underkjente sin egen ditto tjeneste med et par-tre aldeles hårreisende uttalelser. Russerne må ha ledd seg fillete etter den pressekonferansen Alt dette skyldes ikke at den amerikanske presidenten er noen betalt eller ikke-betalt agent for Russland. Gudene skal vite at Trump ikke har en type personlighet som er kompatibel med hemmelig arbeid. Men han er ekstremt lett å manipulere, og det har både russerne…

Nå står kampen om US Supreme Court

i Politikk av

President Donald Trump har fått ytterligere en dommerutnevnelse til US Supreme Court i fanget. De neste årene vil han få minst to til. Kontrarevolusjonen er i full gang og denne gang vil de erkereaksjonære vinne. Det første offeret vil være abortloven Roe v Wade. TEKST GRETE GAULIN En liberal bastion står for fall. Kampen om landets framtid står i – eller snarere om – høyesterett. Det handler om ideologi og identitet, og slaget har pågått i flere tiår. Fem ganger har republikanerne utnevnt konservative dommere til denne øverste domstolen bare for å erfare at samtlige skiftet ham og ble moderate eller endog liberale så snart de hadde tredd på seg dommerkappen. I 1953 ble Earl Warren utnevnt av president Dwight D. Eisenhower. Den såkalte Warren Court var snart et faktum med liberale avgjørelser som opphevelse av skolesegregering i den berømte Brown v Board of Education og tiltaltes rettigheter – blant mye annet. Så fulgte William J. Brennan jr., også utnevnt av Eisenhower men veldig raskt fullt på linje med den liberale Earl Warren. David H. Souter (utnevnt av George Bush senior), Sandra Day O’ Connor (utnevnt av Ronald Reagan) og Anthony M. Kennedy (også utnevnt av Reagan) gikk i de tidligere konservativt utnevnte dommernes fotspor og ga høyesterett en markert liberal profil. I hele denne perioden, til tross for at flertallet var republikansk, førte høyesterett videre den meget omstridte abortloven Roe v Wade. Nå er den æraen over. Trump har allerede hatt det privilegium å utnevne to høyesterettsdommere – den første, Neil Gorsuch, erstattet den meget konservative dommeren Antonin Scalia, en utnevnelse som ikke hadde noen betydning for maktfordelingen da Scalia er den mest reaksjonære dommeren som noen sinne har sittet i US Supreme Court. Med avgangen til Anthony Kennedy nylig er imidlertid kortene lagt på en helt annen måte. Kennedy var nemlig moderat og vil nå bli erstattet av en med ypperlig konservativ stamtavle som ikke vil stikke av til den liberale siden. Det blir verre. For Trump vil få flere dommerutnevnelser de neste seks årene – hvis han blir gjenvalgt i 2020, noe han godt kan bli hvis han ikke blir felt. Det skyldes at to av de gjenværende liberale dommerne er så gamle at de nødvendigvis må trekke seg eller vil dø i denne perioden. Liberale Ruth Bader Ginsburg er født i 1933. Liberale Stephen Breyer er heller ikke bare guttungen – han er født i 1938. Fire mulige dommerutnevnelser til Donald Trump, altså; mannen som setter til side all lov og rett, bryter normer, lyver hemningsløst og bevisst rigger ned balanserende institusjoner. Det var nettopp for å vinne kampen om høyesterett at det republikanske partiet falt på kne foran USAs første ignoramus og autoritære hersker in spe under og etter  valget i 2016. Det spilte ingen rolle at dette knefallet brakte fascister inn i det ovale rom. Det var i det øyeblikket, akkurat da, at republikanerne valgte autoritær makt og «den sterke mann» framfor et liberalt demokrati. En domstol for det illiberale USA Man kan hevde…

Dette skiltet er forbudt i teorien. Men helt lovlig i praksis

i Natur av

Det er lenge siden et visst parti på venstresiden tok et krafttak for allemannsretten. I dag gror kysten igjen av gjerder, stengsler, forbudsskilt, ulovlige brygger og alt mulig annet som fratar folk adkomst til strandsonen. Dette lille eksempelet er hentet fra Sarpsborg kommune. «Men fortvil ikke,» heter det fra den kanten. «Vi har opprettet tilsynssak!» TEKST GRETE GAULIN Er det noen som har klart å finne ut hva offentlig sektor egentlig driver med? Jeg mener altså ikke hva de gjør til enhver tid, de som er ansatt i denne noe bedrøvelige sektor, som åpenbart har nok å drive med, som driver med det arbeidsgiverne til enhver tid ber dem drive med og som pliktskyldigst, pliktoppfyllende og lojalt gjør den jobben åtte timer hver dag eller hvor lang arbeidsdagen er i våre dager. Hvilket kan være vanskelig å henge med på når man altså driver litt sånn for seg selv hele tiden. Så det er altså ikke spørsmålet. Spørsmålet er hva offentlig sektor – hele offentlig sektor – liksom gjør sånn i det store og hele? Sånn egentlig? Ta for eksempel et ulovlig gjerde sør i Østfold fylke. Det er satt opp slik at det stenger hele strandsonen og hindrer bruk av den brygga der en hytteeier har båtplass. Hadde båtplass, får man vel si, før gjerdet stengte brygga ute og båten inne. Eller omvendt. Det er ulovlig, selvfølgelig, stikk i strid med alt av paragrafer i friluftsloven, strandsone-loven (OK – det er antakelig ikke noe som heter det) og alt annet som faller inn under allemannsretten og tilstøtende ordninger. Men gjerdet står der. Det står der fortsatt. Det har faktisk stått der i tre år. Til tross for at det er helt forbudt. Og til tross for at kommunen er veldig oppmerksom på det. Nå er jo ikke grunneiere helt tapt bak en vogn, og de har skjønt at kanskje dyrehold vil legge en kappe av legitimitet rundt ethvert gjerde. Denne grunneieren har derfor latt noen kuer (som tilhører nabo-grunneieren) meske seg med friskt gress i et område på et par meter i bredde mellom gjerdets utside og strandkanten – men ikke på de rundt 500 kvadratmeterne som faktisk er full av gress men der grunneieren ikke vil ha noen dyr. Muligens uvitende om at det de siste 50 år ikke har vært en eneste ku akkurat her. Muligens uvitende også om at dyrehold ikke rettferdiggjør et slikt gjerde i det hele tatt. Eller muligens overhodet ikke uvitende. I paragraf 13 i Lov om friluftslivet heter det nemlig om dyrehold: STØTT GLOBALT PERSPEKTIV. VIPPS EN TIER ELLER TO TIL 511021. TA KAMPEN OM STRANDSONEN. ELLER VI TAR DEN FOR DEG. Eier må ikke ved stengsel eller på annen måte vanskeliggjøre ferdsel, opphold, bading eller høsting som er tillatt i denne lov, med mindre det tjener hans berettigede interesser og ikke er til utilbørlig fortrengsel for allmennhetens utøvelse av allemannsrett. (Vår utheving) Høyesterett har uttalt om dette at «stengsler i forbindelse med dyrehold (må) kunne utformes slik at ferdselsretten (er) i behold …»…

Gratulerer LGBTQ – her er historien om hva som skjedde ved Stonewall:

i Politikk av

For femti år siden tok lesber, homser og transvestitter over Christopher Street i Greenwich Village i New York. Det såkalte Stonewall-opprøret var en revolusjon der lenker ble knust og identiteter vunnet. Revolusjonen ga støtet til homokamp over hele verden. TEKST GRETE GAULIN Det var tilsynelatende ikke mye å slåss for. Faktisk var det intet annet enn et utbrent, gammelt anneks som lå hektet på en 17 etasjer høy bygning eid av en mafiaboss hvis sønn gikk under navnet Fat Tony.  Det var Fat Tony som på slutten av sekstitallet hadde klekket ut planen om å tjene noen ekstra dollar på den gamle Stonewall Inn Restaurant. Som alltid når mafiaen var inne i bildet, handlet det om å kombinere minst mulig innsats med størst mulig profitt. Svartmaling ble kjøpt inn og klint oppover de sotete veggene. En jukeboks med singler ble plassert i en røft tilhogd bar, og vinduene ble malt over og forsterket med et dobbelt sett av kryssfiner.   Ei heller ble det brukt mye tid og tankevirksomhet på hva det nye stedet skulle hete. Fat Tony hadde ikke tenkt å bruke penger på et nytt skilt, så navnet forble det samme: Stonewall Inn. Det var bare i forhold til inngangsdørene at spanderbuksene ble tatt på. De var av massiv eik, med et par solide ståldører på innsiden. Som en ekstra sikkerhetsforanstaltning hadde mafiasønnen installert et kikkhull i døren og en bryter på veggen ved siden av. Hvis utkasteren ”blonde Frankie” ikke kjente igjen de personene han kunne observere gjennom det lille hullet, ble lyset slått på i hele baren for å signalisere at puben var i ferd med å bli raidet av politiet.  Homofile stemplet som mentalt sjuke  Stonewall Inn var en bar for lesber og homser; en av mange i New York på sekstitallet. Men det var Fat Tonys såkalte private klubb som var mest populær blant byens homofile. Med adresse Christopher Street lå den midt i hovedgata for det som var ”homogettoen” i Greenwich Village. Men det var ikke lov å servere brennevin til homofile i sekstitallets Big Apple. Det var i hvert fall slik State Liquor Authority valgte å tolke bestemmelsene.  Det var ikke lov å være homoseksuell heller. Femtitallet hadde sett en fanatisk hang til konformitet i politiske så vel som kulturelle spørsmål, og homoseksuelle hadde lidd under til dels drakoniske lover. Ti år etter var undertrykkelsen fortsatt like hard:   * I årene etter andre verdenskrig var homoseksuelle soldater og offiserer blitt avskjediget i unåde, med den følge at de hadde mistet pensjoner og andre velferdsgoder som var blitt lovet dem i den såkalte GI Bill of Rights.  * I 1950 hadde Lt. Roy Blick i Washington D.C. vice squad vitnet i Senatet om at regjeringen hadde over fem tusen homoseksuelle i sin tjeneste – et tall hentet fullstendig ut av løse lufta. Resultatet var den såkalte Hoey Report, som anbefalte en utrensking av homofile på linje med den man hadde i hæren. ”De som åpent deltar i perverterte handlinger mangler den emosjonelle stabiliteten til normale mennesker,” het det i rapporten. ”Én eneste homoseksuell er nok til å forurense et helt kontor.”  * I 1953 hadde den nyvalgte presidenten Dwight D. Eisenhower undertegnet dekret nummer 10450 som førte opp ”seksuelle perversjoner” som grunnlag for avskjed i unåde.   * I en rekke delstater kunne alle former for lisenser til å drive privat virksomhet trekkes tilbake hvis det ble oppdaget at lisensinnehaveren var homoseksuell. Tusener mistet både jobb og hjem som en følge av denne loven.  * Ikke uventet hadde FBI fulgt opp disse politiske føringene…

Hva har denne lille skapningen egentlig gjort «De Grønne?»

i Natur av

OPPDATERT 23. FEBRUAR 2019 I Oslo gjør «Miljøpartiet De Grønne» alt de kan for å ta livet av så mange pollinerende insekter som mulig. Hager med epletrær og kløver forsvinner i et rasende tempo fordi det har blitt viktigere å sluse profitt over til byggebransjen enn å ta vare på habitat og dermed biodiversitet. Det rammer en av verdens herligste skapninger: humla! TEKST GRETE GAULIN Humler. Ikke alle liker dem. Men det er et fantastisk lite kreatur. Denne lille skapningen som jo egentlig «ikke kan fly» klarer å løfte seg selv opp til 9000 meter over havet – høyder der helikoptre må gi opp. I det minste sier forskningen at de kan det, uten at det antakelig noen sinne er observert humler i den høyden. Men med vinger som minner om propeller som roterer og skaper en kraftig oppdrift og framdrift kan humla ikke bare løfte seg selv men også bære sin egen vekt i pollen. Takket være vingene, som slår med opptil 240 slag i sekundet. Og ja, det er i sekundet. Hver vår sjangler det ut svangre humledronninger som trenger mat og tak over hodet. Det er denne boligjakten hun er ute på når du ser det gul-svarte insektet surre omkring i naturen. Når hun har funnet boligen lager hun en pollenklump og bygger en honning-krukke foran der. Så blir eggene lagt. Hvis det da ikke er en gjøkhumle som legger eggene sine i andres bol og er så godt kamuflert både utseendemessig og kjemisk at den lurer arbeiderne i det okkuperte bolet til å oppdra hennes unger i stedet for sine egne (som også dessverre har blitt spist av okkupanten). Alle humlene du ser om våren er damer Alle arbeiderne som blir født på våren, som samler nektar og pollen, er damer. Det første kullet med arbeidere kan være små eller store, det er avhengig av hvor mye mat de har fått. Når de forpupper seg fra larvestadiet, er de ferdig utvokst. Ser du en bitte liten humle om våren, så er det fordi den er småvokst. Den vil ikke bli større. Dronningen, derimot, blir i boet hele sommeren og legger stadig nye egg. Etter hvert begynner døtrene å hjelpe til med hushold og barnepass. Det hele ser kaotisk ut, mer kaotisk enn systemet i en honningbie-bikube, men er egentlig ganske godt organisert. Humlene har kamre for ulike sysler og driver også gjenbruk av larvekamre. Arbeiderne lever bare en måned eller halvannen, så dronningen må hele tiden produsere nye. Når det begynner å nærme seg høsten skjønner dronningen at hun må produsere noen flere av seg selv, og disse larvene får litt ekstra mat. Dronningen sier ifra via en kjemisk metode til de andre at akkurat disse eggene skal bli dronninger. 10-12 nye dronninger blir etter hvert født, og en del gutter også. Guttene er litt spesielle, for de har ingen pappa siden de er født fra ubefruktede egg. De har et enkelt kromosomsett i motsetning til jentene, som har dobbelt og altså er født fra befruktede…

Hvorfor sitter denne mannen fortsatt i Oslo forliksråd (- og i tingretten)?

i Politikk av

Han sitter som varamedlem i Oslo forliksråd. Oslo forliksråd er en domstol. Alle som sitter der representerer den norske rettsstaten, også Kent Andersen. Det gjør han samtidig som han mener at europeiske regjeringer må rydde muslimske enklaver med «enorm maktbruk.» Fylkesmannen synes åpenbart at dobbeltrollen er helt grei. KOMMENTAR GRETE GAULIN Når var det egentlig at vi mistet rettsstaten? Var det kanskje da Frp-er Kent Andersen ble godkjent som varemedlem i Oslo forliksråd til tross for at han mener at muslimske enklaver må møtes «med enorm maktbruk?» Her er et mulig svar: Rettsstaten forsvant ikke da Andersen ble utpekt som representant for den norske rettsstaten (som også dommere i forliksrådet er) til tross for at han foreskriver maktbruk mot etniske minoriteter. Den brast som en boble da verken namsfogdkontoret i Oslo eller fylkesmannen samme sted fant det nødvendig å gjøre noe som helst selv etter at de var blitt informert om at vi har en representant for den norske rettsstaten – en mann som representerer den norske rettsstaten – som tar til orde for at minoriteter bør møtes med «enorm maktbruk» fra regjeringers side. Fylkesmannen har ikke funnet det nødvendig å gjøre noe som helst Hvilket betyr at de åpenbart har usvikelig tro på Andersens habilitet som dommer og dertil at han tilfredsstiller kravene til uhildethet samt fortjener folkets tillit. Og det til en mann som har skrevet følgende på ett av våre verste hat-nettsteder: «Europa er satt i en situasjon hvor myndighetene unnlater å opprettholde lov og orden, og dermed skaper de et samfunnsklima der sivile kan ta seg til rette. Muslimer har fått opprette parallellsamfunn hvor fellesnevner er selvtekt. Hvor lenge tror myndighetene det vil gå før innfødte europeere svarer med det samme?» (Sitat gjengitt i en artikkel av Jan Arild Snoen, Minerva, januar 2017) Eller dette: «Selv etter katastrofeåret 2015 bruker eliten fortsatt makten til å systematisk tilrettelegge for andres interesser. Andre lands borgere prioriteres over egne borgere – samtidig som myndighetene ikke klarer å beskytte egne borgere mot de kriminelle konsekvensene av egen idiotpolitikk. Regnbueprosjektet som skulle skape en bedre verden, skaper bare hardere mennesker. Det er som å dyrke borgervern og aksept for selvtekt og vold, i et kontinent som endelig hadde funnet fred. Det er som å trygle om sosialt sammenbrudd og opprør, men de skjønner det bare ikke.» Andersen: Eliten er altså landsforrædere Eliten er altså landsforrædere, og deres handlinger eller mangel på sådanne, dyrker frem selvtekt og vold. Det er i det helt tatt ingen tvil om at dersom «folket» nå tyr til vold, så er det «eliten» som har skylda. (Gjengitt av Snoen i Minerva januar 2017) Pluss dette: «Staten kan styrke sitt voldsmonopol ved selv å skape organiserte borgervern: Bevæpnede vektere, eller en bevæpnet nasjonalgarde. Kanskje det er på tide å trekke heimevernet ut av møllposen og skape en moderne, halvmilitær styrke underlagt politiet?» Eller skal vi kanskje slå til med dette? Når jeg ser tyske rusmisbrukere og trygdede blir kastet ut av hjemmene sine, fordi muslimske «lykkejegere» skal overta…

Det er ingen grunn til å frata dem jobben også!

i Politikk av

Ja, tekstilindustrien utbytter unge jenter, gir dem altfor lav lønn og lar dem gå lange og harde arbeidsdager i falleferdige fabrikker. Men alternativet i den reelle – i motsetning til den utopiske – verden er ofte mye, mye verre. TEKST GRETE GAULIN I 1993 dro en velmenende, men akk så malplassert i tid og rom, amerikansk senator til Bangladesh. Formålet med turen var å hjelpe purunge jenter som forspilte sin ungdom i landets tekstilfabrikker. Med seg hjem i kofferten hadde han et lovforslag om å forby all import til USA av varer produsert av arbeidere under 14 år. Fabrikkeierne i Bangladesh svarte med prompte å sparke titusener av unge jenter ut av landets spirende industri. Mange av dem endte som prostituerte, og er nå «antakelig døde av aids.» Beretningen og sitatet er hentet fra boka Half the Sky, skrevet av ekteparet Nicholas D. Kristof og Sheryl WuDunn, begge globetrottere med et intenst engasjement for fattige kvinner i den tredje verden. De er verdt å lytte til. Tekstilindustrien i land som Kina, Bangladesh, India, Thailand, Laos, Vietnam, Nigeria, Kenya, Uganda – og nesten alle andre fattige eller framvoksende økonomier – samsvarer slett ikke, i det minste ikke alltid, med bildet vi bærer rundt i hodet vårt. En industri for kvinner Hva er fakta om den tekstilindustrien vi bruker som argument for ikke å kjøpe billige klær? Her er noen av dem: 80 prosent av arbeiderne ved kinesiske samlebånd der tekstiler, sko og T-skjorter ruller forbi er kvinner. Tallet for det industrielle beltet i Øst-Asia ligger i snitt på 70 prosent kvinner. Mange av disse kvinnene tjener ekstremt dårlig, men ikke alltid så dårlig som vi forestiller oss. Jenter som ikke begynner å jobbe i fabrikk ender altfor ofte i prostitusjon. Sexarbeider eller tekstilarbeider er ofte de reelle, i motsetning til de utopiske, alternativene. Tekstilindustrien bringer land ut av fattigdom, og dermed også kvinner ut av fattigdom. Tekstilarbeiderne jobber ikke alltid i nedslitte, uhygieniske og livsfarlige omgivelser. Mange av tekstilfabrikkene har sett reelle forbedringer, også i Bangladesh som hadde en grusom brann i 2013. Tekstilindustrien genererer penger til kvinnene, som bruker den egne inntekten til å sende barn, søsken, nevøer og nieser på skolen. Og hva mer er: Hvis den fattige – som ikke alltid er så fattig lenger – delen av verden skal nå vår levestandard, må de industrialisere. Industrialisering begynner ofte som utnytting, endog utbytting, av egen arbeidskraft. Den ender nesten alltid i modernisering og bedre levestandard, i det minste hvis man unngår krig. Det var slik vi gjorde det i den vestlige verden, der verdier og ressurser for framtidige generasjoner ble skapt på skuldrene til guttunger som slepte seg avgårde i trange gruveganger og jenter som ble skamfert for livet i fosforspyende fyrstikkfabrikker.  Det er slik de gjør det i Asia og Afrika nå. Og det er faktisk sjelden grunn til å straffe verken land eller arbeidere for at de gjør nettopp det. T-skjorte-stadiet «Nesten alle rike land har gått gjennom en T-skjorte-fase», skrev Adam Davidson i et innlegg…

Stormy på barrikadene!

i Politikk av

En stripper kan velte Donald Trump. Det er som det skal være. Og derfor er det også som det skal være at Globalt Perspektiv nå presenterer sin første vovede sak. Med bilde. TEKST GRETE GAULIN Det er ingen vei utenom. The Big Busted Goddesses må velte det gamle – de gamle menns regime. Kvinnene må hurtigst mulig bestige maktens indre korridorer og dets hele Parnassos. For nå har vi lært at det eneste mannlige politikere bestiger er damer. Eller i det minste at de hele tiden er i støtet for å gjøre nettopp det. De er ikke måteholdne heller. Pornostjerner, strippere og eskorter går ned på høykant mens konene sitter hjemme og vansmekter – eller kanskje de driver med sitt også, hvem vet. Det gjør imidlertid ingenting så lenge de er på siden av det politiske livet, men det hender jo innimellom at de befinner seg midt i smørøyet de også og da blir det selvfølgelig noe annet. Både hjemme og ute. Ikke at seksuelle utskeielser har noe som helst i den politiske debatten å gjøre sånn generelt. Men det er jo litt spesielt når for eksempel en ihuga abortmotstander blir tatt i å betale for aborten til sin unge og meget diskret elskerinne – eller når menn i høye, politiske posisjoner sender patetiske nakenbilder av hårete brystkasser fulle av helt uinteressante muskler. Om det nå skjer hjemme eller ute. Og så er det jo noe med det å være president i USA – POTUS –  som burde forutsette en viss diskresjon. Hvilket det åpenbart ikke gjør. Nå er ingenting nytt under solen, selvfølgelig, ei heller i USA. John F. Kennedy var som alle vet elskeren til Marilyn Monroe, og vi velger bevisst det utrykket, ikke at hun var hans elskerinne. Men det var liksom litt mer finesse over det hele i gamle dager. Litt mer fingerspitzengefühl. Ikke så grovbarket og ingen slibrigheter eller obskøniteter. I det minste på overflaten. Ryktene gikk om at Kennedy faktisk tok livet av dama Hvis det da ikke er noe i ryktene om at Kennedy faktisk tok livet av dama, hvilket nok er en konspirasjonsteori. Om Kennedy er det for øvrig sagt at han ikke varte så lenge men at de tre sekundene det tok ham «var noe av det beste i hele mitt liv,» som en kvinne uttalte etterpå. Om Bill Clinton vet vi at han hadde et meget spesielt forhold til sigarer, og om Donald Trump vet vi at han grafser rundt «der nede» så fort han får sjansen. Hvilket kvalifiserer til epitetet den minst elegante av de tre, i et race mot bunnen. Vi vet også at HVIS Donald Trump blir avsatt så vil det kanskje like mye skyldes Stormy Daniels som Robert S. Mueller den tredje. For rett skal være rett: hun virker da som en grepa dame – eller som The Economist skriver i artikkelen Stormy at the barricades: «Not since a Mikhail Gorbachev impersonater enticed a fawning Donald Trump onto 5th Avenue has anyone made such a monkey…

Demokratiet har blitt FOR demokratisk. Bare populistene tjener på det

i Politikk av

Og akkurat idet man trodde at ting ikke kunne bli verre …. Rett foran øynene på oss går et demokrati dukken, et demokrati som – tross all innbitt imperialisme – har vært verdens viktigste liberale bastion. Vi hadde kanskje forventet det av Europa, som har en svart historie å hente næring fra, men ikke i et land der fascismen aldri festet grepet og hvis institusjoner var – og fortsatt er – vesentlig mye sterkere enn på vårt eget kontinent. KOMMENTAR GRETE GAULIN Det var en høstdag på midten av 1980-tallet og spirende statsvitere satt og ventet på Blinderns beste foreleser: Jens A. Christophersen. Han visste å gjøre studiet spennende, den mannen. «Fascismen» … sa Christophersen. Han visste å legge inn kunstpauser også. «Fascismen … var et demokratisk fenomen.» Det var en forelesning om fascisme som handlet like mye om hvilke destruktive krefter som fins i folkestyret når det flytter seg fra representativt demokrati til massedemokrati. Det er ord som fortsatt drønner i bevisstheten. Jens A. Christophersen ville ha vært en stemme i dagens frådende, moralske kollaps – han døde i 1997. For nå er vi i gang igjen, og hvordan kom vi dit? Årsaken ligger i et råtnende demokrati og en økonomi som uten blygsel rigges for de rike Demokratiet bygges ned trinnvis. Det skjer i tre etapper, først ved en populistisk – og helt demokratisk – revolusjon. Dernest ved at de innvalgte antidemokratene – som har demokratiet å takke for sine posisjoner – begynner å snakke ned konkurrerende institusjoner i det møysommelig opparbeidede systemet av checks and balances, og dernest ved at de faktisk rigger ned disse institusjonene – fjerner dem eller legger dem inn under statlig kontroll. Den relative svekkelsen av andre statsmakter – parlamentet, domstoler og medier – fører uvegerlig til en relativ styrking av den ene institusjonen som er igjen: presidentembetet. Det kan nå tilpasses en hvilken som helst fanatisk ideologi fordi demokratiets iboende raison d’être er at ledere valgt av folket har en suveren rett til å styre, uansett innhold. Det er metoden. Årsaken ligger et helt annet sted, i kjernen av et råtnende demokrati og en økonomi som uten blygsel rigges for elitene. Økonomien først. Det er en gammel sannhet at for mye økonomisk ulikhet destabiliserer det politiske systemet. Det er ikke akkurat rakettforskning. I USA – som ligger flere hestehoder foran Europa på dette feltet – har lederlønningene gått fra tretti ganger medianinntekten til 300 ganger medianinntekten på bare noen tiår. Det hjalp ikke Nikolaj II at han mente han fortjente rikdommen Disse pengene kommer fra et sted. Noe skyldes at økonomi ikke er et null-sum-spill, men at kaka vokser. Denne veksten kan dermed sluses over til de rike uten at de mindre rike får sin absolutte andel justert ned. Men slik er det ikke i USA nå. Omfordelingen fra fattige til rike – eller snarere fra middelklassen til de rike – handler ikke bare om at middelklassen blir relativt fattigere men at den blir absolutt fattigere. Les også: De rikeste får 52 prosent…

Nå er de to herrene i handelskrig – og hvem vinner den kampen?

i Økonomi av

OPPDATERT 02.08. 2018: Donald Trump mener handelskriger er en god ting, og dessuten lette å vinne. Det første kan man avfeie, da handelskriger sjelden er en god ting. Men det er slett ikke sikkert at Trump taper dette første slaget i den pågående, økonomiske dragkampen mellom Kina og USA. Hvem som vinner den større krigen er en helt annen sak. TEKST GRETE GAULIN For Kina kommer i verdensøkonomien, og de kommer massivt. Denne spirende handelskrigen kan godt være innledningen til en ny fase i globaliseringen, der USA velger proteksjonisme og isolasjon mens resten av verden stormer videre. Men påstandene om Kina er ikke nødvendigvis gale selv om det er Trump som twitrer dem. Her er noen viktige punkter i striden: Har Donald Trump et poeng når han klager over det store handelsunderskuddet USA har med Kina? Ikke egentlig. Handelsunderskudd oppstår når et land importerer (kjøper) mer enn det eksporterer (selger) og er uttrykk for et lands relative rikdom. Man kan bruke følgende metafor for handelsunderskudd: Hvis en person A går til en frisør B og denne B aldri noen sinne kjøper noe tilbake fra A, så vil A ha et gedigent «handelsunderskudd» med B. Ingen oppfatter at dette er noe problem, fordi handel foregår på kryss og tvers gjennom et enormt nettverk av aktører som til sammen utgjør en økonomi – personlig eller global. Kinas handelsoverskudd med USA er på om lag 375 milliarder dollar – det er høyt, men Kinas handelsoverskudd med hele verden er på bare litt over to prosent av landets brutto nasjonalprodukt. Kinas andel av det amerikanske handelsunderskuddet har riktignok gått fra en fjerdedel i 2001 – da Kina entret WTO – til to tredeler i dag. Men: Et høyt handelsunderskudd løper ofte parallelt med høy vekst (for USA). Og: regner man inn de komponentene Kina kjøper fra andre land for å lage produktene sine så er handelsoverskuddet med USA om lag en tredel lavere enn anslått. Det er også verdt å merke seg at handelsunderskuddet gjelder varer. Regner man inn servicetjenester (som at kinesere studerer i USA) blir dette underskuddet mindre. Har Donald Trump et poeng når det gjelder Kina? Ja. USA støttet Kinas inntreden i det globale handelsnettverket og WTO i 2001 av to årsaker: en økonomisk, nemlig tilgang til det kinesiske markedet for amerikanske varer, og en politisk: et håp om politisk liberalisering i Kina. Lite av dette har materialisert seg. Kina er mer autoritært enn på mange tiår, og viktigst for USA: Amerikanerne – som alle andre – møter en rekke solide stengsler hvis de ønsker å etablere seg i eller handle med Kina. Andelen bearbeidet gods importert til Kina har sunket jevnt og trutt som del av BNP de siste årene. Konkurranse blir holdt ute, og kineserne smører sin egen statsstøttede industri – ofte ved å hacke seg inn og stjele industrihemmeligheter fra vestlige land. Kina elsker joint ventures som gjør det enklere å drive industrispionasje og krever også tilgang til intellektuell eiendom for å slippe utenlandske selskaper inn i landet.…

Nei, ytringsfriheten dekker ikke hatefulle ytringer

i Politikk av

Hvorfor tror Frp – og Bent Høie fra Høyre var inne på det samme i Dagsnytt atten – at Sylvi Listhaugs innlegg og mange uttalelser handler om ytringsfrihet? De to konvensjonene verden har om ytringsfrihet setter et uttrykkelig forbud mot hatefulle ytringer. TEKST GRETE GAULIN KOMMENTAR Det er altså ikke bare slik at ytringsfriheten unnlater å gi oss retten til å ytre oss hatefullt. Den legger eksplisitt ned et forbud mot å ytre oss hatefullt. En rekke restriksjoner er lagt på ytringer som går under begrepet ”hate speech” eller ”fighting words.” Både i FNs menneskerettighetserklæring og i den europeiske konvensjonen om menneskerettigheter ligger det klare føringer på hvilke ytringer staten har rett til, eller endog plikt til, å kneble. Støtt Globalt Perspektiv. Vipps en tier til 511021 Stater har rett til å innskrenke ytringer for å beskytte andres rettigheter, eller dersom ytringene truer offentlig ro og orden (ECHR). De har rett til å innskrenke ytringer for å sikre respekt og anerkjennelse av andres rettigheter, eller for å møte kravene til moral, offentlig ro og orden og den generelle velferden i et demokratisk samfunn (UDHR). De kan imidlertid bare gjøre dette dersom visse forutsetninger er til stede, som for eksempel at unntakene er hjemlet i lov og at innskrenkningene er nødvendig for demokratiet – med minst tre streker under nødvendig. Les om ytringsfrihetens historie her. Dette er altså en rettighet som stater har, men det er ingen plikt. Internasjonal lov pålegger imidlertid stater å nedlegge forbud mot ytringer som oppildner til diskriminering, fiendtlighet eller vold. I UN Covenant on Civil and Political Rights heter det: “Any advocacy of national, racial or religious hatred that constitutes incitement to discrimination, hostility or violence shall be prohibited by law.” Shall be. Det er et påbud, og en innskrenkning som selv den britiske ytringsfrihetsgruppa Article 19 erkjenner. ”Lover mot hatsk tale, i det minste i teorien, søker å møte et fundamentalt prinsipp i menneskerettighetene, nemlig å beskytte retten til likhet, retten til fysisk integritet, retten til å være fri for diskriminering og – i siste instans – retten til liv. Hatefulle ytringer har altfor ofte vært knyttet til etnisk rensing, kriger og folkemord.” Som en meget kjent konservativ filosof sa det: ”Ytringsfrihet betyr frihet fra innblanding, undertrykkelse og repressive handlinger begått av regjeringen – intet annet.” Ayn Rand, russiskamerikansk forfatter og filosof Ytringsfriheten kom til i et stolt øyeblikk i vestlig historie og var alltid – og er fortsatt – ment som et vern mot staten, et vern mot statlige represalier mot borgerne for deres ytringer og borgerlige handlinger. Den er ikke, og har aldri vært ment som, en beskyttelse mot  hatretorikk. Vi må derfor umiddelbart slutte å bruke den som et forkle mot hatefull oppførsel. Publisert i Globalt Perspektiv den 20. mars 2018 

Det skjer noe i det norske ekstremhøyre

i Politikk av

Oppdatert 23.03.18 kl. 09.50 Dramaet rundt Sylvi Listhaug har demonstrert hvor sterke krefter som jobber for å hisse til rasehat og konflikter. Norge er på vei inn i den samme uforsonlige polariseringen man har sett andre steder. Og det er knapt et knyst fra såkalt moderate konservative. TEKST GRETE GAULIN KOMMENTAR Vi lever under vedtatte sannheter. En av disse er at autoritære regimer før eller siden vil klappe sammen, enten fordi kapitalismen – med sitt krav til fri tanke og ditto innovasjon – vil modne dem inn i et opplyst folkestyre, eller fordi de vil bli styrtet utenfra. Demokratier, derimot, vil – med sin seige utholdenhet og utvungne kreativitet – overleve periodisk kaos, konflikter og krise. I det minste vil akkurat vårt demokrati stå imot den voldsomme konfrontasjonen med krefter som vil rigge ned det vi til nå har kjent av politiske styringssystemer. Det er ikke riktig, selvfølgelig. Demokratier er sårbare institusjoner som fungerer bra i oppgangstider men desto dårligere i nedgangstider. Et særtrekk ved disse demokratiene – i motsetning til autokratier – er at de selv inviterer inn de kreftene som vil ødelegge dem. Demokratiet er basert på folkevilje, og hvis folkeviljen vil ekstremisme, fins det intet forsvar selv i århundrelange tradisjoner, sedvane og skikk. Demokratiets retrett starter ved stemmeurnene I boka How Democracies Die skisserer de to forfatterne Steven Levitsky og Daniel Ziblatt hvordan demokratier dør i vår tid. Det skjer ikke lenger ved at staten kuppes av de militære, men ved at diktatorer in spe lar demokratiet føre seg til makten for deretter å rigge det langsomt ned innenfra. Årsakene til at de kommer seg inn er mange. Men fellesnevneren for alle sivilisasjonskollapser er at det gamle regimet ikke lenger leverer på sentrale verdier som sikkerhet, fordeling, rettferdighet og ærlighet. Folket leter etter nye ledere som kan fylle det oppståtte vakuumet, og de finner dem i valg. «Dette er måten demokratier dør på i dag», skriver de to. «Demokratiets retrett starter ved stemmeurnene.» Et demokrati i fare, ifølge Levitsky og Ziblatt, vil ha ledere hvis mål er 1:Å oppheve etablerte normer og anstendighet. 2: Å omdefinere politiske motstandere til politiske fiender som må overvinnes for enhver pris. 3: Å bygge ned demokratiets konkurrerende institusjoner eller eventuelt å overta dem selv. Og man kan føye til: Å hisse til rasehat og konflikter. Lyder det kjent? Det var symbiosen av bilde og tekst som gjorde Listhaugs innlegg om det terroriststøttende Arbeiderpartiet så grenseløst uanstendig. Hennes blomsterbadende triumf tegnet en rød strek over unnskyldninger som også i utgangspunktet ikke sto til troende. Hennes uttalelser om Støre, KrF og en rekke andre viser at hun nå er klar for ekstrem-politikken. Hennes uttalelser om ytringsfriheten viser at hun aldri har lest paragrafene som regulerer den. At vår statsminister brukte dager på å skjønne betydningen av innlegget, sier sitt om anstendighetsrefleksene – eller mangelen på sådanne – i vårt parlamentariske system. En statsråd for hat: Det er uhørt i norsk nyere historie og et gedigent paradigme-skifte i et land som ser seg selv som…

Fred i vår tid. Eller noe slikt. Muligens

i Krig & Konflikt av

SÅ. De to herrene skal ta en prat. Hva kan det komme ut av slike samtaler? Donald Trump og Kim Jong-un er ikke akkurat ordinære, forutsigelige og rasjonelle statsledere. Men nettopp det faktum, at de begge er like gale, gjør det kanskje mer sannsynlig med en avtale. TEKST GRETE GAULIN KOMMENTAR «Møtet mellom de to er så risikabelt og med så stor sjanse for umiddelbar fallitt at selv mange i Trump-administrasjonen tviler på at det vil finne sted.» Het det i New York Times. Men risikoen er antakelig grunnen til at Trump gjerne tar en prat under fire øyne. Ideen om å bryte ny grunn – han er den første presidenten som møter en Kim fra Nord-Korea – er såre fristende for en mann med hans narsissistiske tilbøyeligheter. Ideen om å se alle nord-koreanske våpen gå opp i flammer enda mer. Nord-Korea er heller ikke uinteressert – de tok initiativet, selv om de i skrivende stund ikke har sagt ja til invitasjonen. Det skyldes ikke at de har til hensikt å kvitte seg med sine atomvåpen – glem det – men snarere at de må nøytralisere en del faktorer i de nære omgivelser som gjør livet farlig og vanskelig for dem akkurat nå. Det aller viktigste for regimet er å unngå amerikansk bombing, nøytralisere Kina og få en ende på de langt mer brutale sanksjonene som kom i forrige måned og som i praksis har lagt en blokade rundt Nord-Korea. Nord-koreanerne må kort sagt ha albuerom for å ferdigstille og ferdig-rigge sitt atomvåpenprogram. Hvilket alltid var årsaken til at Nord-Korea forhandlet. Det er – tross alt – bedre med spill for galleriet enn at to parter klinker kjernefysiske kuler. Men med atomvåpnene utenfor rekkevidde av en avtale fra nord-koreansk side, og en fullstendig avvæpning et absolutt diktat fra USAs side: hva er det da de to kan bli enige om? De kan bli enige om en full stans i test-oppskytningene. Full stopp i testingen av alle raketter, ingen flere truende missiler over Japan, ingen flyvende objekter på vei mot himmelen, absolutt stopp. Det kan være greit nok for Nord-Korea hvis testing av raketter ikke er fullt så viktig lenger. Og det kan være nok for Trump fordi han kan vende tilbake til USA og erklære: fred i vår tid. Spesielt hvis han også får Kim til å skrote sine langtrekkende missiler, siden Nord-Korea uansett aldri kommer til å putte et kjernefysisk stridshode på en ICBM (intercontinental ballistic missile) og sende den avgårde mot USA. Et slags atomvåpnenes svar på Dayton-avtalen, altså, som ikke skapte fred i Bosnia da den ble undertegnet i 1995, men som ble undertegnet i 1995 fordi krigen var over. Men det forutsetter selvfølgelig at Kim Jong-un skroter kravet om at alle amerikanske styrker må trekke seg tilbake fra den koranske halvøya. Les mer: Hva vil Kim Jong-un? Vil verden la seg lure i så fall? Antakelig. Bare tanken på alternativet – en stadig eskalering mot krig – gjør den mentale beredskapen for gallerispillet nesten himmelstormende. Det…

Verden foretrekker bensinslukere

i KORTSIDEN av

Vi trodde kanskje at verden var på veien et sted med el-biler. Men aldri før har menneskeheten kjøpt så mange bensinslukende sport utility vehicles som nå. Tallene går feil vei: Mer enn én av tre biler solgt globalt i fjor var en S.U.V., tre ganger så mange som for ti år siden. I Kina regner man med at én av to solgte biler vil være en S.U.V. i 2020. I Vest-Europa er salget av S.U.V-er doblet de siste fem årene. I USA utgjør S.U.V.-er over 35 prosent av alle solgte biler, mot 24 prosent i 2002.

En siste desperat kamp for Afrikas elefanter og neshorn

i Natur av

I Afrika er regjeringer, soldater, rangers, landsbyboere og en hel masse andre i ferd med å kjempe den siste desperate kampen for å redde kontinentets elefanter og neshorn. Det skjer med avansert spydspiss-teknologi. TEKST GRETE GAULIN De kaller det RhODIS, og det er en referanse til CODIS – systemet FBI bruker for å koble mistenktes DNA til funn på et åsted. Men det handler ikke om mennesker. Det handler om neshorn. Over 20.000 neshorn har blitt registrert til nå. Blod, hudrester og hår blir samlet inn fra neshorn slaktet av krypskyttere på jakt etter hornet. Uansett hvor krypskyttere eller deres mellommenn blir tatt, vil DNA fra hornene bli matchet med DNA fra ulovlig felte dyr i databasen i Sør-Afrika. Det er en helt ny tilnærming til det enorme problemet med krypskyting i Afrika, og det har allerede sendt flere dusin krypskyttere og smuglere i fengsel i land som Sør-Afrika, Namibia, Kenya og Swaziland. Det handler ikke bare om neshorn heller. I Washington sitter en gruppe forskere som har samlet DNA fra afrikanske elefanters avføring. Meningen med det prosjektet er å finne ut hvilke elefanter i hvilke områder som er mest truet. Takket være denne innsatsen vet man i dag nøyaktig hvor krypskytterne har operert. En elefant ned hvert 15. minutt Begge tiltak kommer seint, men forhåpentligvis godt. Over syv tusen neshorn har blitt drept i Afrika de siste ti årene. I november 2011 fikk det svarte neshornet i Vest-Afrika statusen: utryddet! World Wildlife Fund anslår at mellom 20.000 og 30.000 elefanter lider samme skjebne hvert år. Andre setter tallet til 40.000. Hvert år. Det er flere massakrerte elefanter enn på mange tiår. Det er opp mot én drept elefant hvert 15. minutt. Siden 1987 har halvparten av alle elefanter i Afrika blitt drept av krypskyttere. De siste ett hundre årene har antall ville tigre falt fra ett hundre tusen til 3.200. Om du ikke blir sjokkert over dette tallet kan vi by på følgende fakta: De siste 50 årene har sett en nedgang i populasjonen av neshorn i Afrika på 90 prosent.  I 2007 ble 13 neshorn krypskutt i Sør-Afrika. I dag blir nesten ett tusen drept hvert eneste år. I Zakouma nasjonalpark i den sør-østlige delen av Tsjad telte man over tre tusen elefanter i 2006. I 2013 var 90 prosent utryddet. I 2009 ble den siste elefanten i Sierra Leone drept. I 2013 kom rapporten om at Senegal hadde under et dusin elefanter igjen. I Gabon ble 11.000 elefanter drept i tiåret 2002-2012, omtrent 80 prosent av populasjonen. I Den demokratiske republikken Kongo har antall elefanter falt med 90 prosent. Fra 1980 til 1990 mistet Tanzania 236.000 elefanter. Mellom 1974 og 1989 stupdykket populasjonen i Kenya fra 167.000 til 16.000 – ned 90 prosent også der. Alt ifølge Carl Safina ved Center for Communicating Science/Stony Brook University i New York. Handelen med neshorn og elfenben er selvfølgelig enormt lukrativ, og kjernen i hele problemet. Horn fra et neshorn har en kilopris på opp mot 60.000 dollar og veier normalt…

For Israel handler det nå om selve statens eksistens

i Krig & Konflikt av

OPPDATERT 10. MAI 2018 klokka 15.17: Er krigen i gang? Natt til torsdag 10. mai brøt helvete løs da iranske styrker i Syria angrep israelske militære baser på Golanhøydene. Israel svarte med å sende over 70 raketter tilbake mot Syria der de angrep utskytingsramper, radaranlegg, våpendepoter, etterretningssentre, logistiske anlegg og det syriske antiluftskytset. Israel har flest våpen, men kommer storkrigen vil israelerne med rette frykte for sin eksistens. TEKST GRETE GAULIN I 1967 tok israelske kampfly av i en forkjøpskrig etter at Egypt hadde sendt mange hundre tusen soldater mot den israelske grensa. De vant. I 1973 vant de igjen, men det var så vidt det bar. Nå er Midtøsten svanger med en ny konfrontasjon, denne gang mellom sjiaaksen og Israel. Og det er selvfølgelig en helt annen skål. Faktisk kan Israel regne med å tape en ny krig, og det gir dimensjoner som knapt er tenkbare. Spørsmålet mange stiller seg nå er om Israel vil lide samme skjebne som korsfarerstaten i middelalderen, som besto i litt over ett hundre år. Her er grunnen til at de kan tape: Israel er en liten stat. Det er nesten umulig å beskrive på en troverdig måte hvor liten den er. Men det tar altså bare noen timer å kjøre fra Tel Aviv til den libanesiske grensa. På det smaleste er landet 12-13 kilometer. Du kan stå med ryggen mot muren som skiller israelere og palestinere og nesten se Middelhavet der borte i horisonten. Med sine 22 145 kvadratkilometer er dette lilleputtlandet mindre enn halvannet Telemark (Telemark er 15 299 kvadratkilometer). Det er dette miniatyrlandskapet som har fått israelerne til å ruste seg til tennene. I februar testet de rakettforsvarssystemet Arrow 3, som skal skyte ned iranske raketter på vei mot Tel Aviv (de har også et system kalt Iron Dome). Verden sett med israelske øyne har blitt langt farligere etter at en iransk spiondrone ble oppdaget i israelsk luftrom og et jagerfly som ble sendt inn over Syria i et militært svar på spionasjen ble skutt ned av det syriske luftforsvaret. Bare timer etter var flere israelske fly på vingene. Syriske militære installasjoner ble bombet, og det samme ble iranske mål nær Damaskus. Det var første gang Iran og Israel eskalerte ordkrigen til faktisk militær konfrontasjon. Det var forpostfektninger. Nå kan storkrigen allerede være i gang etter at iranerne svarte på Donald Trumps skroting av atomavtalen med å gjøre akkurat det mange fryktet. Verden sett med israelske øyne Det geopolitiske landskapet har endret seg dramatisk siden Israel var i sin siste, store klassiske militære konflikt. Den gang, i 1973, var det araberstatene som angrep et helt uforberedt Israel. Traumet etter dette nesten-tapet sitter som spikret i den israelske kollektive bevisstheten. Det var så vidt det bar den gangen, da fienden var Syria og Egypt. Det var da Israel begynte å tenke på Palestina som strategisk dybde snarere enn som land som kunne byttes mot fred. Det var da koloniseringen av Vestbredden startet så smått. Verden sett med israelske øyne har alltid vært…

Menn er kvinner overlegne …

i Viten av

Hår er noe som dekker skallen. Det har den egenskap at det vokser hele tiden, og det gjør det mulig for arten homo sapiens å hele tiden skulptere seg selv øverst. Noen bruker den muligheten for alt hva det er verdt. Andre opererer det inn. TEKST GRETE GAULIN Det begynte egentlig med The Economist. Vel, egentlig begynte det lenge før det. Antakelig er satiren over politikernes utseende like gammel som den første, store kjente sivilisasjonen: sumerernes, der man oppfant skriftspråket for over fem tusen år siden. Jepp. Men for undertegnede begynte historien med The Economist den 4. mars 2013. Det var da det seriøse, markedsliberalistiske tidsskriftet med sin til tider ypperlig provoserende, britiske humor hadde følgende tittel på coveret om Beppe Grillo og Silvio Berlusconi i forkant av valget i Italia: Send in the Clowns, etterfulgt av en spalte for hver av dem der det blant annet sto om Silvio: Aged 76 (excluding the hair). «Klovner er et ærverdig yrke» Omslaget var en vittig reaksjon på en uttalelse fra den tyske sosialdemokraten Peer Steinbrück – den gang en utfordrer til Angela Merkel foran det tyske valget – som sammenlignet Silvio med «en klovn». Det førte til en skarp offentlig reaksjon fra direktøren for Circus Roncalli, Bernhard Paul, som ville ha seg frabedt en slik degradering av landets klovner: «Å være klovn er et ærverdig, meget vanskelig, sensitivt og kunstnerisk yrke. Hvordan kan man sammenligne det med bunga bunga?» Hvilket selvfølgelig var en referanse til Hårets omgang med kvinner på en brøkdel av dets alder. I dag vet vi at Silvio ikke er alene om å ha hår men at han har fått følge av den amerikanske presidenten. Derimot vet vi ikke – heldigvis – hvordan Donald Trump ser ut om morgenen. Men vi kan tenke oss at frisyren må være en god del flatere. Kanskje er det ingen frisyre i det hele tatt, men en tupé. Hvis ikke, må det gå med en god del tid på å få håret på plass, antakelig gjør han det mens han ser på Fox News, som visstnok skal ta noen timer av dagen hans. Selv har Mr. president – opptatt av verdens mest presserende spørsmål til enhver tid – twitret følgende om saken: «As everybody knows, but the haters & losers refuse to acknowledge, I do not wear a “wig.” My hair may not be perfect but it’s mine.» Mens avisa The Mirror har avslørt hemmeligheten bak den uklanderlige frisyren, noe du kan lese om her. Ille kjekk kamuflasje Det er kanskje litt urettferdig å plassere ansvaret for verdens hår på høyresida. I hvert fall på den klassiske høyresida. Verken konservatismens far Edmund Burke eller konservatismens fornyer i Trumps hjemland, William F. Buckley junior, ville ha kjent seg igjen i dagens noe egenartede hårfrisyrer. (OK – Burke hadde krøller, men det var jo fordi alle hadde krøller på den tiden.) Konservatismen kom nesten alltid kortklipt og pen i tøyet. Den tidlige sosialismen kom også ganske pen i tøyet, men den kom med bart. Både Stalin…

Mossads mørke historie

i KORTSIDEN av

Forfatteren Ronen Bergman blir æreskjelt av den israelske etterretningstjenesten. Intet merkelig i det, siden han avslører mer enn han burde ha visst. Her er boka som forteller om de mange drapene og likvideringene Mossad har vært ansvarlig for. Israel «verken bekrefter eller benekter» at de har funnet sted.

De unevnelige tings historie

i KORTSIDEN av

Alle ting har sin historie, også sexleketøyet. To bøker tar saken i andres hender: «Buzz: The Stimulating History of the Sex Toy» av Hallie Lieberman, og «Vibrator Nation» av Lynn Comella. Man kan skylde på kvinnefrigjøringen når slike bøker når bokhyllene, men de får solid omtale i seriøse internasjonale medier, så da så.

Meningen med fugler – og andre fuglebøker

i KORTSIDEN av

Fra Simon Barnes kommer boka «The Meaning of Birds,» som utforsker fuglenes biologi og vår fascinasjon for dem. Visste du for eksempel at englene som er skåret ut i taket på en gammel engelsk kirke i East Anglia viser dem med vinger hentet fra sivhauk? Andre bøker for fugleinteresserte er «Birdmania» av Bernd Brunner og «Birding Without Borders» av Noah Strycker. Våre fugler sliter helt forferdelig, noen arter er redusert med 90 prosent. I disse kalde dager hjelper du dem ved å legge ut solsikker, epler og annen mat.

Kan noen avsette denne mannen?

i Krig & Konflikt av

Oppdatert 22. juni 2018 Mannen som kaller seg palestinernes president vil ha en stat for sitt folk. Det vil folket også. Men et par-tre nye ledere hadde heller ikke vært å kimse av. Det er sikkert mange som kunne tenke seg å overta retten til å rane sitt folk for mange hundre millioner dollar. TEKST GRETE GAULIN President Mahmoud Abbas sendte nylig ut nok en appell om at det internasjonale samfunnet må hamre ut en løsning der en palestinsk stat blir anerkjent innenfor 1967-grensene. Han gjorde det fra verdens fremste talerstol: FNs sikkerhetsråd. Talen var et opprop for rettferdighet og en bannbulle mot Donald Trump, som har plassert Jerusalem solid i den israelske leiren. Den var også bitte lite grann dobbeltmoralsk. President Abbas sitter i et embete hvis legitimitet er omtrent fraværende. Det har ikke vært presidentvalg i Palestina siden 2005 og ingen nasjonale valg siden Hamas hanket inn seieren i 2006. 82-åringen i Ramallah har brukt det siste året på å håndheve brutale sanksjoner mot de 1.9 millioner palestinerne på Gazastripen. Den halve ledelsen på Vestbredden har sørget for at palestinerne som lever i Gaza verken får lønn, drivstoff eller elektrisitet. Det føyer seg til en israelsk blokade av Gaza som har eksistert mer eller mindre uavbrutt i ti år. Gazastripen er i dag et jernbur der alle innganger og utganger er stengt, der vanlige palestinere koker griseskyller til syke barn, der vannet er udrikkelig og strømmen er borte. Men det er ingen i det palestinske lederskapet som lider noen vesentlig nød. Hvor ble det av milliardene? Palestinernes organisasjoner har aldri vært for eller av folket. Det har alltid handlet om to ting på toppen: krigen mot Israel – forståelig nok, siden landet deres er okkupert. Men først og fremst har det handlet om egen berikelse. Korrupsjonen er allestedsnærværende, og alle kan se den. Svarte penger, underslag av offentlige midler, smugling og annet har gitt Mahmoud Abbas en formue på rundt ett hundre millioner dollar. Det er lite sammenlignet med de tre milliarder dollar som Yasser Arafat hadde samlet i sitt lille finansimperium og som nå er søkk borte – mesteparten er antakelig sløst bort, skrev tidsskriftet Time allerede i 2004. Det er også lite sammenlignet med formuen til tidligere Hamas-leder Khaled Mashal, som skal ha verdier for mellom 2,6 og fem milliarder dollar. Ja, det er milliarder. Les også: Da Israel erobret Vestbredden. Men «president» Abbas er rikelig kompensert på andre måter. Han har for eksempel sørget for å bygge et palass på 4700 kvadratmeter i Ramallah med to helikopterplattformer og all mulig luksus. Det skulle opprinnelig være Abbas’ egen bolig, men det ble for svært selv for det palestinske lederskapet, som har vedtatt å gjøre det om til bibliotek sånn etter hvert. Visstnok. Men en vandring i de rette portbevoktede strøkene i Gaza og på Vestbredden byr de veifarende på en rekke overdådige, storslåtte privatpalasser. Så var da palestinernes ledere heller aldri noen som brydde seg om sitt folk. Ei heller var de særlig takknemlig mot de statene…

Baby boomers og det store foreldreranet

i Økonomi av

De kalles baby boomers og ble født på en solrik plass i historien. Men hvordan har de forvaltet arven de overtok? De har ikke forvaltet den, de har brukt den opp. Tilbake står en generasjon som har blitt ranet av sine egne foreldre. TEKST GRETE GAULIN Baby boomers. Navnet refererer til de store barnekullene født i perioden 1946 til 1965 som er på vei inn i pensjonsalderen eller allerede har trukket seg fornøyd tilbake. Det er denne generasjonen som har karet til seg nesten alt som finnes av verdier i våre vestlige samfunn. Og enda verre; de har ingen intensjon om å la disse verdiene gå i arv til sine barn. Dermed bryter de en hevdvunnen sosial kontrakt der ressurser har sklidd friksjonsfritt ned gjennom slektsleddene i tråd med hvem som bærer utgiftene. For første gang har historien produsert en generasjon som tviholder på sine goder og som ikke etterlater seg annet enn en ødelagt klode, kaos og skyhøy gjeld. De har kort sagt trukket stigen opp etter seg. Men hvordan klarte de å nå toppen i første omgang? Fordi alt gikk på skinner for dem, både demografisk, politisk og økonomisk. Baby boomers var resultatet av en topp i fødselstallene som både etterfulgte og kom før en lav fertilitetsrate. De ble med andre ord en stor generasjon i midten med få barn og eldre å fø på. Største omfordelingen i historien Denne gudbenådede gaven la grunnlaget for både offentlig og privat rikdom; penger som burde vært saltet ned for å ta seg av den bølgen av eldre alle visste ville komme. Det skjedde ikke. I stedet ga denne generasjonen seg gedigne skattelettelser fordi det ikke var så mange munner å mette i begge ender akkurat da. Deretter gikk det slag i slag. De kjøpte seg hus med lån som ble spist opp av inflasjonen. De møtte den økonomiske konkurransen fra sine etter hvert voksne barn akkurat da globaliseringen satte inn og ga disse barna en gedigen lønnsmessig blåveis. De kjøpte hus mens markedet var lavt bare for å oppdage at de satt på millioner i verdier. De så lønnen sin øke fra år til år helt til millioner av kinesiske arbeidere sendte verdien av lønnsarbeidet nedover og avkastningen på kapital oppover – akkurat på det tidspunktet da baby boomers var på vei ut av arbeidsmarkedet og solid etablert på børsen. Og de skaffet seg gullkantede pensjoner skrevet på Moses-tavler som ingen kan rokke ved og som nye generasjoner må betale for. Det er den største omfordelingen mellom generasjoner i historien, og den kan leses av på statistikkene. Ta for eksempel Storbritannia. Der ser historien slik ut: Summen av verdiene som britene holder er på 12 800 milliarder pund anno 2016. Men de fordeler seg veldig ulikt mellom generasjonene. I underkant av seks tusen milliarder pund er bundet opp i eiendom. 88 prosent i aldersgruppa 16 til 34 år befinner seg blant de nederste 50 prosentene i fordelingen av denne totalverdien mens 72 prosent av britiske pensjonister befinner seg blant de…

Krigen mot Nord-Korea kommer i år – eller aldri

i Krig & Konflikt av

OPPDATERT 21.04.2018: Amerikanske generaler har gjennomført såkalte «table-top» militærøvelser som viser at 10.000 av deres soldater vil dø i en krig mot Nord-Korea bare i løpet av de første to-tre dagene. Nå lurer ekspertisen i USA på om Donald Trump klarer å manøvrere seg ut av det hjørnet han malte seg inn i. Et møte med Kim vil bare være en midlertidig distraksjon. TEKST GRETE GAULIN Ekspertene banket det samme argumentet i bordet i tjue år: Regimet i Nord-Korea utviklet sofistikerte atomvåpen fordi de ville bygge muskler ved det internasjonale forhandlingsbordet. På den måten kunne de framforhandle avtaler som var gunstige for dem selv. Hvis ikke, ville de gå tomhendt til samtalene. Det var en feilslått analyse. Nord-Korea ville ha langtrekkende missiler med kjernefysiske stridshoder ganske enkelt fordi de ville ha dem. Nå har de dem, og snarere enn å avskrekke USA har de ertet dem på seg. Det betyr at ett av disse scenarioene vil eller kan spille seg ut: USA bomber Nord-Korea rett og slett fordi landet har atomvåpen, hvilket er en stor nok trussel. Nord-koreanerne skyter 300 000 runder med artilleri mot Seoul det neste døgnet, som er den kapasiteten militær-analytikerne mener de har. Nord-Korea angriper Sør-Korea med den følge at USA iverksetter sitt lovede «fire and fury» mot «The Little Rocket Man.» Nord-Korea sender ut noen atomvåpen som treffer Guam eller Hawaii. Nord-Korea sender en rakett med kjernefysiske stridshoder mot vestkysten av USA. USA svarer helt forutsigelig. I alle disse scenarioene vil kineserne gå inn i krigen på nord-koreansk side. Annet valg har de ikke. Krigen blir en militær konflikt mellom to supermakter. Hvor sannsynlig er det at noe av dette vil skje? I hvert fall ikke helt usannsynlig. «2018 vil bli et farlig år,» sa en talsmann fra Trump-administrasjonen nylig. Kommunistene har vunnet over USA før Vi har alle litt vanskelig for å se for oss en verden der såkalte ICBM – Intercontinental Ballistic Missiles – slynges ut i myke kurver over Stillehavet for å ramme vestkysten av USA. Unntatt rene ulykker vil det sannsynligvis ikke skje. Kanskje skal man heller kaste et blikk litt vestover fra den koreanske halvøya for å finne svaret på hva som surrer rundt i hodet på den nord-koreanske lederen. Tilbake til den 29. april 1975, da USA gjennomførte den største redningsoperasjonen med helikopter noensinne. Dette var dagen da Saigon ble evakuert. Verden så bilder av surrende rotorblader som løftet de lette Bell UH-Huey-maskinene opp i lufta. De større helikoptrene til USAs marinekorps var for tunge til å lande på taket av Saigons bygninger. Dagen etter tok kommunistene over byen. USA hadde tapt krigen i Indokina. Vietnam var samlet under ett regime, og det var kommunistisk. Var det dette som inspirerte lederne av Nord-Korea? Det nord-koreanske kjernefysiske programmet tok av omtrent på denne tiden, men akselererte først etter at landet hadde skrotet ikkespredningsavtalen i 2003. Den første prøvesprengningen kom i 2006. I dag skal landet visstnok besitte både klassiske atomvåpen og hydrogenbomber. Men landet har noe annet også, litt glemt oppi…

Iran har ikke brutt atomvåpenavtalen. Ennå. Men det har USA

i Krig & Konflikt av

Det var under president Barack Obama at USA plutselig bestemte seg for å utvikle nye atomvåpen til en samlet kostnad av 1000 milliarder dollar. Donald Trump fortsetter og utvider dette programmet. Minst tre andre land har skaffet seg atomvåpen uten noen sinne å bli straffet for det. Iran, derimot, har – så langt, får man tilføye – holdt seg innenfor ikkespredningsavtalen. TEKST GRETE GAULIN I 2015, under en noe mer benådet president Barack Obama, ble det inngått en avtale mellom Iran og seks vestlige land – inkludert USA. Den ble hyllet som «historisk» og formålet var å hindre det iranske presteskapet i å utvikle atomvåpen. Egentlig var formålet å utsette introduksjonen av kjernefysiske våpen i Iran i 15 år – det var det beste man fikk til. Man kalte det å forlenge Irans «breakout time,» som den gang var stipulert å være to-tre måneder. Altså at iranerne var kommet så langt i sin atomvåpenteknologi og – utvikling at de kunne lage en bombe på bare noen uker. Hvis iranerne skrev under på en slik avtale, ville den vestlige verden oppheve alle oljesanksjoner og finanssanksjoner mot landet. Fram til nå har det hele fungert sånn noenlunde. Men Donald Trump vil selvfølgelig oppheve hele greia. I forrige uke ga han beskjed til avtalepartnerne i Europa at han vil ha en ny avtale innen 120 dager. Man kan kanskje unnskylde iranerne dersom de klør seg litt i hodet over alt dette. Bare de som undertegnet brøt avtalen Ikkespredningsavtalen blir normalt oppfattet som et forsøk på å fjerne atomvåpen fra denne jord. Det er teoretisk riktig, men det fungerer ikke helt slikt. Én årsak til at det ikke fungerer slik er at de fleste atommaktene enten bryter intensjonen i ikkespredningsavtalen eller selve avtalen uten at de blir straffet for det. Iran er faktisk omtrent det eneste omstridte «atomlandet» (de har ikke slike våpen pr. i dag) som ikke har brutt ikkespredningsavtalen. Forklaringen på det er som følger: Ikkespredningsavtalen – internasjonalt referert til som NPT (Treaty on the Non-Proliferation of Nuclear Weapons) – trådte i kraft i 1970 og ble permanent i 1995. Men det var bare de statene som undertegnet avtalen som var forpliktet av den – slik det ofte er med internasjonale traktater. Det brakte verden inn i et nedrustningsregime in absurdum: India testet sin første atombombe i 1974. Landet har i dag 150-200 atomvåpen og tilstrekkelig spaltbart materiale til å bygge 2600 til. Men landet har aldri brutt ikkespredningsavtalen av den enkle grunn at det aldri undertegnet den. Pakistan testet sin første atombombe i 1998. Landet har i dag i underkant av ett hundre slike våpen og gjennomførte i fjor en test av undervanns atom-missiler som kan skytes ut fra ubåter. Landet har ikke brutt ikkespredningsavtalen fordi pakistanerne aldri undertegnet den. Nord-Korea undertegnet ikkespredningsavtalen i 1985 men trakk signaturen tilbake i 2003. Landet betraktes som verdens farligste atommakt akkurat nå, og det er antatt at det har missiler som kan utstyres med kjernefysiske stridshoder og som har en rekkevidde som gjør at…

Ingen menneskerettighet å tjene Fru Justitia

i Politikk av

Det er ingen menneskerettighet å være dommer i en av Norges rettsinstanser. Nå slår juridisk avdeling hos Fylkesmannen i Oslo og Akershus fast at Kent Andersens kommentar om «masse-immigrasjon av analfabeter» i Globalt Perspektiv ikke er forenlig med hans rolle som varamedlem i forliksrådet. TEKST GRETE GAULIN KOMMENTAR Andersen (Frp) er en av disse hvite, voksne mennene som liker å provosere på nett. Han er ikke alene. De er overalt, og Globalt Perspektiv har skrevet om dem tidligere. Antakelig er de av den oppfatning at kommentarene de legger ut er vernet av ytringsfriheten. Det er de ikke. Både FNs menneskerettighetserklæring og den europeiske konvensjonen om menneskerettigheter setter full stopp for ytringer som ikke tilfredsstiller kravet til respekt for andres rettigheter. Slike ytringer har ikke stater bare rett til å kneble. De har plikt til å kneble dem. Når det er sagt er det liten grunn til å trekke menn som aldri hakket seg ut av fjortisboblen for domstolene for hatske uttalelser. De får vel bare holde på inntil den offentlige opinionen gjør kort prosess med dem. Men akkurat Andersen er ikke privatperson på nett. Han representerer den norske rettsstaten. Og det gjør han samtidig som han legger ut følgende kommentar på GPs Facebook-sider: «Hvis man er så sabla bekymret for ulikhet, så slutt å masseimportere fattige analfabeter fra 3. verden. Det er ikke rakettforskning.» Skrev han i en kommentar til artikkelen om Donald Trumps skattereform i Globalt Perspektiv. Varamedlem i Forliksrådet Andersen er, ifølge egne Facebook-sider, dommer i Oslo forliksråd. Det er antakelig å strekke det litt langt, siden Andersen er vara i Oslo forliksråd. Men OK – domstollovens tredje kapittel paragraf 52 sier at medlemmer av forliksrådet kan kalle seg dommere. Man får vel anta at det også dekker varamedlemmer. Forliksrådet er den laveste rettsinstansen i Norge. Det er altså del av den norske rettsstaten. Det gjør Andersen til en representant for denne rettstaten. Og det betyr at han må tilfredsstille en rekke krav. Det er riktignok ingen formell kompetanse knyttet til dette vervet. Det er derimot et krav om at «personen må i kraft av sine personlige egenskaper både kunne forstå og mekle i en konflikt og ha elementær kjennskap til norske rettsregler. Det er også en betingelse at personen må ha tillit. (Vår utheving). Men i en epost til Globalt Perspektiv slår juridisk avdeling hos Fylkesmannen i Oslo og Akershus fast at Andersens uttalelse om masseimporterte analfabeter fra den tredje verden «ikke synes å være forenlig med at den som er valgt som medlem av forliksrådet skal være særlig egnet, og herunder ha tillit.» Og videre: «Vi antar at Oslo forliksråd også har rutiner for hva som er passende for medlemmene å uttale seg om.» Les også: Hvite menn over 50 på nett. Hva skjer med Andersen nå? Det er kommunestyret – for Oslos vedkommende bystyret – som velger medlemmene i forliksrådet. Valgene blir regnet som så viktige at de ikke kan overlates til formannskapene, og hver enkelt dommer må også godkjennes av fylkesmannen. Denne godkjennelsen kan…

Offentlig sektor som forsøkskanin

i Politikk av

Hva driver man egentlig med i offentlig sektor? Den designes og redesignes i et forrykende tempo, sentraliseres for deretter å desentraliseres igjen – til en aldeles skrekkelig pris. Det hele kalles New Public Management, og modellen har blitt trendy i den vestlige verden. Men ingen av reformene fungerer bedre enn de gamle modellene. Minst én fungerer dårligere. TEKST GRETE GAULIN Den går under mange navn. Det vanligste er New Public Management. Noen mener at dette begrepet allerede er foreldet og at man i stedet bør snakke om New Public Governance. Men også begreper som offentlige fusjoner og endog «konserner» vibrerer i debatten. New Public Management var et svar på en ny kompleksitet i velferdsytelser og en offentlig sektor som hadde økt fra 25 til 45 prosent i OECD-landene fram mot 1980-årene. Det var også en gryende erkjennelse av at demografiske endringer ville gjøre velferdsstaten lite bærekraftig på sikt – ble det hevdet. Reformene hentet sin modell fra det private næringslivet, og stikkordene var deregulering, konkurranse, anbud, «indre marked» og privatisering – eller i det minste joint stock companies eid av det offentlige. Det var en hard kritikk av en voksende og uhåndterlig offentlig sektor som ikke minst ble fremmet i teorier om Public Choice og Chicago School Economics. Man måtte tøye veksten i offentlig sektor. Men det var ikke slik reformene som fulgte i kritikkens kjølvann ble presentert. De ble derimot innført under mottoet «bedre tjenester for brukerne.» Det var brukerne; de arbeidsledige, de syke, studentene, kommunens innbyggere – kort sagt alle – som skulle tjene på reformene, i form av enklere tilgang til offentlige etater, kortere ventetid og ny, medisinsk teknologi. Men også staten skulle få sitt i form av stadig etterlengtede synergieffekter. Språket som fulgte reformene var forblommet, og George Orwell ville kanskje ha kjent igjen nytalen. I praksis skulle NPM bli implementert i en mosaikk av ulike reformer som ikke hang sammen. På mange måter innførte staten en modell for offentlig sektor som ikke engang fungerer i den private. Bra for lederlønningene Rapportene, evalueringene, kritikken, meningene og påstandene kunne ha fylt halve Riksarkivet, og kommer antakelig til å gjøre det også etter hvert. Dommen er hard. * Dårligere tjenester for brukerne. * Kulturer som kolliderer og mennesker som gnisser mot hverandre i systemer som ikke er kompatible. * Reformer som aldri blir ferdigstilt, med stadige endringer i strukturer og beslutningssystemer. * Reformer som aldri tok et valg mellom desentralisering og sentralisering, spesialisering og generalisering. Der NAV-reformen gikk fra spesialisering til generalisering – alle skulle gjøre alt – var sykehusreformen et resultat av en ønsket spesialisering. *Et sterkt voksende byråkrati. Mellomledere med faglig kompetanse får ansvar for budsjett og økonomi, og bruker mye av tiden på rapportskriving. * Politikere som ikke evner å prioritere. * Store institusjoner som er ekstremt vanskelige å lede. * Et offentlig dynasti der de samme menneskene sitter i hverandres styrer og henter ut millioner i ekstrainntekt. * Penger som går oppover i systemet og lederlønninger som klatrer rett inn i himmelen. Pr. 2015…

De aller rikeste får 52 prosent av Trumps skattelettelser!

i Politikk av

I 2009 var omtrent hver eneste republikaner i Kongressen ubønnhørlig imot president Barack Obamas økonomiske stimulus på 787 milliarder dollar for å avhjelpe finanskrisa. Nå har de vedtatt en skattereform som vil øke underskuddet med 1000-1500 milliarder dollar. Og enda verre: 52 prosent av de gigantiske skattelettelsene vil gå til de ti prosentene som er rikest mens 25 prosent vil gå til den ene prosenten på toppen. TEKST GRETE GAULIN Økonomene er enige seg imellom. En økonomi med en passende mengde ulikhet i inntekt og formue er en økonomi som går på høygir. Det skyldes at alle jobber livet av seg for å få en levestandard lik naboens, som har en litt finere bil og et litt finere hus. Ulikhet får med andre ord hjulene til å svinge. Det er ganske åpenbart at det er akkurat slik, og det er også åpenbart at samfunn kan leve med en passe mengde ulikhet. Det ligger ikke nødvendigvis noe normativt i dette. Det er snarere en oppsummering av hvordan kapitalismen fungerer. Men økonomene er også enige om noe annet: et samfunn med for stor ulikhet er et dysfunksjonelt samfunn. Altfor mye penger flyter oppover i systemet til mennesker som har så mange millioner på bok allerede at den ekstra mengden penger ikke fører til maksimering av forbruk. Kjøpekraft blir dermed borte, arbeiderne blir i harnisk over urettferdighet og overklassejustis, og populistene blir løftet inn i de høyeste posisjoner på bekostning av gamle eliter. Spørsmålet en rekke samfunn kan spørre seg er: Hvor mye er passe ulikhet? Hvor mye er for mye? USA har balansert på en hårfin egg lenge. Skattereformen vil antakelig ta landet over på feil side og føre til enda mer politisk uro, samfunnsdestabiliserende splittelser og velgere som spytter i bakken. For Donald Trump har levert igjen. Han har levert på skattereform, og den er altfor kostbar og altfor urettferdig. Det er verdt å merke seg at det ikke er opposisjonen som mener dette, men Kongressens egen økonomiske vaktbikkje. Og heri ligger et gedigent paradoks. Det var nemlig republikanerne som forlangte at et eget organ skulle opprettes for å vurdere den økonomiske effekten av viktige lover – republikanerne er en hund etter å redusere offentlige utgifter, må vite. Men nå er det altså dette The Joint Committee on Taxation som like mye som noen annen har sparket beina under alle republikanernes argumenter. Hvordan tør de dette? Den såkalte tax bill etterlater et spørsmål. Hvordan tør de dette? Hvordan kan de bevisst og med omhu innføre så gedigne skattelettelser for alle med mye penger når landet allerede er på randen av sosialt sammenbrudd? De siste ti årene har den rikeste prosenten i USA økt sin formue med 4,9 millioner dollar i snitt. De 99 nederste prosentene tapte 4.500 dollar i snitt i samme periode. I 2016 hadde den rikeste prosenten 26,6 millioner dollar i formue mens nettoverdien for de nederste 30 prosentene var lik null, skriver Matt Bruenig i People’s Policy Project. Ti effekter av skattereformen er så uhyrlige at man sitter…

Hva sier egentlig Bibelen om Jesu’ fødsel? To evangelister er helt uenige

i Viten av

Vi har bygget vår tidsregning etter Jesu’ fødsel. Vi feirer jul basert på den dagen man har kommet fram til at han ble født – en dato som, må sies, ble valgt litt på måfå. Men ble han virkelig født i desember, og i hvilket år så han dagens lys? Matteus og Lukas forteller ulike historier, og begge blir avvist av bibelkritikere. TEKST GRETE GAULIN Vi kjenner ordene: Og det skjedde i de dager at det gikk ut befaling fra keiser Augustus om at hele verden skulle innskrives i manntall. Denne første innskrivning ble holdt mens Kvirinius var landshøvding i Syria. Og alle drog av sted for å la seg innskrive, hver til sin by. Josef drog da fra byen Nasaret i Galilea opp til Judea, til Davids by Betlehem, siden han var av Davids hus og ætt, for å la seg innskrive sammen med Maria, sin trolovede, som ventet barn. Og mens de var der, kom tiden da hun skulle føde, og hun fødte sin sønn, den førstefødte, svøpte ham og la ham i en krybbe. For det var ikke plass til dem i herberget. Lukas 2, 1-8. Men var det virkelig det som skjedde? Kan umulig være sann Leg og lærd har balet med problemet i mange hundre år. Det er nemlig ikke til å komme forbi at denne historien umulig kan være helt sann. Den kan ikke være helt sann, fordi historikere, arkeologer og fortidsgranskere har god kunnskap om begivenheter som fant sted i en epoke med både skriftspråk og offentlige arkiver. Den kan heller ikke være sann fordi den blir motsagt av en annen evangelist, nemlig Matteus, som forteller en noe annen historie om Jesu’ fødsel. I det minste må en av disse historiene være gal. Det skyldes ikke så mye at Matteus og Lukas opererer med ulike varianter av én og samme fødselsberetning, men at det de skriver står i direkte motstrid til hverandre og dessuten kontrer historiske fakta, ifølge bibeltolkerne. Lukas lar Josef dra fra Nasaret til Betlehem for å la seg innskrive i manntall. Men Matteus har allerede plassert Josef og Maria i Davids by. Han har ingen referanse til Nasaret, og forteller ikke om reisen de må legge ut på. Han skriver også at Jesus ble født i Betlehem i Judea på den tid da Herodes var konge. Men Herodes hadde vært død i mange år da Kvirinius ble guvernør av Syria i år 6 e.Kr. Det gjør det klart for de aller fleste at Jesus ikke kan ha blitt født i år null, som konkret betyr en eller annen gang mellom år 1 f.Kr. og år 1 e.Kr. Majoriteten av religionshistorikerne mener nemlig at Lukas tar feil når han refererer til Kvirinius, og at Jesus faktisk kom til verden under Herodes – i praksis seinest år 4 f. Kr. da Herodes døde. Det er en språklig absurditet, selvfølgelig, fordi Jesus i så fall ble født før han ble født. Men det er formalisme. Verre er det at et slikt årstall plasserer…

Hva driver Saudi-Arabias kronprins med? Han taper mot Iran

i Krig & Konflikt av

Oppdatert 12.04.18 Saudi-Arabia er på vei ned og Iran er på vei opp. Noen direkte militær konfrontasjon mellom de to blir det nok ikke, men en rekke stedfortrederkriger er allerede i gang og en ny kan snart bryte ut i Libanon. Libanon har alltid vært kanarifuglen i gruva i dette området, og det er mot dette lille landet mye av verdens oppmerksomhet nå er rettet. TEKST GRETE GAULIN Den saudi-arabiske kronprinsen Mohammad bin Salman har vært usannsynlig opptatt av Midtøstens lilleputtnasjoner det siste året. Først ble den libanesiske statsministeren Saad Hariri kalt inn på teppet bare for å oppdage at han ble bedt om å gå av. (Seinere trukket tilbake.) Så kom den palestinske lederen Mahmoud Abbas, og mange regnet med at han ville bli høflig men bestemt anmodet om å entre pensjonisttilværelsen. I stedet skal han – ifølge ryktene – ha blitt presentert for en fredsplan som ingen ved sine fulle fem kan forvente at palestinerne vil godta: en egen stat, men ikke sammenhengende, uten Øst-Jerusalem som hovedstad, ingen rett for flyktningene til å vende tilbake og med alle de israelske settlerne på plass. Det kom på toppen av blokaden av et annet miniland, nemlig Qatar, som ble stablet på beina av Saudi-Arabia, Bahrain, De forente arabiske emirater og Egypt i fjor. Føy til at Saudi-Arabia fører krig mot et litt større land i sør, nemlig Jemen, at alle benekter det meste som blir rapportert, at ingen vet hva USA fikler med av nye planer for fred i Midtøsten og at Saudi-Arabia unnlot å møte med toppfolk da femti andre muslimske og arabiske land samlet seg i Istanbul for retorisk å erklære sin støtte til Øst-Jerusalem som palestinernes hovedstad i fjor høst. Samme by som Donald Trump med usvikelig geopolitisk fingerspitzengefühl nå har satt på kartet som Israels udelelige hovedstad. Hvordan skal man tolke alle disse kortene som nå kastes opp i Midtøsten? To svære skifter Midtøsten er inne i to svære paradigmeskifter som vil omdefinere konflikten slik vi kjenner den og lage partnere av tidligere fiender. Det ene er det iranske komplekset, som man litt unøyaktig kan oppsummere som en moderne repetisjon av en århundrelang – endog årtusenlang – konflikt mellom Persia og landene rundt. Denne konflikten er både etnisk og religiøs. Iranerne er ikke et arabisk folk, men et indoiransk; arisk slik de betegner seg selv. (Språkgruppa er en hovedgrein av den indoeuropeiske stammen). De er ikke sunnimuslimer slik de fleste andre land og folk i denne regionen er, men sjiamuslimer. Den store splittelsen innen islam kan dateres tilbake til år 680, da sjiamuslimene valgte sin egen vei og gjorde Iran til landet de skulle leve i. Den enkle historiske oppsummeringen for de siste 1400 år er at dette sjiamuslimske navet aldri har utgjort noen trussel mot sunni-dominansen i denne kruttønnen av en region. Les mer om historien om sjiaer og sunnier. Inntil 2003, da USA invaderte Irak, kastet det sunnimuslimske – men sekulære – regimet der på båten og installerte et iranskorientert styre i Bagdad –…

Hvit, voksen mann på nett. De sier det er midtlivskrisen

i Politikk av

Så havnet man altså midt i en samfunnsdebatt om godt voksne menn på nett. Og det er ille, må man kunne oppsummere. Ni av ti som kastes ut av kommentarfeltene på nett er menn over 50 år, heter det der ute. Det kommer ikke som en overraskelse etter en runde i egne spalter. TEKST GRETE GAULIN KOMMENTAR Hva feiler det norske menn på nett? Spørsmålet kan synes noe smått etter alle avsløringene om seksuell trakassering. Kan synes smått fordi vi jo alle vet hva som feiler (dessverre altfor mange) menn både på og utenfor nett. Menn tafser og fomler og hvisker uhørte ting. De spør om prisen, selv om de har vært gift i tretti år. De klår på jenter som kunne vært døtrene deres. De klår på jenter som er yngre enn det. De bruker trengselen på T-banen til ufine framstøt. De er overalt, og de har ingen sperrer. Kvinner opplever det hele tiden. Alle sammen. Og spesielt unge jenter. Det kalles seksuell trakassering. Men det er dette det handler om. Konkrete handlinger. Overgrep. Det er mange der ute som tar den kampen akkurat nå. De som advarer mot manglende rettssikkerhet har helt rett. Vi skal være obs på den. Men i revolusjoner finnes ingen rettsgarantier for individet – i deskriptiv og ikke normativ betydning. Det har gått for langt. Kvinnene er rasende. Og midt oppi alt dette kommer en nettdebatt i Globalt Perspektiv. MED – og merk dere dette – mange helt normale debattanter med sterke meninger. Det er ikke dere denne lille epistel handler om. Men dere andre, som ligger der ute med en hatretorikk som er oppsiktsvekkende. Minst fem av ti, hvorav de verste ble slettet umiddelbart og som verken publikum, familie, venner eller arbeidsgiver har sett. Vi bør slutte med det, vi journalister. Slutte å verne hatske menn på nett. De vet at de deltar i en åpen debatt. De er voksne nok i alder til å ta konsekvensene. Og plutselig tikker det inn meldinger fra andre som har opplevd det samme. Hersketeknikker og nedlatenhet, arroganse, belæring og ufine retoriske slag  – og det som verre er: rendyrket rasisme. «… de som vil gjøre Norge til en kopi av det dritthull de kom fra» som det het fra en av «debattantene» i debatten om innvandring. Eller: «Afrikanere har aldri klart noe som helst og har en IQ lavere enn 70.» Og lignende. Er det manglende selvtillit? Opparbeidet frustrasjon? En følelse av tapt patriarkat? Si det. Men en ting er sikkert. Det legges for dagen en total mangel på vanlig folkeskikk og mellommenneskelig anstendighet i mye av det som ligger på nett skrevet av menn. Dette var ukjent for undertegnede for bare få dager siden. Men så leser man seg altså til at det er voksne menn som er verstingene i debattspaltene. Nylig kunne vi lese at Øyvind Solstad, som har hatt ansvaret for VGs kommentarfelt, har oppsummert at ni av ti av dem som står for så hatefulle ytringer i kommentarfeltene at de må slettes…

Krim i jula: DC Smith og Jane Harper. Det er ren poesi.

i Viten av

Det er ingen grunn til at man ikke kan slappe av med en god krim i jula også. Denne gang byr vi på en aldeles fantastisk serie i form av DC Smith – skrevet av Peter Grainger – og en australsk forfatter som allerede har fått mye oppmerksomhet: Jane Harper med boka Tørke. TEKST GRETE GAULIN De gode krimforfatterne har et gjennomgående tema som hever romanene over gjennomsnittet. En spesiell kunnskap de sitter på, eller en spesiell type erfaring. Hos den australske krimforfatteren Jane Harper er det naturen. Nærmere presisert topografien, og enda mer spesifisert, topografien i Australia. Vi er i Kiewarra, et knusktørt landskap der sola brenner malingen av husene og vettet ut av menneskene. Det er ikke bare tørt her. Personene som befolker den første boka The Dry (norsk tittel Tørke) beveger seg urolig gjennom et landskap der hver minste lille gnist kan blåse opp en vegg av flammer som fortærer alt menneskelig og alt menneskeskapt. Flere tips om krimbøker her. Varselsskiltene lyser grelt i rødt. Det har ikke regnet her på to år. Vår helt Aaron Falk kommer tilbake til sine hjemtrakter og stopper på åkeren fordi han fornemmer et fravær. Det er ingen lyd her, ingen sprudlende liten bekk som fyller rollen som livsbejaende kraft i dette karrige ikke-landskapet der grensen mellom normalitet og mentalt skipbrudd er hårfin. Denne stillestående og brunsvidde heten i bok én blir mer enn kontret i bok to, Force of Nature. Her er det et dryppende, hviskende landskap som møter oss, med gummi- og eukalyptustrær; et pustende villdyr av en natur der greinene griper fatt i deg og gir næring til desperasjonen hos en liten gruppe personer som har gått seg vill. Det er praktfullt skildret. Uhyggen er allestedsnærværende og sivilisasjonen er skjør som glass inne i The Giralang Ranges. Det har skjedd mord her før.  Det kan skje igjen. Ren poesi Jane Harper kom bokstavelig talt som en ildkule inn i den litterære verden med debuten i 2016. The Dry er allerede oversatt til tjue språk, og norsk er ett av dem. Oversettelsen skal være god, ifølge norske anmeldelser. Men boka som sådan fikk en litt tilmålt mottakelse her til lands. Det er ikke fortjent. Harper skriver så det rister i beinmargen, gir personene liv og skaper stemninger som blir nesten fysiske i sin intensitet. Det er krim, men det er også litteratur. Plottene er, så langt – serien er bare på to bøker – glimrende. Løsningene er både uventede og logiske, helten er troverdig. Der Jane Harper er opptatt av det ytre landskapet, gir Peter Grainger et innblikk i det indre. Det kunne ha blitt en lang serie sjablonger, men han unngår den fellen. Vi faller pladask for DC Smith, på hans virvar av følelser etter å ha deltatt «under cover» i konflikten i Nord-Irland på vegne av imperialistmakten England. Vi tror på smerten hans også, over en kone som er revet bort, og på hans virtuositet i det egne gitarrommet. DC Smith er ingen «detective constable,» men har fått…

SSB: Ikke-vestlige innvandrere øker nasjonalinntekten

i Økonomi av

FØLG DEBATTEN: Tallene fra Statistisk sentralbyrå over innvandringens makroøkonomi og offentlige finanser er nesten så ensidig som mange skal ha det til. Men ikke helt. Immigrasjonens positive effekter på økonomien er gjemt i (den engelske) innledningen. TEKST GRETE GAULIN Under sammendrag i den mye omtalte rapporten fra SSB – en av dem – kan man lese følgende: Da R3-innvandrerne (ikke-vestlige land) i større grad blir boende i Norge og får flere barn enn R1- og R2-innvandrerne, genererer en innvandringsbølge fra R3 på lang sikt et større befolkningstilskudd med flere yrkesaktive og større økning i nasjonalinntekten enn en like stor innvandringsbølge fra R1 og R2. På svært lang sikt, betydelig lengre frem enn 2100, vil de langsiktige virkningene målt per innbygger av en forbigående innvandringsøkning nærme seg null uavhengig av de ekstra innvandrernes atferd. Les artikkelen som startet debatten.  Hva betyr dette? Det betyr at innvandrere fra ikke-vestlige land, på lang sikt, genererer større befolkningstilskudd med flere yrkesaktive og dermed en større økning i nasjonalinntekten enn innvandrere fra Vest-Europa, USA, Australia og New Zealand (R1) og også mer enn immigranter fra øst-europeiske EU-land (R2). Og at de på svært lang sikt vil gå i null. Ingen inntekt. Ingen utgift. Null. Les motinnlegget som fortsatte debatten. Paradoksalt nok er dette langt bedre formulert på engelsk: “Compared to R1- and R2-immigrants, a larger share of R3-immigrants settles permanently in Norway, and they give birth to more children. Therefore, in the long run a permanent rise in immigration from R3 generates a larger increase in the total population, employment and national income than an equal wave of R1- and R2- immigrants, although R3-immigrants work less than the other immigrants on average.” «… although R3-immigrants work less than the other immigrants on average,» altså. Men den setningen er ikke med i den norske innledningen. Det er altså ikke slik at SSB ikke er innom innvandrerregnskapets positive side. Det er mer at de klarer å skjule det så godt, i et forskerspråk andre land kvittet seg med for årtier siden. Og hva er påstanden fra OECD, The Economist, regjeringer i alle vestlige land – inkludert USA – pluss det som fins av universiteter der ute? Det er ikke: At førstebølger av immigrasjon lønner seg. At alle immigrantgrupper lønner seg. At det ikke fins andre grunner – som for eksempel etableringen av en fastlåst underklasse – til at en altfor høy immigrasjon bør unngås. De sier at immigranter som helhet lønner seg. De lønner seg, ikke bare fordi de betaler skatt inn til fellesskapet, men fordi de også betaler moms inn til fellesskapet, at de bidrar til – for Norges del – at det må opprettes nye jobber i absolutt alle sektorer for å yte varer og tjenester til en million ekstra mennesker, at de lønner seg fordi barna deres, som også må inn i regnskapet, jobber og betaler skatt, handler og betaler moms og så videre, at de lønner seg fordi brutto nasjonalproduktet blir større av alt dette. Det er utgifter knyttet til dette, som bygging…

Hvorfor er Norge det eneste landet som ikke tjener på immigrasjon?

i Økonomi av

Verdens land tjener på immigrasjon. Det sier alle. OECD. Økonomer og forskere. Universiteter i alle land. Analyseavdelingen til The Economist. Regjeringer. Organisasjoner, demografer og forskere. Så hvorfor er det ingen i Norge som forteller oss at hele debatten om hvor mye disse menneskene koster er en eneste stor bløff? TEKST GRETE GAULIN Bær over med en liten digresjon: Statistisk Sentralbyrå – i dagligtalen kalt SSB – er i hardt vær. Noe av striden er knyttet til en forsker som har satt opp et «regnskap» over utgifter og inntekter over innvandring til Norge. Den har vi kastet et blikk på. Og den korte dommen er: en komplett uforståelig rapport. Noen eksempler: «Våre beregninger av økonomiske virkninger av ulike forutsetninger om migrasjon baserer seg på korresponderende befolkningsfremskrivninger som er nærmere presentert i …» «Kombinasjonen av eksogene verdensmarkedspriser og konstant skalautbytte fører normalt til likevekter, der antall K-næringer gjennom konkurranse er redusert til antall primærfaktorer.» «… Hvorvidt en slik dekomponering gir interessant innsikt, avhenger av at det virkelig er ikke-trivielle relevante effekter av å øke innvandringen i kun ett år. En grunn til at effektene er komplekse er egendynamikk, som rendyrkes når den eksogene endringen skjer i kun ett år.» Så la oss overlate SSB til patrisiere som skjønner den slags språk (mens vi lurer på hvem vårt statistiske byrå skriver for) og rette oppmerksomheten mot dem som er i stand til å formidle kunnskap. Hvor mye tjener eller taper ulike land på en forholdsvis høy innvandring? Hvorfor snakker ingen om inntektene? Ja, det er komplekst. Det avhenger av alderen på dem som kommer, utdannelse og deltakelse i yrkeslivet, hvor de kommer fra, hvor lenge de blir, hvor mange barn de får og deres deltakelse i yrkeslivet på lengre sikt, hvor langt tidsperspektiv man har og så videre og så videre. Men i det store og hele skal man lete lenge etter kilder som mener høy innvandring er en utgift som knekker vestlige lands velferdssystemer. Les et motinnlegg her. Det er ikke innvandrere som knekker velferdsstaten, men alle vi andre. Å hevde at noen millioner immigranter som blir boende med sine familier i mottakerlandet er en økonomisk byrde ingen stat kan leve med er det samme som å si – hvis man tar utgangspunkt i Norge – at et land som har flere enn fem millioner innbyggere er dømt til økonomisk apokalypse. Det henger ikke på greip, for å bruke et begrep fra det gamle bondesamfunnet. Et land på åtte millioner mennesker er like bærekraftig som et land på fem millioner. USA kunne aldri ha blitt en supermakt hvis immigrasjon hadde vært en bruttoutgift for mottakerlandene. Den kjensgjerning gjelder i dag også. Fakta: NOU 2011: 7: «Konsekvensene av migrasjon for velferdsmodellens utvikling er avhengig av hvem som kommer, hvilke ressurser de bringer med seg, og i hvilken grad de integreres i norsk arbeids- og samfunnsliv. OK: Kort sikt og lang sikt. Raske folkeforflytninger kan definitivt medføre bruttoutgifter for en stat. Men det som ikke alltid framgår i den offentlige «diskursen» er at noe –…

En annerledes tolkning av Trump: Joda, mannen leverer

i Politikk av

OPPDATERT 20.07.2018. Mens Donald Trump snurrer stadig fortere rundt seg selv, skaper små sjokk her og der og i det hele tatt fortsetter å være uforutsigelig, løgnaktig og enevoldshersker in spe, er følgende oppsummering på sin plass: Joda, mannen leverer. Han har allerede gjort veldig mye av det han lovet. TEKST GRETE GAULIN Tolker vi verden med ønskebrillene på? En vanlig oppsummering til nå har vært at Donald Trump er en mislykket president. Men det er ikke helt sant. Faktisk er det ikke sant i det hele tatt hvis man ser Trump i lys av det han lovet. I løpet av sin tid i Det hvite hus har Trump skutt ned en viktig handelsavtale – TPP, The Trans-Pacific Partnership mellom USA og elleve asiatiske land – og gitt en annen – NAFTA, mellom USA, Canada og Mexico – et betydelig skudd for baugen. Han har godkjent de to omstridte oljerørledningene Keystone XL og Dakota Access, satt en miljøskeptiker inn i miljødirektoratet EPA, utnevnt en konservativ høyesterettsdommer og nominert en til, tatt et oppgjør med industri som flagger ut, vært fryktinngytende (sic) i internasjonale relasjoner, truet Nord-Korea med atomkrig, kommet til en slags avtale med samme, tatt knekken på IS og slått ut Syrias kjemiske våpen – i det minste noen av dem. Han har dertil sendt børsen til nye høyder, redusert arbeidsledigheten, gitt de militære det de militære alltid vil ha – penger og fri dømmekraft i skarpe situasjoner – og erstattet sjefen for Federal Reserve Janet Yellen med sin egen mann Jerome Powell. Han har dessuten, pr. mars 2018, fått en skattereform på plass som drysser penger over de aller rikeste, har godkjent Jerusalem som Israels hovedstad, slått beina under Obamas helseplan, startet en handelskrig mot Kina med tariffer på stål og aluminium og varslede sanksjoner til en verdi av 150 milliarder dollar og avblåst en atomavtale med Iran. Det hele toppet av nyheten den 27. juni om at høyesterett har godkjent hans omstridte innreiseforbud som rammer syv land. Og så har han selvfølgelig sparket en FBI-sjef helt straffefritt – bare dette sparket til The Establishment er antakelig nok til at mange av hans velgere gnir seg i hendene. Noe av dette er symbolpolitikk, og ikke alt er hans fortjeneste. Men det er nå engang slik at det er presidenten som får æren for ting som går bra i demokratier, og ting som går dårlig for den del. Det er sant at det ikke har kommet noen mur mot Mexico ennå (annet enn den som er der allerede), men han sier han skal plassere ut 10 000 deportasjonsagenter og 5000 ekstra grensepoliti. Pr. september i fjor  hadde han klart å forvise om lag 80 000 illegale immigranter, noe som for øvrig er færre enn for samme periode året før og også færre enn det Obama klarte totalt (han endte opp med 350 000 deporterte i sine første fire år.) Men flere vil komme og håndteringen av immigranter på grensa har aldri vært så brutal som nå. Kort oppsummert: Han leverer på det som…

Fremtidens robotsoldater skal kunne tenke selv!

i Krig & Konflikt av

Fremtidens kriger vil bli utkjempet av droner og roboter som kan tenke selv. De nye ”soldatene” ruller fram på beltehjul, mens tredje generasjon pilotløse fly programmeres for nærkamp over fiendtlig territorium. Og utviklingen har gått raskt: Da USA invaderte Irak i 2003 fantes det ikke en eneste robot på bakken! TEKST GRETE GAULIN Ved Fort Benning i Georgia, USA trenes det i urban krigføring. En snikskytter dukker plutselig opp på et tak høyt der oppe, og soldaten sender av gårde en maskingeværsalve som ”nøytraliserer” ham. Merkelig nok tar soldaten på bakken seg tid til å vurdere situasjonen et brøkdels sekund før han skyter. Han vurderer om personen på taket er en sivil afghaner eller iraker som tilfeldigvis befinner seg akkurat der. Det er et farlig brøkdels sekund. Det gir skarpskytteren tid til å skyte først, og eliminere mannen der nede. Men soldaten på bakken er ikke laget av kjøtt og blod. Han har tid til å foreta en lynrask evaluering. Hans navn er MAARS, og han er bortimot usårlig. Den perfekte soldat MAARS – eller det mer aristokratisk lydende Modular Advanced Armed Robotic System – er fremtidens kriger. Faktisk er den et helt vandrende arsenal, med påmontert videokamera, maskingevær og granatkaster. Den er mer intelligent og kan vurdere situasjonen på bakken hurtigere enn mennesker. I tillegg er den usynlig for varmesøkende utstyr fordi den ikke avgir kroppsvarme. Den er kort sagt den perfekte soldat. Og den er ikke alene. De siste årene har USA investert massivt i forskning på og utvikling av militære roboter. Målet er at 25 prosent av amerikanske bakkestyrker skal være erstattet av roboter innen 2030-2040; roboter som enten styrer seg selv eller opereres av soldater utenfor rekkevidde av fiendtlig ild. De fleste tror ikke det ambisiøse målet vil bli nådd. Men tidsavviket vil være midlertidig. Pentagon har allerede titusener av roboter på bakken i Irak og Afghanistan som utfører oppgaver som nattpatruljering og lokalisering/nøytralisering av miner og ”improviserte eksplosive gjenstander” – såkalte IED (improvised explosive devices). Andre typer roboter, utstyrt med kamera og sensorer, hjelper til med overvåking og undersøkelser av bygninger, biler og sidegater. De er første generasjon militære roboter. Og de ser ut som noe hentet fra filmen I, Robot fra 2004. Den mest kjente og brukte – MAARS – er en liten traktorlignende ting med beltehjul på størrelse med en motorisert gressklipper. En annen er den som lenge gikk under navnet Big Dog – en vandrende robot på fire bein med et hode som ser ut som en krysning av hund og insekt, og som både kan klatre i høyden og balansere over isete underlag. LS3 er en større variant av denne – en pakkhest på robotbein – som kan ta seg fram i ganske ullent terreng. Big Dog er designet for å bære utstyr og følge etter en tropp i opp mot 27 kilometer i timen.  Og mange roboter er da også utformet med denne typen støttefunksjoner for øye. Alle disse robotene er allerede fortid. Fremtidens roboter vil både tenke og agere…

Globalt Perspektiv er et liberalt alternativ

i Viten av

Globalt Perspektiv er et seriøst, liberalt alternativ i vår nye og noe kaotiske medieverden. Det er et nettmagasin med tema – og bakgrunnsartikler fra hele verden innenfor de fleste emner. Vi har gitt oss selv fem år til å stable det på beina fullt og helt, og ligger faktisk foran skjema både i antall artikler og antall lesere – og det er vi fabelaktig fornøyd med. 17. januar fylte vi to år! OVER 100 ARTIKLER FRA HELE VERDEN LIGGER KLAR TIL DERE. Målet vårt er å dekke et «hull» i mediebildet og gi et bredere perspektiv (sic) på det som skjer hjemme og ute. Vi skal gå dypere, feste knagger til fragmentariske nyheter og sette begivenhetene inn i en historisk ramme. Men vi skal også – og gjør allerede – bringe nyheter utenfor hovedstrømmen og innimellom knekke noen myter om hvordan verden er skrudd sammen. Noen vil kanskje mene vi lykkes, andre er muligens mer skeptiske. Men vi håper dere (fortsatt) tar turen innom www.globaltperspektiv.no, og alle reaksjoner – holdt i en anstendig tone – er meget velkomne. Det er ikke alltid lett å bringe fakta i en verden der gjensidig motstridende tall slynges ut over oss og sannhet har blitt et flertallsord. Men vi gir det et forsøk. Globalt Perspektiv har kommet for å bli, og i løpet av de neste månedene og årene skal vi bidra etter beste evne å gi dere det vi lover. Artikler i Globalt Perspektiv vil bli lagt ut fritt i overskuelig framtid. Men en vippset tier eller to er selvfølgelig ikke uvelkomment, til Globalt Perspektiv 511021.  Alt hjelper i dette lille prosjektet (som vil bli større med tiden). Dere er også velkommen til å bidra med debattinnlegg, kronikker, artikler og kommentarer. Disse kan sendes til post@globaltperspektiv.no, eller til ggaulin6@gmail.com. Støtt et liberalt alternativ til våre nye hatmedier. Les gjerne mer om oss under Om oss. Og takk for interessen!

Hvor mye skog mister verden? Ikke så mye!

i Natur av

Er verdens skoger i ferd med å bli dramatisk redusert, eller er det tvert imot slik at det skogkledde arealet på kloden øker fra år til år?  Det hele avhenger av hvorvidt man fokuserer på brutto eller netto tap av skog, og ikke minst verdien av den skogen som vokser opp der hvor primærskogen er hugget ned eller forvunnet på andre måter. TEKST GRETE GAULIN På den ene siden av ligningen har man tall fra Food and Agriculture Organization, som viser at verden mistet 7,6 millioner hektar skog hvert år i årene 2010 til 2015. Det meste av dette tapet skjedde i tropiske land, først og fremst i Sør-Amerika og Afrika. I de tropiske landene var nettotapet på ca. syv millioner hektar skog, mens jordbruket vant seks millioner hektar land. Det er og forblir jordbruket som tar knekken på verdens skoger – hele 73 prosent av tapte skoger skyldes landbruket, og «bare» 27 prosent skyldes urbanisering, infrastruktur, gruvedrift og lignende. Det betyr at verden i dag (2015) har 3999 millioner hektar skog, ned fra 4128 millioner hektar i 1990. Der 31, 6 prosent av kloden var dekket av skog for 27 år siden, er andelen nede på 30,6 prosent nå. Og hvis noen synes at dette ikke høres så aller verst ut, så er svaret: nettopp! Det fins nemlig en annen side av ligningen her, og det er at skogen vokser i nordlige og boreale strøk. På hele den nordlige halvkule tar skogen igjen etter århundrer med misskjøtsel. Ofte skjer det helt naturlig, fordi så mange av oss har flyttet inn i byer. Les også: Skogen vokser fordi vi flytter inn i byer.  I et område som dekker hele Kina og strekker seg inn i den sørøstlige delen av Russland, og går inn mot India på vestsiden, øker det skogdekte arealet med over 500 000 hektar i året. Det gjør dette folketette området til verdensvinner i skog-«bevaring» på kloden, sannsynligvis fordi kineserne velter inn i de framvoksende metropolisene som skal huse dem det neste århundret. Men også i den vestlige verden er skogen på frammarsj, bokstavelig talt – og det er ikke mer enn noen uker siden at innbyggerne på den franske landsbygda klaget over at de har fått tilbake ulven i store områder den ikke har vært på mange hundre år. Over tjue land har enten opprettholdt eller økt sitt skogareal siden 1990. 12 av disse landene* har sett skogarealet øke med over ti prosent. Vi kan sneie innom vårt eget land også, og nevne at vi har tre ganger så mye skog nå som for 90 år siden. Og hele denne pluss-siden av ligningen gjør at nettotapet av skog ikke er på 7,6 millioner hektar årlig, men «bare» på 3,3 millioner hektar i snitt de fem årene mellom 2010 og 2015. FAO skriver i sin State of the World’s Forest Report fra 2015:“Forests and forest management have changed substantially over the past 25 years. Even though, globally, the extent of the world’s forests continues to decline as human populations…

Stalins tre komponister: Skrev sine symfonier i skyggen av Lubjanka

i Viten av

De var tre komponister i et intenst og dramatisk hat-kjærlighetsforhold. En var Stalins komponist, en annen prøvde å bli det og en tredje vendte aldri hjem etter revolusjonen. I dag blir musikken deres tolket på helt nye måter, der de mest patriotiske sovjetverkene har en klangbunn av opposisjon og misere. TEKST GRETE GAULIN Den 21. september 1962 landet det et fly på Sjeremetjevo utenfor Moskva. Om bord var én av Sovjetunionens mest berømte emigranter, nemlig komponisten Igor Stravinsky. Det var et følelsesladet øyeblikk. Stravinsky hadde ikke vært i sitt hjemland siden han forlot det i 1912. Fra setet sitt i flyet hadde han sett de gulnede skogene, slettene, åkrene og sjøene han kjente fra sin barndom. Da han kom ut bøyde han seg dypt ned i ærbødighet, i tråd med en eldgammel tradisjon som på nesten komisk vis ble kontrastert av de svarte Hollywood-solbrillene som beskyttet ham mot sola. Han kom fra et USA som hadde hatt rollen som Stravinskys andre hjemland. Nå kunne personene i følget hans føle at den lange eksiltilværelsen ikke hadde endret den dype kjærligheten Stravinsky hadde til Russland. Han ble møtt av en stor velkomstkomité som blant annet inkluderte Stravinskys niese Maria Judina. Men det var én person som var fraværende. ”Hvor er Sjostakovitsj?”, spurte Stravinsky ivrig. Han fikk til svar at Sjostakovitsj var i Leningrad, men at han ville møte ham seinere under en bankett. Den fant sted i hotell Metropol noen dager seinere. Men det ble ingen umiddelbar forsoning mellom to komponister som hadde tatt separate veier etter revolusjonen i 1917. De andre gjestene på banketten kunne seinere fortelle at den ekstremt sky og tause Sjostakovitsj ikke hadde funnet tonen med Stravinsky. De hadde blitt plassert ved siden av hverandre. Stillheten mellom dem var øredøvende. Til slutt plukket Sjostakovitsj opp litt mot og spurte Stravinsky: Og hva syns du om Puccini? Jeg tåler ham ikke, svarte Stravinsky. Ikke jeg heller, ikke jeg heller, sa Sjostakovitsj. Og mer ble det ikke sagt den kvelden. Stalins komponist: Sjostakovitsj De var tre russiske komponister. Deres skjebner ble vekselvis filtret inn i hverandre, og de hadde den type forhold som bare kan skapes av ideologiske motsetninger og ekstrem konkurranse. Igor Stravinsky var den eldste av de tre, født allerede i 1882. Han var i Sveits da første verdenskrig og den påfølgende revolusjonen stengte alle muligheter for tilbakevending. Det skulle gå nesten femti år før han dro tilbake til Sovjetunionen og møtte sin musikalske motpart og politiske nemesis Dmitrij Sjostakovitsj. Sjostakovitsj, derimot, levde hele sitt liv i Sovjetunionen og opplevde å se nære venner og familie forsvinne i Stalins dødsleirer. Det var et farefylt liv som til tider kulminerte i en intens frykt for å bli arrestert, men det var også et liv der musikalske ambisjoner ble tilfredsstilt og materielle behov dekket. Ikke minst var det en balansegang der Sjostakovitsj tidvis var et mål for Stalins intense fordømmelse og tidvis en maskot for regimets ideologiske kulturpolitikk. Sjostakovitsj skulle seinere få den karakterdrepende merkelappen ”Stalins komponist.” I dag er…

Kullet vinner i konkurransen med fornybar. Big time!

i Natur av

Tror vi på en grønnere verden? Pr. i dag bygges det 1600 nye kullkraftverk i 62 land. Fornybar energi vil ikke utgjøre mer enn 14,2 prosent av verdens energiforbruk i 2035, og da er vannkraft tatt med – en kilde vi hadde fra før. Vindkraft er i «vinden» så å si, men til sammen vil vind og sol bidra med ganske lite innenfor energiproduksjonen. TEKST GRETE GAULIN Regnskapet går ikke opp. De neste tiårene vil jordas befolkning øke med femti prosent og nå ti-elleve milliarder mennesker. Antall kjøretøyer vil øke med tretti prosent til to milliarder biler, og antall passasjerfly vil bli doblet. Energibehovet vil følge de demografiske pilene oppover, og mer enn det. Etterspørselen etter olje vil øke med 30 prosent globalt, mens det samlede energibehovet for olje, kull, naturgass, atomkraft og fornybar energi vil være 65 prosent høyere enn det er i dag. Alt dette ifølge International Energy Agency, som ikke tviler på at olje, kull og naturgass vil fortsette å være hovedkildene for den energien vi vil forbruke om to tiår. -Vi er langt unna å nå oljetoppen, sier IEA-økonom Fatih Birol til Financial Times. – Etterspørselen vil øke langsommere enn før, men den vil fortsatt øke. Kaka vokser Verdens politikere, byråkrater og miljøvernere kan nok gjerne møtes til historiske klimatoppmøter. Men realitetene på bakken er noe frakoblet den høystemte retorikken om en grønn framtid, for å si det mildt. Joda, det er absolutt lyspunkter der ute, ikke minst innenfor fornybar, som ligger på rundt 13, 5 prosent i dag og vil øke til 14, 2 prosent i 2035. Men fornybar er ikke alltid fornybar. «Fornybar og andre kilder» er hva IEA skriver i den kakebiten som fordeler verdens energikilder. Både biomasse (hvori opptatt vedfyring) og biodiesel, vannkraft og jordvarme er med i den pakka som får prosenten for vind, sol og andre fornybare kilder oppover. Det viktigste er imidlertid ikke fordelingen, men at hele kaka legger voldsomt på seg siden vi blir så mange flere. Det er altså flere mennesker som skal bruke energien, og det vil øke det faktiske forbruket ganske dramatisk – fra fire milliarder toe (tonn oljeekvivalent – never mind, det viktigste er selve grafen) i 1965 via om lag 13 milliarder i 2015 til 17 milliarder i 2035. Lite endring i fornybar Selve kaka vokser altså, og fordelingen endrer seg ikke nevneverdig. Oljen står i dag (2015-tall) for 27,3 prosent og vil øke til 29,3 prosent i 2035. Kull går ned fra 30,5 prosent til 27, 2 prosent og fornybar endrer seg heller ikke mye: fra 13, 5 prosent til 14,2 prosent. Naturgass ligger omtrent flatt på rundt 22 prosent og atomkraft går litt opp – «takket være» Kina. Og da er vi altså inne i en utvikling i energiforbruket der olje, kull og naturgass fortsatt utgjør 80 prosent. Tross alle håp om en grønn fremtid sliter fornybar med å holde følge. Den øker sin andel, men det er egentlig rent ut sagt oppsiktsvekkende med hvor lite. Vindkraft vil øke til 7,5…

Vi skal bo i byer. Det er langt mer miljøvennlig

i Natur av

En harmonisk framtid for ti-elleve milliarder mennesker vil avhenge av hvordan vi organiserer byene våre, mener eksperter. For noen er svaret urbane fantasier i grønt. Men egentlig holder det å flytte inn i de byene vi har også. Byer er nemlig mer energieffektive enn landsbygda, skriver forskere. TEKST GRETE GAULIN Byene er fremtiden. 54 prosent av verdens befolkning bor allerede i byer, og prognosene fra FN viser at 66 prosent vil gjøre det i 2050. Ett hundre av verdens største byer står for 30 prosent av verdensøkonomien og nesten all den globale innovasjonen. Vestlige byer dominerer fortsatt. Økonomien i New York City er større enn det samlede brutto nasjonalproduktet for de 46 landene sør for Sahara. Men regnet i antall mennesker er det definitivt Asia som dominerer. Halvparten av verdens mest globale byer befinner seg her. I 2025 er Kina forventet å ha 15 superbyer med en gjennomsnittsbefolkning på 25 millioner. Europa vil ikke ha noen slike. Kineserne har også 300 økologiske byer under bygging eller på tegnebrettet. I 2030 vil 55 prosent av all urban befolkning bo i Asia; opp fra mindre enn en tredel i 1950. Kina vil ha 44 byer med mer enn fire millioner innbyggere, og India vil ha 11. I 2025 vil 70 prosent av kineserne bo i byer med mer enn én million innbyggere. 46 prosent av inderne vil gjøre det samme. I løpet av de neste tjue årene skal Kina sluse fire hundre millioner mennesker inn i byer. I India er tallet 215 millioner mennesker. Det innebærer at kineserne må bygge en ekvivalent til New York hvert annet år, mens inderne må klargjøre et Chicago hvert eneste år fram mot 2030. Men hvordan skal disse byene se ut? Les også: Flytende fantasier reiser seg. En grønn utopi? Fremtidens urbane samfunn minner lite om tradisjonelle byer som vokste organisk fram rundt en handelsrute eller en vannvei. De har intet til felles med den planløse sjarmen, buldrende støyen og grelle fattigdommen som dominerer verdens storbyer i dag. I stedet er de en grønn utopi satt i system; et slags sosialt eksperiment som skal bringe harmoni og bærekraft til menneskeheten. For kritikerne er de et futuristisk mareritt i glass og stål, og en manifestasjon av det totalitære samfunnet. For tilhengerne er de løsningen på en verden som har blitt dysfunksjonell. I det minste er de noe annet. Ta for eksempel Tianjin Eco-City, som er et tretti kvadratkilometer stort utviklingsprosjekt designet for å vise fram det aller siste i grønn teknologi. I denne byen skal det etter hvert bo 350.000 mennesker, med administrative bygninger som minner mer om gjennomskinnelige, flygende tallerkener og boliger der skyskrapere utnytter det vertikale rommet men med en fasade av grønne planter og vertikalt jordbruk. Byen er delt inn i syv sektorer med navn som Lifescape, Solarscape, Urbanscape, Eco-Valley, Windscape, Earthscape og Eco-Corridors. Eller ta Gwanggyo Green Power Center, en økologisk fantasi – i form av en grønn akropolis – som ligger sør for Seoul og som skal huse 77.000 mennesker i boliger…

Kvinner er halve himmelen – og nå stormer vi fram!

i Økonomi av

Hvert år blir millioner av kvinner drept, lemlestet og kidnappet. Det er et langsomt kjønnsmord som setter både slavehandelen og folkemordene i skyggen, skal man tro tallknuserne. Men det fins lyspunkter der ute også. Og noen steder fins det et gedigent, sprakende fyrverkeri. TEKST GRETE GAULIN ”Kvinner holder oppe halve himmelen,” sa Mao Tse-tung i 1949. Mottoet la rammen for frigjøring av kinesiske kvinner, som inntil da hadde vært tvunget inn i barneekteskap, tvangsekteskap, prostitusjon og brutale skjønnhetsidealer som forutsatte snøring av føttene. I løpet av få år hadde den kinesiske revolusjonen gitt kvinnene samme rettigheter som menn. Og det er akkurat her; i den kinesiske modellen, at noe av håpet ligger for verdens kvinner – ikke minst i sendrektige stater i Midtøsten. Overgrepenes svartebok Å løsne lenkene til verdens kvinner handler ikke bare om moral. Det handler like mye om økonomisk vekst og politisk stabilitet. Man vet for eksempel at utdanning for jenter fører til en dobbelt, demografisk gevinst ved at ekteskap utsettes og antall barn reduseres. Man vet også at kvinner legger spekk på brutto nasjonalprodukt dersom de deltar i yrkeslivet. Over hele verden initierer yrkesaktive kvinner gode sykluser ved at de både bidrar til forbruk og betaler for utdanningen til yngre søsken. Amerikanske Fortune 500-selskaper med mange kvinnelige toppledere tjener 35 prosent mer enn selskaper med dårlig kvinneandel, skal man tro amerikanske studier. Det er ikke uten grunn at den såkalte ”jenteeffekten” har stått som en påle i økonomisk teori de siste tjue årene. Men det forutsetter selvfølgelig at jentene blir født, at de overlever og at de gis en rolle å spille. Altfor mange steder er det ikke slik. I Kina fødes det i dag 114 gutter for hver 100. jente (faktisk en liten bedring fra 121 mot 100), mens tallet er 106 mot 100 i India og 105 mot 100 i Pakistan. I tillegg dør det hvert år 39.000 kinesiske jentebarn av mangel på omsorg og vaksiner, mens indiske jentebarn i alderen ett til fem år har en dødelighet som ligger femti prosent over guttebarn i samme alder. Alle disse tallene betyr at over ett hundre millioner kvinner rett og slett har forsvunnet, slik den indiske økonomen Amartya Sen skrev i The New York Review of Books allerede i 1990. Mange av dem blir borte fordi de aldri blir født. Andre dør i løpet av sine første leveår.   Fra denne dystre statistikken går det bare nedover. Statusen for verdens kvinner er nemlig ikke særlig oppløftende. Den er rett og slett fryktelig. * I India skjer det i snitt en ”brudebrenning” hver eneste time. I de to pakistanske tvillingbyene Islamabad og Rawalpindi har fem tusen kvinner blitt overøst med parafin og tent på, eller blitt arret for livstid av syre. * Hvert år blir fem tusen kvinner drept av sine fedre eller brødre fordi de har brutt mot hevdvunnen ”æreskodeks,” viser en rapport fra United Nations Population Fund. * Globalt blir mellom en og to millioner barn – 96 prosent av dem er jenter –…

En lyninnføring i euroen og dens (tyske) problem

i Økonomi av

Mye går bra i Europa akkurat nå. Så hvorfor er økonomene fortsatt så sikre på at hele det felles byggverket som heter Den europeiske union vil bryte sammen? Eller, for å være mer presis, hvorfor er de så sikre på at euroen – som altså overlevde tidenes finans- og kredittkrise – vil ende som et av historiens mange feilslåtte eksperimenter? TEKST GRETE GAULIN Det er kanskje en aldri så liten anakronisme å snakke om Europas problematiske framtid akkurat nå. I hvert fall hvis man med «Europa» mener den europeiske unionen. Mye går riktig bra på vårt historisk trøblete kontinent anno høsten 2017. Ekstremnasjonalistene tapte valget både i Nederland og Frankrike, sjokket etter Brexit er absorbert, verdens flyktninger er presset tilbake dit vi åpenbart vil ha dem: lengst mulig unna, og fellesvalutaen hangler videre. Så hvorfor er det så mange (økonomer) som fortsatt vender tommelen ned for det gigantiske eksperimentet som er EU? To ting ligger i skepsis-potten. Det ene er Tysklands dominerende stilling. Det andre er euroen. De to tingene henger naturligvis sammen. Det siste først. For euroen hviler fortsatt på det samme sviktende underlaget som den gjorde ved fødselen i 1999, nemlig at den mangler de politiske institusjonene som en felles valuta krever. Det gjør at euroen dekker økonomier som spriker i absolutt alle retninger. Sprikende økonomier De spriket da euroen ble innført også, først som en måte å drive finansielle transaksjoner over grensene på, dernest som en faktisk valuta med mynter og sedler og egen design. Euroen etablerte rigide regler for gjeld, budsjettunderskudd, inflasjon og rente. Den snørte alle euroland inn i et felles økonomisk korsett, og renta falt i land hvis økonomier gikk så det grinte og som burde hatt en høy rente. Det «rammet» spesielt land som Hellas, Irland, Portugal, Spania og Italia. Den lave renta pøste penger ut på markedet fordi det var billig å låne. Resultatet var – og la oss ta Hellas som eksempel, selv om de altså ikke var de eneste – at greske banker og den greske staten tok opp svære lån og levde i en overflod det ikke fantes verdier bak i realøkonomien. Dertil kom at disse mer perifere økonomiene ble lagt under en europaraply som plutselig gjorde dem attraktive for investorer – som oppfattet at de opprinnelig svake økonomiene nå var garantert av hele EU. Det førte til at enda mer penger ble pøst inn. Det gikk som det måtte gå. Gjelden ble altfor høy, og byggverket begynte å kollapse. Investorene fikk kalde føtter og forlangte høyere rente på pengene de lånte den greske staten – det er det som kalles yields.* Etter hvert ble det så mye dyrere for den greske staten å låne penger enn det for eksempel var for Tyskland at forskjellen lå opp mot ti prosent – det er denne forskjellen som kalles spread. Det holdt på å ta knekken på hele euroen, og grexit gikk inn i språket som både en mulig utvei og en mulig spiker i likkista for pengeunionen. Men valutaen overlevde,…

Hvorfor Merkels Tyskland er farlig for EU

i Politikk av

Tyskerne er på vei til stemmeurnene, og det må være det kjedeligste valget noen sinne. Angela Merkel vil vinne, og dermed vil alt fortsette som før. Hvilket innebærer at Tyskland til syvende og sist vil rive beina under EU. Og hvordan kan man påstå noe sånt? TEKST GRETE GAULIN To fortellinger har preget debatten om Tysklands forhold til EU. Den ene har hevdet at Tyskland setter egne nasjonale interesser over unionens. Den andre handler om at Europa aldri gikk tyskerne i møte i byggingen av det felleseuropeiske hus. Begge deler er riktig. Tyskland og EU er satt inn i en geopolitisk situasjon der begge trenger hverandre, men der hver og en av dem roper ut i det store intet. De er ikke enige om hva unionen skal være, hva som skal definere den, hvem som skal styre den eller hvorfor den er til. På en måte kan man si at EU aldri fant et stabiliserende fotfeste igjen etter at Tyskland ble samlet og plutselig ble så mye sterkere. Eller man kan si at Tyskland verken ville eller fikk lov til å bruke sin naturlige dominans til å ta et kontinentalt byks mot Europas fødererte stater. Tilbake til fortiden For nesten tretti år siden tok den geopolitiske situasjonen i Europa et hopp tilbake til nær fortid. Det første som skjedde var at Tyskland ble samlet. Det andre som skjedde var at hovedstaden ble flyttet østover til Berlin – dette potente erindringssymbolet som hadde vært sete for både prøyssisk militarisme og virulent nazisme. Det tredje som skjedde var at unionen ble utvidet østover, med store konsekvenser for den fransk-tyske aksen som hadde vært motoren i EU. Det var denne aksen som hadde forankret Tyskland i Europa etter krigen. Franske og tyske statsledere hadde kopiert det første radarparet Konrad Adenauer og Charles de Gaulle, og suksessivt bekreftet og forsterket visjonen om et europeisk fellesskap. Men den tyske forbundsrepublikken hadde også sin egen agenda. Den hadde ikke bare latt seg binde til Europa av altruistiske årsaker. Det var ikke bare en moralsk gjeld som skulle betales, eller en aggressiv nasjonalisme som skulle byttes ut med en noe mer fredsommelig ideologi. Nei, Tyskland hadde latt seg binde til Europa fordi det var vingestekket; splittet, delt og svakt. ”Vest-Tyskland var preget av svake politiske institusjoner. Landet hadde ikke lenger noen makt og ville bruke fellesskapet for å vokse økonomisk og modnes politisk,” skrev direktør for Institute for German Studies ved universitetet i Birmingham, William E. Paterson, i en rapport om Tyskland og EU. Så Tyskland begynte å laste ned. De lastet ned europeiske verdier og modeller; sugde til seg næring fra en spirende og potensiell slagkraftig union. Så – rundt 1990 – begynte de å laste opp. EU skulle hente inspirasjon fra Tyskland, og ikke vice versa. Frankrike, på sin side, var ute etter å forankre det nye og langt sterkere Tyskland til Europa på nytt, nå da landet skulle samles og ville få muskler nok til å kaste av seg lenkene. Resultatet ble et kompromiss.…

Verdens atomkraftverk tørker ut. Det fins ikke nok vann til å drive dem

i Natur av

Kan vi, bør vi, satse på atomkraftverk for å løse verdens karbondioksidkrise? Glem det. Det er ikke en gang vann nok på kloden vår til å drive de atomkraftverkene vi allerede har. Stadig oftere må reaktorer slås av fordi vannstanden i elver og innsjøer synker. Miljøkrisa må løses før verden kan satse på atomkraft, ifølge forskerne. TEKST GRETE GAULIN Det fins to innsjøer som begge ligger i det sørøstre USA. Felles for dem er at de inneholder mye mindre vann enn før. Noen år etter tusenårsskiftet målte Lake Norman nær byen Charlotte 98,2 fot. I årene etter sank den til 93,7 fot og deretter til 93,6 fot. I 2015 jublet innbyggerne i Charlotte over at innsjøen var tilbake på 94,3 fot. Men det er veldig lite, og langt under akseptabelt nivå på rundt 98 fot. Litt lenger øst sank den kunstig lagde innsjøen Lake Harris til 218,5 fot i samme periode, bare litt over tre fot mer enn lisensgrensen for atomkraftverket like ved. Hvis de to innsjøene hadde krympet bare litt mer, ville reaktorene i de to kraftverkene som henter vann fra dem måtte stanses. Det samme gjelder for en rekke andre atomkraftverk som ligger i de tørkeutsatte statene øst og sør i USA. Det er rett og slett ikke nok vann i sjøer og elver til å forsyne kraftverkene med de enorme mengdene av kjølevann som trengs når atomkjerner spaltes til energi. Atomkraftverkene er i ferd med å tørke ut, og det skyldes ikke at de tapper vann fra elver og sjøer men at lange tørkeperioder reduserer vannstanden i dem. Det er symptomatisk for en utvikling som ikke bare gjelder det sørøstlige USA, men mange land og regioner som har atomkraftverk. Vann er atomkraftindustriens akilleshæl, og mangelen på vann er i ferd med å bli en svær krise for hele industrien. Intet vann – ingen strøm Dette er hva ingen som forsvarer flere atomkraftverk i kampen mot CO2 snakker høyt om: Én enkelt reaktor forbruker 35-65 millioner liter vann hver eneste dag. Tar man disse tallene ned på et dagligdags nivå vil man oppdage at en 2400 watt varmevifte som går i én time på energi som kommer fra vindkraft forbruker 0.01 liter vann, mens den forbruker 0.26 liter hvis energien kommer fra sol og 4.5 liter hvis den kommer fra kullkraft. Mens den vil «drikke opp» 5.5 liter vann hvis energien kommer fra kjernekraft. Ifølge forskningstidsskriftet Science Alert. Problemet er ikke teoretisk. Trusselen om stenging forsterkes fra år til år. Under varmebølgen i Europa i 2003 måtte flere titalls reaktorer i Frankrike, Spania og Tyskland settes ut av drift, enten fordi vannstanden var for lav eller vannet for varmt. Det hele gjentok seg under tørkeperiodene i 2006 og 2007, og igjen i 2009 da Électrisité de France måtte stenge ned en tredel av landets reaktorer – i et land der nesten 80 prosent av energien kommer fra atomkraftverk. Atomkraftindustrien i USA er nervøse for at det samme vil ramme dem, og da ikke minst i delstater som North Carolina,…

Kulturkrigen i USA: Statuene deiser i bakken!

i Politikk av

I USA river man rasistene ned fra sokkelen. Skal man gjøre det, eller er det å forfalske historien? Men historien er allerede forfalsket, slår billedstormerne fast. Statuene ble reist som en hyllest til et rasistisk sør og til personer som undergravde staten som hyller dem. TEKST GRETE GAULIN Man kan si mye om Europas innbitte trang til «å lage mer historie enn vi kan fordøye,» for å sitere Henry Kissinger. Men vi har hatt stålkontroll på regimeskiftene våre. Ikke overalt, selvfølgelig, og både territorielle lommer og hele nasjoner har trukket beina etter seg. Men århundrer med kriger og revolusjoner på et kontinent der nazisme og kommunisme kjempet om overtaket i store deler av 1900-tallet har sett gigantiske bronsestatuer revet ned fra sokler, puttet på plass igjen noen år seinere – for deretter å bli plukket ned på nytt. Minnesmerker har blitt snudd til sin rake motsetning, som i Tyskland der nazisymboler ble erstattet av Holocaustmonumenter i noe som må ha vært ett av historiens største bildeskifter. Slik ikke i USA. 50 år etter «Mississippi i flammer» står de konfødererte symbolene ennå. Hva er det for noe, og hvorfor er det slikt bråk om dem? Les også: Palasskupp skyver Trump til side  Fra farao til sørstatsgeneral Bær over med en liten historisk digresjon. For veltede statuer er selvfølgelig ingenlunde nytt i historien. Man kan trekke fram farao Thutmosis III, som fjernet alle spor etter sin stemor og mektige kvinnelige farao Hatshepsut på 1400-tallet f.Kr. Eller man kan lese bibeltekster over rettroende jøder som knuste «vederstyggelighetens guder» som utfordret den ene og sanne Jahve – som henter sitt navn fra tetragrammet YHWH. Eller man kan begi seg inn i nyere tid og nevne Buddha-statuene i Bamiyan i Afghanistan, sprengt i filler av Taliban i mars 2001, eller Saddam Hussein som gikk i bakken med et brak etter et regime-skifte initiert av amerikanske neo-konservative. Den antikke ruinbyen Palmyra ble ofret på det religiøse renselsens alter av IS i en brutalisert kopi av protestantismens overmaling av vidunderlige fresker i katolske kirker. Hoder rullet og bronsekropper smalt mot asfalten da kommunismen gikk overende på vårt eget kontinent. Det var et svært historisk paradigme-skifte, og historien måtte skrives på nytt, med nye ideer på sokkelen. Og da er vi ved poenget. Den fysiske destruksjonen av symboler, bilder og menneskekropper i bronse har bare skjedd når en hersker har erstattet en annen, når en klasse har erstattet en annen eller når en ideologi er kastet på den historiske skraphaugen til fordel for en annen. Er det der USA er nå? Foran et stort paradigme-skifte? Eller handler det rett og slett om et forsinket oppgjør med egen historie? Ikonografi for nynazister Charlottesville, Virginia, august 2017. Nynazistene marsjerer i protest mot vedtaket om å rive sørstatsgeneralen Robert E. Lee ned fra sokkelen han står på i Emancipation Park. Emancipation Park, altså – frigjøringens park. Men Lee var ingen frigjører. Han var en general som akslet oppgaven å føre sørstatenes vanvittige kamp for å beholde slaveriet fram til seier. Han…

Norge finansierte tvangssterilisering i India

i Viten av

Det var et massivt program skreddersydd for overgrep. Befolkningsveksten i den fattige verden måtte ned, og millioner av kvinner ble presset til å sterilisere seg. I India skjedde det med norske og svenske penger. Og noen av våre mest berømte feminister brukte uten skrupler rasehygieniske argumenter for å tvinge fattige ikke-hvite kvinner til å føde færre barn. TEKST GRETE GAULIN Landet var India, befolkningseksplosjonen var et faktum, stemningen i verden var på grensen til hysteri, og overgrepene var mange og massive. I 1951 hadde India hatt 361 millioner innbyggere. Bare tjue år etter hadde folketallet nådd svimlende 548 millioner mennesker. Og landet var ikke alene. Den fattige delen av verden var i ferd med å skape et hav av underernærte, opprørske mennesker som ikke bare utarmet verdens naturressurser, men også truet vestlige demokratiers stabilitet og overflod. Ord og begreper ble snart allemannseie. Det var ”befolkningseksplosjon” og ”familieplanlegging,” ”fødselskontroll” og ”reproduktive rettigheter.” Bak alle fine begreper skjulte det seg en vestlig agenda som tok sikte på å kontre befolkningsveksten blant verdens ”mistilpassede,” om nødvendig med tvang. Fattige kvinner i India og Kina ble gjort til forsøkskaniner for nye og utestede preventiver, med fatale konsekvenser for liv og helse. Millioner ble lagt under kniven i et steriliseringsprogram av ufattelige dimensjoner. I løpet av få år var den tredje verden omgjort til et gigantisk laboratorium der feminister, rasehygienikere og helsepersonell slo seg sammen for å drive sosial ingeniørkunst blant de mindreverdige. Les også: Disse kvinnene som funkler var også rasehygienikere Det er en mørk og nesten helt ukjent historie. Ikke minst er det historien om hvordan Sverige og Norge deltok med liv og lyst i et program som steriliserte kvinner over en lav sko i India. Det skyldtes først og fremst engasjementet til svenske kvinner som Alva Myrdal og Ulla Lindström, godt supplert av norskfødte Elise Ottesen- Jensen som seinere flyttet til Sverige og ble den første lederen av Riksförbundet för Sexuell Upplysning. Hentet erfaring fra egne steriliseringsprogrammer I boka Fatal Misconception – The Struggle to Control World Population forteller Matthew Connelly om det svenske og norske bidraget til fødselskontrollerende tiltak i den tredje verden. For ikke bare var den svenske og den norske staten aktive i ulike befolkningsprogrammer i Asia og Afrika. De var også initiativtakere, og nyter derfor den tvilsomme ære av å ha presset fram en global innsats for å nekte fattige kvinner å føde (for mange) barn. Da boka kom ut i 2008 var det første gang historien om den norske og svenske bistanden til India var samlet mellom to permer internasjonalt. Men kilden for disse opplysningene sitter langt nærmere enn Connelly, nemlig på universitetet i Oslo, der Sunniva Engh har drevet banebrytende forskning på hvordan Norge og Sverige finansierte driften av mange hundre steriliseringsklinikker i India. Det er en forskning som med noen unntak har blitt møtt med nesten total stillhet. Det er oppsiktsvekkende, fordi det svenske og norske bidraget til fødselskontroll i den tredje verden ble møtt med tordnende fordømmelse fra mange hold på 1950- og 60-tallet.…

Tenk sukker, ikke kalorier!

i Viten av

Verden er inne i en global fedmeepidemi. Det skyldes ikke at vi spiser for mye eller trener for lite, men at helsebyråkrater fremmer fedmemyter på løpende bånd, skriver forfatteren av vidunderbøkene (sic) Why We Get Fat og The Case Against Sugar. Det er nemlig sukker som gjør oss feite, og først og fremst det sukkeret vi drikker! TEKST GRETE GAULIN Det er et fotografi, og det viser en indianerkvinne av stammen Pima som er … vel … ganske så rund. Det ble tatt en gang mellom 1901 og 1905, etter at gullrushet hadde brakt Den Hvite Mann til det tidligere jomfruelige jaktterrenget i Arizona. På det tidspunktet var viltet nesten utryddet i denne regionen. Indianerne hadde gjennomgått tre tiår med sult og elendighet, og burde ha vært radmagre. Det var de ikke. I ordene til fotograf og antropolog Frank Russell: ”Pimaenes oppvisning av fedme er en slående kontrast til våre forestillinger om den høye og smekre indianeren.” Og akkurat her ligger hunden begravd, skal vi tro forfatteren av bøkene Why We Get Fat og The Case Against Sugar. Ligningen går ikke opp Kognitiv dissonans. Begrepet betyr å forene to tanker som står i konflikt med hverandre, eller i det minste forsøke på det. Og det er nøyaktig hva vi gjør i debatten rundt fedme, skriver forskningsjournalist og forfatter Gary Taubes. Vi vet at fedme ofte er knyttet til fattigdom. Likevel insisterer vi – les verdens helsemyndigheter – på at den globale fedmeepidemien skyldes økt velstand og overflod i moderne samfunn. Vi vet at absolutt alle andre faktorer knyttet til kroppen vår, så som høyde, fasong og sykdommer skyldes sånne ting som gener, hormoner og bakterier. Likevel insisterer vi på at bredde; eller fedme, henger sammen med hjernen vår i form av en karakterbrist som gjør at tjukke mennesker rett og slett ikke klarer å moderere seg. Vi vet at tvillinger nesten alltid har samme kroppsfasong, selv om det er lite sannsynlig at to mennesker spiser nøyaktig like mye. Man vet at fedme er arvelig, og at barn av tjukke foreldre har større sjanse til å bli tjukke selv. Og ikke minst vet vi at teorien som er satt på pidestall i denne debatten, nemlig at overvekt skyldes et høyere inntak av kalorier enn man forbrenner, ikke forklarer noe som helst om hvorfor mennesker blir tjukke. I det minste mener Gary Taubes at vi vet akkurat det. For mannen bak bestselgeren Good Calories, Bad Calories fra 2007 er ikke i tvil om hvorfor ligningen ikke går opp. Den går ikke opp fordi vi nekter å tro på det forskningen forteller oss, nemlig at underspising rett og slett ikke fører til vekttap. Les også: Spise grønt? Dette gjør soya med regnskogen Han har god støtte fra fedmeforskere: I 1990-årene satte amerikanske National Institute of Health en gruppe kvinner på lavkaloridiett for å sjekke om det ville gjøre dem tynnere. 50.000 kvinner fikk beskjed om å underspise med 360 kalorier pr. dag, noe som utgjorde hele tjue prosent av det antall kalorier helsemyndighetene…

Stille palasskupp skyver Trump til side

i Politikk av

I USA har det skjedd noe helt spektakulært: Big Business har brutt med det republikanske partiet. De vil ikke lenger ha noe som helst med Donald Trump å gjøre. Hva i all verden skal et parti som har brukt de siste århundrene på å være et talerør for finanselite, næringsliv og styrtrike amerikanere gjøre med det? TEKST GRETE GAULIN Fascistene marsjerer i gatene i USA. Nylig var de i Charlottesville, der de under slagordet «Unite the Right» gjorde krav på en «enorm moralsk seier» på bakgrunn av det «store» oppmøtet. De triumferende ordene ble ytret av den kjente ekstremnasjonalisten Richard B. Spencer, som var hovedtaler for den mangslungne gjengen. Presidenten så åpenbart på begivenheten med stoisk ro og nektet å peke ut «noen spesiell bevegelse» som hadde ansvaret for tumultene. Tvert i mot kom han fersk fra en twittertale til nasjonen der han hyttet mot rivingen av rasistmonumenter i de tidligere slavestatene – hvis symboler fascistene bar som faner i demonstrasjonen i sørstatsbyen Charlottesville. En link, om ikke annet, til noe som er skremmende likt Ku Klux Klan, hvis leder David Duke også marsjerte i Virginia. Er det noe rart at selv republikanerne i Kongressen begynner å bli alvorlig bekymret over hvor mannen i Det hvite hus vil ta nasjonen? Opprør i alle ledd Det har vært en horribel uke for Donald Trump. Og det sier sitt, sett på bakgrunn av en politisk curriculum vitae som har vært ubeskrivelig fra første sekund. Kongressens republikanske ledere og en rekke av partiets veteraner har åpent demonstrert sin misnøye. Generalene har gjort opprør mot presidentens iboende rasisme. Murdoch-imperiet med Fox News i spissen har varslet en omlegging av sitt syn på Trump. Big business har trukket seg fra rådgivende komiteer og Steve Bannon er ute. Les også: Donald Trump vakler mot avgrunnen Presidenten er under beleiring og har – igjen – vist seg uegnet som leder av en fri nasjon. Vil triumviratet av generaler i Det hvite hus endelig få overtaket i den frådende maktkampen? Aldri før i amerikansk historie har en president hatt så mange generaler rundt seg. Det er hevet over tvil at det flertallet som ikke stemte på Trump alltid har sett til dem for å redde landet. Det er mange av dem, men det er først og fremst tre som forsøker å holde styr på fire and fury-presidenten. Militærstyret light består av et triumvirat som er forsvarsminister Jim Mattis, sjefen i det nasjonale sikkerhetsrådet H.R. McMaster og stabssjef John Kelly som er «øverstkommanderende.» Med lederen for «Joint Chiefs of staff» Joseph Dunford jr, som jo faktisk er en fungerende general, i kulissene. Kaos i kosmos Det er uklart hva som foregår bak sceneteppet. Men det kan hende det fins en partifinger med i bildet som gjerne ser at presidenten har minst mulig å si. Støtten begynte å fragmentere i juli, da Trump twitret: «it’s very sad that Republicans do very little to protect their President.» Han har rett i et historisk perspektiv, selvfølgelig. Det er vanlig å stå last…

Trump snubler mot avgrunnen. Han er snart ferdig

i Politikk av

Jeg er ikke Steve Bannon, kom det fra pressetalsmannen i Det hvite hus. Jeg prøver ikke å suge min egen … (ordet er utelatt av anstendighetshensyn). Ja, det sa han og fikk avskjed på grått papir. Nå har også han som «suger sin egen» fått sparken. Steve Bannon er ute, og Trump følger snart etter. Det knaser i småstein når det svære institusjonelle maskineriet som skal få presidenten stilt for riksrett ruller sakte men uvegerlig mot målet. TEKST GRETE GAULIN Høsten 2016 var republikanerne sikker på to ting. Det ene var at mannen som skrøt av at han straffefritt kunne putte hånda si inn «der nede» på kvinner ville bli partiets presidentkandidat. Det andre var at de nok ville klare å få ham inn i en politisk fold som var både seriøs og i tråd med etablissementets standpunkter og ideologi. What the Hell, tenkte republikanerne – mannen var jo nesten der allerede. I det minste var han der konservative velgere – et tilstrekkelig antall konservative velgere – ville ha ham. Muren mot Mexico og trusselen om å hive ut immigranter som allerede var i landet og stenge grensa for dem utenfor var riktignok en perversjon. Men de skulle nok hakke løs akkurat den biten. Klimaskepsisen var helt comme il faut, og Obamas helsereform hadde de selv brukt syv år på å overøse med svovel. Skattekutt og megalomane vyer om nye veier og bruer og annen infrastruktur ville kanskje bli for dyrt slik som planene forelå, men det var jo bare å justere det hele med et blikk på stramme budsjetter, og så var man i mål der også. Ikke minst var man sikre på én ting: at mannen etter hvert ville lære bordmanerer og ikle seg en viss verdighet. At han ville slutte å twitre, akseptere de kloke hodenes valg av embetsmenn, føye seg etter administrativ etikette og gli inn i institusjonenes smertefulle diktat om hva, hvordan og når. Les også: The rats are jumping ship Like sikre var de på at de selv ville klare å styre landet på en måte som både var behendig og kompetent. Med kontroll over begge kamrene i Kongressen og med en status som i USA ikke gjør dem til undersåtter men til likeverdige, var løpet lagt: The Exterminators skulle inn, og arven etter Barack Obama skulle bort. Politisk livsverk i ruiner Spol fram til sommeren 2017, og hele det republikanske livsverket ligger som en stor haug med flis etter at stokkmaur har vært på ferde. Rotet og kaoset har nådd uante dimensjoner. Donald Trump kan ikke eltes inn i formen av en statsleder. Det skyldes ikke at han ikke hadde vært villig til å drive en politikk i hvert fall delvis i samsvar med partiets hvis han hadde kunnet. Men han kan ikke. Republikanernes noe stilltiende revolusjon mot Det hvite hus skyldes at de har oppdaget at inkompetansen ikke var et valgtriks men faktisk er helt reell. Donald Trump er inkompetent. Han vandrer bekymringsløst rundt i en global glassbutikk der hver minste lille bevegelse vil…

Den vidunderlige Golfstrømmen – og dens mulige kollaps

i Natur av

Nye modeller viser at vi har undervurdert faren for en kollaps i Golfstrømmen. Hvis den forsvinner vil våre områder gå glipp av en varmekilde som tilsvarer en million kraftverk. Er det derfor det er så kalt plutselig? Antakelig ikke. Men på lengre sikt kan endringer i Golfstrømmen få betydelige konsekvenser for mennesker i nord – og det er oss! TEKST GRETE GAULIN Den har hjulpet seilskuter over havene, skapt bosetting der det ellers ikke ville vært mennesker og gitt Norge et klima som ligger ti grader over normalen for våre breddegrader. Den mektige og livgivende Golfstrømmen er en gigantisk omfordeler av varme, men nye rapporter viser at vannmassene i dette kretsløpet går saktere enn noen sinne. Det skyldes ferskvann fra Grønland som flommer ut i Atlanterhavet og hvis mengder har økt dramatisk de siste femti årene. I perioden 1900 til 1970 var omfanget av dette ferskvannet på 8000 kubikkilometer vann mens det var på hele 13 000 kubikkilometer i de tre tiårene mellom 1970 og 2000. Klimamodeller er notorisk upålitelige i sine detaljer, om ikke i sine overordnede modeller. En klype havsalt er derfor på sin plass. Men ekspertene er alarmert. Beregninger viser at den såkalte North Atlantic meridional overturning circulation saktnet seg med mellom 15 og 20 prosent i løpet av forrige århundre, skriver professor Stefan Rahmstorf ved Potsdam Institute for Climate Impact Research i Tyskland. Det gir en «99 prosents sannsynlighet for at denne reduksjonen er unik for perioden vi har forsket på, nemlig fra 900-tallet etter vår tid.» Hvis Golfstrømmen skulle kollapse helt – og foreløpig er det få som signerer på et slikt worst case scenario – vil vi miste en samlet varmemengde som tilsvarer en million kraftstasjoner her oppe i nord. En ny studie fra Scripps Institution of Oceanography in San Diego, som har bygget modeller som simulerer Golfstrømmen viser at et sammenbrudd i denne strømmen er “undervurdert” og kan skje dersom CO2-mengden dobles. Kalde vinder fra et slikt sammenbrudd vil muligens bli oppveid av en generell global oppvarming. I det minste viser beregninger fra Storbritannia at landet vil bli varmere totalt selv om Golfstrømmen skulle kollapse. Men det bygger på matematiske beregninger, og ingen vet helt. Et første kart over Golfstrømmen Derimot vet vi en del om Golfstrømmen, som ble «oppdaget» av ikke ukjente Benjamin Franklin i 1768. På den tiden hadde den seinere grunnlovsfaren og diplomaten stillingen som postsjef i de amerikanske koloniene, og han ble stilt til veggs av indignerte byråkrater som ville ha svar på hvorfor postgangen mellom moderlandet England og koloniene gikk så mye tregere vestover enn østover. De lurte også på hvorfor det var så store forskjeller mellom New York og New England når de to havnene lå ”bare en dags seilas fra hverandre.” Han hadde ingen svar å gi, men begynte å studere saken. Hvalfangere langs kysten kunne fortelle at de lenge hadde kjent til de voldsomme havstrømmene der, og at de hadde lært seg å unngå dem. Resultatet ble et kart som plottet inn havstrømmene på en…

Flytende byfantasier reiser seg …

i Natur av

Verdens flytende byfantasier er i ferd med å reise seg. Noen er allerede tatt i bruk. I Japan har man et gigantbygg på tegnebrettet der beboerne vil se ned på det nesten 4000 meter høye Fuji-fjellet. Hvis det ser dagens lys vil det være et monument over menneskets hubris – men også teknologiens triumf over vår nemesis. TEKST GRETE GAULIN I løpet av de neste tiårene må verden finne plass til mange flere mennesker. Hvor skal vi bo alle sammen? På kartet har vi plass nok. Jorden består av 149 millioner kvadratkilometer landmasse, og vi bruker bare en brøkdel av det. Men det skyldes at resten er ubeboelig for vår art. Bare en åttendedel av planetens landarealer er egnet for mennesker, har ekspertene regnet ut. Resten er fjell, ørken eller annen fiendtlig natur. Men vi har også 361 millioner kvadratkilometer med vann. Kan vi ikke bo der? Sakte men sikkert er Utopia i ferd med å forlate tegnebordene og reise seg som fysiske konstruksjoner i naturen. Og jo flere av disse anleggene som blir realisert, jo dristigere blir arkitektene og ingeniørene i sin iherdige jakt på enda mer spektakulære påfunn. Visjonær futurisme Den visjonære futurismen er allerede historie: Utenfor kysten av Dubai glitrer verdens største kunstige øy som en juvel i det asurblå havet. Egentlig er det ikke én øy heller, men tre formasjoner som hver er satt sammen av en rekke småøyer i formen av en palme. Når alt er ferdig, vil den knapt 60 kilometer lange kysten av Dubai bli komplettert med ekstra strandsoner, temaparker og boliger. De tre palmeøyene vil huse millioner av mennesker i villaer som ligger bare tre meter over vannet, men med bølgebrytere som beskytter mot stormer og stigende havnivå. Palmeøyene var lenge sett på som kanskje det mest storslåtte prosjektet i menneskenes kontroll av naturen. Men nå har det fått konkurranse, og det fra den samme staten. Lenger sør utenfor kysten av Dubai har ingeniører og arkitekter gått sammen om å skape en kopi av verden, intet mindre.  Tre hundre øyer på mellom 14.000 og 450.000 kvadratmeter hver er under konstruksjon fire kilometer utenfor kysten, som en miniatyr av alle verdens kontinenter og formet som et kart. Ideen fikk russerne til å tenne i forkant av OL i Sotsji i 2014. De har derfor bygget et flytende mini-Russland i Svartehavet, komplett med kunstige elver, byer og havner og med plass til titusener av mennesker. I Fransk Polynesia er en dristig og allerede delfinansiert «Noas ark» i ferd med å realiseres – en rekke flytende øyer som skal overta befolkningen i de små stillehavsøyene som snart vil befinne seg under vann. Bare for de virkelig rike? Over hele verden tar menneskene havet i bruk. Det fins flytende restauranter og skyskrapere, havner, flyplasser, slott og skulpturer. Byer bygges på skipsvrak og tomme plastflasker, som Spiral II utenfor kysten av Mexico – en øy som hadde den egenskapen at den kunne slepes til nye steder hvis beboerne følte for det. Det var kanskje ikke verdens mest…

Verden tørster etter vann – men fortvil ikke. Det er faktisk nok av det!

i Natur av

Over hele verden synker vannstanden i elver og sjøer, mens grunnvann tappes til det nesten ikke er noe igjen. Det er en fallitterklæring, siden det er mer enn nok vann i verden. Grunnvann, regn, saltvann og eksport kan dekke verdens vannbehov og vel så det. TEKST GRETE GAULIN For noen år siden var det et fotografi i New York Times som minnet mer om samfunnet John Steinbeck skrev om enn det moderne USA. For her var han, den gamle mannen med ønskekvisten, som prøvde å finne vann for en bonde i California. I den desperate jakten på vann gikk bønder i The Golden State nye veier. De såkalte water witches ble plutselig etterspurt av bøndene, som under den verste sesongen måtte la 32.000 hektar land stå udyrket fordi det var for tørt. California er en rik stat, og har sakte men sikkert svømt seg ut av det verste uføret – enn så lenge. Andre regioner og folk er langt hardere rammet. Over hele verden meldes det om innsjøer som synker under krisenivåer, om elver som ikke lenger når havet og grunnvann som tørker ut. Smeltende isbreer vil på sikt gi altfor lite vann til folkerike nasjoner, ikke minst i Asia. I 2025 vil om lag en tredel av verdens befolkning, eller kanskje så mange som tre milliarder mennesker, oppleve en eller annen form for vannmangel, ifølge en rapport fra International Water Management Institute (IWMI). Det skjer paradoksalt nok på et tidspunkt hvor menneskeheten først og fremst er truet av enorme vannmasser som følge av global oppvarming. En fallitterklæring Det er en fallitterklæring at verden mangler vann. Jorda har nemlig mer enn nok vann til alle hvis vi bare kunne bruke det fornuftig og fordele det skikkelig. 72 prosent av vår planets overflate består av hav, og i tillegg kommer ti millioner km3* ferskvann som inngår i den faste syklusen av fordamping og nedbør. Dette vannet slår seg til ro i elver og sjøer, i isbreer, snø og myrer; skaper permafrost i kalde regioner eller bidrar til å øke reservoarene av grunnvann. Og da har man ikke regnet med de enorme mengdene av ferskvann som er stengt inne i Antarktis og på Grønland. Ifølge World Water Institute er bare 2.5 prosent av verdens grunn- og sjøvann tilgjengelig for oss. Likevel kan disse vannressursene vedlikeholde en befolkning på 6,5 milliarder mennesker. Ifølge FN trenger hver person om lag fem liter vann daglig for i det hele tatt å overleve i et moderat klima, og ytterligere 50 liter dagen til drikke, matlaging og renhold. Industrien trenger enda mer, og står for et forbruk som er om lag dobbelt så stort som det husholdningene tapper ut. Jordbruket alene tar 70 prosent av alt ferskvannet som brukes. Likevel er det masse å gå på. Det fins svære grunnvannsreservoarer under havbunnen og bakken som verken er oppdaget eller utnyttet, og som vil bli tatt i bruk når behovet blir så stort at det lønner seg. Problemet er mer fordelingen av vannet, og ikke minst hvem som…

Welcome to the Glorious World of Globish!

i Viten av

Trodde du at dagens språklige «perversjoner» på digitale medier er noe unikt for vår tid? Menneskeheten har alltid forkvaklet – eller kanskje snarere fornyet – sitt språk. I dag er engelsk verdensspråk fordi det nettopp tok inn rubb og rake, søppel og retoriske perler fra hele verden. TEKST GRETE GAULIN Hva er et språk? Lingvister og språkkonservative vil antakelig vise til språknormer, syntaks og stilsikkerhet. Andre vil muligens hevde at språkets viktigste funksjon er å fungere som bro mellom mennesker. Uansett er det multifunksjonelt. Og levende. Så levende at det snart vil være et helt annet språk der ute, ifølge Robert McCrum – mannen bak boka Globish: How the English Language Became the World’s Language. Forbløffende for et lite land som vårt, som innimellom demonstrerer en heller angstbitersk motstand mot en lingvistisk koloss, er det engelsk som har mest å frykte fra sitt språklige avkom. Fulgte imperiet ut i verden Man kan leke med språk; føre det til retoriske høyder med briljante lingvistiske innovasjoner eller skarpskodde observasjoner. Man kan gjøre det til en siste uavhengig skanse under fremmed okkupasjon, la det sveve over verden på vingene til et imperium eller stikke av med begrepsapparatet for en ny og verdensomspennende teknologi. Engelsk gjorde alt dette. Det var språket til Shakespeare, Churchill og King James Bible. Det var også språket til et dugelig sjøfolk som skulle vinne over sine franske, spanske og nederlandske konkurrenter og dermed gjøre en fjerdedel av verdens overflate til sin. Det er ikke vanskelig å finne forklaringen på utbredelsen av engelsk. Det fulgte rett og slett imperiet til ”utkanter” av verden som USA, India og Afrika – akkurat som latin hadde gjort århundrer tidligere. Det kommende verdensspråket ble med andre ord båret fram på en bølge av lidelse, utbytting og plyndring. Men det førte også til at menneskeheten for første gang nesten kunne bygge sitt Babels Tårn. I løpet av de siste tiårene har engelsk, eller engelsk-amerikansk etter det transatlantiske maktskiftet, triumfert over hele kloden. Det har løsrevet seg fra sin koloniale og imperiale historie, og blitt språket til anglosaksisk opposisjon så vel som posisjon. Det skyldes ikke språket i seg selv. Robert McCrum skriver: ”Utviklingen av engelsk som verdensspråk … fikk nesten ingen hjelp av språkets iboende natur. Som mange har observert, har engelsk en veldig alvorlig designfeil: dets tilsynelatende helt irrasjonelle staveregler.” Derimot hadde engelsk andre fortrinn. Det var tilpasningsdyktig, spredningsvillig, folkelig og undergravende. Det reiste aldri barrierer mot andre, eller pukket innbitt på syntaksens ranke overhøyhet. Det absorberte.  Fra fransk fikk Old English høystemte ord som glory, guile og sacred. Fra indianerne kom ord som totem og tomahawk, og fra India kom shampoo og pyjamas. Det var språket som hersket i den imperiale overklassen, selvfølgelig, men ikke bare. Selv i koloniene ble engelsk oppfattet som en motorvei til karriere og en mulighet for stater til å hekte seg på den globale kapitalismen. USA reddet verdensspråket Det kunne ha gått under med det britiske imperiets nedgang og fall. Men fra USA kom nye kraftfulle impulser som…

Disse kvinnene som funkler … var også rasehygienikere

i Viten av

De er kvinner som funkler på feministenes historiske himmel. Men norsk-svenske Elise Ottesen-Jensen, britiske Marie Stopes og amerikanske Margaret Sanger samarbeidet nært med tidens rasehygienikere og hentet ideologisk næring fra de mørkeste kroker av forrige århundrets skrekkabinett. TEKST GRETE GAULIN For de innvidde var det et frimerke for mye. For andre var det et gløtt inn i en historie de kjente lite til. Men først og fremst var debatten som brøt overflaten i Storbritannia høsten 2008 et eksempel på hvor vanskelig det er å overføre fortid til nåtid, ikke minst når et lands nasjonale symboler står på spill. I august det året kom nemlig meldingen om at britiske Royal Mail var i ferd med å lansere en ny frimerkeserie til ære for en lang rekke britiske kvinner. Én av dem som skulle hedres var Marie Stopes, som i 1921 åpnet Storbritannias første klinikk for familieplanlegging og reproduktive rettigheter. Da BBC brakte nyheten om frimerkekvinnene, ble det gjort et vesentlig poeng av at Marie Stopes var en ganske habil poet i sin tid. Det som ikke ble nevnt var at denne utrøttelige fanebærer for kvinners rettigheter i august 1939 – bare uker før Storbritannia befant seg i krig med nazi-Tyskland – sendte en av sine diktsamlinger til Adolf Hitler med den kjærlige innledningen: Dear Herr Hitler. I brevet som fulgte med uttrykte Marie Stopes sitt håp om at Hitler ville la sine unge få tilgang til disse diktene fordi ”kjærlighet jo er det aller viktigste i livet.” Marie Stopes var en pionér på sitt felt. Men hun var også overbevist rasehygieniker og antisemitt. Instituttet hun ledet bar det fulle navnet The Society for Constructive Birth Control and Racial Progress, og selv la hun aldri skjul på at fattige foreldre burde tvangssteriliseres fordi de ellers ville forurense rasen. Hvis de fattige likevel fikk for mange barn burde avkommet deres settes i arbeid allerede i tidlig barnealder. I 1935 var Marie Stopes den eneste kjente feministen som deltok på en konferanse om rasekontroll i Hitlers Berlin. Men hun var ikke alene om å være opptatt av rasenes renhet både hjemme og ute. Feminister som amerikanske Margaret Sanger og Elise Ottesen-Jensen nærte den samme frykten for ubalansen i fødselsraten som rasehygienikerne ga uttrykk for. Det skyldtes ikke bare neomalthusiansk pessimisme foran et århundre der befolkningseksplosjonen ville gjøre det umulig å mette alle, men også at feministene sjøl omfavnet tidens raseteorier. Uroen over ”den differensierte fødselsraten” var ikke bare knyttet til forholdet mellom den rike og fattige verden, men også til den økende ubalansen mellom de vellykkede og de mistilpassede i den vestlige verden. «En rasehygienisk side» Allerede i 1914 hadde Sanger lansert begrepet birth control for en ny og spirende bevegelse. Hennes teorier om reproduktive rettigheter for kvinner hadde blitt møtt med steil motstand i det religiøse USA, og Sanger var klar til å ta sine ideer med seg ut i verden. I tiårene framover skulle Margaret Sanger og Elise Ottesen-Jensen – kvinnen bak Riksförbundet för Sexuell Upplysning – kjempe om ledelsen av den…

Pigmentets privilegium – og hvordan sorte statuer ble hvite

i Viten av

Det går en rett linje fra fortidens raseteorier til de mange tegningene av en avgått svart president som sjimpanse. Men hvordan hadde det seg at akkurat det hvite pigmentet ble symbolet på skjønnhet, makt og intelligens? TEKST GRETE GAULIN Det beste man kan si om raseteorier, er at de innimellom har ført til hendelser ad absurdum. I 1780-årene presenterte den franske naturalisten Comte de Buffon en teori om amerikanske pattedyrs degenerering som følge av landskapets iboende svakhet. Det var en bevisst sjikane, og en ikke altfor subtil måte å hevde at amerikanske menn manglet den viriliteten som bodde i den engelske rasen. Thomas Jefferson tok problemet ved roten. Han sendte en død elg til Paris for å bevise at amerikanske dyr vokste til ”rent heroiske proporsjoner.” Mindre enn ett hundre år etter gikk amerikanske sjåvinister løs på en svart marmorblokk som var gitt i gave av pavestaten, fordi ”katolikker er avskum, og en klamp om menneskehetens fot.” Men det var først i 1930-årene at raseteorienes fysiske ikonografi ble tilpasset kravene til hvit skjønnhet. Da ble arbeiderne ved British Museum satt til å fjerne den svarte fargen fra greske marmorstatuer – uten å vite, eller bry seg om, at de faktisk var laget av sort marmor. Verdens vakreste skalle Det er så mange paradokser og uhyrligheter i raseteorienes historiske bibliotek at man knapt vet hvor man skal begynne. Det er definisjoner som endret seg, retorikk som gradvis ble mer forfinet og en mytologi som kontinuerlig ble pusset på og forfalsket. Og så er det ikke minst det groteske barbariet i form av slavehandel, segregering og folkemord som fulgte i kjølvannet av den politiske varianten av raseteoriene: rasehygienen. Men først og fremst er det spørsmålet om hvorfor akkurat det hvite pigmentet ble satt øverst i fargeskalaens hierarki. Det er her de greske statuene kommer inn. Eller snarere de italienske. De romerske ekvivalentene til greske statuer var laget i hvit marmor, i motsetning til de greske som ble laget av sort. Og det var gjennom disse hvite gjenskapelsene av det ”perfekte menneske” at europeerne fant sin plass øverst i hierarkiet, som vandrende manifestasjoner av marmorstatuen Apollo Belvedere.   Det var ikke mange som tilfredsstilte ”den hvite estetikken.” Kinesiske øyne var ”en fornærmelse mot skjønnhet,” og mongolske flate neser var ”en irregularitet som grenser mot det deforme.” Den greske profilen, derimot, var det fremste beviset på den store skjønnhet som kunne ligge i et ansikt. Hvis ansiktet var på plass, fulgte gjerne kroppen etter. Det paradoksale i denne første fasen av raseteorier var at europeerne jo slett ikke nådde opp i konkurransen. Den aller flotteste hodeskallen ble funnet helt i marginene av Europa, nemlig i Georgia i Kaukasus. Det var hodeskallen til en georgisk kvinne, og den ble gitt av tyskrussiske Baron von Asch til den tyske skallesamleren og naturforskeren Johann Friedrich Blumenbach i 1793. Det var verdens vakreste hodeskalle, og Blumenbach satte den inn i sin allerede store samling under tittelen: ”Beautiful Skull of a Female Georgian.” Den bekreftet så vel som førte…

Spise grønt? Her er hva soya gjør med regnskogen

i Natur av

Vi har blitt eksperter på å telle kalorier og karbohydrater. Men nå glaner maten tilbake på oss i form av CO2-ekvivalenter. For hvordan spiser man grønt? Ikke noe av det som var sant for ti år siden er sant i dag. TEKST GRETE GAULIN Det må ha vært Karius og Baktus som startet kjøret. Fra det øyeblikket var det full stopp for favorittmaten til den tidens barn: loff med sirup eller sukker. Vi begynte å telle sukkerbiter i det vi spiste og drakk, bare for å oppdage at det fantes et større troll på broen: kaloriene. Så vi begynte å telle dem også, bare for å bli fortalt at det fantes et tredje og digert troll der ute: karbohydratene. Som vi også begynte å telle. Ved inngangen til et nytt årtusen hadde vi gjort små forskere av oss selv, der vi med stål i nervene og granitt i hue gikk løs på varedeklarasjoner som fanden går løs på bibelen. I dag finnes det et nytt troll på broen. Mat har blitt en Hydra, og det siste hodet heter CO2-ekvivalenter. En rap for mye Historien om den grønne maten er ikke bare sirkelformet. Den er også i ferd med å bite seg selv i halen. Og det hele begynte med noe så uskyldig som kua.  Eller – uskyldig? Langt ifra. Verdens samlede besetning av kyr er intet mindre enn en trussel mot kloden vår der de fiser og raper seg gjennom en lykkelig tilværelse på enga, legger kurukene der det måtte passe dem og skaper algevekst i sjøer og vann. Det gjorde kuene til miljøsyndere lenge før vi visste at de var det. Og i dag er de et større problem enn noensinne. Det skyldes at mange av dem ikke lever sitt liv i det grønne lenger, men i svære industrielle anlegg som har lite til felles med vårt noe idylliske bilde av livet på gård. Landbruk har blitt industri, og resultatet er at bransjen spyr ut alle de tre drivhusgassene: karbondioksid, metan og lystgass. Ikke alt er kuas feil. Gårdsbruk er CO2-intensive fordi de krever maskiner som går på diesel og bensin, og fordi skog ryddes til avlinger og beiteland. Bare noe av dette ryddes til kuer, enten for å gi plass til beitende dyr eller for å dyrke de soyabønnene som brukes i dyrefôr. Og mye ryddes i fattige land, der regnskog felles for å gi plass til dyrket mark. Men det er ikke CO2 som er kuas største problem. Det er metan. Og metanutslipp fra jordbruket har gått rett i taket som en følge av mekanisert stordrift. I dag blir metandunstende gjødsel lagret i svære tanker utenfor dyrefabrikkene. Dårlig kvalitet på fôret gjør dessuten at kuene raper oftere, og derfor slipper ut mer metan enn de pleide å gjøre. De slipper det ut foran. Ifølge undersøkelser gjort ved universitetet i Ås, kommer hele 98 prosent ut av kuas munn, og ikke via endetarmen slik mange tror. Det skyldes at gjæring av fôret lager restproduktet hydrogen, som vommen omdanner…

Ny runde om drapet på Kennedy: En gigantisk konspirasjon?

i Politikk av

Indira Gandhi, Anwar Sadat og Yitzhak Rabin. Martin Luther King og Robert Kennedy. Og vi kan ta med Olof Palme også. De ble alle drept av mentalt forstyrrede personer eller ideologisk motiverte fanatikere. Så hvorfor har vi så vanskelig for å tro på at John F. Kennedy ble drept av Lee Harvey Oswald? TEKST GRETE GAULIN Få konspirasjonsteorier har vært så uslitelige i veven som den knyttet til drapet på John F. Kennedy. Og nå er vi i gang igjen. Innen den 26. oktober i år må alle dokumenter om dette herostratisk berømte drapet være dratt ut av de hemmelige arkivene og lagt åpent ut for publikum. Konspirasjonsteoretikerne er euforiske. Kritikerne sier det ikke fins noe nytt i dokumentene – mange av dem er allerede offentliggjort. Men drapet på Kennedy er en sammenhengende historie om meget god profitt for filmskapere, forfattere, journalister, halvbakte eksperter og misfornøyde kronvitner … kort sagt alle som mener å ha noe å si som går på tvers av den offisielle forklaringen som ble oppsummert i Warrenkommisjonens rapport. Nå kommer enda en dokumentarserie, som bærer navnet JFK Declassified: Hunting Oswald, med premiere den 25. juni. Bak den står en tidligere CIA-mann og nåværende journalist, etterretningsanalytiker og forfatter, Robert Baer, og en tidligere politimann fra LAPD, Adam Bercovici. Serien lover avsløringer om Oswalds forhold til CIA og hans kontakter med russerne. Skal vi endelig få sannheten? Eller skal vi stole på Warrenkommisjonens rapport? For den amerikanske juristen Vincent Bugliosi er det ingen tvil. I 2007 skrev han boka Reclaiming History – The Assassination of President John F. Kennedy,  der han bruker flere tusen sider på å radbrekke ethvert argument konspirasjonsteoretikerne måtte ha. Han er verdt å lytte til. Så la oss gjøre det, og la oss begynne med begynnelsen: Reclaiming History: et oppgjør med konspirasjoner Klokka er 12.29 den 22. november 1963 da Abraham Zapruder trykker inn knappen på sitt åtte millimeter Bell & Howell filmkamera. Tre motorsykler har akkurat rundet svingen som skiller Houston Street fra Elm Street, og Zapruder har glimrende utsyn over nesten hele strekket fra Dal Tex-bygget til punktet der Elm Street forsvinner inn i en trefelts undergang. Det eneste punktet Zapruder ikke ser, er noen meter av Elm Street som skjules bak et skilt som viser avkjøringen til Stemmons Freeway. I en av historiens mange ironiske krumspring vil første fase av den begivenhetsrekken som spiller seg ut i Dallas denne dagen finne sted når kortesjens viktigste kjøretøy – en Lincoln Continental Convertible som frakter president John F. Kennedy, hans berømte kone Jackie Kennedy samt guvernør John Connally og hans kone – befinner seg bak skiltet og ute av syne for fotografen. Det som skjer er at president John F. Kennedy blir skutt. Det første skuddet som treffer ham rammer presidenten øverst på ryggen for deretter å pløye seg ut gjennom halsen. Kula fortsetter videre framover, treffer Connally i den øvre, høyre delen av ryggen, borer seg ut på høyre side av brystet, penetrerer baksiden av høyre hånd, kommer ut igjen på andre…

USA i Midtøsten? Neida, den historien er slett ikke så dårlig!

i Krig & Konflikt av

Oppdatert 12.04.18 Amerikanerne har ikke en så dårlig historie i Midtøsten som man kanskje tror. Oppsiktsvekkende ofte er det ikke USA men britene som er det store hatobjektet. For det var Storbritannia som i de fleste tiår var den brutale kolonimakten. USA tok ofte parti for de frihetssøkende innbyggerne i området. TEKST GRETE GAULIN Året var 1956, og president Dwight D. Eisenhower var rasende. Britene og franskmennene hadde konspirert med sioniststaten for et israelsk angrep mot Suez-kanalen, slik at Frankrike og Storbritannia kunne intervenere under påskudd av å ”beskytte” den vitale vannveien. De to europeiske maktene hadde lenge prøvd å få grønt lys fra USA til en militær offensiv mot Egypts hersker Gamal Abdul Nasser, som i juli hadde gått til det uventede skritt å nasjonalisere Suez-kanalen. Men USA var i villrede. Som alltid kjempet kryssende interesser og motstridende hensyn om plassen i de amerikanske utenrikspolitiske avveiningene. Spørsmålet var det samme som det hadde vært gjennom nesten to hundre år: skulle de amerikanske idealene om frihet og anti-kolonialisme legge rammene for landets forhold til verden, eller var det de strategiske og realpolitiske hensynene som burde dominere? Den politiske lammelsen i Washington trøttet ut USAs europeiske allierte. Den 29. oktober satte de i gang på egen hånd. Allerede ved daggry var den klare himmelen prikkete av israelske fallskjermsoldater som raskt dalte mot jorden. I løpet av kort tid hadde israelerne sprengt seg gjennom de egyptiske stillingene og var på vei mot Suez og Gaza. Britiske og franske styrker fulgte hakk i hæl. Eisenhower frådet. Det samme gjorde hans utenriksminister John Foster Dulles. Ingen av dem var blitt informert om de britisk-fransk-israelske planene. Begge forsto betydningen av det som nå skjedde. En bedre måte å skyve Nasser nærmere Sovjetunionen kunne man knapt finne. Derfor gjorde Eisenhower det klinkende klart overfor sine tidligere krigsallierte at de hadde å trekke seg ut, NÅ! Hvis ikke ville den amerikanske presidenten ikke nøle med å iverksette brutale økonomiske sanksjoner mot alle de tre landene. To dager etter kunne en ubeseiret Nasser utrope seg til arabernes ubestridte leder. USA hadde tatt side for Egypt i kampen mot imperialistmaktene, i en repetisjon av tidligere konfrontasjoner mellom USA og kolonimaktene Frankrike og Storbritannia. It’s the Europeans, Stupid! For europeere har ordet imperialisme nesten alltid en transatlantisk dimensjon. Det slynges ofte over Atlanterhavet vestover, og brukes nesten aldri uten sin faste følgesvenn; adjektivet amerikansk. Det er på mange måter paradoksalt. Om USA innimellom har trampet rundt i verden med politiske jernstøvler, så er imperialismen og dens halvbror kolonialismen først og fremst et europeisk fenomen. 1956 var ikke første gang USA tok side for de spirende nasjonalstatene i Midtøsten, og det ble ikke den siste heller. Dwight D. Eisenhower var på sin side verken den første eller den siste presidenten som forsøksvis måtte rydde opp etter europeerne på alle kontinenter. Det er ikke noe kontrafaktisk ved denne alternative historien. Den skildrer den andre siden av medaljen; er kanskje et speilbilde, men definitivt ikke noe vrengebilde. Den kontrer en nærmest patologisk mistro…

Alliansen fra helvete. Marine er på offensiven

i Politikk av

Det skal godt gjøres. Det er faktisk umulig. Men likevel … Marine Le Pen har inngått en allianse fra helvete, og det samarbeidet øker sjansen for at hun vil bli Frankrikes neste president. Hun haler innpå Emmanuel Macron, og tallene viser at det ikke er HELT sikkert at verden vil bli reddet av gongongen. KOMMENTAR GRETE GAULIN Vi satser på Macron. Vi satser så hardt på Macron at vi kanskje driver ren ønsketenking. For Marine Le Pen har fortsatt en sjanse. Og hvis hun vinner vil det være den største seieren for ytterste høyre i Europa siden annen verdenskrig. Hva står imot denne faren? Hvem er nå den eneste bufferen mot et komplett europeisk sammenbrudd, der EU, euroen, anstendigheten og den politiske moralen forsvinner ned i et svart hull? Det er en ung mann på 39 år som aldri har blitt valgt til noe som helst, som har mer erfaring som bankmann enn som politiker, som ikke har noe ordentlig parti bak seg men snarere en bevegelse, som prøver å balansere fransk patriotisme med åpning mot verden, som kanskje ikke vil vinne parlamentet under valgene i juni og som definitivt ikke kommer til å levere noe til arbeiderklassen men bare til sin egen klasse. Men han er eneste håp nå. Og han er ikke garantert en seier selv om prognosene tyder på det. Marine avvist for tidlig? Her er tallene som viser at Marine Le Pen ble avvist for tidlig. Etter første valgomgang så de slik ut: Emmanuel Macron 23,75 prosent. Marine Le Pen 21, 53 prosent. Etterfulgt av Francois Fillon og Jean-Luc Mélenchon med ca. tjue prosent hver. Bær over med noen få tall til. For etter første valgomgang ble Macron spådd en seier i annen runde på 60, 93 prosent mot Le Pens 39, 07 prosent. Men det forutsatte en god del ting som ikke nødvendigvis trenger å stemme. Det forutsatte at Macron «arvet» 43 prosent av Fillons stemmer, 50 prosent av Mélenchons stemmer og 70 prosent av sosialistkandidaten Benoît Hamons stemmer (Hamon kom på en femteplass). Men de tallene var alltid ren gjetning. Så la oss se litt nærmere på de kandidatene som vil «lekke» stemmer til Macron i annen runde på søndag. Og om de vil lekke de nødvendige stemmene. Hva om … Francois Fillon var en sentrumskandidat – faktisk kandidaten til det tradisjonelle, konservative partiet. Med rundt tjue prosents oppslutning har han litt stemmekveg å gi Macron i annen runde. Hans politiske program var å rigge ned staten og reformere arbeidslivet i enda raskere takt enn hva Macron har varslet. Men de var altså enige om hovedmålet: Frankrike kan ikke lenger være den staten i verden som har størst offentlig sektor – hele 57 prosent av brutto nasjonalprodukt og 18 prosent høyere enn snittet i utviklede økonomier. Så hvorfor regner man ikke med at alle stemmene til Fillon går videre til Macron? Fordi Fillon ikke deler Macrons syn på immigrasjon. Han deler tvert imot Le Pens syn på immigrasjon. Det gjør ham til en av…

Arbeidsgivernes uutholdelige ineffektivitet – og andre bedrøvelige ting i arbeidslivet

i Viten av

Norske arbeidstakere må bli mer effektive, sies det fra høyeste hold. Hællæ, som det heter i Østfold. Ineffektivitet? Det er ikke oss. Det er sjefene det! TEKST GRETE GAULIN Vi himler med øynene. Det hender både titt og ofte at vi øser ut frustrasjon over en pils på byen. Eller vi skjeller ut sjefene våre i drømme. Alle vet at det er slik, og alle vet hvorfor det er slik. For norske arbeidstakere går ikke på jobb lenger. Vi entrer – hver dag ved åtte-ni-tiden – et gigantisk laboratorium der vi er gjort til forsøkskaniner i et arbeidsmarked underlagt tester for «fleksibilitet,» «effektivitet» og «rasjonalisering.» Vi tråkker rundt i hjul. Vi blir satt til å tråkke rundt i det alene for å se hvor hurtig hjulet kan snurre rundt – det er det som kalles effektivitetsmåling. Og så tråkker vi rundt fem stykker hvorpå én etter én hives ut for å se når man når bruddpunktet mellom opprinnelig fart og redusert fart – det er det som kalles rasjonaliseringsmåling. Og så tråkker vi rundt sju stykker i et litt større hjul – det er hva man kaller «teamwork.» Joda, vi har oppfattet alle arbeidslivsundersøkelser som tyder på at nordmenn er mer fornøyd med jobbene sine enn noen gang før. Men det er fordi vi krysser av for «happy as a bird» på alle punktene – det er lenge siden vi satte vår lit til at disse undersøkelsene er anonyme og aldri vil komme sjefene våre for øre og øye. Så himler vi litt mer med øynene når politikerne slår seg på brystet og sier at alt er såre vel i det norske arbeidsmarkedet. Men det var ikke det vi skulle snakke om. Vi skulle snakke om arbeidsgivernes ufattelige ineffektivitet. Og slik manifesterer den seg: Mandag morgen. Det er møte. Det varer i et par timer fordi alle skal si noe. Noen møter er produktive, men de fleste er ikke det. Mandag klokka 11: Det er møte i underavdelingene mellom de folkene som faktisk skal gjøre jobben. Mandag klokka 12: Lunsj Mandag klokka 13: Tre sjefer detter innom med korte mellomrom. De vil vite status, progresjon, omfang og antatt levering. Det går en ny halvtime. Mandag klokka 13.30: Sjefen kommer. Hun vil vite om det vi gjør – i undertegnedes bransje – «kan bli en leder.» Mandag klokka 14: Den i laboratoriet som skal motta produktet – ikke sjefen – kommer for å høre hvordan det ligger an. Mandag klokka 14.15: Vi begynner å jobbe. Tirsdag morgen: Vi blir innkalt til et møte – kortvarig denne gangen fordi det var et i går. Det varer bare litt over en time. Tirsdag ca. klokka 10: Ledelsen har hentet inn en konsulent som skal fortelle hvordan vi skal gjøre jobben vår. Hun er forsinket. Det er vi også, så det går opp i opp. Tirsdag klokka 14: Sjefen kommer for å høre om «det kan bli en leder.» Tirsdag klokka 14.15: Undersjefene – det er fire av dem – popper innom én etter…

Fra ekteskap til «solo life». Kvinner velger singellivet

i Viten av

Over hele verden driver kvinner fram en sosial revolusjon som handler om å leve alene. I Asia har antall permanent single kvinner eksplodert, mens Vestens feminister ofte forlater ekteskapet til fordel for familie à là carte. Og vi er like lykkelige som gifte. TEKST GRETE GAULIN For ti år siden bikket USA over i en ny tid. Da kom det tall som viste at flere kvinner levde alene enn sammen med en ektemann, for aller første gang i historien. Det spektakulære vannskillet ble riktignok presentert noe upresist, idet man forutsatte at ugifte kvinner = kvinner som lever uten mann, noe som ikke alltid er tilfelle. Ikke desto mindre var tallet ett av ganske mange tegn på et demografisk og kulturelt tidsskifte som handler om at stadig flere av oss velger å leve alene. Det er en sosial revolusjon som bryter med menneskets tusenårige historie, i ordene til den amerikanske sosiologen Eric Klinenberg. For vi pleide ikke å leve alene. Vi pleide å leve i par; om ikke av pur kjærlighet så i det minste som en praktisk måte å ordne et farefylt liv på. Kvinnene driver revolusjonen Menn må ha oss unnskyldt. Det er nemlig slik at enslige kvinner på den ene siden av ligningen skaper enslige menn på den andre. Men forskerne er svært lite opptatt av single hannbein. Og det skyldes at det helt åpenbart er kvinnene som driver fram denne revolusjonen. Noen tall får nervetrådene til å stritte både hos demografer og gifteklare menn: I 1971 var 12 prosent av britene enslige. I 2001 var andelen 18 prosent, og i 2026 er det ventet at hele 38 prosent av dem vil være single, ifølge tall fra den britiske regjeringen. I Norge lever én av fem i en singel husholdning, melder vårt Statistiske Sentralbyrå, og i USA viser studier utført av US Census Bureau at én av fire amerikanere og én av to på Manhattan bor alene. For mange er statusen som enslig midlertidig eller tilfeldig. Det er enker og enkemenn som har mistet sine ektefeller, unge som gifter seg mye seinere enn før og ektepar som har splittet opp. Majoriteten av enslige vil ha et ekteskap enten foran eller bak seg, og få lever mo spik alene hele tiden. Den nye trenden er mer at menn og kvinner tilbringer såpass store deler av livet sitt alene. En amerikaner vil for eksempel leve mer enn halve livet i en singel husholdning, og stadig flere later til å synes at denne variasjonen i status gir like mye utbytte som noe annet. Men inn på denne arenaen har det også kommet en helt ny gruppe av eneboere som later til å trives enda bedre alene. De fleste av disse er kvinner, og de fleste av disse kvinnene befinner seg i Asia. I Japan, Taiwan, Sør-Korea og Hong Kong er den gifteklare alderen nå oppe i 29-30 år for kvinner og 31-33 år for menn. Det er høyere enn i USA, der kvinner gifter seg når de er 26 og menn…

Kortene kastet opp på nytt i Frankrike – og Putin lager kaos!

i Politikk av

Man kan fortsatt holde en knapp på at de siste ukenes ledende kandidater i det franske valget går videre til annen valgomgang. Det betyr i så fall at Emmanuel Macron vil møte Marine Le Pen i det endelige oppgjøret den 7. mai. Men to nye navn kommer halsende bakfra. Og Moskva er med i valgkampen med sin sedvanlige hacking og kompromat. TEKST OG FOTO GRETE GAULIN Og akkurat idet man hadde oppsummert at de franske velgerne hadde skjønt det. For hva hadde ikke de gjort under de åpne primærvalgene høsten 2016, da partiene valgte sine presidentkandidater foran det kommende valget? De hadde forkastet alle kandidater fra l’etablissement. Ut av kabalen gikk kjente navn som Nicolas Sarkozy og Alain Juppé fra høyresiden samt Manuel Valls fra venstresiden – to tidligere statsministre og en ekspresident. Inn fra ytterste venstre i sosialistpartiet PS kom Benoît Hamon, som altså er partiets presidentkandidat i første valgomgang på søndag. Inn som kandidat for den tradisjonelle høyresiden kom Francois Fillon – også en tidligere statsminister, men oppfattet som så korrupt at han umiddelbart havnet et stykke bak kandidatene i tet. Dermed var det duket for et gedigent bikkjeslagsmål mellom en helt annen presidentkandidat som kom inn fra sentrum og straks erobret de fleste politisk bankende hjerter: Emmanuel Macron, og Marine Le Pen fra Front National. Første del av revolusjonen var fullført: det franske folket hadde forkastet den klassiske venstre-høyre-dimensjonen og valgt seg to frontkandidater som personifiserte den reelle konfliktdimensjonen i den vestlige verden i dag: det åpne mot det lukkede, teknologi mot tradisjon, globalisering mot nasjonalisme. Emmanuel Macron var den moderne mannen for de urbane globalistene. Marine Le Pen var kandidaten for det proteksjonistiske, nasjonalistiske og «hvite» Frankrike. Det var en «moderne» valgkamp, uansett hva man nå måtte mene om Le Pen – hvilket vi jo gjør til gangs. Men det var en duell som hentet næring fra en faktisk konfrontasjon, med krystallklare politiske alternativer. Og så raknet alt og kaoset gjenoppsto. Macron – Le Pen, enn så lenge! OK – det er fortsatt slik at Macron leder racet med 23 prosent av stemmene – oppdatert klokka 14.40 en fredag ettermiddag. Og det er fortsatt slik at Marine Le Pen ligger på en annenplass med 22 prosent av stemmene. Men to andre kryper innpå i den grad at det ikke lenger er opplagt hvem som havner i annen valgomgang den 7. mai, da de to kandidatene med flest stemmer vil knive om presidentpalasset. De to er Francois Fillon – tross korrupsjonsanklager – og en inntil nå ukjent størrelse fra ytterste venstre, med Fidel Castro-sympatier i kofferten: Jean-Luc Mélenchon. Hva om franske borgere må velge mellom en hatefull, antimuslimsk, antisemittisk, anti-europeisk og sjåvinistisk Marine Le Pen på den ene siden og en – slik anklagene lyder – demagogisk, Putin-flørtende, Cuba-lojal antikapitalistisk Jean-Luc Mélenchon på den andre? Med fire kandidater som alle ligger litt over eller litt under 20 prosent er alt mulig. For slik er stillingen akkurat nå for alle fire: Emmanuel Macron = 23 prosent. Marine Le…

Det er snart påske, og tid for the Golden Era of British Crime

i Viten av

Tenkte du noe nordisk krim i påska? Det er en del bra der. Men ikke altfor mye. Så hvorfor ikke heller teste ut de gamle klassikerne som skrev fra 1920 og framover? Perioden the Golden Era of British Crime er rett og slett herlig underholdning. TEKST GRETE GAULIN Katten Cyril er et hittebarn. Eller kanskje heller en blindpassasjer. I hvert fall dukket den opp en dag i kontorene til Scotland Yard. Der har den slått seg til – til sjefens store bestyrtelse. Sjefen liker ikke katter. Livet hans på jobb er en endeløs jakt på katten Cyril, som har sin defensive Maginot-linje i skikkelsene til forværelsedamen – alltid med skjønnhetsleire i ansiktet og nesten-tørket neglelakk på fingrene – og vår helt. Vår helt sitter nemlig med ansiktet til sjefen når han blir kalt inn på teppet, og det er han – og ikke sjefen – som ser en hale hengende ned fra taklampa eller en skapdør som står litt på skeive. Det er inne i det skapet at sjefen har sitt hemmelige lager av «en lille en» og det er her katten Cyril har funnet et skjulested når sjefen er på jobb. Hvilket han ofte ikke er, for han har så mange andre ting å gjøre sammen med sin ekstremt snobbete vennekrets. Les og dra med deg masse ny kunnskap Og dermed har vi entret universet til Martha Grimes. Hun er en av veldig mange britiske og amerikanske krimforfattere som førte bøkene sine i pennen i perioden 1920 til 1980, sånn røffly, og det er stort. For i denne the Golden Era of British Crime var det ikke forfattere som skrev krimromaner. Det var professorer fra universitetsmiljøene Oxford og Cambridge med hele sin professorale autoritet og hjerner som bar på viten om alt fra gresk filosofi til lepidoptera (sommerfugler). De var Sir Henry Lancelot Aubrey-Fletcher, 6th Baronet of …, kunstkritikere og rabbinere, gamle spioner fra verdenskrigene, advokater og British Encyclopedia-folk. Eller de var simpelthen personer som med britisk kulturell treffsikkerhet gir oss en verden som er så knallende britisk, hvis dere skjønner. Og det til tross for at slett ikke alle var britiske – det var både amerikanere og australiere blant dem. Men felles for alle er fascinasjonen for det britiske aristokratiet, den britiske lille landsbyen der det forgår altfor mange drap, den britiske stiff upper lip og alt øvrig britisk. Og overalt finner vi disse herlige eksentrikerne, som går til sak mot plakaten av en rosa gris de har tørnet mot på fortauet, bruker timer på å studere fluenes dødsdans i vinduene eller løper etter sommerfugler i engene. Ingen kan skildre småttisenes liv i vinduskarmen som helten til Edmund Crispin, Gervase Fen, og ingen kan beskrive på så ufattelig mange sjarmerende måter hvordan man hiver seg ned i, setter seg ned i, breier seg ut i eller på andre måter havner fra stående til sittende som SS Van Dine. Og så er det dyrene Det er krim, selvfølgelig – og det betyr at det er et plott. Mordet skjer…

Mikrobene slår tilbake

i Viten av

Nok en gang er menneskeheten i ferd med å tape kampen mot resistente bakterier. Nye og dødelige mikrober står i kø, og vi har pr. i dag intet motmiddel mot dem. Og hvorfor har de blitt resistente? Fordi vi bruker altfor mye antibiotika. Og den bruken kommer bare til å eksplodere videre de neste årene, viser prognosene. TEKST GRETE GAULIN De fleste av oss vet ikke så mye om mikrober. Vi vet at det er mange av dem, at de er bitte, bitte små og at vi huser millioner av dem. Faktisk huser vi mellom 50.000 og 100.000 milliarder mikrober på eller inni oss. Det er mellom fem og ti ganger mer enn det samlede antall celler vi har i kroppen. Og de er ikke snylteorganismer heller. Mennesket trenger mikrober for å overleve, og enhver vellykket kamp mot dem vil besegle vår egen historiske skjebne. Mikrober er en forutsetning for livet på jorden. For eksempel er bakterier den eneste organismen på vår planet som kan føre nitrogen fra atmosfæren og ned i næringskjeden – en prosess som skaper de proteinene vi er avhengig av. De produserer også et mangfold av vitaminer, blant annet vitamin K, som er viktige for vår diett. Men de kan også være livsfarlige for oss. Og hva verre er; vi er i ferd med å tape kampen mot resistente bakterier – igjen. En formidabel motstander Brad Spellberg er professor i medisin, en av verdens ledende eksperter på infeksjoner og helt i front i kampen for å vinne krigen mot de multiresistente bakteriene. Han er ikke optimist, og tittelen på boka hans kan få håret til å reise seg i skrekk. ”Rising Plague – the global threat from deadly bacteria and our dwindling arsenal to fight them” er liksom selve essensen av vår frykt for kjøttetende bakterier og resistente stafylokokker. Derfor er det et paradoks at forfatteren klarer å gjøre mikrober til et aldeles fascinerende tema i boka si. For hva er det egentlig vi har med å gjøre? Vi har å gjøre med det eneste livet på planeten som er mennesket overlegen; en organisme som vi aldri noensinne vil seire over – om vi nå skulle ha ønsket det. Noen fakta: Det eldste kjente mikrobefossilet kan dateres 3,5 milliarder år tilbake i historien. Vår art, derimot, har bare vandret på denne kloden i fire millioner år. Det betyr at bakterier har tilpasset seg sine omgivelser tusen ganger lenger enn våre forfedre. De har, for å sitere forfatteren, overlevd geologiske kataklysmer, istid, katastrofale meteornedslag, masseutryddelser og alle andre former for apokalyptiske hendelser som jorden har vært igjennom. Bak denne overveldende graden av tilpasningsdyktighet ligger evnen til rask reproduksjon kombinert med en høy mutasjonsrate. Det tar en bakterie mellom tjue og tretti minutter å reprodusere seg selv, noe som betyr at én enkelt E. colibakterie kan lage 69 milliarder avkom bare i løpet av tolv timer med logaritmisk vekst. Om lag tre prosent av disse nye bakteriene vil eller kan være resultatet av tilfeldig mutasjon. En veldig liten…

Forvirret om Obamacare og hva som erstatter den?

i Politikk av

Hva har Franklin D. Roosevelt, Richard Nixon og Bill Clinton til felles? Alle prøvde å få til en helsereform uten å klare det. Barack Obama gjorde også et tappert forsøk, men endte med en helseforsikringsreform. Nå har republikanerne akslet den veldige oppgaven å lage enda mer krøll i et allerede ganske skrukkete helsevesen. TEKST GRETE GAULIN Gått i surr i den amerikanske helsereform-debatten? Det er fordi vi tror så mye om det amerikanske helsevesenet som ikke stemmer. Så la oss knekke myter. Myte nummer 1: USA har intet offentlig helsevesen. Feil og atter feil. USA bruker langt mer enn andre industrialiserte land på helsetjenester. Det skyldes at alle over 65 år har krav på offentlig pleie gjennom noe som kalles Medicare, og at (en stor del av) de fattige har krav på det samme via Medicaid. Det er altså et offentlig finansiert helsevesen, men det er de private aktørene som legger rammene for prisnivå og behandling. Resultatet er at USA bruker brorparten av sine helsepenger på å legge ganske friske mennesker inn i altfor mange maskiner, mens syke mennesker litt for ofte blir fjernet fra systemet fordi forsikringsselskapene nekter å betale. Den ene upolerte siden av medaljen er kostnadene for staten, som har gått helt i taket: I 1960-årene brukte USA fem prosent av brutto nasjonalprodukt på helsetjenester. I dag er andelen økt til 18 prosent, og i 2040 vil den være 34 prosent, ifølge Council of Economic Advisers. Det ligger skyhøyt over hva for eksempel Frankrike bruker, der åtte prosent av brutto nasjonalprodukt holder til full dekning for alle. Det er også dobbelt så mye som det Canada bruker på sitt offentlige og universelle helsesystem. Og det til tross for at amerikanske borgere som ikke er enten fattige eller over 65 år ikke inngår i regnestykket. Systemet utenfor Medicare og Medicaid fungerer slik at hvert enkelt individ tegner sin egen helseforsikring. Om lag 160 millioner amerikanere hadde rett på helsetjenester via slike private ordninger før 2010. 46 millioner andre hadde ikke råd til den luksusen før Obamacare og var dermed ikke dekket i det hele tatt. Og det var den andre siden av medaljen. Så kom Obamacare – eller Affordable Care Act, som reformen formelt er døpt. Men president Barack Obama innførte ingen helsereform. Han innførte en helseforsikringsreform. Myte nummer 2: Obama innførte en helsereform. Feil. Barack Obama hadde en visjon da han overtok Det Hvite Hus. Han ville oppgradere USA til et moderne land, og skape et system der alle hadde rett til behandling, pleie og omsorg. Det startet altså som en visjonær strategi om helsetjenester til alle. Men det kokte fort ned til en enkel helseforsikringsreform.  I denne fins det en rekke komplett uforståelige detaljer man ikke trenger å sette seg inn i – som for eksempel hvordan dette nye helsemarkedet fungerer i all sin tekniske kompleksitet. Obamas helsereform var nemlig veldig enkel: Man måtte få et system på plass som dekket flest mulig av de 46 millionene som ikke hadde helseforsikring. For å få til det,…

Globalisering fører til backlash. Alltid!

i Økonomi av

Verden er inne i en backlash – mot globalisering, ny teknologi, fri flyt av absolutt alt og tapte arbeidsplasser. Vi har vært der før. Forrige gang verden gikk fra frihandel til stengte grenser skapte det et århundre der den ene destruktive kollapsen avløste den andre. TEKST GRETE GAULIN Hva er globalisering? Den ene definisjonen er antakelig like bra som den andre, men følgende uttalelse bringer både substans og jordnærhet inn i begrepet: ” … en gjennomsnittlig innbygger i London kan i dag bestille hva som helst på telefonen, nippe til teen sin som inneholder ingredienser fra hele verden; og samtidig som han drikker sin te og med samme telefon investere formuen sin i naturressurser eller bedrifter i alle verdenshjørner.” Det kunne vært en beskrivelse av dagens moderne mennesker, men er det ikke. Mannen som forfattet disse linjene het John Maynard Keynes, og han skrev dem i 1919. De refererte til verdensøkonomien slik den hadde vært i tiårene før første verdenskrig. Det var en globalisering som matcher dagens sømløse verden. Men den brøt sammen da 1800-tallet gikk over i 1900-tallet. Resultatet var fryktelig: en verdenskrig, en revolusjon, en depresjon og enda en verdenskrig. I dag, med etterskjelvet etter finanskrisa i 2007/2008, populisme og lange politiske skygger, er det noen som trekker trådene tilbake til globaliseringens første kollaps. Vil de siste tre tiårenes økende økonomiske integrering møte den samme veggen og få de samme fatale konsekvensene? Fra merkantilisme til frihandel Verdens økonomiske historie etter den industrielle revolusjon kan kort summeres opp slik: først en merkantilisme som dominerte verdenshandelen i perioden 1650 til 1780. Deretter fulgte en periode der store deler av Europa, Eurasia og Midtøsten var opptatt med å kappe land – med våpen i hånd – under de såkalte napoleonskrigene. Nederlaget i Waterloo i 1815 førte til en lang periode med proteksjonisme og handelsbarrierer som en følge av krigen. Men så, mot slutten av 1800-tallet, var det duket for verdenshistoriens første vellykkede globalisering, som skulle vare i flere tiår fram mot 1914. Det var en imponerende forestilling uansett hvilket syn man måtte ha på en verdensomspennende økonomi. I tiårene etter 1815 økte verdenshandelen med gjennomsnittlig 3.5 prosent hvert eneste år. Handelsbarrierer som kvoter og tariffer forsvant i et voldsomt tempo, og eksportandelen av landenes bruttonasjonalprodukter vokste hurtigere enn hva man ser i dag. Det var ett av historiens mange paradigmeskifter. Storbritannia hadde lansert den industrielle revolusjon, britene hadde mistet sine kolonier i den nye verden og dessuten avskaffet slaveriet i 1807. Den økonomiske filosofien til Adam Smith var comme il faut, og europeerne kontrollerte nesten hele verden: 37 prosent i 1800, 67 prosent i 1878 og hele 84 prosent av verdens geografiske overflate i 1914. Med kolonimaktene kom kravet om åpne markeder og frihandel. Men de vestlige landene var ikke de eneste som tjente økonomisk på globaliseringen. Det gjorde også Asia og Afrika. I perioden 1820 til 1870 økte snittinntekten for afrikanske land med hele tjue prosent. Etter 1870 og fram til 1914 steg den med ytterligere 27 prosent. I Asia…

Testen er ikke Nederland. Det er Frankrike

i Politikk av

Så ble det ikke Geert Wilders likevel. Har Donald Trump reddet Europa unna høyrepopulismen – eller endog høyreekstremismen? Gudene skal vite at det komplette kaoset i Det hvite hus må ha skremt vannet av flørtende populistvelgere. Det er å håpe, selvfølgelig, men testen er ikke Nederland. Testen er Frankrike. Og Frankrike er et annet sted med en helt annen historie enn både USA og Nederland. TEKST GRETE GAULIN Preludium: Vi hører det hele tiden – fra politiske prekestoler, fra tradisjonelle medier og sosiale plattformer: Den populistiske bølgen i USA og Europa handler om hatet mot immigrantene. Det handler om etnisk sjåvinisme, om et innbitt raseri over, og mot, det fremmede, og endog om rasisme. Men det er ikke riktig. Det handler ikke egentlig om det. Det er verdt å bemerke at et land som USA tok inn 11 millioner udokumenterte immigranter uten synderlig problem. Det var først da immigrasjonen førte til konkurranse på arbeidsmarkedet at gnisningene oppsto. Årsaken til konkurransen var muren mot Mexico, som blokkerte den sykliske vandringen over Rio Grande. Det førte immigrantene fra sesongarbeid over i fast arbeid – byggebransjen, hoteller og restauranter – på et tidspunkt da globalisering og ny teknologi hadde gitt langt færre jobber å fordele til menn uten college. Men det handlet ikke om rasisme. For å sitere Bill Clinton i en litt annen betydning: It was the economy, stupid! Det var det i Storbritannia også, og det er verdt å merke at landet tok imot millioner av indere, pakistanere og afrikanere uten synderlig problem i alle tiår under og etter kolonitiden.  Det var først da øst-europeerne strømmet inn at det gikk over styr. Hvite øst-europeere – man kan knapt kalle motviljen mot dem rasisme. Men de tok jobbene, og de tok dem lokalt. Historien om Brexit er full av delhistorier om hvordan småbysentrene ble overtatt av slavisktalende polakker. Det var en ny kulturell konfliktlinje, og den la seg oppå den økonomiske. Sammenfallende konfliktlinjer – det er mektig potens i den røren der. Føy korrupsjon til identitet og økonomi og du har en enda mektigere blanding. Du har Frankrike. Men hvor fristende det enn er å koble høyrepopulismens og høyre-ekstremismens frammarsj i Frankrike til muslimenes etter hvert potente nærvær, så er det likevel ikke sant. Det handler ikke om rasisme der heller. Ei heller – og det er mer oppsiktsvekkende – handler det om arbeiderklassens rasende protester mot immigranter som tar jobbene deres – for de protestene er stort sett fraværende når det gjelder muslimer. De var der mot «de polske rørleggerne», men disse var aldri mange nok i Frankrike til å skape virkelig brudulje – landet fikk langt under halvparten av dem som dro til Storbritannia og Tyskland. Frankrike er et annet sted. Én forskjell er en brunstripet historie som mangler i både Nederland og USA. Marsjen mot Paris Frankrike: det er så mange tråder å nøste opp når høyrepopulismens historie skal veves. Tre av de trådene fant sammen i det Herrens år 1995, og man kan begynne der. Sommeren og høsten…

Matboble på bristepunktet

i Natur av

Overpumping av grunnvann har ført til eventyrlige avlinger over store deler av verden. Nå frykter eksperter at de såkalte vannbaserte matboblene skal briste, med dramatiske konsekvenser for produksjonen av korn. TEKST GRETE GAULIN I januar 2008 ble Saudi-Arabia det første landet i verden som falt som offer for en forestående apokalypse. Da meddelte saudiarabiske myndigheter at brønnene var gått tørre, og at de sto foran en fullstendig utfasing av landets hveteproduksjon. Det var det første skremmende eksempelet på det som kalles vannbaserte matbobler. Mens verden går mot ti-elleve milliarder mennesker sager menneskeheten av den greinen, eller kilden, som kan forsyne oss alle med mat. Kort bonanza, og så … Tilsynelatende er det ingen ting i veien med verdens matproduksjon. En rapport utarbeidet av FAO – FNs Food and Agriculture Organization – viser at produktiviteten i jordbruket økte med 1,56 prosent fra ca. 1990 til ca. 2010, opp fra ”bare” 0,79 prosent årlig de to tiårene før der. Tall over risproduksjonen i Kina viste en sterk vekst på 13 prosent fra 1995 til 2010, mens OECD melder at matproduksjonen i medlemslandene økte med fem prosent i perioden 1990 til 2004 mens forbruket av vann sank med ni prosent. Det har fått mange til å avvise dommedagsprofetiene om at verden står overfor en kollaps i matproduksjonen. Men de såkalte vannbaserte matboblene er nettopp preget av en kortvarig jordbruksfest basert på grunnvannstapping, før hele vannforsyningen klapper sammen på grunn av overpumping og manglende bærekraft. Allerede i dag er brønnene i ferd med å gå tomme mange steder. En sveip over landene som ligger rundt Saudi-Arabia viser et heller deprimerende bilde: I Jemen synker grunnvannsspeilet med hele to meter årlig, med den følge at kornproduksjonen har sunket med en tredel. I Syria og Irak var kornhøsten allerede redusert med mellom en femdel og en fjerdedel før krigene satte hele regionen i brann. I Jordan har mangel på vann ført til en regelrett kollaps i jordbruket; fra 300.000 tonn produsert matkorn for 40 år siden til bare 60.000 tonn i 2011. I Israel importerer man i dag 98 prosent av kornet etter at myndighetene la ned forbud mot vanning av avlingene for å spare vann, og i Afghanistan har 50 prosent av grunnvannet gått tapt. Men den verste boblen i denne regionen finner man i Iran, der en femdel av landets befolkning får stillet sulten ved hjelp av overpumping av grunnvann. Hvis man altså unntar Saudi-Arabia, der boblen allerede har sprukket og kornproduksjonen har falt fra tre millioner tonn på det meste til en million tonn i 2010 og null tonn i 2016. Bor oppå boblene Det gjør Midtøsten til den første regionen i verden der avlingene faller fordi brønnene er tomme. Men denne labile regionen er selvfølgelig en veldig liten aktør i den globale kornproduksjonen. Hva skjer hvis den vannbaserte boblen sprekker i store matproduserende land som USA, Kina og India? Ifølge NASA er det all grunn til å slå alarm. Den amerikanske romfartsorganisasjonen har kikket på verdens vannreservoarer fra sine satellitter, og funnet…

Ytringsfriheten: et vern mot staten. Intet annet

i Politikk av

OPPDATERT 09.08.2018: Debatten om hvor mye hatretorikk som er tillatt under dekke av ytringsfriheten var alltid en perversjon. Mens samfunnet har vært opptatt av den, har politikere i inn- og utland sørget for å begrense den retten til ytringer som er viktig og vernet. TEKST GRETE GAULIN Grunnlovens paragraf 100 slår fast at borgernes rett til å ytre seg bare skal begrenses dersom det er svært gode grunner til det. Det er åpenbart veldig mange grunner som faller inn under «svært gode grunner.» En rapport gjennomført av FAFO for to år siden viste at norske ansatte jevnt over er så redd for å miste jobben dersom de varsler om kritikkverdige forhold at de rett og slett lar være. Lovverket er ullent, og ytringsfriheten er en hildring i norsk arbeidsliv – og verst er det i offentlig sektor. Viste rapporten. Året før: I sin årsmelding for 2013 uttrykte sivilombudsmannen bekymring over utviklingen i offentlig sektor – den utviklingen som handler om ansattes ytringsfrihet, altså. Mens Redaktørforeningen slo i bordet med en rapport om at lærere, sykepleiere og politifolk ikke lenger tør å si hva de mener fordi sjefene i dag er langt mer opptatt av å legge hindringer i veien for ytringsfriheten enn før. Mens alt dette har pågått, har debatten om ytringsfrihet handlet om retten til å hetse – ikke minst minoriteter. Men ytringsfriheten var aldri ment som en beskyttelse mot hat og hets. Snarere tvert imot. Buffer mot undertrykking Så hva er ytringsfrihet, og hvordan kom den til? Den var et ektefødt barn av Opplysningstiden og brakt til verden for å verne borgerne mot staten. Den var aldri ment å skulle beskytte hatske, rasistiske eller diskriminerende uttalelser. Den var alltid ment som en buffer mot maktarroganse og undertrykking i regi av staten. Den grodde fram sakte men sikkert i ulike europeiske stater og i USA, på et tidspunkt da det gamle eneveldet og aristokratiske privilegier sto for fall. For framskrittsvennlige politikere i Storbritannia var ytringsfriheten en grandios og frigjørende tanke lansert på egne vegne og rettet mot den eneveldige Stuart-monarken James II – en sneverhet som ble forbilledlig demonstrert i en britisk Bill of Rights (1689) som bare ga talefrihet til parlamentet som representant for folket. I Frankrike var opprøret rettet mot en lang rekke despoter fra linjen Bourbon, og i USA ble amerikanske Bill of Rights (1791) et svar på det undertrykkende tyranniet de hadde flyktet fra i Europa. Det var aldri noen tvil hos den amerikanske statens grunnleggere at det de diskuterte, var et vern for borgerne i møtet med en potensielt despotisk stat. Det var denne staten som verken skulle ha rett til å kneble den frie religionsutøvelse eller innbyggernes mulighet til å utfordre staten. Det ga fødsel til de nærmest ikoniske ordene: ”Congress shall make no law respecting an establishment of religion, or prohibiting the free exercise thereof, or abridging the freedom of speech, or of the press, or the right of the people peaceably to assemble, and to petition the government for a redress…

Sex på seks bein: Insektenes vanvittige kjærlighetsliv

i Natur av

Hvordan var det med bien og blomsten igjen? Don’t ask! Det for FOR ille. Men noe er sikkert. Insekter er mer intelligente enn vi tror, og vi bør helst ikke vite altfor mye om hva de driver med. TEKST GRETE GAULIN Hvis man bare hadde kunnet se inn i en bikube… Da ville man innimellom observert at bier danset der inne. Hadde man hatt en bikube for hånden i uker, ville man sett at dansen varierte: noen ganger en enkel runddans, andre ganger en «vaggedans» i rett løp forover og deretter en halvsirkel først til én side og så til den andre. Dansen skyldes ikke eufori over våren eller bikube-ekshibisjonisme. Den er en måte for den dansende honningbien å fortelle sine kubekamerater hvor de kan finne den nektaren den akkurat har oppdaget. «Vi er ment å skulle elske tobente vesener som oss selv. Også de firbente kan komme til å bli viktige for oss. Men seks bein er for mange fra et menneskelig ståsted.» Joseph W. Krutch, amerikansk forfatter og naturalist(1893-1970) Biller ere også en nasjon Insekter. Det ene man bør vite om dem er at de har seks bein. Det andre er at de bærer sitt skjelett på utsiden. Det tredje at nesten alle maur og bier er hunner. Det fjerde at det finnes så uhorvelig mange av dem – mellom en og ti millioner ulike typer. Det betyr at vi til enhver tid er omgitt av noe sånt som ti trillioner insekter. Tallet som tilsvarer dette matematiske begrep er 10 000 000 000 000 000 000 – noe som ikke betyr mer for de fleste av oss enn debatten om universets størrelse. Bare innenfor arten maur finnes det 11.000 varianter. Verden har 350.000 billearter, hvilket vil si at en fjerdedel av alle dyr i verden er en bille. De fleste av oss vet ikke så mye om disse småkrypene.  Ikke er vi særlig begeistret for dem heller. Men senker man blikket mot bakken eller løfter det mot svermene der oppe kan man se de mest forunderlige ting med det blotte øye. For de minste småttisene må vi inn i laboratorier der livene deres kan forstørres opp noen tusen ganger. «Alle former for krig som er kjent for oss, er kjent for insektene: åpen krigføring, overveldende angrep, bakholdsangrep, overraskelsesangrep, infiltrasjon, utryddelseskrig, kaotiske og nervepirrende kampanjer, beleiringer, rasende angrep, desperate tilbaketrekkinger, strategiske tilbaketrekkinger, trefninger mellom allierte og så videre.» Maurice Maeterlinck, belgisk poet og essayist (1862-1949) I dag vet forskerne ganske mye om hva insektene gjør, og hvorfor. Men ikke hvordan de tenker – eller om de tenker. Ekspertene strides om begreper som intelligens og språk, og hvorvidt man kan bruke slike ord om de minste av våre kreaturer. Derimot er man enige om at insekter har stablet på beina ufattelig kompliserte samfunn og at mange av dem er sosiale vesener med ansvar for hverandre og sitt avkom. Hans livs ligg Som andre enkle vesener – mennesket inkludert – er insekter opptatt av artens fremtid. Gener skal overføres til nye generasjoner, og mange foreldre er villige…

Trump: Etter mønster fra Goebbels

i Politikk av

Vi må slutte å snakke om enkeltsaker. Den amerikanske presidenten – og hvor sterkt vi misliker å bruke den tittelen på Donald Trump – er mye mer enn summen av politiske vedtak og dekreter. Han er Machiavellis fyrste. Nå knebler han avisene, og ytringsfriheten. KOMMENTAR GRETE GAULIN Han vil sette inn 100 000 soldater for å vokte grensene mot Mexico. Han sier det er løgn, men det fins et memorandum. Det er ukjent i amerikansk historie. Antallet, men ikke praksisen. Flere presidenter har gjort det før ham, og flere guvernører i grensestatene gjør det i dag. Han vil deportere elleve millioner immigranter. Det er ukjent i amerikansk historie. Antallet, men ikke praksisen. Barack Obama klarte 15 000 hver eneste måned han satt i Det Hvite Hus – under radaren, fordi han var liberal og svart. Han kan gjerne diskutere nedrustning i teorien, men antyder at USA ligger etter i våpenkappløpet. Det er ikke engang ukjent i amerikansk historie. Barack Obama sto for en storstilt opprustning av små og lettere atomvåpen – under radaren, fordi han var svart og liberal. Han styrer gjennom presidentdekreter – det gjorde presidentene før ham også, både Bush junior og Obama. Han vil sette i gang en nådeløs jakt på dem som står bak lekkasjene til avisene. Det gjorde Obama også. Han er faktisk den presidenten i nyere fredstid som har drevet akkurat den sporten lengst. Så hva skal vi snakke om? Enemies of the People! Vi skal snakke om at The New York Times, CNN, Los Angeles Times  og den liberale nettavisa Politico ble stengt ute fra en pressebriefing i Det Hvite Hus i går, den 23. februar 2017. Les det gjerne om igjen. New York Times, CNN, Los Angeles Times, Politico og flere andre liberale aviser ble utestengt fra en pressebriefing i Det Hvite Hus i går, den 23. februar 2017. «Enemy of the People». Det er merkelappen Trump har satt på den fjerde statsmakten i USA. Og det er begrepet «Enemy of the People» vi bør og må snakke om. USA har ikledd seg diktaturets språkdrakt. Bare uker inn i Donald Trumps presidentperiode vasker den fascistiske ideologien rent i Washingtons politiske korridorer. Som en tornado. Men den er ikke hvit, den er helsvart. Den henter næring fra Goebbels hatretorikk fra 1940-tallet, da jødene var «Enemies of the People.» I dag er det pressen. Og etermediene. Og de digitale mediene. Snart er det folket. Dissidentene. Og dem rammer han ved å vekke hatet i folket via ny massekommunikasjonsteknologi, også det etter mønster fra tyskeren med klumpfoten. Men først må han knuse de liberale institusjonene. Han gjør det slik Vladimir Putin gjorde det; slik også Hugo Chavez gjorde det – pluss en rekke andre som i dag kaller seg illiberale demokrater: autoritære ledere og diktatorer som har skjønt at overgangen fra demokrati til autokrati forutsetter en blanding av rå brutalitet og populistisk fingerspitzengefühl. Det er mye lettere å få demokratiet inn i ettpartistaten, i autokratiet eller endog i et totalitært politisk system hvis man ikke bygger opp sin egen institusjon med…

Et synkende Atlantis

i Natur av

Louisiana has lost 119.564.846 square yards of land since january 1, 2015. Du finner teksten på nettsiden til America’s Wetland Foundation. Men klikker du deg inn der, ser du at tallet ikke lenger stemmer. Siden denne artikkelen ble satt på trykk har enda mer areal gått tapt. For i Louisiana forsvinner det nemlig en fotballbane land hvert 38. minutt. New Orleans synker ned i havet. TEKST OG FOTO GRETE GAULIN Det ser ut som oljeflak. Men de mørke skyggene på vannet der nede har ingenting med det sorte gullet å gjøre. Det har alt å gjøre med en helt annen naturkatastrofe. Kysten av Louisiana synker. De mørkere partiene betyr bare at vannet er så grunt at man kan se land under. Og det igjen betyr at havet nylig har overtatt dette området. For bare få år siden, var det som i dag ligger under vann del av våtmarken i denne amerikanske delstaten. Om få år vil det som i dag er våtmark også være tatt av havet. I dag ligger utløpet av Mississippi der som en bred stripe av vann, flankert av noen meter land på hver side. Utenfor der, på begge sider, ligger havet. Noen tropiske stormer til, og de siste tretti kilometerne av Old Man River vil være slukt av vannet i Mexico-bukta. Kartet stemmer ikke lenger med terrenget. USA er mindre enn man tror, og Louisiana ganske mye mindre. Et gigantisk knutepunkt Dette er fortellingen om et delta. Det er en fortelling som gjentar seg over hele verden, og det er en fortelling om noe annet enn man forventer. For de fleste av verdens deltaer er det ikke oljen som er det største problemet. Det er vannet. Noen av verdens vakreste og mest befolkningstette deltaer er nemlig i ferd med å synke i havet. Og som alltid er det menneskene som har skylda. I New Orleans legges det fram rapporter og prognoser over årsaker og virkninger. – Det er ikke noe mystisk ved det som skjer i deltaet vårt, sier R. King Milling. – Vi kjenner til omfanget av problemet, hva som skapte det og hvor mye som kan reddes med hvilke midler. Vi vet at landet synker under føttene våre, og at hele New Orleans kan forsvinne i havet hvis vi ikke gjør noe. Nå! Vi møter ham i Whitney Bank, der han sitter i ledergruppen. Og det var denne bankmannen, med en samlet årlig inntekt på 1,2 millioner dollar, som tok initiativet til å redde det som går under navnet Mississippi River Delta. Det er symptomatisk, dette, at det ikke bare er miljøvernere som prøver å redde Louisianas kyst. Det skyldes at deltaet ikke bare er habitat for planter, dyr og fisk. Den er plattformen som alt økonomisk virke i regionen hviler på. Alle tråder samles i Louisiana. R. King Milling lar pekefingeren følge linjene på kartet som viser betydningen av Golfkysten: – Denne kysten bidrar med 90 prosent av nasjonens offshore oljeproduksjon, tretti prosent av energiforsyningen og tretti prosent av all fisk og sjømat…

Israel-Palestina: Sionismen før og nå

i Krig & Konflikt av

Sionismen var svaret på en sekulær drøm om en egen stat. I dag er den både religiøs og fanatisk. Settler-bevegelsen har blitt så sterk at den kontrollerer staten. Det er ingen måte den israelske staten kan putte ånden tilbake på flaska, selv om den skulle ha ønsket det. Andre del i vår serie om Israel-Palestina-konflikten og det historiske grunnlaget for den. TEKST GRETE GAULIN Det var sensommer 2005, og Gaza skulle evakueres. For de religiøse settlerne var det en pinefull repetisjon av historien. I 1982 hadde israelske soldater stormet den jødiske bosettingen Yamit i Sinai-ørkenen og tvunget menneskene ut. Nå kunne settlerne bare se hjelpeløst på at nye områder gikk tapt for den sionistiske saken. Der Israel etter 1967-krigen hadde sittet på et område som strakte seg fra Sharm el-Sheik i sør til Libanon i nord, var landet nå krympet inn til den mest snevre definisjonen av Abrahams land i bibelen: Galilea, Judea og Samaria. Var sionismen i ferd med å tape for den sekulære statens politiske og strategiske interesser? Et vanskelig valg  Debatten hadde gått lenge. Israel var i ferd med å tape demografisk til den arabiske befolkningen i Palestina, og mange fryktet en utvikling der det arabiske flertallet ville gjøre den jødiske staten til en historisk parentes. Man sto overfor et vanskelig valg: enten måtte Israel frigjøre seg fra palestinerne og forløse en stat som både var demokratisk og jødisk. Eller så måtte de opprette en apartheidstat der det arabiske flertallet i en felles nasjon hadde få rettigheter og enda færre muligheter. Det tredje alternativet, en pluralistisk stat der palestinere og israelere styrte sammen, var en opsjon ingen ønsket å vurdere. Ikke desto mindre var det denne løsningen som tvang seg fram på bakken. Jødiske settlere hadde infiltrert store deler av Vestbredden, og det var ikke lenger klare grenser mellom folkegruppene.  Skulle Israel overleve som jødisk stat, måtte skillelinjene trekkes skarpere og grensene manipuleres slik at det store flertallet av jødiske bosettere havnet i den jødiske staten. Ideen om en separat fred med klare grenser som kunne forsvares militært og demografisk var født. For settlerne var det et svik av ufattelige dimensjoner. I en av historiens mange bisarre vendinger hadde palestinerne og settlerne på Vestbredden plutselig sammenfallende syn, dog med ulikt utgangspunkt. Begge grupper så muren som et frontalangrep på den staten de ønsket å opprette. For de religiøse settlerne var den separate freden i strid med Guds vilje. De så – og ser fortsatt – den pågående erobringen av hele det bibelske Israel som tvingende nødvendig for å oppfylle Hans vilje. Seieren i seksdagerskrigen var for dem et tegn fra Gud om at jødene skulle ha hele dette området. Hvis jødene feilet i det hellige oppdraget å beholde Judea og Samaria ville straffedommen komme i form av en ny tilintetgjørelse av jødene. ”Sionisme er ikke religion”  For de opprinnelige sionistene ville et slikt syn bli møtt med både undring og frykt. Sionismens opphavsmenn og iverksettere så på opprettelsen av en jødisk stat i Palestina som et verdslig prosjekt som ikke hadde noe med Gud og religion å gjøre. På den andre sionistkongressen i Basel i 1898 ble dette slått ettertrykkelig fast da delegatene ble enige om følgende uttalelse:…

Israel – Palestina: Medgiften og brura

i Krig & Konflikt av

Så er vi i gang igjen – denne gang med svigersønnen ved roret. Målet er visstnok å skape fred mellom israelerne og palestinerne. Igjen snakker alle om en to-stat-løsning – en idé som har vært død i minst ti år. Men hva skal den erstattes med? Følg med i vår serie på fire artikler som alle omhandler Israel, dets historie og forholdet til palestinerne i over 150 år. TEKST GRETE GAULIN ”Vi fikk en praktfull medgift. Problemet er bare at medgift følges av brura.” Ordene ble ytret av statsminister Levi Eshkol etter seksdagerskrigen i 1967. Det var med en betydelig dæsj ambivalens – for å si det mildt – at Israel overtok de palestinske områdene på Vestbredden. Det gikk akkurat som mange fryktet. Israel er låst i en dødelig dans med et arabisk Palestina som truer landet demografisk, demokratisk og politisk. Demografisk fordi palestinerne fortsatt har høyere fødselstall, demokratisk fordi det nå gror fram en felles stat der palestinerne må gjøres til B-borgere hvis jødene skal beholde kontrollen, og politisk fordi settlerne er så sterke at de kontrollerer staten. Det er nok ukjent for de fleste at den jødiske staten ikke var helt overbegeistret da de fikk denne brura i fanget. Men så er da også ganske mye av sionismen misforstått. Et vanvittig lite land Staten Israel er en historie om ekspansjon. Det er en historie om settlere, erobring og okkupasjon; om fordrivelse, undertrykking og aggresjon.  Men den ble ikke realitet fordi jødene ville bosette det lovede landet. Den ble en realitet fordi sekulære settlere åpent bestred ortodokse jøders tolkning av det lovede landet. Religiøse jøder hatet tanken på en israelsk stat. Å skape en israelsk stat var et brudd med Guds forordning om at landet ville bli gitt dem når tiden var moden. Religiøse jøder var derfor helt på linje med 21 fiendtlige araberstater som lå i en ring rundt Israel. Og de ortodokse laget faktisk så mye bråk før 1948 at den spirende staten fryktet de ville forpurre hele statsdannelsen. Det var for å stilne den kritikken at de ortodokse jødene slapp verneplikt og tok hånd om arkaiske ekteskapstradisjoner. I mai 1948 så Israel dagens lys – med ambivalent godkjennelse fra synagogene. Det var heller ikke sånn at USA entusiastisk støttet opp om den nye staten. Tvert imot kastet de seg bare nølende ut i den politiske ingeniørkunsten i Midtøsten – først og fremst fordi Sovjetunionen gjorde det. Det var først etter krigen i 1967 at amerikanerne inngikk det politiske og strategiske samarbeidet med Israel som har definert forholdet siden. Det var samme seksdagerskrig som skaffet Israel de okkuperte områdene og som gjorde landet til en settlerstat – slik også USA var i sin spede begynnelse. Settlerbevegelsen skulle skape en ”strategisk dybde” som seinere ble utvidet med fredsavtaler med Egypt (1978) og Jordan (1994). Israel har alltid ment at dette ”nærværet” ikke skjer i okkuperte områder, siden Vestbredden ikke var et land i 1967 men tvert imot underlagt og kontrollert av Jordan. Ei heller har landet følt seg…

So! Hva gjør vi med Putin?

i Politikk av

Hva skal vi gjøre med Russland? Det mest sannsynlige scenarioet for alle de impliserte er: minst mulig. Og hvis det ikke er det? Ja, da har vi et problem. For da vil Europa få den tredje destruktive krigen på bare litt over hundre år. Er NATO klar for den, mon tro? TEKST GRETE GAULIN Året var 1944. Måneden var oktober. De to seierherrene Joseph Stalin og Winston Churchill hadde en tête à tête i Moskva. Et halvt år etter hadde russerne frigjort Berlin og reist det russiske flagget med hammeren og sigden over Riksdagen. De hadde slått de allierte på målstreken. Nå skulle utbyttet deles. Hvem skulle ha hva? I Moskva hadde Churchill skjøvet et papir over til mannen han hadde vunnet krigen sammen med. På den sto det: Romania 90/10 i favør av Russland. Hellas 90/10 i favør av Storbritannia. Jugoslavia 50/50. Ungarn 50/50 Bulgaria og Romania 75/25 i favør av Russland. Stalin skal bare ha kastet et blikk på papiret og satt OK på det, ifølge Churchill. Det var «det store sviket» overfor landene i øst fra de alliertes side, og det har blitt hamret og jamret over avtalen i alle tiår etterpå. Med fasiten i hånd har det vært ettertidens solide oppfatning at man kunne ha reddet Øst-Europa fra stalinismen. Hvordan da? På det tidspunktet hadde Sovjetunionen over en million soldater bare i Berlin og en fem-seks millioner til bare kilometer unna. De allierte var under en million. Det var absolutt ingen som hindret Stalin i å gå helt til Atlanterhavet dersom han nå skulle ha ønsket det. Hvilket han heldigvis ikke gjorde. Ikke desto mindre var det en av historiens valg mellom reelle, ikke utopiske, alternativer. Og man minnes den historien nå som Russland har tenkt å tvinge de gamle sovjetrepublikkene Ukraina og de tre baltiske statene tilbake til «moderlandet». Med våpen i hånd om nødvendig. Hevn etter 27 år Vladimir Putin tenker langsiktig. Han er ikke interessert i det østlige Ukraina. Kampene der er bare ment som en forpostfektning til det geopolitiske målet, som er å ta tilbake hele Ukraina. Det russiske raseriet har frådet uhemmet i 27 år, helt siden 1990 da den amerikanske utenriksministeren var i Moskva for å sukre pillen om tysk gjenforening. Det var ikke, sa James Baker, snakk om «noen utvidelse av NATOs jurisdiksjon for styrker i NATO så mye som en tomme østover.» President George Bush den eldre fulgte opp med uttalelsen om at Vesten ikke hadde til hensikt å skaffe seg «unilaterale fordeler» grunnet den nye situasjonen. Sovjetrusserne tok amerikanerne på ordet, og hundretusener av russiske soldater, hele KGB-apparatet (Putin var en del av det) pluss alle offensive og defensive våpen ble etter hvert trukket ut av Den tyske demokratiske republikken. Det var ikke teori. Det var et løfte om at den vestlige alliansen ikke skulle skaffe seg fotfeste i verken Polen, Ungarn eller Tsjekkoslovakia. Det var et løfte som ble arrogant brutt i tiårene etter. I dag er Russland helt omringet av verdens siste supermakt, med baser…

En vidunderlig munnfull

i Viten av

Det er mer enn to tusen år siden mennesket fikk smaken på sukker. I kjølvannet fulgte kolonikriger, slavehandel og helt nye matvaner. I dag er ”det hvite gullet” en folkefiende av enorme dimensjoner. Men sukkeret er også på vei tilbake som et ”naturprodukt” i kampen mot kunstige søtningsmidler som maissirup. TEKST GRETE GAULIN Først fikk vi vite at det var skadelig. Så erstattet vi sukkeret med søtningsmidler, bare for å oppdage at det var enda farligere. I dag markedsfører næringsmiddelindustrien i USA produktene sine under vignetten ”ikke tilsatt søtningsstoffer,” mens sukkeret har fått en ny gullalder som et naturprodukt. Striden om sukkeret er tilbake ved start, paradoksalt nok på et tidspunkt der verdens helseeksperter har strukket våpen mot alskens karbohydrater. Tygde sukkerrør Det er et par ting å si om sukkeret. Det ene er at vi overhodet ikke trenger det. Sukker er tomme kalorier vi spiser fordi det er godt, og ikke fordi kroppen har behov for det. Det er et helsemessig nullprodukt, i beste fall, og kan dessuten bidra til både fedme og tannråte hos mennesker som fråtser i det. Det var slik vi så på det før. I dag er sukkeret på vei opp i vederstyggelighetens hierarki, med klar retning mot skadeprodukter som alkohol og tobakk. Det er i hvert fall der noen eksperter vil ha det. Helt på topp, sammen med sigaretten. Fordi sukkeret er en gift som bryter ned kroppens funksjoner på en måte andre karbohydrater ikke gjør. Noe som igjen skyldes at sukkeret består av store mengder fruktose som er klin umulig for kroppen å kvitte seg med på andre måter enn ved å bygge fett rundt indre organer – det farligste fettet som finnes. Dessverre for oss alle er det nettopp denne fruktosen som gir sukkeret den ekstra søtsmaken. Og det var nettopp denne vidunderlige munnfullen som fikk menneskene på New Guinea til å tygge sukkerrør for noen tusen år siden. Det ga opphav til en hel industri, hvis man skal tro folkloren. Innbyggerne på øya oppdaget nemlig at de restene de kastet fra seg begynte å spire og gro i det næringsrike, subtropiske jordsmonnet. Det var en kunnskap som snart ble plukket opp av de andre landene i Asia, og allerede i år 500 f. Kr. hadde inderne funnet ut at de kunne prosessere sukker ved å la juicen fra knuste sukkerrør koke på høy temperatur i stadig mindre gryter som fjernet væske og ga et brunt, aromatisk råsukker som kunne foredles videre. Sukkeret var klart for verden, og i år 600 e. Kr. finner vi det i både Persia og landene rundt Middelhavet. Men reisen for det hvite gullet hadde bare så vidt startet. Den virkelige sukkerrevolusjonen kom først på 1400-tallet, da kolonimaktene ekspanderte til stadig varmere klimaer og tok sukkerrørene med seg. Den hvite juvelen Barbados. I dag kjenner vi øya som et skimrende ferieparadis i blått og hvitt, med en levestandard som er blant de høyeste i verden. Det ville ha kommet som en overraskelse på de første briter som…

gå til toppen