Partiene er i flyt. Det er velgerne også. Og godt er det. I Norge har vi nemlig – i motsetning til i mange andre land – både nye og etablerte partier å flyte til. Hvis høyreekstremismen kan temmes i dette landet har vi en god mulighet til å unngå det politiske kaoset man ser andre steder.
KOMMENTAR GRETE GAULIN
Våre politiske partier kan enkelt – og med full berettigelse – skjæres over én kam. Den kammen ser slik ut:
Det er lenge siden Arbeiderpartiet representerte norske arbeidere.
Det er mange tiår siden Høyre utelukkende representerte de høyhælte.
Det er enda lenger siden Venstre representerte noe som helst.
SV sluttet å være et venstreorientert, anti-NATO-parti da de såkalte museumsvokterne ble kastet ut av partiet for to tiår siden. KrF ble et sentrumsparti omtrent på samme tid, med bare en dæsj religiøsitet. RV gikk over til Rødt et tiår seinere, og forsvant i glemselen.
Noen av disse partiene søker nå tilbake til sine røtter. Partileder Jonas Gahr Støre frir til gamle idealer og legger seg til venstre for sentrum. KrF har plutselig fått en anti-abort-sak de kan føre på vegne av kristenheten, og Rødt vokser på målingene fordi det ikke finnes noe annet klart parti til venstre lenger.
Dertil kommer MDG, som har potensial til å bli et av Norges viktigste og største partier med sitt fokus på klimaendringer, CO2-utslipp, oljeindustrien og desslike. Et parti for de unge som plutselig har lansert et ungdomsopprør, av alle ting.
Og så har vi Senterpartiet. Og Senterpartiet er i en helt annen posisjon: De har nemlig hatt den æren å være Norges eneste politiske parti de siste tjue-tretti årene. Hvordan det?
Et Senterparti på søken etter et fornuftig kompromiss i ulvedebatten kunne ha rekruttert urbane velgere i hopetall
Det er ikke lenge siden Senterpartiet representerte sine kjernevelgere. Distrikter, storbønder, småbønder, sauebønder og rovdyrpolitikk, modernisering av hele Norge – noen ganger på bekostning av både natur og miljø.
Kort sagt: et parti for det ikke-urbane Norge – i det minste et parti for det ikke-urbane Norge som ryggrad og kjernesak.
Men det ligger der: Senterpartiet har blitt ved sin lest, har aldri kompromisset seg inn i det trygge, og urbane, sentrum der flertallet har vært men har stått på sitt og levert varene. Og nå håver de inn velgere.
Man kan beskjemmes over Senterpartiets iboende fiendtlighet til naturen – et paradoks siden de representerer velgere som både bor i den og bruker den. Men naturens ivrige forkjempere lever ofte sine liv i en urban uutholdelig letthet og komfort uten forståelse for eller kunnskap om hva som skaffer mat på bordet eller hvor det treverket kommer fra som gir oss komfortabelt tak over hovet.
Slik har det vært så lenge mann kan minnes. Menneskeheten har flyttet inn i byer men krevd å ha bygda urørt fordi vi har hytte der og vil oppleve uforstyrret natur når vi først beveger oss utenfor asfaltjungelen.
Til stor frustrasjon for dem som er pålagt jobben å utnytte naturressursene for vårt felles gode. En klassisk urban-rural konflikt; by mot land.
Når det er sagt: Et Senterparti på søken etter et fornuftig kompromiss i ulvedebatten snarere enn stadige rop om mer nedslakting kunne ha rekruttert velgere i hopetall i urbane strøk også. Vi liker Trygve Slagsvold Vedum fordi han er ung og dynamisk, fordi han lever så godt i sin egen kjøttvekt, fordi han har prinsipielle synspunkter og fordi han er en så likandes kar.
Hadde det bare ikke vært for at han egentlig vil ha utryddet alle verdens rovdyr.
Les også: Ulvebrev fra Stortinget til Replikken Kongo.
Nye generasjoner står klar og de finner partier å hekte seg på uten å måtte gå den populistiske og ytterst farlige veien vi ser overalt ellers
Alt dette setter Norge i en særstilling. Der verden ser dysfunksjonelle, politiske systemer, har landet vårt en partiflora som til enhver tid er fleksibelt nok til å «ta innover seg» – som det heter på kansellispråk – endringer i velgermassens politiske prioriteringer.
Når Tyskland og Belgia bruker måneder på å mane fram en regjering fra den diffuse massen av partier, summer landet videre ganske fornøyd fordi administrasjonen er intakt og kan drive det hele. I Norge er det omvendt: byråkratiet er dysfunksjonelt mens partiene summer videre.
I dag ser vi hvordan Europa og USA slites i filler av en arkaisk partistruktur bygget over en høyre-venstre-dimensjon hentet fra en tid med brutale klassekamper og lite egnet til å representere nye konfliktlinjer som handler om åpenhet kontra lukkethet, globalisering kontra isolasjon, en kosmopolitisk elite kontra det tradisjonelle og det religiøse – det vi nå kaller identitetspolitikk.
Her til lands ser vi noe annet: velgerne strømmer til nye og gamle partier som allerede er godt etablert og som henter inn dem som ellers ville ha strømmet ut på gatene i et «gatas parlament.»
Eller ville ha søkt seg til en radikal høyreekstremisme.
Forvent en lysende framtid for MDG og Rødt – og for identitetspartiet Senterpartiet. Jonas Gahr Støre er antakelig for sent ute. SV er i skvis mellom Ap og Rødt, og det er muligens for seint for dem også. Nye generasjoner står klar og de finner partier å hekte seg på uten å måtte gå den populistiske og ytterst farlige veien vi ser overalt ellers.
Publisert i Globalt Perspektiv den 5. april 2019
