Fins det noen som kan redde verdens-økonomien? Nope!

i Økonomi av

Verdensøkonomien kan sammenlignes med et fly som fortsatt stiger, men hvis motorer mangler kraft til å heve det mot himmelen. Det fins ikke kjøpekraft i det globale kapitalistiske systemet og før eller siden vil flyet havne i Hudson-elva.

TEKST GRETE GAULIN

Dette er helt uomstridt: det har alltid vært amerikanerne som har holdt verdensøkonomien oppe. Og med «amerikanerne» mener man amerikanske forbrukere. De har kjøpt varer og tjenester når de har hatt råd til det og når de ikke har hatt råd til det. De har båret verden på sine skuldre – til mye utakknemlighet må man vel kunne tilføye.

Kineserne har aldri bidratt. De har spart, til en rate som ligger dobbelt så høyt som den i USA. Tyskerne har heller aldri bidratt. De har vært fornøyd med å selge, men har aldri brydd seg om å kjøpe. Japan har hatt sine problemer siden 1990-tallet, og de andre verdensøkonomiene har ikke nådd det nivået der de kunne holde hele den globale økonomien oppe. Kina hadde i det minste et potensial, og det så da også ut til i noen år at de ville aksle byrden. Men nå er det slutt på det.

Det er slutt på amerikanernes kjøpekraft også, og det er langt verre. Den bedrøvelige sannheten kan oppsummeres i en kort historie om hva som har skjedd med denne for verden helt essensielle kjøpekraftreserven.

Man kan starte med begynnelsen, med kapitalismens egen jernlov: det må finnes et tilbud og det må finnes en etterspørsel, og de to må balansere. Det aller viktigste er selvfølgelig etterspørsel. Hvis det ikke finnes noen som kjøper de fysiske eller ikke-fysiske varene som ligger i bunn for selskapenes profitt, og dermed for deres posisjon på børsen, så kan det heller ikke finnes noe tilbud. Vareproduksjonen vil alltid tilpasse seg etterspørselen fordi ingen selskaper eller industrier vil ha varer på lager.

De holdt ut til det siste

På 1960- og 1970-tallet sprøytet amerikanske forbrukere så mye penger ut i den internasjonale økonomien at de – som sagt – bar den på sine skuldre. Det kunne de gjøre fordi lønningene fulgte veksten i økonomien og den økte produktiviteten.

Etter 1970-tallet begynte dette å endre seg. Lønningene sakket akterut, men amerikanerne fant en løsning: de begynte å jobbe overtid for å dekke inn tapet slik at de kunne fortsette å forbruke.

Det holdt ikke i lengden. De trengte mer penger for ikke å oppleve synkende levestandard, og de løste det – denne gangen – ved å sende kvinnene ut i arbeidslivet slik at husholdningene fikk to inntekter i stedet for en.

Den amerikanske økonomien, og ditto den internasjonale, nynnet og sang i et tiår etter det. Men heller ikke det holdt i lengden.

Så amerikanerne begynte å forbruke via gjeld. De skaffet seg kredittkort og tok lån på huset, og kjøpte en nyere bil for det. Dette reddet verdensøkonomien i ytterligere en del år, inntil gjeldskrisa slo inn i 2007.

Nå er det selvfølgelig noen nyanser i dette bildet, som for eksempel stagflasjonen på 1970-tallet som definitivt ga en rekke rystelser i verdensøkonomien. Men i det store og hele holdt amerikanerne tritt med kravet til høy etterspørsel, og det endte først etter finanskrisa.

Hva skjedde så? Det kunne gått veldig ille hvis ikke kapitalen hadde blitt reddet av Kina. Kina var i en full moderniseringsrunde som hadde vart siden 1990-tallet og som ennå ikke var over. I noen år etter finanskrisa kjøpte de tunge industrivarer fra Tyskland, importerte drivstoff i stor stil, skaffet seg teknologi (de stjal den rett og slett) og opprettet lukrative handelsavtaler med Latin-Amerika.

Blant annet.

Og OK, økonomien ble reddet på hjemmebane også, via finanspolitikken ved at det offentlige sprøytet ut penger i økonomien, og via pengepolitikken ved at sentralbankene satte ned renta og kjøpte obligasjoner – men mer om det siden.

Kapitalismen ble reddet av sosialismen – noe den for øvrig alltid blir siden profitt privatiseres og tap sosialiseres

Det holdt det gående i noen år til, og man kan med rette hevde at kapitalismen ble reddet av sosialismen – noe den for øvrig alltid blir siden profitt privatiseres og tap sosialiseres. Men det er en digresjon. Så lenge økonomien i Kina malte fornøyd, var også resten av verden reddet – opp til et visst punkt.

Noen punkter som varsler nedgang

Nå går det dårligere der også. Så hvem skal redde kapitalen denne gang?

Det er verdt å merke seg at det bare er tre kilder for etterspørsel: 1: Privat forbruk, 2: Offentlig forbruk og 3: Private investeringer. Men ingen av disse kildene er i dag tilgjengelige i redskapskassa.

I en rekke artikler i tiden framover vil Globalt Perspektiv ta for seg hvert av de punktene som nå lyser i flammende rødt. De er:

1: Privat forbruk er avhengig av robuste lønninger. Lønningene har mer eller mindre stått helt stille i den vestlige verden de siste 30-40 årene. Så denne biten kan man glemme.

2: Fordi lønningene har stått stille har alle de store pengene gått til en elite på toppen som ikke bruker dem.

3: Offentlig forbruk via finanspolitikken kan nulles ut fordi statene har for høy gjeld.

4: Sentralbankene kan ikke bruke renta som stimulus lenger fordi renta allerede er i minus enkelte steder og historisk lav overalt ellers.

5: Privat sektor vil ikke investere hvis ikke forbrukerne kjøper varene deres, noe som er et stort problem siden lønningene står stille for folk flest.

6: Kina kan likevel ikke redde verden. Det fins ingen andre der ute som kan det heller.

7: Handelen har gått i revers.

8: Og det som virkelig taler for en ny kollaps: Finanskapitalen er i gang igjen. Bobler er laget som vil sprekke. Man snakker allerede om en boblesprekk innen teknologi. Spør Apple. Flere sektorer kan følge etter.

Ingen later til å ha noe godt svar på følgende spørsmål: Hvor i all verden skal den framtidige kjøpekraften komme fra?

HOVEDBILDE: SHUTTERSTOCK 


Vipps en tier til 511021 for denne artikkelen. Eller slå til for fullt og vipps en femtilapp så har du bidratt for en god stund. Takk!


Publisert i Globalt Perspektiv den 12. februar 2019