Brexit: et forsøk på å beskrive det ugjennomtrengelige

i Politikk av

Vi bør alle være unnskyldt for at vi ikke klarer å rydde en slags mental vei i det politiske villniset som har grodd opp innenfor den transatlantiske aksen. Men her er et forsøk på stifinning i ett av disse problemlandene: En de facto Brexit vil antakelig aldri finne sted. Det er simpelthen helt umulig å melde seg ut av det monsterbyråkratiet som er EUs raison d´être.

TEKST GRETE GAULIN

Fra globalisering til økonomisk ulikhet, fra immigrasjon til populisme og identitetspolitikk: overalt ser man demokratiets representanter falle som offer for sin egen inkompetanse. Storbritannia er et lysende eksempel.

Én ting er nemlig å aldri melde seg inn i en union hvis byråkrati, rigiditet og nasjonale motvilje med nødvendighet må resultere i styringskollaps. Noe helt annet er det å melde seg ut.

Brexit var en vandrende katastrofe som bare ventet på kollisjonen med virkeligheten. Alt som kunne gjøres galt ble gjort galt.

Elsket av populister
Det var selvfølgelig – først – selve beslutningen om å overlate Storbritannias forhold til kontinentet til velgerne. Det er en grunn til at folkeavstemninger er et elsket politisk redskap for populister, identitetspolitikere, etnonasjonalister og høyreekstremister. De hører egentlig ikke hjemme i det representative liberale demokratiet i det hele tatt, men kan – i rene unntakstilfeller – brukes i saker av ekstrem viktighet.

Man kan hevde – med rette – at Brexit var en slik sak. Men om Brexit var en slik sak; et spørsmål av ekstrem viktighet for nasjonens fremtid, hvorfor lot man da et mindretall av landets borgere bestemme fremtiden til et flertall av landets borgere?

Det var aldri noe spørsmål for det britiske politiske etablissementet – les de konservative toryene – at Brexit-avstemmingen skulle være rådgivende – noe den burde ha vært. Hva verre er: Ikke på noe tidspunkt fantes det noen som sa det helt åpenbare, nemlig at en folkeavstemming som skulle rive løs flere tiår gamle politiske røtter MÅTTE forutsette et kvalifisert flertall.

Med dette elementet fraværende – og med en folkeavstemming i vill fart mot avgrunnen – tok det konservative partiet rev i seilene og la en slags strategi. De besluttet å gjøre et opprørsk folk – som hadde sett finanskapitalen stikke av med alle verdier i tiårene før – oppmerksom på at det var ansvarsløst å stemme for Brexit fordi det ville ramme …. finanskapitalen i City.

Sin egen verste fiende
Man trenger ingen fiender når man har venner som seg selv. Nå er det i praksis bare et par måneder igjen før regjeringen må ha et forslag klart hvis det britiske parlamentet og alle unionens parlamenter skal ha tid til å godta avtalen før utmeldelsen er et faktum den 29. mars neste år.

Hvis det da ikke blir et mageplask ut av EU uten avtale, slik mange nå frykter. Eller at det blir en ny folkeavstemming – noe som også er for seint tidsmessig.

Og som dessuten er avvist av statsminister Theresa May fordi det ville være et «forræderi mot demokratiet.»

Theresa May avviser en ny folkeavstemming.

Det betyr at opsjonene nå er redusert til fire: En «soft» Brexit, en «hard» Brexit, «No Deal» eller et nytt valg.

Ingen vet pr. i dag hva som vil skje videre. «Leave-folket» har forlatt det synkende skipet og overlatt til «Remain-folket» å rydde opp etter seg. Den oppgaven er bortimot umulig. Brexit handler nemlig ikke bare om å melde seg ut av en politisk union. Det er først og fremst en skilsmisse med et byråkrati, og det er neimen ikke bare-bare.


Og så må dere alle gjerne vippse en tier eller to til Globalt Perspektiv 511021. 


Britene har blitt varslet om at hyllene kan bli tomme hvis landet krasjer ut av EU uten en avtale. Og det er ikke det eneste som kan skje. Innholdet i 24 dokumenter, av i alt ca. 75, tar for seg en No-Deal-Brexit:

*En ekstrakostnad for britisk industri på tjue milliarder pund for å handle med utenverdenen.
*Krav om ny software for offentlig og privat sektor.
*Vanskeligheter for briter bosatt i EU å ta ut penger fra kontoene sine i hjemlandet.
*Mulig manglende utbetaling av pensjoner til briter i utlandet.
*Tomme hyller på apotekene og tomme medisinlagre på sykehusene.
*Tomme matlagre.
*Tomme bensinpumper.
*Fly som ikke får lette.
*Kilometerlange køer med trailere på grensa til Storbritannia.
*Ja, endog ny design på sigarettpakkene (EU har copyright på de kjedelige gråbrune)
For å nevne noe.

16 000 byråkrater gjør sitt beste antakelig
Nå er det ingen grunn til å tro at dette skrekkscenarioet vil materialisere seg. Men dersom – eller at – det ikke materialiserer seg vil forutsette at England fortsetter å være underlagt unionsbyråkratiet. Noe annet vil ikke være mulig. Og det vil stille britene i den vanvittige situasjon at de fortsatt er med i EU – hvori også opptatt unionens domstoler.

EU har nemlig gjort det klinkende klart at enten er Storbritannia fortsatt del av det indre markedet, fullt og helt, eller så må de melde seg ut fullt og helt. På samme måte må de enten fortsette i tollunionen fullt og helt – med all byråkratisk innmat – eller akseptere å møte tariffer og andre handelshindringer.

Det er som sagt mye vanskeligere å melde seg ut av et byråkrati enn å melde seg ut av en politisk union. Det sier sitt at syv tusen byråkrater allerede jobber med denne separasjonen og at man i ukene framover skal rekruttere ni tusen til!

Resten av de såkalte forhandlingene har endt i det rene kaos. Statsminister Theresa Mays forsøk på å få sitt konservative parti med på en myk Brexit – the Chequers plan – har endt i nederlag, og det var ikke bare toryene selv som vendte tommelen ned for den løsningen. EU ville ikke engang ha den opprinnelige avtalen – selv om den var så «EU-vennlig» at to statsråder gikk av – og vil i hvert fall ikke ha den etter at May falt på kne for haukene i partiet som vil ha en hard Brexit – med klausuler EU aldri vil godta. Forhandlingene er også «stuck» i spørsmålet om grensa mellom Nord-Irland og Irland. EU godtar ikke en hard grense mellom Nord-Irland – som vil forlate EU – og Irland, som vil bli værende. May på sin side har lagt ned veto mot en løsning som innebærer at Nord-Irland blir de facto frakoblet resten av Storbritannia.

Og så har vi selvfølgelig gordiske knuter knyttet til både immigrasjon, handel og tollunion – eller ikke; briter på kontinentet og EU-borgere i Storbritannia, finanskapitalen og dens fluktplaner, selskaper som flagger ut – eller truer med det, mangel på arbeidskraft i viktige sektorer etter at EU-borgere har flyktet over kanalen – og et par-tre ting til.

EU sitter med alle kortene
Så nå er May tilbake med uttalelser om at «no deal» er bedre enn en «bad deal».

Det er bare ett problem med den uttalelsen: Å krasje ut av EU i mars neste år uten en avtale vil innebære at det man allerede har blitt enige om også krasjer ut av skilsmissen. Det vil nulle ut avtalen om en «exit bill» på 40 milliarder pund – ikke at velgerne vil bry seg om det – samt garanterte borgerlige rettigheter for alle EU-borgere i Storbritannia. Uten en handelsavtale – eller i det minste en tollunion – med EU vil Storbritannia bli det eneste landet i verden av noen størrelse som utelukkende handler på basis av WTO-regelverket. Hva verre er; for å gjøre dette må Storbritannia forhandle fram en deling av importkvoter med EU – noe USA er steilt imot. «No Deal»-tilhengernes påstander om at landet allerede har handelsavtaler med 50 land stemmer heller ikke – de har dem gjennom EU, og EU må formelt godta at disse føres videre.

Det vil de antakelig ikke være interessert i hvis det ikke blir en avtale.

Mye av dette er teknisk, men den røde tråden er det enorme byråkratiet knyttet til unionen som Storbritannia nå må «nasjonalisere.» Den ene saken etter den andre står i kø, og bare seks måneder før landet visstnok skal forlate unionen er intet løst hvis man går for en «No Deal» – oddsene for det blir lavere for hver dag som går. «No Deal» vil også automatisk opprette en «hard grense» mellom Nord-Irland og Irland – og på ny kan vi fort gå igjennom det enorme byråkratiet som må rigges opp: både tariffer og matsikkerhet-rutiner vil måtte gjeninnføres på denne grensa. En «No Deal» vil ta britene ut av alle EUs organer og ut av EUs domstoler, landet må bevise at de tilfredsstiller alle standarder på alle slags varer, hvilket krever ny sertifisering, hvilket igjen … kort sagt.

Tidligere utenriksminister Boris Johnson oppildnet folket til Brexit. Og så stakk han.

Mange vil tenke at det er like greit. Problemet er bare at et land ikke kan melde seg ut av det internasjonale byråkratiet heller. Skal Storbritannia handle med noen som helst vil alle slike sertifiseringsmekanismer, reguleringer, organer og institusjoner måtte bygges opp fra grunnen av.

Ikke så rart at det snart er 16 000 byråkrater som jobber med dette. Det er antakelig ikke nok heller

Selskaper flykter over kanalen
Hva nå? Tja, det mangler jo ikke akkurat opsjoner på den videre ferden. Det er altfor mange av dem. Problemet med denne floraen av nødløsninger er at de eklatant demonstrerer at denne saken lå langt over den britiske regjeringens politiske kompetanse.

De kan bli midlertidig reddet av overgangsperioden, som er satt til 21 måneder. Men lite tyder på at regjeringen er på vei mot et eller annet konkret som vil gjøre det mulig å holde den fristen heller.

Så hva har man oppnådd?

Flere selskaper har allerede flyktet over kanalen. Panasonic, Toyota, Nissan og Honda, BMW, Deutsche Bank og Airbus har enten flyttet allerede eller vil gjøre det.

I forrige uke kom meldingen om at UKIP igjen er oppe i åtte prosent og har penset hardt over til høyre med uttalt støtte til English Defence Leage. Arbeidskraftmangelen er allerede prekær i helsesektoren. City vil måtte flytte ut også.

Joda, slike trusler har alltid kommet fra den leiren som har ønsket land med i unionen. Men igjen må det understrekes: det er noe annet å melde seg ut enn ikke å melde seg inn. Disse selskapene vil høyst sannsynlig ta turen over til kontinentet med mindre en avtale – i det minste en midlertidig – kommer på plass i løpet av denne høsten.

Man kan lure på hvorfor de konservative satte i gang et slikt rabalder. Folkeavstemningen i 2016 ble holdt for å skape ro i et parti dypt splittet av forholdet til EU. Men folkeavstemningen ble kidnappet av noen veteraner i partiet som begynte å argumentere høylytt for utmeldelse. Løfter ble gitt – men var rene løgnen – om at britene kunne melde seg ut og samtidig beholde de økonomiske fordelene ved medlemskap, inngå nye handelsavtaler fritt med tredjeland, forlite seg på WTO i handelstvister, ta tilbake kontrollen med immigrasjonen og beholde alle pengene de sendte til unionen.

På én gang.

Når mars kommer vil verden bli meddelt at Storbritannia vil måtte bruke overgangsperioden fram til den 20. desember 2020. Men det vil ikke endre det fundamentale premisset i hele denne saken: det fins ingen enighet om strategien framover verken internt i hvert enkelt parti eller mellom partiene eller i folket. Og da er det jo kjørt, da.

ALLE BILDER: SHUTTERSTOCK

Publisert i Globalt Perspektiv den 3. september 2018.