Sluttkampen om det amerikanske demokratiet står nå

i Politikk av

Sluttkampen om det amerikanske demokratiet står nå. Ingen vet hvordan det vil ende, men én ting er sikkert: det republikanske partiet trenger president Donald Trump noen år til. Det skyldes at partiets kontrarevolusjon ennå ikke er fullbrakt.

TEKST GRETE GAULIN

Det er bare å innrømme: vi skjønner lite av det hele. Navn flerrer rundt i lufta: Paul Manafort, Michael Cohen og Roger Stone. Og før dem: Michael Flynn, George Papadopoulos, Richard W. Gates og Carter Page. De har det til felles at de alle var nære medarbeidere av Donald Trump. De har også det til felles at de enten er dømt for kriminelle forhold – skattesnusk og lignende – eller mistrøstig har innrømmet å ha løyet. De deler videre den skjebne at de nå er i leiren til spesialetterforsker Robert S. Mueller III – som er hans fulle og fornemme navn.

Det er usikkert hva de kan bidra med, eller har bidratt med, i det som egentlig er saken: nemlig om presidenten og hans stab samarbeidet med russerne for å kapre valget i 2016. Foreløpig er vi i det blå.

Det spiller imidlertid ikke så stor rolle om vi ikke skjønner så mye av det som foregår, eller i det minste ikke kan oppsummere saken i sin fulle tyngde. Det er det ingen andre som kan heller. To ting er imidlertid aldeles sikkert akkurat nå:

1: President Donald Trump er nærmere en riksrettssak enn noen sinne. Et slikt utfall sitter fortsatt langt inne, men saken har fått en indre dynamikk som kan bli vanskelig å stanse for republikanerne.

2: Det republikanske partiet er kuppet av en høyrefløy som kjemper en innbitt kamp mot det amerikanske demokratiet.

I ukene fram mot valget skal Globalt Perspektiv publisere en rekke artikler som går inn på enkeltelementene i det sluttdramaet som nå utspiller seg i Washington. Det gjelder blant annet spørsmålet om riksrettssak, som kan bli avklart i løpet av høsten men som det ikke er så mye annet å si om foreløpig.

Punkt 2 derimot har fått altfor liten oppmerksomhet.

En kontrarevolusjon under radaren
Justisminister Jeff Sessions har endelig tatt bladet fra munnen i et rasende oppgjør med The Donald. Det kom etter at presidenten hadde twitret at Sessions «aldri tok kontroll over justisdepartementet.» Ryktene og truslene om at han vil bli kastet har fulgt justisministeren helt siden han fikk jobben. Men det er liten grunn til å føle sympati med ham.

Det er Sessions som leder den republikanske kontrarevolusjonen. Det er han som stjeler barn fra immigrantforeldre og har et klart definert program for å fjerne opparbeidede sivile rettigheter – tenkt LGBT. Denne revolusjonen tar sikte på å rigge det amerikanske systemet slik at republikanerne vinner valget til høsten – og alle senere valg. Det gjøres først og fremst på to måter:

Det ene er det som kalles gerrymandering på «Sproget». I praksis betyr det at republikanerne endrer grensene for valgkretser i den bevisste hensikt å manipulere fram republikanske seire. Det er intet nytt i dette; både republikanere og demokrater har alltid drevet med det. Men aldri har man sett et slikt omfang av og en slik utrøttelig vilje til å tegne valg-kartet til egen fordel.

Denne nedriggingen av demokratiet foregår lokalt, i delstater som Texas, Wisconsin, Maryland og North Carolina – fire stater som nevnes fordi spørsmålet om valgkrets-rigging her endte opp i US Supreme Court (med varierende utfall). Og det gir resultater: før presidentvalget i 2016 oppsummerte valgeksperter at bare 15 av 435 seter i Representantenes hus nå er ett hundre prosent kompetitive i valg, de andre er mer eller mindre sikret gjennom tilrettelagte valgkretsgrenser.

Det var en tid – under Obama
Det andre er det som handler om velgerregistrering. Det er en eufemisme for å kaste flest mulig demokrater ut av stemmelistene.

I North Dakota har man funnet det for godt å stryke et ukjent antall indianere fra velgerlistene. Arizona har innført strikte regler for såkalte absentee ballots som vil kaste velgere ut av listene der, og i Georgia stryker man velgere dersom ulike offentlige opplysninger om dem ikke stemmer overens – noe som først og fremst rammer minoriteter.

Statsmann på nedtur.

Igjen er formålet å rigge valgene til fordel for republikanerne. Nesten uten unntak er velgerne som kastes ut demokrater.

I gamle dager, under president Barack Obama, hadde justisdepartementet bortimot nulltoleranse for denne type praksis. Under Jeff Sessions er samme departement en støttespiller for delstater som vil rense valglistene på bekostning av det demokratiske partiet.

Alt under dekke av en rasende kamp mot valgfusk – at det er altfor mange som stemmer uten å ha rett til det. Og det til tross for at den ene eksperten etter den andre har slått fast at såkalt voter fraud er nesten ikke-eksisterende i landet.

Og at Donald Trumps egen nedsatte valgfusk-gruppe ikke klarte å finne noe som helst bevis for dette og ble avskjediget i unåde.

Men sannheten spiller ikke så stor rolle i USA lenger. Republikanerne vil vinne valget, og de er like rabiate i slaget om USA som de mangler integritet.

Penger og dommere
Inn i denne veven flettes en annen viktig tråd: dommerutnevnelser. Og da handler det ikke bare om de to dommerutnevnelsene til US Supreme Court som Trump har fått i fanget. Like viktig; enda viktigere, er de mange dommerne som Trump og republikanerne har plassert i lavere rettsinstanser. Det gjelder ikke minst dommere til de såkalte appelldomstolene, som presidenten har utnevnt i rasende fart – fast-tracked, som det heter der borte.

19 appelldommere, det er hva Trump har klart så langt. Det er over dobbelt så mange som presidentene før ham, og langt over tidligere presidenter også – rekorden før Trump var Ronald Reagan med 13.


STØTT ET LIBERALT ALTERNATIV. VIPPS TIL GLOBALT PERSPEKTIV 511021


Og dermed har man helheten i den kontrarevolusjonen som drives fram av det republikanske partiet: delstater som rigger valgkretser og rensker stemmelister for å gagne republikanerne, med justisdepartementet i ryggen og støttet opp av reaksjonære dommere som ønsker det samme.

Legg til penger, og bildet er komplett. The New York Times kunne i august i år melde at Trumps skattelettelser til rike korporasjoner og milliardærer nå øses inn i valgkampen til republikanerne.

Det er slett ikke sikkert at det republikanske partiet med sin svinnende demografiske ryggdekning og anti-demokratiske sinnelag vil tape mellomvalget i november. Tallmodeller fra The Economist tyder på at demokratene vil ha større problemer enn ventet med å vinne – de må i praksis slå republikanerne med seks-syv prosent for at det skal gi tilstrekkelig uttelling i Kongressen.

Men det var før Trump versus The American Democracy tok en oppsiktsvekkende vending denne uka, med advokat og «fikser» Michael Cohen som kjente seg skyldig i skatteunndragelser, banksvindel og hysjpenger, og tidligere valgkampleder Paul Manafort, som ble dømt på åtte punkter.

Sluttkampen om det liberale demokratiet i USA står nå. Frontene har hardnet enda mer, og partitilhørighet utgjør i dag en større kløft i USA enn rase, kjønn, religion og klasse, ifølge det anerkjente Pew Research Center.

Publisert i Globalt Perspektiv den 24. august 2018