Den vestlige verden trenger en ny sosial kontrakt. Bare slik kan populistene stoppes

i Økonomi av

Og hvordan skal en slik kontrakt se ut? Svaret er enkelt: arbeidstakere må tilbake til sin andel av BNP, som har sunket fra 55 prosent til 51 prosent i tiårene 1970 til 2015, ifølge Det internasjonale pengefondet. Det er en ganske dramatisk reduksjon, og det er intet å forundres over at den hvite middelklassen er rasende. På den annen side: Vi gir kapitalen et par ting den gjerne vil ha, forutsatt at det første punktet oppfylles.

TEKST GRETE GAULIN

Populistene overtar. Nazistene marsjerer. Samfunn blir feilslåtte også i Europa, og en hel sivilisasjon er på vei ned i dragsuget. I Europa er det tredje forsøket på å samle kontinentet – denne gang i liberal-demokratisk form under navnet Den europeiske union – «mugged by reality» for å låne et begrep fra de neokonservative.

Populister bygger ikke overnasjonale strukturer. De kommer til makten i nedgangstider, og man bygger ikke imperier i nedgangstider. Man bygger ikke demokratier heller når den sosiale kontrakten brytes. Og kapitalen har brutt den sosiale kontrakten og med det banet vei for en moralsk kollaps som populistene vet å utnytte.

John Locke ga oss den liberale varianten

Sosial kontrakt. Det var salige Jean-Jacques Rousseau som lanserte begrepet i 1762. Det vil si; det var han som lanserte begrepet i vest, eller som i det minste sa noe fornuftig om det først. Heter det i historien. Men vi kan alle være sikre på at det var en eller annen kineser som slo ham med noen tusen år!

Han var ikke alene selvfølgelig. Det har knapt vært den filosof som ikke har ment noe om samfunnets organisering, Guds eksistens, eller begge deler.

John Locke ga oss den moderne og liberale varianten, med fravær av diktatur og eneveldig monarki og vekt på individets frihet og samfunnets krav på oss – og vi på det.

I nyere tid ble denne kontrakten fornyet i tråd med samfunnets utvikling og egen indre dynamikk, og den siste versjonen var den som oppsto på begynnelsen av 1900-tallet mellom arbeid og kapital. Det var en «deal» – som det heter i våre dager – og den gikk ut på at arbeiderklassen skulle slutte å kreve eierskap til produksjonsmidlene mot at kapitalen ga dem – oss – en rettferdig andel av verdiene som ble skapt.

Det er denne kontrakten som nå er brutt, fra kapitalens side, med den helt forutsigelige konsekvens at den tradisjonelt systemstabiliserende middelklassen også har revet den i stykker. Like forutsigelig har velgerne gått til partier som lover å gjeninnsette denne middelklassen i tidligere posisjoner, og like forutsigelig er disse populistene i ferd med å rive det byggverket også kapitalen er avhengig av.

Vi trenger altså en ny kontrakt. Og med «vi» menes i denne sammenheng hele den vestlige verden. Vi trenger et nytt lim, en ny anstendighet, en ny moral og en ny årvåken bevissthet. Vi trenger politikere som penser om fra ubrukelig retorikk om at «de tar saken på alvor» eller at «de ønsker debatten velkommen.» Vi trenger politikere som står for noe, og som ikke later som om de ulike, seriøse partiene er reelle alternativer når alle ligger i et forholdsvis grått og uinteressant sentrum.


Vipps gjerne en tier eller to til Globalt Perspektiv, vi er avhengig av det – til 511021. Takk!


 

Det er altfor mye konsensus der ute, og altfor lite kompromiss, og nei, de to tingene er ikke overlappende.

Så vi fjerner en god del konsensus, som betyr at alle mener det samme, som ofte koker ned til at man ikke mener noe i det hele tatt, og innfører kompromisset – den gamle, gode hestehandelen der stabeiser på begge sider av klasseskillet setter seg ned og hamrer ut en politikk på grunnlag av det de faktisk står for.

Og hvordan skal en slik ny kontrakt se ut? Her er et tentativt forslag i fire punkter:

1: Ulikhet: Skaper alltid «heng-dem-i-nærmeste-lyktestolpe-revolusjoner»

Det spiller ingen rolle at ufattelig mange mener man ikke skal drive «klassekamp» mot de høyhælte. I den faktiske verden står og faller samfunn med Gini-koeffisienten, uansett hva vi måtte mene om den saken.

Les også: Tallene bak Trump

Ulikhet i politisk forstand handler nemlig ikke om at noen tjener mer, det handler om at en økende andel av BNP går oppover i systemet og at en minkende andel går nedover – for å bruke en klassisk hierarkimodell.

Og dette har alltid vært kapitalismens endelikt, av mange grunner: fordi man opphever markedets indre logikk der det må finnes både et tilbud og en etterspørsel, fordi det fører til rasekriger som ryster samfunnet der nede og fordi det fører til opprør mot elitene der oppe.

Å sluse penger oppover i systemet skaper enorme bobler på toppen som brister og fører til at hele greia kollapser – tenk Lehman Brothers. Vanvittig rike mennesker har allerede nådd taket for forbruket sitt og har intet annet å bruke pengene på enn å spekulere.

Måten å regulere ulikhet på er ikke å stable på beina en hel masse byråkratiske delløsninger der velferd stykkes opp i sine ulike bestanddeler og behovsprøving innføres for hver og en av dem. Ulikhet – for mye av det – avskaffes via skattesystemet, via en progressiv skatt kombinert med skatt på profitt, kapital og desslike.

Mannen bak kapitalismens bibel.

Adam Smith skrev sin The Wealth of Nations i 1776. Det er intet mindre enn kapitalens bibel. Men der heter det blant annet at «profittraten er alltid høyest i land som raskest går sin ruin i møte.» Smith var opptatt av likhet, og The Economist oppsummerer i en omtale av boka Adam Smith: Father of Economics av Jesse Norman at «hadde økonomiens overvåkere lest mer Smith, så hadde den amerikanske økonomien muligens vært i bedre form.»

Milton Friedman var også opptatt av at den økonomiske ulikheten ikke må bli FOR stor. Dette er med andre ord ikke et spørsmål som tilhører venstresiden. Det er et spørsmål som tilhører etablissementet, fordi et brudd på kontrakten om at alle skal ha sitt fører uvegerlig til «heng-dem-i-nærmeste-lyktestolpe-revolusjoner.»

2: Velferd: vi har råd til det hvis vi bare lar være å gi de rike gedigne skattelettelser

Vi skal ha en solid syketrygd, arbeidsledighetstrygd og alle andre former for trygder som gjør at dem som rammes av «kreativ destruksjon,» automatisering, globalisering og andre uhyrer fra Lerna faktisk overlever på en anstendig måte – og ikke blir så pisse forbannet at de går til populistene.

Les også: De aller rikeste får 52 prosent av Trumps skattelettelser 

Det var dette som var kontrakten mellom arbeid og kapital da arbeiderklassen sa nei til revolusjonen til fordel for evolusjonen: arbeiderne skulle gi slipp på opprøret mot å få en anstendig andel av profitten.

Hvilket de altså ikke får lenger.

Men vi må spare penger også, ikke minst i helsesektoren. Vi bruker altfor mye på å sende helt friske mennesker inn i helsevesenet. Vi har to millioner barn i dette landet som antakelig er verdens aller friskeste, men disse to millioner barna har likevel vært hos lege eller på annen måte hatt kontakt med helsesektoren én million ganger.

Vi er på vei dit USA allerede befinner seg, med 16-17 prosent av BNP til helse mot 8-9 i Europa. Det er ikke bærekraftig.

Hvis vi slutter å bruke en hel masse penger på å sjekke om friske mennesker kanskje kan bli syke engang, og dertil økser lederlønningene i helsebedriftene – om ikke det siste frambringer de store summene, så er det i det minste moralsk riktig for denne sektoren – så har vi noe mer penger å bruke på velferd til folket. For folket skal ha denne velferden.

3: Vi gir kapitalen et fleksibelt arbeidsmarked

Hvorfor? Omlag 80 prosent av unge, yrkesaktive i Frankrike går på korttidskontrakter. Det er tilsynelatende et argument til fordel for kravet om fast ansettelse, men er det egentlig ikke.

Åtte av ti franske ungdommer går på korttidskontrakter fordi arbeidsgiverne ikke tør å ansette dem. Og grunnen til at de ikke tør å ansette dem, er at de ikke får sparket dem ut igjen fordi arbeidsvernet er for rigid.

Hvis arbeidsgiverne hadde hatt fleksible løsninger for hyring av arbeidskraft når de trengte det, og oppsigelse når oppdragsmengden tilsa en mindre stab, ja, da ville disse ungdommene hatt fast jobb. Så derfor: Vi gir kapitalen et fleksibelt arbeidsmarked fordi det er en vinn-vinn-situasjon for alle. Flere kommer i jobb – joda, flere kommer i jobb; økonomier som USA og Storbritannia har alltid hatt langt lavere arbeidsledighet enn resten av Europa – og det betyr reduserte utgifter til arbeidsledighetstrygd. På den måten unngår stater å kontinuerlig måtte betale for en strukturell arbeidsledighet. I stedet betaler de for en sesongbetinget eller konjunkturbetinget arbeidsledighet, og dertil betaler de for langt færre.

Forutsetningen må selvfølgelig være at arbeidsledighetstrygd er garantert for alle i de periodene man mister jobben – som altså vil bli et lavere beløp enn i dag fordi færre går uten arbeid.

Det er jo kapitalens argument dette, at flere kommer i arbeid med et fleksibelt arbeidsmarked. Det burde derfor være lett for dem å godta automatisk arbeidsledighetstrygd for alle i et fleksibelt arbeidsmarked fordi kostnaden for dette vil være mindre da flere er i arbeid.

Hvis de altså tror på sine egne argumenter.

4: Globalisering? Ok, da!

Vi gir kapitalen det også, igjen forutsatt at den økte verdien som genereres fordeles på en langt mer rettferdig måte enn i dag.

Ja, dette punktet handler om identitet også. Om immigrasjon og følelsen av kulturelt tap, om tradisjoner og levemåter som forsvinner. Men grunnen til at det handler om identitet er at kyniske populister har gjort det til et spørsmål om identitet. Og grunnen til at det budskapet er så vellykket, er at immigranter og hvite industriarbeidere slåss om en minkende bit av den økonomiske kaka der nede i bunnen.

Konklusjon:
Det kapitalistiske systemet avhenger av, som allerede nevnt, at det både er et tilbud og en etterspørsel. Hvis etterspørselen ryker, så forsvinner tilbudet også. Da kollapser hele systemet. Men dagens kapitalister er åpenbart ikke så opptatt av det.

Hovedbilde: SHUTTERSTOCK

Publisert i Globalt Perspektiv den 13. august 2018