En siste desperat kamp for Afrikas elefanter og neshorn

i Natur av

I Afrika er regjeringer, soldater, rangers, landsbyboere og en hel masse andre i ferd med å kjempe den siste desperate kampen for å redde kontinentets elefanter og neshorn. Det skjer med avansert spydspiss-teknologi.

TEKST GRETE GAULIN

De kaller det RhODIS, og det er en referanse til CODIS – systemet FBI bruker for å koble mistenktes DNA til funn på et åsted. Men det handler ikke om mennesker. Det handler om neshorn.

Over 20.000 neshorn har blitt registrert til nå. Blod, hudrester og hår blir samlet inn fra neshorn slaktet av krypskyttere på jakt etter hornet. Uansett hvor krypskyttere eller deres mellommenn blir tatt, vil DNA fra hornene bli matchet med DNA fra ulovlig felte dyr i databasen i Sør-Afrika. Det er en helt ny tilnærming til det enorme problemet med krypskyting i Afrika, og det har allerede sendt flere dusin krypskyttere og smuglere i fengsel i land som Sør-Afrika, Namibia, Kenya og Swaziland.

Det handler ikke bare om neshorn heller. I Washington sitter en gruppe forskere som har samlet DNA fra afrikanske elefanters avføring. Meningen med det prosjektet er å finne ut hvilke elefanter i hvilke områder som er mest truet. Takket være denne innsatsen vet man i dag nøyaktig hvor krypskytterne har operert.

En elefant ned hvert 15. minutt
Begge tiltak kommer seint, men forhåpentligvis godt. Over syv tusen neshorn har blitt drept i Afrika de siste ti årene. I november 2011 fikk det svarte neshornet i Vest-Afrika statusen: utryddet! World Wildlife Fund anslår at mellom 20.000 og 30.000 elefanter lider samme skjebne hvert år. Andre setter tallet til 40.000. Hvert år. Det er flere massakrerte elefanter enn på mange tiår. Det er opp mot én drept elefant hvert 15. minutt. Siden 1987 har halvparten av alle elefanter i Afrika blitt drept av krypskyttere. De siste ett hundre årene har antall ville tigre falt fra ett hundre tusen til 3.200.

Om du ikke blir sjokkert over dette tallet kan vi by på følgende fakta: De siste 50 årene har sett en nedgang i populasjonen av neshorn i Afrika på 90 prosent.  I 2007 ble 13 neshorn krypskutt i Sør-Afrika. I dag blir nesten ett tusen drept hvert eneste år.

I Zakouma nasjonalpark i den sør-østlige delen av Tsjad telte man over tre tusen elefanter i 2006. I 2013 var 90 prosent utryddet.

I 2009 ble den siste elefanten i Sierra Leone drept. I 2013 kom rapporten om at Senegal hadde under et dusin elefanter igjen. I Gabon ble 11.000 elefanter drept i tiåret 2002-2012, omtrent 80 prosent av populasjonen. I Den demokratiske republikken Kongo har antall elefanter falt med 90 prosent. Fra 1980 til 1990 mistet Tanzania 236.000 elefanter. Mellom 1974 og 1989 stupdykket populasjonen i Kenya fra 167.000 til 16.000 – ned 90 prosent også der.

Alt ifølge Carl Safina ved Center for Communicating Science/Stony Brook University i New York.

Handelen med neshorn og elfenben er selvfølgelig enormt lukrativ, og kjernen i hele problemet. Horn fra et neshorn har en kilopris på opp mot 60.000 dollar og veier normalt mellom to og ti kilo. Det gjør hornet mer verdifullt for organisert kriminalitet enn både heroin, gull og platina. Elfenben er mindre verdt, om lag ett tusen dollar pr. kilo, men blir til gjengjeld skipet ut i containere i tonn – en slik container kan inneholde et halvt tonn med elfenben.

Dette organiserte, kriminelle nettverket har vært nesten umulig å få has på. Så Afrika har funnet nye veier i kampen.

Mer verdt levende
I Kenya har eldreråd og myndigheter gått sammen om å omvende krypskyttere til elefantvernere – med ganske godt hell. Også i Kenya, men først og fremst i nord: I mange områder er sivile nå så opptatt av å verne landets siste elefanter at de har væpnet seg og går i militær nærkamp med krypskytterne – med livet som innsats.

Den åpenbare sannheten for tidligere krypskyttere er at elefanten kan være mer verdt levende fordi den lokker turister til landet. Og turister betyr dollar – en hel masse dollar. Safari-turisme genererer mer enn én milliard dollar til statskassa hvert år og sysselsetter en halv million mennesker – kokker, rengjøringspersonell, guider, piloter og regnskapsførere. De MEGET rike turistene er villig til å betale 7000 dollar for å tilbringe en natt i telt ute i bushen.

Les også: Stortingets brev til Replikken Kongo.

Folk på landsbygda har også væpnet seg mot krypskyting fordi den destabiliserer samfunnet deres. Der naturen felles for profitt, følger korrupsjon, kriminalitet, tyveri av ordinær buskap, falske penger, smuglernettverk og gisseltaking.

Disse militser på naturens premisser er ofte de eneste som jobber i front mot illegal felling av dyr. Områdene er ofte kilometer og mil unna nærmeste politistasjon – for ikke å snakke om mer hardføre sikkerhetsavdelinger. De kjenner terrenget etter år som buskapseiere, gjetere og lange turer gjennom savannene. De ser spor i hardpakket mark andre ikke ser, og de får en viss betaling for jobben – USA har bidratt med fire millioner dollar bare til Kenya.

The Northern Rangelands Trust har alene 19 ulike samfunn og landsbyer med på lista over anti-krypskytter-arbeid. 32 andre står i kø for å bli med. 461 speidere patruljerer 20.000 kvadratkilometer i to mindre fly og et million-dollar-helikopter. Elefantenes trekkruter blir fulgt på flatskjermer ved hjelp av satellitter. Noe de kaller et strong room byr på hyller med optikk og våpen.

Sør-Afrika, som har nesten alle av verdens 28 000 gjenværende neshorn, har også gått ut i krigen – bokstavelig talt. Tusenvis av rangers, den nasjonale hæren, spionfly og droner har blitt rekruttert eller kjøpt inn.

Et tragisk tilbakefall
Tragedien i denne historien er at dette i det hele tatt er nødvendig. På 1980- og 90-tallet ble det tatt et mega-grep for å redde elefantene i Afrika, både ved å stigmatisere kjøperne og ved å innføre varig vern gjennom forbud mot elfenbenhandel i 1989 (Convention on International Trade in Endangered Species – CITES). Resultatet var at Japan – synder nummer én – trakk seg tilbake med halen mellom beina. Og med den japanske etterspørselen på 500 tonn årlig ute av ligningen, begynte populasjonen av elefanter å vokse igjen – fra mellom 300.000 og 600.000 i 1995 til mellom 470.000 og 690.000 i 2007.

Men det var før kineserne fikk penger. Den kinesiske etterspørselen har gjort at elefanter i dag dør i et hurtigere tempo enn noen gang før i historien. Nå prøver man samme tricks på dem, men kineserne er ikke så avhengig av utenlandsk goodwill som japanerne var. Kina fikk dessuten drahjelp i den lukrative handelen med elfenben fra CITES selv, da landet av en eller annen underlig grunn ble fritatt for forbudet i et såkalt «one-time sale» i 2008. (Andre land hadde fått det samme unntaket).

Etter 2008 har massakrene på elefanter igjen skutt i været. Og det er denne kampen som står nå, med Kina om bord fra 1. januar i år – handel med elfenben er nå også forbudt der.

Afrika kan nasjonalparker
Det skjer mye bra i Afrika når det gjelder dyr. Sjimpanser, gorillaer og andre store aper bor i beskyttede områder med væpnede anti-krypskytterbataljoner – eksempler er Nouabalé-Ndoki nasjonalpark i Republikken Kongo med sine nesten 4000 kvadratkilometer og uten menneskelig habitat. Dette er en av verdens urørte regnskoger og hjem for kritiske bestander av gorillaer, skogelefanter og sjimpanser «så ukjent med sine menneskelige søskenbarn at de kommer dem i møte uten frykt,» ifølge Elizabeth Bennett i Wildlife Conservation Society.

Fra Nouabale-Ndoki nasjonalpark.

Kahuzi-Biega nasjonalpark i Den demokratiske republikken Kongo er på 6000 kvadratkilometer, ble etablert i 1970, fikk status som verdensarvområde i 1980 og er det viktigste friområdet for den sterkt truede arten østlig lavlandsgorilla.

I Volcanoes nasjonalpark i Rwanda har man ikke bare greid å opprettholde bestanden av aper, de har klart å øke den.

Bare for å nevne tre av veldig mange.

Jobben med å verne Afrikas store dyr skjer fortsatt i motvind. Men med penger fra NGO’ er, EU og de amerikanske U.S. Agency for International Development og United States Fish and Wildlife Service er man godt i gang.

Pengene i systemet har alltid vært den gordiske knuten. Den enorme profitten går til å drive kontinentets kriger, og handelen har skruppelløse kunder over hele verden, også på toppnivå – noe som ble demonstrert da en vietnamesisk diplomat ble filmet under overleveringen av et neshorn-horn på ambassadens parkeringsplass! Men fascinasjonen for Afrikas ville dyr kan også utnyttes på andre måter, og afrikanske vernegrupper og rangers, med et noe mindre romantisk syn på Afrikas fauna enn våre hjemlige dyrevernere, mener de kan skytes i det godes tjeneste, så å si.

Det omstridte spørsmålet er: Skal man tillate krøsusrike amerikanere å skyte løver slik at pengene kan brukes til å bevare løvene?

Løven Cecil ble verdenskjent
Det skapte furore da en hvit, rik amerikansk tannlege drepte den 13 år gamle løven Cecil i en nasjonalpark i Zimbabwe i juli 2015. Det var ikke uten grunn, fordi løven hadde status av vernet forskningsdyr og led i ti timer før den døde. Men Cecils endelikt og det verdensomspennende raseriet møtte en motreaksjon i Afrika selv. «Det lyder kanskje merkelig,» skrev direktøren for Tanzanias Wildlife-avdeling i departementet for naturressurser og turisme, Alexander N. Songorwa, «men amerikanske troféjegere spiller en kritisk rolle i bevaringen av vilt i Tanzania.

Løven Cecil.

Tanzania har 16.800 løver, om lag 40 prosent av totalen i Afrika. De har en regulert jaktsesong der hunner og ungdyr er fullstendig beskyttet og bare hanner over seks år kan tas ut i et visst antall. Tanzania har også (fortsatt) 130.000 elefanter. Ved å la troféjegere ta ut to hundre hannløver årlig sluses nesten to millioner dollar inn i bevaringsprosjekter hvert eneste år. 26 dyrereservater og enda flere områder der viltlivet overvåkes, drives for disse pengene – i tillegg til veier, skoler, sykehus og annen infrastruktur, ifølge regjeringen.

Det var dette argumentet – at safaripenger betalt av rikinger kan bidra til å redde dyrelivet i Afrika – som gjorde at United States Fish and Wildlife Service gjorde det legalt å føre enkelte trofeer fra storviltjakt i Zimbabwe tilbake til hjemlandet i 2017. Vedtaket kom etter at etaten hadde konkludert med at disse pengene faktisk gikk tilbake til vern av populasjonene.

Skal man høre på en amerikansk etat, ganske sikkert i lomma på en eller annen?

Med 90 prosent av afrikanske elefanter tapt i enkelte land er det kanskje på tide å erkjenne en viss pragmatisme i spørsmålet.

Det er også verdt å merke seg at det nettopp er United States Fish and Wildlife Service som driver verdens eneste «Scotland Yard for animals» – et laboratorium på nesten 4000 kvadratmeter, med 29 fast ansatte kjemikere, genetikere, morfologer, patologer med mer – med state of the art elektro-mikroskop, massespektrometre, fingeravtrykkutstyr, testutstyr for kuler og absolutt alt som ellers er vanlig i et CSI-laboratorium.

De har med andre ord en viss troverdighet i saken.

Afrika trenger penger for å verne sine siste elefanter og neshorn. De trenger ikke råd fra den vestlige verden.

Hovedbilde: Hvert år får mellom 20.000 og 40.000 elefanter støttennene sine saget av – ofte mens de fortsatt er i live. 

DU KAN BIDRA: Ved å holde deg unna produkter av elfenben og neshorn-horn på nett og når du reiser rundt i verden.
ELLER: Du kan støtte arbeidet til WWF – (nei, redaktøren er ikke med i WWF, men de gjør en god jobb)

Publisert i Globalt Perspektiv den 9. mars 2018. Vipps oss gjerne på Globalt Perspektiv 511021