For Israel handler det nå om selve statens eksistens

i Krig & Konflikt av

OPPDATERT 10. MAI 2018 klokka 15.17: Er krigen i gang? Natt til torsdag 10. mai brøt helvete løs da iranske styrker i Syria angrep israelske militære baser på Golanhøydene. Israel svarte med å sende over 70 raketter tilbake mot Syria der de angrep utskytingsramper, radaranlegg, våpendepoter, etterretningssentre, logistiske anlegg og det syriske antiluftskytset. Israel har flest våpen, men kommer storkrigen vil israelerne med rette frykte for sin eksistens.

TEKST GRETE GAULIN

I 1967 tok israelske kampfly av i en forkjøpskrig etter at Egypt hadde sendt mange hundre tusen soldater mot den israelske grensa. De vant. I 1973 vant de igjen, men det var så vidt det bar. Nå er Midtøsten svanger med en ny konfrontasjon, denne gang mellom sjiaaksen og Israel. Og det er selvfølgelig en helt annen skål.

Faktisk kan Israel regne med å tape en ny krig, og det gir dimensjoner som knapt er tenkbare. Spørsmålet mange stiller seg nå er om Israel vil lide samme skjebne som korsfarerstaten i middelalderen, som besto i litt over ett hundre år.

Her er grunnen til at de kan tape:

Israel er en liten stat. Det er nesten umulig å beskrive på en troverdig måte hvor liten den er. Men det tar altså bare noen timer å kjøre fra Tel Aviv til den libanesiske grensa. På det smaleste er landet 12-13 kilometer. Du kan stå med ryggen mot muren som skiller israelere og palestinere og nesten se Middelhavet der borte i horisonten.

Med sine 22 145 kvadratkilometer er dette lilleputtlandet mindre enn halvannet Telemark (Telemark er 15 299 kvadratkilometer).

Det er dette miniatyrlandskapet som har fått israelerne til å ruste seg til tennene. I februar testet de rakettforsvarssystemet Arrow 3, som skal skyte ned iranske raketter på vei mot Tel Aviv (de har også et system kalt Iron Dome). Verden sett med israelske øyne har blitt langt farligere etter at en iransk spiondrone ble oppdaget i israelsk luftrom og et jagerfly som ble sendt inn over Syria i et militært svar på spionasjen ble skutt ned av det syriske luftforsvaret.

Bare timer etter var flere israelske fly på vingene. Syriske militære installasjoner ble bombet, og det samme ble iranske mål nær Damaskus. Det var første gang Iran og Israel eskalerte ordkrigen til faktisk militær konfrontasjon.

Det var forpostfektninger. Nå kan storkrigen allerede være i gang etter at iranerne svarte på Donald Trumps skroting av atomavtalen med å gjøre akkurat det mange fryktet.

Verden sett med israelske øyne
Det geopolitiske landskapet har endret seg dramatisk siden Israel var i sin siste, store klassiske militære konflikt. Den gang, i 1973, var det araberstatene som angrep et helt uforberedt Israel. Traumet etter dette nesten-tapet sitter som spikret i den israelske kollektive bevisstheten. Det var så vidt det bar den gangen, da fienden var Syria og Egypt.

Det var da Israel begynte å tenke på Palestina som strategisk dybde snarere enn som land som kunne byttes mot fred. Det var da koloniseringen av Vestbredden startet så smått.

Verden sett med israelske øyne har alltid vært annerledes enn verden sett med våre øyne. Dertil kommer at virkeligheten også er ganske annerledes enn den israelske, bevisst produserte mytologien.

Haifa bombes av Hezbollah under forrige krig.

Det er denne virkelighetsoppfatningen, like reell som vår, som gjør en ny storkrig i Midtøsten nesten uunngåelig. I den krigen vil Libanon delta med en borgerkrig, samt Hezbollah-angrep mot Israel. Iran vil ha baser i Syria som de vil bruke for å skyte raketter mot Israel. Egypt vil gå etter Hamas på Gazastripen og muligens delta i en større konflagrasjon for å demme opp mot Iran. Det betyr i så fall egyptiske soldater på bakken, bekostet av Saudi-Arabia som vil være fornøyd med å se andre kjempe krigen for dem.

Les også: hva driver Saudi-Arabias kronprins med?

Hele greia har et potensial til å eksplodere i et brennende inferno som strekker seg fra Libanon i nord, via Israel og Syria, til Vestbredden og Gaza og inn på Sinai-halvøya. Hvis dette worst case scenario spiller seg ut, kan Israel opphøre å eksistere slik vi kjenner det i dag.

Mer sårbart enn noen sinne
I et realpolitisk perspektiv er Israel mer sårbart enn noen sinne. De ser et annet kart enn det vi gjør. Der vi betrakter kartet over Israel og Palestina og ser hvordan israelerne tvinger stadig flere palestinere inn i et stadig mindre bur, ser Israel et kart der eget territorium utgjør en bitte liten øy i et arabisk hav. Der vi ser et ekspansivt Israel som sakte men sikkert koloniserer stadig større områder mellom 1967-grensene og Jordanelven, ser Israel en dramatisk, territoriell reduksjon. Der vi ser en brutal kolonisering av Vestbredden, ser Israel et feilslått settler-prosjekt. Staten rekrutterte aldri nok av verdens jøder til å slå en massiv kile inn på palestinsk territorium. Denne manglende rekrutteringen var nettopp årsaken til at Gaza ble evakuert i 2005.

Man bør tenke tilbake til 1967, da staten Israel de facto om ikke de jure dekket et område fra grensa mot Libanon til sørspissen av Sinaihalvøya. Men Sinai ble gitt tilbake til Egypt i 1978, og den største israelske bosettingen, Yamit, ble evakuert av israelske soldater i april 1982.

Israel – fra stor krigsmakt til et veldig lite land. Det blå viser statens utbredelse 1967, 1993 og i dag.

Samme år iverksatte Israel en lenge planlagt offensiv mot et PLO i Libanon som hadde bombet områder i Nord-Israel. Det skaffet israelerne en viss strategisk dybde der, men skulle føre til en ydmykende retrett i 2000. Flere konfrontasjoner fulgte, pluss en større krig i 2006. Den siste var en krig mellom det iranskstøttede Hezbollah og Israel, og blir av mange regnet for den første proxykrigen mellom Iran og Israel.

Libanon er kanarifuglen i gruven
Med konflikten i Syria endret til en stormaktskonfrontasjon, og med Assad på frammarsj, er mange tusen kamptrente og kampdyktige soldater på vei tilbake til Libanon. Eller de vil være det snart. Denne Hezbollah-hæren – som i bunn og grunn er Libanons hær i disse dager – består av 20.000 kamptrente soldater, 25. 000 reservister og ett hundre tusen raketter som kan nå alle mål de måtte ønske i Israel.

Hezbollah marsjerer.

Denne nordfronten vil bli preget av en ny type krigføring. Israel har laget scenarioer over om lag to tusen rakettnedslag fra Libanon pr. dag og med libanesiske Hezbollah-soldater som krysser den israelske grensa og infiltrerer byene. Hamas vil gjøre krigen mot Israel til en tofrontskrig, slik landet har opplevd tidligere. Det nye denne gangen er at Iran befinner seg langs en tredje front – den som går langs den syrisk-israelske grensen.

Med krigen i Syria har iranerne fått fotfeste rett over grensa til Israel, og den iranske utenriksministeren var skadefro triumferende da han fastslo etter nedskytingen av jagerflyet:

«Etter tretti år var Syria endelig i stand til å skyte ned et av deres (Israels) fly,» sa Mohammad Javad Zarif til NBC News etter nedskytingen. «Og dermed brast myten om Israels uovervinnelige posisjon, om det israelske militærets uovervinnelige posisjon.»

Det var en triumferende positur som ga ryggdekning for angrepet fra den iranske revolusjonsgarden i Syria natt til torsdag 10. mai.

Ønsker ikke krigen akkurat nå
Israel har ikke ønsket noen storkrig nå. Men landets statsminister har også gjort det klart at de vil ta en svær militær konflikt dersom det er nødvendig.

«Vi vil gjøre det som er nødvendig, ikke bare mot Irans allierte, men mot Iran selv,» sa Benjamin Netanyahu den 18. februar.

Vil de vinne den krigen, som de har vunnet alle andre? Mulig. Men Israel vil ikke alltid være uslåelig. Tar man med Gaza er araberne allerede i flertall i området mellom Jordanelva og Middelhavet. Men landet har også en del demografiske fakta på sin side. Fertilitetsraten er på over tre, og høy immigrasjon fra det gamle Sovjetunionen har gjort befolkningen omtrent dobbelt så stor.

Det gir god plattform for militærmakten på sikt. Men det er en skyggeside som handler om at Israel må bruke stadig mer avansert teknologi for å opprettholde et forsvar som er uovertruffent.

Israel er stengt inne
Arrow 3 har overtatt for mer konvensjonelle jagerfly. Det er et forsvarsvåpen, ikke et angrepsvåpen. Muren mot Palestina, som nå blir supplert med et monster i stål og betong gravd ned i bakken, er også et forsvarsvåpen.  Denne muren stenger palestinerne ute fra Israel, Men den stenger også israelerne inne i en bitte liten enklave der tre sider møter fiender og den fjerde har utgang til havet.

Hezbollah-soldater med noen av de ett hundre tusen rakettene.

Det er lite trolig at Israel starter en forkjøpskrig med mindre de mener at alt annet er en selvutslettende strategi.

Hvis krigen kommer, vil den bli utkjempet med langt mer avanserte våpen enn tidligere. Men den vil også være en klassisk storkrig med soldater på bakken. Vi vil vite at den er der den dagen Israel kaller inn reservesoldatene og lar dem bli stående i beredskap. Da er sjansen overveiende høy for en militær konfrontasjon.

Israel er et lite land, med en liten befolkning. Reservestyrkene utgjøres av menn og kvinner som ellers sørger for å få de økonomiske hjulene til å gå rundt. Israel har ikke råd til å ha sine innbyggere stående i konstant beredskap. Blir de kalt inn, vil de enten bli sendt hjem dagen etter. Eller vi vil ha krigen dagen etter.

Hovedbilde: SHUTTERSTOCK

Publisert i Globalt Perspektiv den 1.mars 2018.