Hva driver Saudi-Arabias kronprins med? Han taper mot Iran

i Krig & Konflikt av

Oppdatert 12.04.18 Saudi-Arabia er på vei ned og Iran er på vei opp. Noen direkte militær konfrontasjon mellom de to blir det nok ikke, men en rekke stedfortrederkriger er allerede i gang og en ny kan snart bryte ut i Libanon. Libanon har alltid vært kanarifuglen i gruva i dette området, og det er mot dette lille landet mye av verdens oppmerksomhet nå er rettet.

TEKST GRETE GAULIN

Den saudi-arabiske kronprinsen Mohammad bin Salman har vært usannsynlig opptatt av Midtøstens lilleputtnasjoner det siste året.

Først ble den libanesiske statsministeren Saad Hariri kalt inn på teppet bare for å oppdage at han ble bedt om å gå av. (Seinere trukket tilbake.)

Så kom den palestinske lederen Mahmoud Abbas, og mange regnet med at han ville bli høflig men bestemt anmodet om å entre pensjonisttilværelsen. I stedet skal han – ifølge ryktene – ha blitt presentert for en fredsplan som ingen ved sine fulle fem kan forvente at palestinerne vil godta: en egen stat, men ikke sammenhengende, uten Øst-Jerusalem som hovedstad, ingen rett for flyktningene til å vende tilbake og med alle de israelske settlerne på plass.

Det kom på toppen av blokaden av et annet miniland, nemlig Qatar, som ble stablet på beina av Saudi-Arabia, Bahrain, De forente arabiske emirater og Egypt i fjor.

Føy til at Saudi-Arabia fører krig mot et litt større land i sør, nemlig Jemen, at alle benekter det meste som blir rapportert, at ingen vet hva USA fikler med av nye planer for fred i Midtøsten og at Saudi-Arabia unnlot å møte med toppfolk da femti andre muslimske og arabiske land samlet seg i Istanbul for retorisk å erklære sin støtte til Øst-Jerusalem som palestinernes hovedstad i fjor høst.

Samme by som Donald Trump med usvikelig geopolitisk fingerspitzengefühl nå har satt på kartet som Israels udelelige hovedstad.

Hvordan skal man tolke alle disse kortene som nå kastes opp i Midtøsten?

To svære skifter
Midtøsten er inne i to svære paradigmeskifter som vil omdefinere konflikten slik vi kjenner den og lage partnere av tidligere fiender.

Det ene er det iranske komplekset, som man litt unøyaktig kan oppsummere som en moderne repetisjon av en århundrelang – endog årtusenlang – konflikt mellom Persia og landene rundt.

Denne konflikten er både etnisk og religiøs. Iranerne er ikke et arabisk folk, men et indoiransk; arisk slik de betegner seg selv. (Språkgruppa er en hovedgrein av den indoeuropeiske stammen). De er ikke sunnimuslimer slik de fleste andre land og folk i denne regionen er, men sjiamuslimer. Den store splittelsen innen islam kan dateres tilbake til år 680, da sjiamuslimene valgte sin egen vei og gjorde Iran til landet de skulle leve i. Den enkle historiske oppsummeringen for de siste 1400 år er at dette sjiamuslimske navet aldri har utgjort noen trussel mot sunni-dominansen i denne kruttønnen av en region.

Les mer om historien om sjiaer og sunnier.

Inntil 2003, da USA invaderte Irak, kastet det sunnimuslimske – men sekulære – regimet der på båten og installerte et iranskorientert styre i Bagdad – helt uten å ville det. Det bare ble sånn.

Åtte år senere kom den arabiske våren som sendte det muslimske brorskapet temporært inn i maktens korridorer i Egypt, men som ble erstattet av en kontrarevolusjon bare ett år etter. Denne «våren» spredte seg til Syria, som riktignok var – og er – styrt av en sidegren av sjia-islam men som også var sekulært i sin orientering og ideologi – både Syria og Irak var styrt av baath-partier på en plattform av arabisk nasjonalisme, sosialisme, panarabisme og anti-imperialisme.

Spol fram til 2017, og man har en sjiamuslimsk halvmåne – the shia crescent – som strekker seg fra Jemen i sør via Bahrain og Iran til Syria og Libanon. Den har ikke bare rokket ved den gamle maktbalansen, den har fullstendig snudd den på hodet.

Det sunnimuslimske Saudi-Arabia er under press fra et aggressivt Iran i noe som i bunn og grunn ikke er en kamp mellom sjiaer og sunnier, men en tradisjonell maktpolitisk tautrekking i et null-sum-spill. Iran vinner innflytelse på bekostning av de gamle sunni-stormaktene, og Saudi-Arabia – som sammen med Egypt har vært aksen i en sunni-muslimsk overhøyhet – har ingen mulighet til å gjøre noe med det av én enkelt grunn: landets forsvar er en veritabel papirtiger, et kjempesvært forsvarsbudsjett på over 60 milliarder dollar men med en hær og en marine som knapt når Irans til knærne.

Og dette er grunnen til at kronprinsen nå forsøker å rokke regionen ved å bruke de kortene han faktisk har: små men viktige allierte i utkanten av Irans innflytelsessfære.

Tapte krigen i Syria
I dette storpolitiske spillet har Saudi-Arabia allerede tapt krigen i Syria. Riyadh støttet den samme sunnimuslimske opposisjonen som USA, men de tapte. Og ikke bare tapte de. De mistet landet til Iran.

Det var et ragnarok, en gedigen rystelse i hele den muslimske arabiske verden. For det var dette nederlaget som konsoliderte den iranske sjiamuslimske halvmånen og ga iranerne en bred bro over til Libanon.

Alt saudi-araberne har holdt på med siden – og delvis samtidig – handler om denne kataklysmiske omkalfatringen av maktforholdene i Midtøsten. Krigen i Jemen er et militært, brutalt oppgjør – forsøksvis – med Iran-støttede houthier. Blokaden av Qatar var en straffeaksjon fordi landet er altfor nært knyttet til Teheran – men rikosjetterte tilbake ved at Doha selvfølgelig ble presset enda lenger inn i den iranske favnen. Den noe amatørmessige avsettelsen av Saad Hariri og det ydmykende nederlaget som fulgte var et forsøk på å eksponere Libanon som en stat styrt av Hezbollah – også iranskstøttet. «Fredsplanen» som Abbas ble presentert for – og kilder nær samtalene bekrefter den – var et forsøk på å kvitte seg med den israelsk-palestinske konflikten.

Saudi-Arabia vil at denne komplett uløselige konflikten bare skal vandre sin vei, bli borte, opphøre å eksistere. Den stenger for nye konstellasjoner i den viktigste maktkampen: den mellom sunni- og sjiadominans, mellom Saudi-Arabia og Iran, mellom sunniislam og Israel på den ene siden og Iran og sjiaislam på den andre.

Vil at Israel skal ta krigen for dem
Et underhånden lavintensitetssamarbeid mellom Saudi-Arabia og Israel har eksistert lenge. Begge er stater på leirføtter – Israel på grunn av demografi og Saudi-Arabia på grunn av sin snyltekultur. Begge har derfor vært avhengig av amerikansk støtte for å overleve.

Les også: USAs historie i Midtøsten.

Men Saudi-Arabia har merket seg ryktene – antakelig overdrevet – om at USA er på vei ut av denne regionen. Israelske aviser har derfor spekulert i om Riyadh manøvrerer i kulissene for å få Israel til å krige for seg denne gangen.

Det vil i så fall være i tråd med israelske nervereflekser i forhold til Iran, som Israel oppfatter som sin mektigste fiende akkurat nå. Krigen i Syria har brakt den spirende atommakten helt inn mot landets grenser, og Israel har både truet med militære nålestikkangrep mot Irans atomanlegg og gjennomført dem mot syriske atomanlegg.

Israel må destrueres, står det på dette veggmaleriet i Teheran. Ved siden av bildet av Khamenei ses to selvmordsbombere fra Hezbollah.

Konflikten er altså løftet opp på et helt annet plan – har vært der en stund faktisk – og de som kommer til å bli ofret i dette storpolitiske spillet er palestinerne. Den lenge gryende sunni-israelske aksen har ingen tålmodighet med palestinske ledere som har vist seg like inkompetente som korrupte, og dessuten representerer en konflikt som ikke gir noen stor politisk gevinst i den arabiske gata lenger.

Inn i denne veven lister det seg noen flere tråder som tegner det andre paradigmeskiftet. Det storpolitiske spillet mellom supermaktene er på plass, selvfølgelig, med et Russland som har kastet seg på den sjiamuslimske aksen og et USA som ingen vet riktig hva gjør akkurat nå – de har varslet en «fredsplan» på nyåret.

Men også i den alltid sydende palestinsk-israelske konflikten skjer det endringer. Nylig satte palestinernes sjefsforhandler Saab Erekat ord på det som mange av hans folk har ment lenge: ingen tostatsløsning men en enstatsløsning. «Tostatsløsningen er over hvis ikke Israel stanser byggingen av nye bosettinger,» sa han til den israelske avisa Haaretz i november.

Les også: sionismen før og nå. 

Det er 1948-krigen, stupid!
Det er bare et tidsspørsmål før denne posisjonen blir formell; den er allerede en framvoksende realitet. Mange palestinere ser at de vil ha en demografisk tyngde i en felles jødisk-arabisk stat som snart vil gjøre dem til majoritetsfolk (tar man med Gaza er palestinerne flere enn israelerne allerede.)

Les også: Staten Israel er en historie om ekspansjon.

Palestinerne har aldri vært spesielt opptatt av 1967-krigen og dermed heller ikke målet om å bringe grensene tilbake til perioden før israelerne erobret Vestbredden og Gaza. Deres krig er den som satte Palestina i flammer i 1948, og alt annet har vært et kompromiss og en konsesjon til en vestlig verden som alltid har favorisert to stater.

Det er nøklene fra 1948 som ligger i diasporaens hjem, og det er hele landet de oppfatter som sitt. En tostatsløsning vil innebære en palestinsk eierrett til dette historiske landet på bare litt over tjue prosent. De ulike forslagene som har ligget på bordet siden Oslo-avtalen i 1993 gir israelerne kontroll over sånn ca. 78 prosent av det opprinnelige Palestina.

Flukten i 1948.

I mellomtiden ruster kronprins Muhammad bin Salman landet sitt for krig. Eller – om ikke krig, så i det minste en langvarig konflikt hvis utfall vil være en seier enten for iranske ambisjoner, eller en vellykket oppdemming av disse ambisjonene etter mønster av den kalde krigens bøffer mot Sovjetunionen.

Men som ikke kan være begge deler.

Foreløpig snurrer konflikten rundt små stedfortrederland som Jemen og Libanon og delvis Palestina. Foreløpig har det meste av det kronprinsen har gjort blitt omdannet til geopolitisk gråstein. Det er mer sannsynlig at Saudi-Arabia står foran implosjon enn at de vinner en maktkamp med Iran, som er mer moderne og teknologisk innovativt og som ikke trenger å bruke milliarder av dollar på å fø tusenvis av dovne prinser.

Det militære styrkeforholdet.

Der Iran har 550 000 mann under våpen og 1,8 millioner mann i reservestyrkene, ligger Saudi-Arabia på rundt en halv million til sammen. Iran har 23 millioner mann som kan verves, Saudi-Arabia har åtte. Iran har 2500 tanks, Saudi-Arabia har 1100. Iran har 406 krigsskip, Saudi-Arabia har 27. Bare i flyvåpenet stiller de to landene noenlunde likt, med ca. 800 fly hver.

Noe som selvfølgelig er grunnen til at landet kjøpte våpen av Trump for 110 milliarder dollar nylig. Hvis Saudi-Arabia nå skulle finne noen borgere som er villig til å ofre livet i en krig mot Iran.

Les også: De kristne forlater Midtøsten.

Man kan feilsitere Winston Churchill og si at saudi-araberne alltid er villig til å kjempe til siste amerikaner. Men USA kan ikke sette igang flere kriger i Midtøsten nå. Hvis de sender flyene sine på vingene og hangarskipene til et krigsteater vil det være over og nær Nord-Korea.

Utfallet i Midtøsten er derfor gitt. Det er i bunn og grunn bare et spørsmål om hvor dyp kollapsen blir og hvor lenge den varer før sjeikene i Riyadh må betale prisen for å ha levd et liv i sus og dus under amerikanernes velvillige beskyttelse.

Hovedbilde: Kronprins Mohammad bin Salman sammen med Donald Trump.

Publisert i Globalt Perspektiv 17. desember 2017.