Kullet vinner i konkurransen med fornybar. Big time!

i Natur av

Tror vi på en grønnere verden? Pr. i dag bygges det 1600 nye kullkraftverk i 62 land. Fornybar energi vil ikke utgjøre mer enn 14,2 prosent av verdens energiforbruk i 2035, og da er vannkraft tatt med – en kilde vi hadde fra før. Vindkraft er i «vinden» så å si, men til sammen vil vind og sol bidra med ganske lite innenfor energiproduksjonen.

TEKST GRETE GAULIN

Regnskapet går ikke opp. De neste tiårene vil jordas befolkning øke med femti prosent og nå ti-elleve milliarder mennesker. Antall kjøretøyer vil øke med tretti prosent til to milliarder biler, og antall passasjerfly vil bli doblet. Energibehovet vil følge de demografiske pilene oppover, og mer enn det. Etterspørselen etter olje vil øke med 30 prosent globalt, mens det samlede energibehovet for olje, kull, naturgass, atomkraft og fornybar energi vil være 65 prosent høyere enn det er i dag.

Alt dette ifølge International Energy Agency, som ikke tviler på at olje, kull og naturgass vil fortsette å være hovedkildene for den energien vi vil forbruke om to tiår.

-Vi er langt unna å nå oljetoppen, sier IEA-økonom Fatih Birol til Financial Times. – Etterspørselen vil øke langsommere enn før, men den vil fortsatt øke.

Kaka vokser
Verdens politikere, byråkrater og miljøvernere kan nok gjerne møtes til historiske klimatoppmøter. Men realitetene på bakken er noe frakoblet den høystemte retorikken om en grønn framtid, for å si det mildt.

Joda, det er absolutt lyspunkter der ute, ikke minst innenfor fornybar, som ligger på rundt 13, 5 prosent i dag og vil øke til 14, 2 prosent i 2035. Men fornybar er ikke alltid fornybar. «Fornybar og andre kilder» er hva IEA skriver i den kakebiten som fordeler verdens energikilder. Både biomasse (hvori opptatt vedfyring) og biodiesel, vannkraft og jordvarme er med i den pakka som får prosenten for vind, sol og andre fornybare kilder oppover.

Global energimiks 2013, IEA.
Verdens energimiks 2035, ifølge IEA.

Det viktigste er imidlertid ikke fordelingen, men at hele kaka legger voldsomt på seg siden vi blir så mange flere. Det er altså flere mennesker som skal bruke energien, og det vil øke det faktiske forbruket ganske dramatisk – fra fire milliarder toe (tonn oljeekvivalent – never mind, det viktigste er selve grafen) i 1965 via om lag 13 milliarder i 2015 til 17 milliarder i 2035.

Verdens energiforbruk 1965-2035.

Lite endring i fornybar
Selve kaka vokser altså, og fordelingen endrer seg ikke nevneverdig. Oljen står i dag (2015-tall) for 27,3 prosent og vil øke til 29,3 prosent i 2035. Kull går ned fra 30,5 prosent til 27, 2 prosent og fornybar endrer seg heller ikke mye: fra 13, 5 prosent til 14,2 prosent.

Naturgass ligger omtrent flatt på rundt 22 prosent og atomkraft går litt opp – «takket være» Kina.

Og da er vi altså inne i en utvikling i energiforbruket der olje, kull og naturgass fortsatt utgjør 80 prosent. Tross alle håp om en grønn fremtid sliter fornybar med å holde følge. Den øker sin andel, men det er egentlig rent ut sagt oppsiktsvekkende med hvor lite.

Vindkraft vil øke til 7,5 prosent av energimiksen i 2035 og til 18 prosent i 2050 og vil dermed utgjøre halvparten av den fornybare energien. Solkraft er også på full fart oppover, men ikke mer enn at den utgjorde én prosent av den globale energimiksen i 2015 og ikke vil utgjøre stort mer i 2035.

Dertil kommer at IEA sier at verdens nasjoner må bruke 6500 milliarder dollar på investeringer og subsidier for å få dette til.

Synderne er i Vesten.

Det er denne rene energien optimistene håper skal redde verden fra miljømessig ragnarok. Men de siste årene har sett en justering av hva vindkraft og solvarme egentlig kan bidra med i moderne samfunn med storskalaindustri og krav om umiddelbar tilgang til energi når man trenger den.

Som Fatih Birol sier: Selv om antall elektriske biler øker fra 1,3 millioner (i 2015) til 150 millioner i 2040, noe IEAs prognoser forutsetter, så vil andre etterspørselskilder dytte oljeforbruket oppover. Disse inkluderer langfart trailere, flytrafikk og produksjon av kjemikaler, der oljen er vanskeligere å erstatte.

Oljeforbruket skyter i været
I USA, som er ett av verdens raskest voksende markeder for vindkraft, bidrar turbiner med 21 prosent av de ti prosentene som utgjøres av fornybare kilder. Solkraft utgjør seks prosent av de ti prosentene. Hele den fornybare sektoren bidrar altså med bare ti prosent av USAs samlede energiforbruk, og av dette utgjør biomasse, biodiesel og trevirke nesten halvparten.

I Kina, der den grønne innsatsen har skutt i været de siste årene, kommer om lag 25 prosent av energien fra rene kilder, ifølge China Eletricity Council. Men bare fire prosent kommer fra vindkraft og ca. én prosent fra sol. Det meste kommer fra vannkraft.

I Storbritannia fikk man i fjor gladmeldingen om at over halvparten av landets elektrisitetsforsyning nå kommer fra lavkarbon-kilder. Men lavkarbonkilder i Storbritannia inkluderer både biomasse, vannkraft, sol og vind. Om lag tjue prosent av elektrisitetsforsyningen kommer fra reine kilder, omtrent like mye fra atomkraft og omtrent 60 prosent fra gass, kull og olje, ifølge Department for Business, Energy and Industrial Strategy (BEIS).

Utviklingen i forbruket av energi.

Ikke i noe land av klimamessig betydning ligger prognosene for rene kraftkilder over tjue prosent eller der omkring de neste tiårene. De resterende åtti prosentene må fylles opp av farlig og/eller forurensende energi.

Ifølge OPEC og U.S. Energy Information Administration vil oljens andel av den globale energimiksen bare falle fra om lag 40 prosent i dag til 36,5 prosent i 2030 (merk at tallene varierer noe fra kilde til kilde). Fordi verdens oljebehov har økt med 35 prosent på det tidspunktet, vil det globale forbruket av olje gå fra 85 millioner fat daglig i 2008 til 97 millioner i 2015 og videre til 103 millioner fat i 2040, ifølge IEA.

Det seiglivede kullet
Problemet er at det muligens ikke fins nok olje i verden til å dekke dette behovet. Men her er ekspertene uenige. Peak-oil-teorien har vært en teori som har imitert strutsen: spåmennene har hatt hodet i sanden.

Uansett: det fins masser av kull der ute. Og nettopp kullets historie forteller hvor vanskelig det vil være for verden å kvitte seg med CO2-spyende energiproduksjon.

Fra 1990 og fram til 2011 var det intet mindre enn en dobling av den globale kullproduksjonen, opp til nesten åtte milliarder tonn. De første fem månedene av 2011 så en økning i kullforbruket i Europa på 7,3 prosent i forhold til samme periode året før og en ny økning på 5,2 prosent i 2012, ifølge Energy Outlook-tall fra 2013. Det kan ha vært en fase, slik det ser ut nå, og kull har ligget stabilt på rundt 25 prosent av energiforbruket de siste årene. Det er også trolig at dette vil falle betydelig i årene framover – litt avhengig av hvordan det går med Tysklands berømte og beryktede Energiewende (overgangen til grønn energi).

Kull i Europa. Legg merke til de grønne søylene over import som ofte kamuflerer landenes bruk av kull.

I Kina derimot har man andre planer. Kineserne bygger eller planlegger, ifølge tall fra juli i år, 700 kullkraftverk i eget land og i andres – noen i land som nesten ikke bruker kull i dag, viser tall fra Urgewald – en miljøgruppe basert i Berlin. Totalt er 1600 kullkraftverk under bygging eller på tegnebordet i 62 land, viser data fra Coal Plant Tracker. De nye kullkraftverkene vil øke kullkraftproduksjonen med 43 prosent hvis alle blir tatt i bruk. (I høst kunngjorde Kina at de stanser planer for nye kullkraftverk i en rekke provinser på grunn av overkapasitet. Det er uklart om dette tiltaket er midlertidig eller permanent.)

Utviklingen i Kinas energiforbruk de siste 50 år. Rødt er kull, blått er olje.

Av de 20 største kullaktørene er 11 kinesiske. Men også USA er i støtet. De syv første månedene av 2017 eksporterte amerikanerne 21,3 prosent mer kull enn de gjorde i samme periode i 2016. Hvis disse tallene gjøres om til helårstall, vil USA selge 89 millioner tonn olje i år, mot 65,42 millioner tonn i 2016 – alt i følge Thomson Reuters.

Og så kan man legge til at Frankrike har så mye problemer med sine atomkraftverk at forbruket av gass og kull ble doblet i 2016. Tyskland på sin side skal legge ned alle atomkraftverk og må ty til kull når sola ikke skinner og vinden ikke blåser. Faktisk er det sånn at Tyskland åpnet nye kullkraftverk tilsvarende 10 gigawatt i energiproduksjon mellom 2010 og 2015.

Den røde søylen viser den tyske satsingen på kull, den grønne på sol og den blå på vind.

Den umulige atomkraften
Atomkraftverk kunne muligens ha blitt den gode løsningen for noen. Men det er umulig.

Les også: atomkraftverkene tørker ut. 

”Bare å opprettholde atomkraftens andel av den globale energiforsyningen pr. 2030 vil innebære å bygge en reaktor hver 16. dag de neste 21 årene,” regnet Foreign Policy ut for noen år siden. ”Hvis atomkraften skal nøytralisere bare en liten del av de økte utslippene på syv milliarder tonn CO2 – la oss si bare én milliard tonn – må det settes i drift en reaktor hver 14. dag helt fram til 2050.”

IEA har stipulert at verden trenger 32 nye kjernekraftverk i året for å møte klimakriser og økt energibehov. Og det i en situasjon hvor verden ennå ikke har en eneste fast lagringsplass for atomavfall.

Men på lengre sikt …

Hovedbildet: Et kullkraftverk i Tyskland. 

Publisert i Globalt Perspektiv 22. oktober 2017