Norge finansierte tvangssterilisering i India

i Viten av

Det var et massivt program skreddersydd for overgrep. Befolkningsveksten i den fattige verden måtte ned, og millioner av kvinner ble presset til å sterilisere seg. I India skjedde det med norske og svenske penger. Og noen av våre mest berømte feminister brukte uten skrupler rasehygieniske argumenter for å tvinge fattige ikke-hvite kvinner til å føde færre barn.

TEKST GRETE GAULIN

Landet var India, befolkningseksplosjonen var et faktum, stemningen i verden var på grensen til hysteri, og overgrepene var mange og massive.

I 1951 hadde India hatt 361 millioner innbyggere. Bare tjue år etter hadde folketallet nådd svimlende 548 millioner mennesker. Og landet var ikke alene. Den fattige delen av verden var i ferd med å skape et hav av underernærte, opprørske mennesker som ikke bare utarmet verdens naturressurser, men også truet vestlige demokratiers stabilitet og overflod.

Ord og begreper ble snart allemannseie. Det var ”befolkningseksplosjon” og ”familieplanlegging,” ”fødselskontroll” og ”reproduktive rettigheter.”

Bak alle fine begreper skjulte det seg en vestlig agenda som tok sikte på å kontre befolkningsveksten blant verdens ”mistilpassede,” om nødvendig med tvang. Fattige kvinner i India og Kina ble gjort til forsøkskaniner for nye og utestede preventiver, med fatale konsekvenser for liv og helse. Millioner ble lagt under kniven i et steriliseringsprogram av ufattelige dimensjoner.

Plakat som oppfordrer fattige kvinner til å få færre barn. Fra Etiopia.

I løpet av få år var den tredje verden omgjort til et gigantisk laboratorium der feminister, rasehygienikere og helsepersonell slo seg sammen for å drive sosial ingeniørkunst blant de mindreverdige.

Les også: Disse kvinnene som funkler var også rasehygienikere

Det er en mørk og nesten helt ukjent historie. Ikke minst er det historien om hvordan Sverige og Norge deltok med liv og lyst i et program som steriliserte kvinner over en lav sko i India. Det skyldtes først og fremst engasjementet til svenske kvinner som Alva Myrdal og Ulla Lindström, godt supplert av norskfødte Elise Ottesen- Jensen som seinere flyttet til Sverige og ble den første lederen av Riksförbundet för Sexuell Upplysning.

Hentet erfaring fra egne steriliseringsprogrammer
I boka Fatal Misconception – The Struggle to Control World Population forteller Matthew Connelly om det svenske og norske bidraget til fødselskontrollerende tiltak i den tredje verden. For ikke bare var den svenske og den norske staten aktive i ulike befolkningsprogrammer i Asia og Afrika. De var også initiativtakere, og nyter derfor den tvilsomme ære av å ha presset fram en global innsats for å nekte fattige kvinner å føde (for mange) barn.

Da boka kom ut i 2008 var det første gang historien om den norske og svenske bistanden til India var samlet mellom to permer internasjonalt. Men kilden for disse opplysningene sitter langt nærmere enn Connelly, nemlig på universitetet i Oslo, der Sunniva Engh har drevet banebrytende forskning på hvordan Norge og Sverige finansierte driften av mange hundre steriliseringsklinikker i India.

Det er en forskning som med noen unntak har blitt møtt med nesten total stillhet. Det er oppsiktsvekkende, fordi det svenske og norske bidraget til fødselskontroll i den tredje verden ble møtt med tordnende fordømmelse fra mange hold på 1950- og 60-tallet.

Engh avviser ikke at de brutale steriliseringslovene i Sverige og Norge før og etter krigen kan ha gjort klimaet fruktbart for en lignende tenking i den tredje verden. De to statene hadde gått inn med reproduktiv kontroll av grupper som ikke burde få barn; alt fra enslige kvinner til sigøynere og tatere. I Norge ble 44.000 sterilisert som en følge av disse lovene. I Sverige var tallet 63.000.

Motstanden mot fødselskontroll var både religiøs og prinsipiell, og økte i takt med ny kunnskap om de brutale metodene. Allerede i 1965 viste en omfattende undersøkelse av barn og kvinner mellom 13 og 24 år i Taichung i Kina at innsetting av spiral i fattige land der leger og helsepersonell ofte hadde mangelfull erfaring kunne føre til livstruende komplikasjoner. Det samme viste studier fra Taiwan og Sør-Korea.

Denne dokumentasjonen forelå før Sverige og Norge gikk inn i India på begynnelsen av 70-tallet. Svenske Sida og norske Norad må også ha vært klar over signalene fra den indiske regjeringen om at befolkningsveksten måtte reduseres ved hjelp av ”mildt press, overtalelse eller tvang.”

Men slike hensyn ble lagt til side. Sverige og Norge hadde fått en forespørsel fra India om å bidra med penger til fødselsreduserende tiltak, og begge land svarte positivt. I løpet av få år skulle de to landene bli de viktigste støttespillerne for den indiske regjeringen, og bidra med opp mot en tredel av pengene i enkelte prosjekter.

Les også: Kvinner skades fortsatt i India

Propaganda for sterilisering
De gikk inn fra hver sin kant; Norge gjennom det såkalte Post Partum-programmet (PPP) som rettet seg mot kvinner som akkurat hadde født eller tatt abort, Sverige gjennom noe som het Indian Population Program, eller IPP. Begge programmer involverte sterilisering av kvinner, og begge var knyttet opp mot enorme propagandakampanjer med svære plakater av lykkelige tobarnsfamilier og mobile enheter som kjørte rundt på landsbygda med høytalere.

Det indiske subkontinentet var et fruktbart nedslagsfelt for verdens familieplanleggere fordi politikerne i New Delhi selv var panisk opptatt av å redusere den akselererende befolkningsveksten.

Elise Ottesen-Jensen.

India hadde etablert et program for familieplanlegging allerede i 1952, basert på rasehygieniske bekymringer, men trengte penger til å gjennomføre det.

Skreddersydd for overgrep
Men både det svenske og det norske programmet  var skreddersydd for overgrep.  Teorien var at kvinner skulle velge fritt blant en meny av ulike preventive metoder, men praksis ble fort en annen. Arbeidet med å finne et prevensjonsmiddel som kunne brukes av ”den mest uvitende kvinne i Orienten, i tropene, på landsbygda og i byslummen” hadde pågått lenge, og både sæddrepende midler og pessar var testet ut. Men det var spiralen som ble det universelle prevensjonsmiddelet for fattige kvinner som villig lot seg eksperimentere på mot betaling.

De helsemessige komplikasjonene for kvinner uten fast legetilsyn skulle raskt bli dramatiske, og hva verre var: det gikk ikke fort nok. Etter hvert skulle spiralen bli nesten helt skrotet til fordel for sterilisering.

Sykehus og klinikker ble tidlig pålagt å møte nasjonale standarder for hvor mange kvinner som skulle steriliseres. Minst tjue prosent av kvinnene og ti prosent av mennene skulle steriliseres. For familier med mer enn tre barn var kravene enda strengere: minst 75 prosent av dem måtte steriliseres. Hver enkelt delstat måtte møte krav om redusert befolkningsvekst, og disse kravene ble matematisk omlignet til antall familier som måtte underlegges ”fødselskontroll.” Dette ble videre brutt ned på antall klinikker, og ble i siste instans til et krav om hvor mange som måtte ”behandles” av hver enkelt helsearbeider.

Det indiske helse- og familiedepartementet vurderte og lønnet sykehusene etter hvor mange steriliseringer de klarte pr. seng i året. I Kerala ble 60.000 personer sterilisert på bare én måned i 1970, mens Gujarat gjorde det enda bedre; 223.000 steriliseringer på bare to måneder, ifølge Connelly. Både Norge og Sverige kjente til det som foregikk – det vet man fordi de innimellom reagerte på de dårlige forholdene. Men de vurderte ikke å trekke seg ut av programmet.

Fem millioner sterilisert med norske penger
Det norskfinansierte PPP var mer omfattende enn det svenskstøttede IPP, og også mer langvarig. Norge skulle, i motsetning til Sverige, opprettholde sin støtte selv etter at de gedigne overgrepene under den såkalte ”unntakstilstanden” 1975-77 ble kjent over hele verden. 550 millioner fra den norske staten førte til at om lag fem millioner indiske kvinner ble sterilisert.

I 1970-71 – da Norge og Sverige var på vei inn – var målet allerede satt. Tjue millioner kvinner skulle settes på prevensjon, og 5.6 millioner skulle steriliseres hvert år. Ideen om å betale verdens fattige for å unngå den uønskede ”differensierte fertiliteten” som hadde oppstått mellom hvite kvinner på ”pillen” og fattige kvinner på ingenting hadde blitt lansert på den første internasjonale konferansen for ”frivillig sterilisering” i New York i 1964, og ble nå tatt i bruk.

Perioden fra 1970-71 skulle føre med seg enorme lidelser for indiske kvinner. Regjeringen hadde tidlig varslet at delstater som ikke nådde kvotene for sterilisering ville bli straffet, og den paniske reaksjonen var både bisarr og fatal.

Maharashtra var først ute med beslutningen om å tvangssterilisere kvinner som hadde mer enn tre barn. Andre delstater fulgte etter. Målgruppa var ikke minst muslimske kvinner og de lavere kastene. Løftet om store pengesummer, relativt sett, gjorde at fattige indere sto i kø for å bli sterilisert.

Opprør i Sverige
Det indiske steriliseringsprogrammet hadde gått over styr. Det viktigste var å fylle kvotene, ikke hvem som ble sterilisert. 80 år gamle menn ble lagt under kniven. Det samme skjedde med mentalt syke og kvinner over 50 år som sannsynligvis aldri ville fått flere barn. I 1976 kunne indiske myndigheter rapportere om åtte millioner steriliseringer bare dette ene året.

I 1979 brøt opprøret løs i Sverige. Sida ble beskyldt for å ha støttet tvangssteriliseringer i India, og motstanden ble ikke mindre da det ble kjent at sivile som protesterte mot tvangssteriliseringer var blitt massakrert. I Sida hadde det gjæret lenge, og 110 ansatte skrev under på et opprop om at samarbeidet med India måtte ende.

Resultatet ble at Sverige trakk seg ut av India i 1980.

I Norge må Norad og norske myndigheter ha sett på denne debatten med stoisk ro. Heller enn å trekke seg ut skulle det norske bidraget til India tredobles etter 1978.

Men de verste overgrepene skjedde mellom 1971 og 1978, da Norge og Sverige gjorde India til det første og største bilaterale programmet for tvangsbasert folkekontroll i verden.

Hovedbilde hentet fra Population Research Institute

Artikkelen er tidligere publisert i det svenske tidsskriftet Arena