Disse kvinnene som funkler … var også rasehygienikere

i Viten av

De er kvinner som funkler på feministenes historiske himmel. Men norsk-svenske Elise Ottesen-Jensen, britiske Marie Stopes og amerikanske Margaret Sanger samarbeidet nært med tidens rasehygienikere og hentet ideologisk næring fra de mørkeste kroker av forrige århundrets skrekkabinett.

TEKST GRETE GAULIN

For de innvidde var det et frimerke for mye. For andre var det et gløtt inn i en historie de kjente lite til. Men først og fremst var debatten som brøt overflaten i Storbritannia høsten 2008 et eksempel på hvor vanskelig det er å overføre fortid til nåtid, ikke minst når et lands nasjonale symboler står på spill.

I august det året kom nemlig meldingen om at britiske Royal Mail var i ferd med å lansere en ny frimerkeserie til ære for en lang rekke britiske kvinner. Én av dem som skulle hedres var Marie Stopes, som i 1921 åpnet Storbritannias første klinikk for familieplanlegging og reproduktive rettigheter.

Frimerke som hedrer Marie Stopes.

Da BBC brakte nyheten om frimerkekvinnene, ble det gjort et vesentlig poeng av at Marie Stopes var en ganske habil poet i sin tid. Det som ikke ble nevnt var at denne utrøttelige fanebærer for kvinners rettigheter i august 1939 – bare uker før Storbritannia befant seg i krig med nazi-Tyskland – sendte en av sine diktsamlinger til Adolf Hitler med den kjærlige innledningen: Dear Herr Hitler. I brevet som fulgte med uttrykte Marie Stopes sitt håp om at Hitler ville la sine unge få tilgang til disse diktene fordi ”kjærlighet jo er det aller viktigste i livet.”

Marie Stopes var en pionér på sitt felt. Men hun var også overbevist rasehygieniker og antisemitt. Instituttet hun ledet bar det fulle navnet The Society for Constructive Birth Control and Racial Progress, og selv la hun aldri skjul på at fattige foreldre burde tvangssteriliseres fordi de ellers ville forurense rasen. Hvis de fattige likevel fikk for mange barn burde avkommet deres settes i arbeid allerede i tidlig barnealder.

I 1935 var Marie Stopes den eneste kjente feministen som deltok på en konferanse om rasekontroll i Hitlers Berlin. Men hun var ikke alene om å være opptatt av rasenes renhet både hjemme og ute.

Feminister som amerikanske Margaret Sanger og Elise Ottesen-Jensen nærte den samme frykten for ubalansen i fødselsraten som rasehygienikerne ga uttrykk for. Det skyldtes ikke bare neomalthusiansk pessimisme foran et århundre der befolkningseksplosjonen ville gjøre det umulig å mette alle, men også at feministene sjøl omfavnet tidens raseteorier.

Uroen over ”den differensierte fødselsraten” var ikke bare knyttet til forholdet mellom den rike og fattige verden, men også til den økende ubalansen mellom de vellykkede og de mistilpassede i den vestlige verden.

«En rasehygienisk side»
Allerede i 1914 hadde Sanger lansert begrepet birth control for en ny og spirende bevegelse. Hennes teorier om reproduktive rettigheter for kvinner hadde blitt møtt med steil motstand i det religiøse USA, og Sanger var klar til å ta sine ideer med seg ut i verden. I tiårene framover skulle Margaret Sanger og Elise Ottesen-Jensen – kvinnen bak Riksförbundet för Sexuell Upplysning – kjempe om ledelsen av den internasjonale kvinnebevegelsen – med Sanger alltid et hakk foran.

Margaret Sanger

Ingen la skul på sine rasehygieniske motiver. Sanger uttalte tidlig at ”det aldri har eksistert noen bevegelse for fødselskontroll som ikke har hatt en rasehygienisk side.” Elise Ottesen-Jensen på sin side tok til orde for sterilisering eller isolering av ”de mindreverdige” slik at samfunnet ikke skulle få en ”altfor stor byrde å bære på.”

Frykten for raseforfall ga god grobunn for alliansen mellom raseteoretikere og feminister. Menneskehetens genetiske makeup måtte forbedres, og eugenikk ble påkalt for å rettferdiggjøre alt fra gratis barnehager til bedre ernæring og tvangssterilisering.

Samarbeidet mellom rasehygienikerne og kvinnene satt likevel langt inne. Kvinnene delte rasehygienikernes syn på den negative eugenikken, med andre ord at fattige måtte få færre barn. Men de var motstandere av den positive eugenikken, som tok til orde for høye fødselstall blant hvite og veltilpassede kvinner. Feministenes viktigste agenda var å frigjøre kvinner seksuelt og gi dem kontroll over egen kropp, i form av nye prevensjonsmidler og selvbestemt abort. For raseteoretikerne var dette intet mindre enn et framtidig rasemord, fordi det ville føre til færre «bra» fødsler.

Rasehygienikerne hadde derfor gravitert mot den katolske kirken, som forfektet den samme pro-natale linja for vestlige kvinner som de gjorde. De var skeptiske til en allianse med kvinnebevegelsen som ”vil føre til at vi pådrar oss de samme mektige fiendene som feministene har gjort – det vil si katolikker,” uttalte raseteoretikeren Paul Popenoe.

Feministene prøvde å vinne dem over. De gjorde det ved å klippe over den tykkeste snubletråden i forholdet mellom feminister og rasehygienikere: anklagen om at deres linje betydde den hvite rasens utslettelse.

I den første utgaven av Birth Control News understreket Marie Stopes at hennes organisasjon ”ikke ønsker å bidra til at det engelske folket blir redusert,” men at målet i stedet var å fremme folkeutvikling ved å rekruttere fra sunne og velansette individer.”Et konstruktivt fødselskontrollregime vil fylle de komfortable krybbene og tømme rennesteinen,” skrev Marie Stopes i 1921.

Hun fikk følge av Margaret Sanger, som fastslo at også preventiver (for de fattige) måtte ses i et rasehygienisk perspektiv. Hun hadde tidlig latt seg inspirere av Harvard-genetikeren Edward M. East, som mente at den rasemessige forbedringen av menneskeheten ikke kunne oppnås ved tiltak rettet mot ytterpunktene: tvangssterilisering av de mindreverdige og incentiver for høyere barnetall blant de vellykkede.

Dårlige gener fantes i alle lag av folket, og var dessuten vanskelig å oppdage, mente East. Å satse på mennesker med tilsynelatende ”sunne” gener var derfor fåfengt hvis målet var å blokkere spredningen av degenererte menneskeraser.

Biologen Raymond Pearl tok argumentet et skritt videre. Det var ikke tilstrekkelig å be ”sunne” familier om å bli mer fruktbare, og det var heller ikke nok å målrette tiltak mot dem som helt åpenbart ikke var egnet til å føde. Rasehygienen måtte gå lenger:

”Det er ikke bare helt nødvendig, i forhold til det eugeniske hensynet til rasen, å kutte ned på, eller snarere utradere, den høye fødselsraten til den uegnede og defekte delen av menneskeheten (…) det er i tillegg viktig – på grunn av det truende presset fra verdens befolkning – å redusere fødselsraten blant de fattige om så denne humanitetens ulykkelige part skulle være aldri så sunne og egnede.” (vår uthevelse)

Kvinnene gjorde fotarbeidet
Raseteoretikerne hadde imidlertid et problem. De var … vel, intet annet enn teoretikere, og deres forsøk på å organisere seg globalt hadde mer eller mindre feilet. Det gjorde det mulig for Margaret Sanger å ta opp hansken. Hun gjorde det ved å invitere rasehygienikerne inn i sin egen organisasjon.

I 1925 kunne feministene feire viljens triumf. Den sjette konferansen for befolkningsvekst og fødselskontroll ble holdt i New York på Sangers initiativ, og ”alle” var der. Fra nå av skulle Margaret Sanger være den ubestridte lederen for en bevegelse hun selv hadde døpt.

Lista over påmeldte viser hvordan rasehygieniske teorier hadde slått rot i alle politiske kriker og kroker. På benkeradene satt internasjonale ess som økonomen John Maynard Keynes og den amerikanske sosialisten Norman Thomas sammen med velkjente raseteoretikere som Georges Vacher de Lapouge og Ellsworth Huntington. I trengselen foran inngangen til Hotel McAlpin kunne nysgjerrige forbipasserende skue en stri strøm av gjester: den britiske forfatteren Lytton Strachey, den jødiske forskeren Louis Dublin, lederen i American Eugenics Society Irving Fisher og kjente genetikere som britiske Julian Huxley og norske otto Lous Mohr. Benito Mussolinis italienske fasciststat var representert av sosiologen Corrado Gini, og både den svarte borgerrettsaktivisten W. E. B Du Bois og forfatteren Upton Sinclair hadde sendt telegrammer der de uttrykte sin støtte.

Feministene var – i tillegg til Sanger selv – japanske Shidzue Ishimoto, nederlandske Aletta Jacobs og danske Thit Jensen.

Det var den første virkelig globale konferansen for befolkningskontroll, og den samlet mennesker med vidt forskjellig syn på den seksuelle revolusjonen, reproduktiv manipulering og menneskeverd. Men én ting hadde de felles, nemlig at den eksplosive befolkningsveksten i den tredje verden måtte ned. Og det var Sanger som hadde det organisatoriske talentet og nettverket som gjorde det mulig å institusjonalisere denne agendaen.

Sanger var den åpenbare lederen ikke fordi hun gjorde alt riktig men fordi rasehygienikerne gjorde det meste feil.

Den rasehygieniske bevegelsen var på mange måter like global som feminismen, men den var splittet fordi europeiske og amerikanske genetikere ikke ønsket samrøre med japanske, indiske eller brasilianske raseteoretikere – av helt åpenbare grunner. Nå gikk vestlige rasehygienikere i stedet sammen med feministene, i en allianse som var like fruktbar som den var selvmotsigende.

Under Sangers ledelse, og med raseteoretikerne vel inne, ble rasehygieniske argumenter en stadig større del av det retoriske inventaret. Feminismens høvding gjorde det klart at immigrasjon og fødselskontroll var likestilte fenomener med sine uttalelser om at ”det bør kreves av foreldre at de søker om å få føde, på samme måte som immigranter må søke om visum.”

Ville forme menneskeheten
Da tjuetallet bikket over i trettitallet, hadde Sanger lansert en verdensomspennende organisasjon med fødselskontrollkampanjer over store deler av Asia. Hun avviste rasehygienikernes argument om at man burde ”oppmuntre til større familier blant personer hvis avkom gir håp om å bli av uvurderlig verdi for samfunnet,” men ga sin ubetingede støtte til synet om at ”det viktigste er å fjerne alle hindringer som fratar helsesvake, overarbeidede og fattigdomsridde mødre muligheten til å kontrollere sin reproduksjon.”

Sangers mål var intet mindre enn å forme menneskehetens demografiske framtid, helt uavhengig av om de berørte menneskene ønsket å la seg forme. Det var en totalitær visjon som krevde internasjonal massemobilisering, og Sanger rekrutterte og inspirerte leger, forskere, helsepersonell og feminister til sin kamp mot befolkningseksplosjonen. En av dem som raskt lot seg kalle var den britiske suffragetten Edith How-Martyn, som under sin første reise til India i 1934 rapporterte at inderne ”bærer i seg dyrenes uspørrende aksept av livet og omgivelsene. Og som menneskeheten avler her!”

Det var en følelse delt av alle i det reisende sirkuset for befolkningskontroll. Målet for feminister og rasehygienikere var å få kvinner i Afrika og Asia til å kopiere det samme mønsteret for reproduksjon som man så i den vestlige verden.

Kvinnene i Birth Control-bevegelsen var bekymret fordi de ikke klarte å samle inn nok penger til det nettverket av klinikker som de planla i Afrika og Asia. Rasehygienikerne var på sin side finansielt sikret, men var frustrert over sin manglende evne til å oversette teori til praksis.

Penger, nettverk og raseteori ble puslet sammen da feminister og rasehygienikerne samlet seg. Sanger appellerte til den britiske raseteoretikeren C. P. Blacker, som var en av lederne i British Eugenics Society. Hun forklarte for Blacker at de hadde samme mål, nemlig å ”bringe til de fattige og arvemessig verst utstyrte den samme kunnskapen om fødselskontroll som allerede fins blant dem som naturen har favorisert genetisk og økonomisk.”

Verken feminister eller rasehygienikere tok opp spørsmålet om utdanning; den sikreste veien til lavere fødselstall for kvinner verden over. Rasehygienikerne var ikke interessert i kvinnenes sosiale stilling og skjebne, og feministene lot saken ligge fordi rasehygienikerne ikke var opptatt av det.

Den (u)hellige alliansen måtte bevares for enhver pris. Og det var – måtte kvinnene innrømme – rasehygienikerne som hadde pengene.

Av samme grunn ble det ærefulle oppdraget å skrive statuttene for International Planned Parenthood Federation gitt til C. P. Blacker. Organisasjonen ble lansert i et samarbeid mellom rasehygienikere og feminister i Stockholm i 1946, under Elise Ottesen-Jensens myndige overoppsyn.

På det tidspunktet var nazistenes rasehygieniske folkemord vel dokumentert, og raseteoretikerne trengte en ny plattform. De fikk den i form av den ”reformerte eugenikken,” som aldri avviste hovedstrømningene i rasetenkingen, men som rett og slett sluttet å understreke dem.  Også feministene trengte en mer positivt ladet visjon enn de gamle begrepene ”familiebegrensning” og ”sterilisering av de uegnede.” Ordene ”familieplanlegging” og ”befolkningskontroll” ble fra første stund oppfattet som en eufemisme for rasekontroll.

Nytt begrep var eufemisme 
Kunnskapen om Holocaust skulle paradoksalt nok ikke sette en stopper for den rasemotiverte fødselskontrollen i den tredje verden. Men nazistenes folkemord skulle likevel skape gradsforskjeller mellom feministene. Elise Ottesen-Jensen var rystet over hvordan raseteorier hadde blitt praktisert i det tredje riket, og skulle etter krigen gi avkall på sine ideer om tvangssterilisering av ”mistilpassede individer.” Der Ottesen-Jensen etter hvert ble en korsfarer for kvinners individuelle rettigheter, skulle Margaret Sanger fortsette å predike behovet for befolkningskontroll i fattige land.

De to kvinnene skulle likevel knives om lederskapet for den bevegelsen som samlet så vel feminister som reformerte raseteoretikere. Begge skulle være aktive fram til sin død; Margaret Sanger til 1966 og Elise Ottesen-Jensen til 1973. Så sent som i 1964 deltok Ottesen-Jensen på en internasjonal konferanse om ”frivillig sterilisering” arrangert av rasehygieniske organisasjoner. Der tok hun på ny til orde for sterilisering av fattige kvinner, til tross for at denne politikken på det tidspunktet var forlatt av de fleste feminister.

Både Elise Ottesen-Jensen og Margaret Sanger skulle oppleve å bli nominert til Nobels fredspris og bli generelt hyllet for sitt banebrytende arbeid. I 1958 ble Ottesen-Jensen æret med tittelen hedersdoktor ved Uppsala universitet, mens Sanger nok ble varmet av ordene til sin elsker H. G. Wells: ”når historien om menneskeheten skal skrives, vil det være en biologisk historie. Og Sanger vil være dets heltinne.”

I oktober 2008, femti år etter at Marie Stopes døde og etterlot hele sin formue til British Eugenics Society var det duket for nok en utmerkelse, denne gang posthumt. Den britiske feministen var etter det å finne på et frimerke verdt 50 pence.

Hovedbilde: Karikatur av Marie Stopes. 

Publisert for Globalt Perspektiv juni 2017 

Kilder:
Doris H. Linder: Crusader for Sex Education – Elise Ottesen-Jensen in Scandinavia and on the International SceneSunniva Engh: Population Control in the 20th Century: Scandinavian Aid to the Indian Family Planning Programme Matthew Connelly: Fatal Misconception – The Struggle to Control World Population