Pigmentets privilegium – og hvordan sorte statuer ble hvite

i Viten av

Det går en rett linje fra fortidens raseteorier til de mange tegningene av en avgått svart president som sjimpanse. Men hvordan hadde det seg at akkurat det hvite pigmentet ble symbolet på skjønnhet, makt og intelligens?

TEKST GRETE GAULIN

Det beste man kan si om raseteorier, er at de innimellom har ført til hendelser ad absurdum.

I 1780-årene presenterte den franske naturalisten Comte de Buffon en teori om amerikanske pattedyrs degenerering som følge av landskapets iboende svakhet. Det var en bevisst sjikane, og en ikke altfor subtil måte å hevde at amerikanske menn manglet den viriliteten som bodde i den engelske rasen.

Thomas Jefferson tok problemet ved roten. Han sendte en død elg til Paris for å bevise at amerikanske dyr vokste til ”rent heroiske proporsjoner.”

Mindre enn ett hundre år etter gikk amerikanske sjåvinister løs på en svart marmorblokk som var gitt i gave av pavestaten, fordi ”katolikker er avskum, og en klamp om menneskehetens fot.”

Men det var først i 1930-årene at raseteorienes fysiske ikonografi ble tilpasset kravene til hvit skjønnhet. Da ble arbeiderne ved British Museum satt til å fjerne den svarte fargen fra greske marmorstatuer – uten å vite, eller bry seg om, at de faktisk var laget av sort marmor.

Verdens vakreste skalle
Det er så mange paradokser og uhyrligheter i raseteorienes historiske bibliotek at man knapt vet hvor man skal begynne. Det er definisjoner som endret seg, retorikk som gradvis ble mer forfinet og en mytologi som kontinuerlig ble pusset på og forfalsket. Og så er det ikke minst det groteske barbariet i form av slavehandel, segregering og folkemord som fulgte i kjølvannet av den politiske varianten av raseteoriene: rasehygienen.

Men først og fremst er det spørsmålet om hvorfor akkurat det hvite pigmentet ble satt øverst i fargeskalaens hierarki. Det er her de greske statuene kommer inn.

Eller snarere de italienske. De romerske ekvivalentene til greske statuer var laget i hvit marmor, i motsetning til de greske som ble laget av sort. Og det var gjennom disse hvite gjenskapelsene av det ”perfekte menneske” at europeerne fant sin plass øverst i hierarkiet, som vandrende manifestasjoner av marmorstatuen Apollo Belvedere.

 

Apollo Belvedere

Det var ikke mange som tilfredsstilte ”den hvite estetikken.” Kinesiske øyne var ”en fornærmelse mot skjønnhet,” og mongolske flate neser var ”en irregularitet som grenser mot det deforme.” Den greske profilen, derimot, var det fremste beviset på den store skjønnhet som kunne ligge i et ansikt. Hvis ansiktet var på plass, fulgte gjerne kroppen etter.

Det paradoksale i denne første fasen av raseteorier var at europeerne jo slett ikke nådde opp i konkurransen. Den aller flotteste hodeskallen ble funnet helt i marginene av Europa, nemlig i Georgia i Kaukasus. Det var hodeskallen til en georgisk kvinne, og den ble gitt av tyskrussiske Baron von Asch til den tyske skallesamleren og naturforskeren Johann Friedrich Blumenbach i 1793.

Det var verdens vakreste hodeskalle, og Blumenbach satte den inn i sin allerede store samling under tittelen: ”Beautiful Skull of a Female Georgian.” Den bekreftet så vel som førte videre myten om de vakre kaukasiske kvinnene, som ble gjenskapt på lerreter som hvitere enn de var og som levde et farlig liv på kanten av en verden som var på jakt etter dem til Europas og Orientens slavemarkeder.

Blumenbachs «beautiful skulls.»

Dermed var det hvite og europeiske skjønnhetsidealet slått i hartkorn med personer som levde i Dagestan og Tsjetsjenia, noe som skapte hodebry og frustrasjon hos senere rasetenkere. Men de klarte aldri å kvitte seg med begrepet. I dag er engelskspråklige kriminalnoveller og ditto filmer fulle av referanser til caucasian female, med andre ord en hvit kvinne.

Kelterne var svarte
Raseteoriene hadde funnet sin farge. Men hvor fant man de menneskene som best passet definisjonen?

Svaret var det nordlige Tyskland, i et slags mytisk Sachsen. Her var de greske skjønnhetsidealene rikelig representert i en tysk maskulinitet og skjønnhet, som bare ble overgått av nordisk kraft og vågemot beskrevet i norske Heimskringla.

Det var idealer som de svakelige og nervøst anlagte raseteoretikerne sjelden nådde opp til selv. Men det spilte ingen rolle for ideen om hvit skjønnhet og intelligens. De to hang nemlig sammen, mente antropologene. For å være vakker måtte man være hvit, og for å være intelligent måtte man ha en dolikocefal hodeskalle.

I Europa var denne langhodede skallen bare å finne i nord. Men det fantes mange unntak der også. Mennesker av keltisk avstamming var for eksempel rundhodede, eller det som gikk under terminologien brachycefal. De var rett og slett ikke hvite.

”Alt det irske er noe svineri,” uttalte den skotske, men slett ikke keltiske! historikeren Thomas Carlyle, om sine naboer, mens en annen berømt raseforsker noterte ned denne betraktningen: ”I Irland vil menn forfalle i størrelse og form, nesen vil synke, gommen vil være eksponert; og man vil se reduserte hjerner og en brutal kroppsform.”

I USA; et land der rasemotsetninger alltid skulle handle om farge, ble kelterne slått i hartkorn med svarte. Det var den første katolske innvandringen, og den var ”annerledes enn alle andre innvandringer vi har hatt tidligere” – med referanse til ulike bølger av angelsaksisk og protestantisk immigrasjon.

Dermed var et historisk tema satt i den amerikanske debatten, nemlig at enhver ny innvandring er ”helt ulik alle andre,” og dermed utgjør en trussel nasjonen ikke har stått overfor tidligere. I ordene til Samuel Huntington anno 2004: ”Den vedvarende flommen av hispanic immigranter truer med å splitte USA i to folk, to kulturer og to språk. I motsetning til fortidige immigrantgrupper, nekter meksikanere og andre latinos å la seg integrere i den amerikanske kulturen …

Det var en barrikadestorming for det angelsaksiske hegemoniet, og føyde seg pent til ideen om white supremacy som et naturlig vern mot ”fordømte halvsvarte italienere, halvmongolske jøder og de tvers igjennom bastardiserte grekerne og araberne,” som Huntingtons mindre hemmede forgjengere formulerte det.

Men egypterne var hvite!
Å unngå rasesvekkelse ble et politisk mål både i Europa og USA, med forbud mot blandingsekteskap og regler for immigrasjon. Mentale tester ble utarbeidet for å skille ”dårlige” immigranter fra ”gode,” og steriliseringsprogrammer ble satt i gang for ”degenererte” familier. Men de veldig få hvite som påberopte seg raseoverhøyhet hadde også et problem.

Obama framstilt som sjimpanse

Hvis det var slik, som man altså mente, at den teutonske (tyske) blodlinjen var av så ypperlig kvalitet; hvorfor henfalt da den tyske nasjonen til barbariske kriger? Og, vanskeligst av alt: hvordan kunne det ha seg at de riktignok dolikocefale, men akk så svarte egypterne, hadde produsert en storslått sivilisasjon mens Europa fortsatt gikk i bleier?

Det meste fant man svaret på. Egypterne var for eksempel framgangsrike fordi de egentlig var hvite, men hadde valgt å dekke over sin rasemessige tilhørighet ved å bære svarte, småkrusete parykker over sin helt sikkert gylne hårmanke. Slik løste man dilemmaer og paradokser. Og slik overlevde raseteoriene både eugenikken og Holocaust som de rasemessig overlegne teutonerne sparket i gang.

Retorikken ble annerledes, og tiltakene mindre ekstreme. Men ideen om overlegenhet ble ført videre under teoriene Manifest Destiny (USA) og White Man’s Burden (Storbritannia).

Etter 1945 ble det opp til USA å redde denne ”sjelen i den hvite kulturen.” Hele det økonomiske, politiske og demografiske statsmaskineriet ble mobilisert i drømmen om et hvitt tusenårsrike.

De tapte. USA beveger seg uvegerlig mot et hvitt mindretall, og det – ifølge den svarte forfatteren Nell Irvin Painter – har ført til hvit angst og en ”boblende masse av emosjoner.”

Der, så vel som her.

Kilde:
Nell Irvin Painter: The History of White People, W.W Norton&Company, 2010
Samuel Huntington: José, Can You See? En artikkel i Foreign Policy mars/april 2004
Intervju med Nell Irvin Painter, New York Times, november 2016

Hovedbilde: Grekerne laget fargerike statuer av sort marmor. Blekingen var en tilpassing til europeiske raseteorier. 

Tidligere publisert i Aftenposten. Oppdatert for Globalt Perspektiv 29. juni 2017