USA i Midtøsten? Neida, den historien er slett ikke så dårlig!

i Krig & Konflikt av

Oppdatert 12.04.18 Amerikanerne har ikke en så dårlig historie i Midtøsten som man kanskje tror. Oppsiktsvekkende ofte er det ikke USA men britene som er det store hatobjektet. For det var Storbritannia som i de fleste tiår var den brutale kolonimakten. USA tok ofte parti for de frihetssøkende innbyggerne i området.

TEKST GRETE GAULIN

Året var 1956, og president Dwight D. Eisenhower var rasende. Britene og franskmennene hadde konspirert med sioniststaten for et israelsk angrep mot Suez-kanalen, slik at Frankrike og Storbritannia kunne intervenere under påskudd av å ”beskytte” den vitale vannveien.

De to europeiske maktene hadde lenge prøvd å få grønt lys fra USA til en militær offensiv mot Egypts hersker Gamal Abdul Nasser, som i juli hadde gått til det uventede skritt å nasjonalisere Suez-kanalen. Men USA var i villrede. Som alltid kjempet kryssende interesser og motstridende hensyn om plassen i de amerikanske utenrikspolitiske avveiningene. Spørsmålet var det samme som det hadde vært gjennom nesten to hundre år: skulle de amerikanske idealene om frihet og anti-kolonialisme legge rammene for landets forhold til verden, eller var det de strategiske og realpolitiske hensynene som burde dominere?

Den politiske lammelsen i Washington trøttet ut USAs europeiske allierte. Den 29. oktober satte de i gang på egen hånd. Allerede ved daggry var den klare himmelen prikkete av israelske fallskjermsoldater som raskt dalte mot jorden. I løpet av kort tid hadde israelerne sprengt seg gjennom de egyptiske stillingene og var på vei mot Suez og Gaza. Britiske og franske styrker fulgte hakk i hæl.

Oljetanker brenner etter det britisk-franske angrepet mot Suez.

Eisenhower frådet. Det samme gjorde hans utenriksminister John Foster Dulles. Ingen av dem var blitt informert om de britisk-fransk-israelske planene. Begge forsto betydningen av det som nå skjedde.

En bedre måte å skyve Nasser nærmere Sovjetunionen kunne man knapt finne. Derfor gjorde Eisenhower det klinkende klart overfor sine tidligere krigsallierte at de hadde å trekke seg ut, NÅ! Hvis ikke ville den amerikanske presidenten ikke nøle med å iverksette brutale økonomiske sanksjoner mot alle de tre landene.

To dager etter kunne en ubeseiret Nasser utrope seg til arabernes ubestridte leder. USA hadde tatt side for Egypt i kampen mot imperialistmaktene, i en repetisjon av tidligere konfrontasjoner mellom USA og kolonimaktene Frankrike og Storbritannia.

It’s the Europeans, Stupid!
For europeere har ordet imperialisme nesten alltid en transatlantisk dimensjon. Det slynges ofte over Atlanterhavet vestover, og brukes nesten aldri uten sin faste følgesvenn; adjektivet amerikansk. Det er på mange måter paradoksalt. Om USA innimellom har trampet rundt i verden med politiske jernstøvler, så er imperialismen og dens halvbror kolonialismen først og fremst et europeisk fenomen.

1956 var ikke første gang USA tok side for de spirende nasjonalstatene i Midtøsten, og det ble ikke den siste heller. Dwight D. Eisenhower var på sin side verken den første eller den siste presidenten som forsøksvis måtte rydde opp etter europeerne på alle kontinenter.

Det er ikke noe kontrafaktisk ved denne alternative historien. Den skildrer den andre siden av medaljen; er kanskje et speilbilde, men definitivt ikke noe vrengebilde. Den kontrer en nærmest patologisk mistro mot USA som bygger på en oppfatning om supermakten som gjennomgående brutal og repressiv. Men USAs historiske forhold til verden er langt mer nyansert enn som så.

Mytene er mange, men ikke nødvendigvis sanne. Det var for eksempel ikke USA som la det politiske grunnlaget for staten Israel. Det var britene som gjorde det, gjennom den såkalte Balfour-erklæringen fra 1917. Det var heller ikke amerikanerne som koloniserte den muslimske verden, men derimot – igjen – britene og franskmennene.

Selv i Vietnam var den amerikanske krigføringen et uønsket resultat av den europeiske koloniseringen av fjerne verdensdeler. Den franske okkupasjonshæren hadde tapt slaget ved Diên Biên Phû, og den påfølgende – og i ettertid katastrofale – fredsavtalen delte landet i to. Den etterlot Nord-Vietnam bak et asiatisk jernteppe, et usynlig men ikke mindre rigid skille mellom den kapitalistiske og kommunistiske verden.

Mot slutten av 1950-tallet var Nord- og Sør-Vietnam involvert i en krig som foregikk via kommunistiske infiltratører i sør. Det gjorde at USA rykket inn. Det var kald krig og oppdemming, og amerikanerne hadde lansert begrepet dominoeffekten og gjort det til et skrekkens scenario.

I Vietnam, som andre steder, ble USA involvert fordi britene og franskmennene nektet å slippe koloniene løs. Etterkrigstiden skulle se mange eksempler på at europeerne gikk til krig mot sine kolonier og deres nasjonalistbevegelser, bare for å oppdage at de ikke håndterte utfordringene.

”Den klassiske europeiske oppskriften i slike tilfeller, var å bønnfalle et motvillig USA om å få dem ut av knipa. Deretter gjorde de amerikanerne til operatører og øverstkommanderende for ’krigsteateret.’ Siste ledd i denne metamorfosen var å gjøre USA til unik aktør og opphavsmann til hele affæren,” skriver Jean-Francois Revel i boka L’obsession anti-américaine.

Det franske nærværet i Indokina ble fort glemt da amerikanerne intervenerte. Det samme skjedde i Iran, da USA kuppet den nasjonalistiske og kommuniststøttede statsministeren Mohammed Mossadegh. Kuppanklagen mot USA er ikke ufortjent, fordi det i høyeste grad var CIA som gjennomførte kuppet og fikk den flyktende sjahen tilbake til landet. Men det var britene som presset på, av den enkle grunn at Mossadegh truet deres oljeinteresser i Iran.

I 1931 hadde USA stilt seg på iranernes side da folket gjorde opprør mot den rå utbyttingen som det britisk-dominerte selskapet Anglo-Iranian Oil Company sto for. Seinere skulle USA bli invitert til Saudi-Arabia av Abd al-Aziz ibn Saud, som amerikanerne helst ville gjøre til regionens førende leder.

Storbritannia og Frankrike hadde krevd eksklusive oljerettigheter i etterkrigstidens mandatområder, som omfattet Syria med Libanon, Irak og Palestina. Britene hadde dessuten skaffet seg monopol i det sørlige Iran, mens sovjetrusserne dominerte i den nordlige delen av landet. Det gjorde det umulig for amerikanske selskaper å lete etter olje i store deler av den arabiske verden. Ibn Saud, derimot, nektet å samarbeide med de europeiske kolonimaktene. Han foretrakk USA, som ”respekterer Saudi-Arabias uavhengighet,” og som ”dessuten aldri har lagt for dagen noen imperialistisk agenda i regionen.”

Stille i dørene
Når USA gikk så stille i dørene, var det først og fremst fordi de ikke ville utfordre stater som hadde det sikkerhetsmessige ansvaret for titusener av amerikanske misjonærer, hjelpearbeidere og handelsfolk. Men det skyldtes også at dette området var såpass dominert av Storbritannia og Frankrike at det ikke var plass til potensielle amerikanske maktambisjoner.

Men først og fremst lå det en grunnleggende antikolonialisme til grunn for amerikanernes tilnærming til resten av verden. Det innebar ikke at USA aldri lot seg friste av mulighetene til å ekspandere politisk og militært. Både Hawaii, Cuba, Filippinene, Panama, Haiti og Nicaragua lærte fort at det hadde oppstått en stor og mektig våpenmakt i deres nærområder, og i 1899 skulle amerikanske soldater slå ned et filippinsk opprør like brutalt som britene slo ned det iranske.

Ikke minst brautet amerikanerne seg vestover på sitt eget kontinent, i en settlerkolonisering som ”skapte amerikanere av de britiske immigrantene.”

Arven etter opprøret mot koloniherren Storbritannia satt likevel hardt i. Når USA tydde til maktmidler for å sikre strategiske og økonomiske interesser, ble resultatet nesten alltid en bitter indre maktkamp mellom antikoloniale moralister og mer kyniske imperialister – en dikotomi som fortsatt preger den utenrikspolitiske debatten i USA. I Midtøsten ble USA både en drivkraft for etableringen av pan-arabismen og en støttespiller for nasjonale frigjøringsledere.

Allerede i 1866 hadde amerikanske misjonærer lagt grunnsteinen til det som skulle bli The Syrian Protestant College. Tiårene etter så en økende skare av arabiske studenter forlate denne skolen som ihuga tilhengere av arabismen; ideen om at den arabiske verden var en organisk enhet som ikke burde splittes opp i et mangfold av statsdannelser, og definitivt ikke deles ut blant verdens imperialistmakter.

Fransk soldat i Algerie før 1962.

Frankrike hadde erobret Algerie i 1830. I 1883 var det Egypt som falt til britene. Disse erobringene var bare to milepæler i en europeisk imperialistisk offensiv som skulle legge en firedel av verdens landmasser under kolonistyre, hvorav fem millioner kvadratkilometer ble dominert av de to verstingene Storbritannia og Frankrike.

Den hvite erobringen skjedde under det britiske credoet white mans burden og det franske mission civilisatrice. Det var en idé og et ideal som appellerte til mange amerikanere, ikke minst til de mange titusen misjonærer som hadde et oppriktig ønske om å frigjøre jordens fordømte fra fattigdommens og religionens lenker.

For USA var spørsmålet fortsatt det samme: Skulle landet stå sammen med det kristne Europa mot et foraktet og dekadent islam, eller skulle de vise solidaritet med ofrene for den europeiske imperialismen – en offerstatus de selv hadde følt på kroppen under det britiske herreveldet?

Staten vaklet, og samfunnet debatterte. Resultatet ble mer ambivalens enn det ble en klar anti-kolonialisme. I Egypt hadde USA verken venner eller fiender. De hadde aldri vært i krig med dem (i motsetning til ”barbarstatene” i Nord-Afrika) men hadde heller ingen strategiske interesser der.

Resultatet skulle bli at den amerikanske versjonen av sivilisasjonsprosjektet – Manifest Destiny – aldri helt skulle omfatte Midtøsten.

Ingen våpen, ingen innflytelse
Når våpnene tier, forsvinner også evnen til å påvirke. USA erklærte aldri krig mot det ottomanske regimet under første verdenskrig, og hadde dermed lite de skulle ha sagt når boet skulle deles etterpå.

Amerikanerne hadde slåss i det europeiske krigsteateret, men ikke i ørkenen og på strendene i Midtøsten. Da president Woodrow Wilson kom til Versailles med sine 14 punkter, var det ikke for å fremme amerikanske, imperiale interesser men derimot å predike nasjonenes selvbestemmelsesrett.

Wilson tilhørte den idealistiske fløyen i Washingtons utenrikspolitiske bikube. Han så kaoset etter krigen som en mulighet til å forløse sterke stater innenfor det tidligere ottomanske imperiet. I punkt 12 ble ”nasjonaliteter som nå er under tyrkisk styre” lovet en ”ufravikelig og absolutt rett til autonom utvikling.”Ut av asken etter første verdenskrig skulle stolte stater reise seg som en Fugl Føniks for de fattige og sultne masser i Midtøsten.

Storbritannia og Frankrike hadde imidlertid ingen planer om å slippe koloniene fri. Britene hadde tatt Jerusalem i 1916 – bak ryggen på franskmennene – og de la ikke skjul på sin glede over at de slapp å dele prisen med USA.

Wilson ble derfor møtt med stivnakket motstand da han presenterte sine 14 punkter, som for øvrig ble mottatt med følgende sinte kommentar fra en i den britiske delegasjonen: ”Selv Vårherre klarte seg med ti punkter!” De to store kolonimaktene ville ha total kontroll over de områdene der styrkene deres sto, men ble etter hvert tvunget til å godta en løsning med mandatområder supplert med løfter om en nasjonenes selvbestemmelsesrett sånn etter hvert, mer eller mindre i tråd med Wilsons intensjoner.

De hadde absolutt ingen planer om å oversette denne praktfulle teorien til politisk virkelighet. Britene og franskmennene hadde allerede delt kolossale områder mellom seg i den hemmelige Sykes-Picot-avtalen, som ga Syria og Libanon til Frankrike, og Palestina og Mesopotamia til britene.

Sykes-Picot-avtalen delte Midtøsten mellom Storbritannia og Frankrike.

Arven etter Sykes-Picot skulle snart rive Midtøsten i filler. Det var ikke et amerikansk nærvær som fikk denne regionen til å eksplodere utover på 1900-tallet, men snarere deres fravær. I kulissene skulle USA fortsette å støtte nasjonale frigjøringsbevegelser og bidra til arabisk nasjonalisme via det gamle Syrian Protestant College, nå omdøpt til The American University of Beirut.

USAs Midtøsten-politikk sentrerte rundt tre punkter: sympati for arabisk nasjonalisme, forakt for europeisk imperialisme og total forvirring om hvordan man skulle forholde seg til sionismen – det siste som en følge av stadige konfrontasjoner mellom ”arabistene” i utenriksdepartementet og den jødiske lobbyen.

Det skulle riktignok bli periodiske avstikkere fra denne linja, og politikken sementerte seg altfor ofte i form av støtte til sekulære diktatorer som en motvekt til muslimske og/eller islamske grupper. Men ikke på noe tidspunkt før i 2003 gikk USA inn med styrker for å okkupere muslimske og arabiske land i Midtøsten. Den amerikanske linja het ”nøytralitet,” drevet fram av en trussel som ikke minst Franklin D. Roosevelt var seg bevisst: faren for å initiere en ”holy jihad” mot amerikanske interesser.

USA hadde hatt sitt første møte med mujahedeens allerede på 1800-tallet, da pirater fra det muslimske Nord-Afrika bordet amerikanske skip i Middelhavet og førte mannskapet som slaver til Tripoli, Alger og Marokko. De hadde brukt krigsmakt den gang, og de gjorde det igjen når de ble truet eller ydmyket. Men de lot også ofte våpnene hvile, som i 1983 da Hezbollah drepte flere hundre amerikanere i Libanon.

USA ga bare motvillig støtte til dannelsen av Israel, og da utelukkende for å kontre sovjetrussernes framstøt overfor den nye israelske staten. Men det var britene som etterlot Palestina i et borgerkrigens crescendo som aldri har fått sin ende.

Håndteringen av Palestina-spørsmålet var et pervertert europeisk mesterstykke hentet fra inkompetansens destruktive manualer, og USA mistenkte fra første stund at de ville bli sittende igjen med den politiske og militære regningen – slik de også ble.

Det var også europeerne som trakk de grensene som seinere skulle føre til så mange eksplosive konflikter i Midtøsten. Britene plukket ut deler av det palestinske området og skapte et nytt arabisk emirat øst for Jordanelva – Transjordan – mens franskmennene kappet land ved Middelhavets østkyst og skapte staten Libanon.

”Misnøyens og hatets frø”
Etter første verdenskrig var Midtøstens skjebne fortsatt knyttet til kolonimaktenes forgodtbefinnende. Den amerikanske utenriksministeren Robert Lansing gikk rett til hjertet av problemet da han etter ”fredsavtalene” uttalte at ”misnøyens og hatets frø har blitt sådd i fruktbar jord … i tidens fylde vil disse frøene vokse seg sterke og bære fram de bitre fruktene av konflikt.”

Da USA på ny entret Midtøsten under annen verdenskrig var det i rollen som arvtaker av den imperialistiske statusen som Storbritannia og Frankrike hadde mistet. Etter krigen ga USA støtte til uavhengighetsbevegelser i land som Iran, Marokko, Tunisia og Algerie, en politikk som skulle bli gjentatt på 1980-tallet da amerikanerne finansierte og rustet mujahedeen i Afghanistan.

Men oppvåkningen skulle bli brå. De samme menneskene som USA hadde gitt penger og våpen skulle vende seg mot USA, i en totalkonflikt som rørte sammen olje, imperialisme, terrorisme og spektakulære kidnappinger av amerikanske sivile og militære. USA hadde overtatt rollen som hatobjekt, og i september 2001 var det duket for en helt ny agenda i Midtøsten.

Hovedbilde: Briten og franskmannen deler verden mellom seg. 

Tidligere publisert. Oppdatert for Globalt Perspektiv 23. mai 2017.