Det er snart påske, og tid for the Golden Era of British Crime

i Viten av

Tenkte du noe nordisk krim i påska? Det er en del bra der. Men ikke altfor mye. Så hvorfor ikke heller teste ut de gamle klassikerne som skrev fra 1920 og framover? Perioden the Golden Era of British Crime er rett og slett herlig underholdning.

TEKST GRETE GAULIN

Katten Cyril er et hittebarn. Eller kanskje heller en blindpassasjer. I hvert fall dukket den opp en dag i kontorene til Scotland Yard. Der har den slått seg til – til sjefens store bestyrtelse.

Sjefen liker ikke katter. Livet hans på jobb er en endeløs jakt på katten Cyril, som har sin defensive Maginot-linje i skikkelsene til forværelsedamen – alltid med skjønnhetsleire i ansiktet og nesten-tørket neglelakk på fingrene – og vår helt. Vår helt sitter nemlig med ansiktet til sjefen når han blir kalt inn på teppet, og det er han – og ikke sjefen – som ser en hale hengende ned fra taklampa eller en skapdør som står litt på skeive. Det er inne i det skapet at sjefen har sitt hemmelige lager av «en lille en» og det er her katten Cyril har funnet et skjulested når sjefen er på jobb. Hvilket han ofte ikke er, for han har så mange andre ting å gjøre sammen med sin ekstremt snobbete vennekrets.

Les og dra med deg masse ny kunnskap
Og dermed har vi entret universet til Martha Grimes. Hun er en av veldig mange britiske og amerikanske krimforfattere som førte bøkene sine i pennen i perioden 1920 til 1980, sånn røffly, og det er stort. For i denne the Golden Era of British Crime var det ikke forfattere som skrev krimromaner. Det var professorer fra universitetsmiljøene Oxford og Cambridge med hele sin professorale autoritet og hjerner som bar på viten om alt fra gresk filosofi til lepidoptera (sommerfugler). De var Sir Henry Lancelot Aubrey-Fletcher, 6th Baronet of …, kunstkritikere og rabbinere, gamle spioner fra verdenskrigene, advokater og British Encyclopedia-folk. Eller de var simpelthen personer som med britisk kulturell treffsikkerhet gir oss en verden som er så knallende britisk, hvis dere skjønner. Og det til tross for at slett ikke alle var britiske – det var både amerikanere og australiere blant dem. Men felles for alle er fascinasjonen for det britiske aristokratiet, den britiske lille landsbyen der det forgår altfor mange drap, den britiske stiff upper lip og alt øvrig britisk.

Og overalt finner vi disse herlige eksentrikerne, som går til sak mot plakaten av en rosa gris de har tørnet mot på fortauet, bruker timer på å studere fluenes dødsdans i vinduene eller løper etter sommerfugler i engene. Ingen kan skildre småttisenes liv i vinduskarmen som helten til Edmund Crispin, Gervase Fen, og ingen kan beskrive på så ufattelig mange sjarmerende måter hvordan man hiver seg ned i, setter seg ned i, breier seg ut i eller på andre måter havner fra stående til sittende som SS Van Dine.

Og så er det dyrene
Det er krim, selvfølgelig – og det betyr at det er et plott. Mordet skjer ofte i denne lille landsbyen, og mannen fra Scotland Yard finner ofte en lokal aristokrat å samarbeide med.  Det er kvinnelige detektiver, også, i disse bøkene, faktisk veldig mange av dem, men av en eller annen grunn når de ikke helt opp. Derimot er det ofte kvinner som skriver disse krimromanene, og de når definitivt opp.

Det er kvinner i randsonene også, og hele serier står og faller med dem. Louise Penny, som virkelig får nostalgien til å flyte i sine skildringer av landsbyen Three Pines, har en gammel, inntørket og duck-loving (hun kler anden sin i rosa) poet ved navn Ruth Zardo som et permanent nærvær i bøkene sine. Følg lenken, skroll til nederste linjer og dagen er definitivt reddet for deg.

Og så er det dyrene. Den rosa anden i Three Pines, katten Martin hos Elizabeth Daly, den rosa-grå afrikanske papegøyen som trådte sine barnesko på en hvalfangstskute OG en sjarmerende pekingeser som ikke vet at den har en Aberdeen-terrierhale hos Gret Lane.

Og katten Cyril, som slår alle.

Noen skriver om andre ting
Og dermed har vi egentlig beveget oss vekk fra the Golden Era of British Crime. For det er mange av dagens forfattere som har lett seg tilbake til denne sjangeren. Louise Penny er en av dem, det er hun med Three Pines. Men du har også uslåelige Colin Cotterill, som av alle underlige ting har valgt seg Laos etter kommunistkuppet i 1975 som arena – og der man treffer to herlige, desillusjonerte og avideologiserte gamle geriljasoldater i hovedrollene.

Det fins andre som skriver mer politisk enn underholdende. Men vanvittig bra i sin sjanger. Blant dem finner du Matt Rees, som leverer krim som røsker fra Israel/Palestina, og Charles Todd – som mer enn noen fagbok forteller deg hvordan det var i skyttergravene under første verdenskrig.

Noe har de til felles likevel: de er rett og slett vanvittig gode disse gamle traverne – supplert med noen nye – og «noen» har selvfølgelig fått dem digitalisert i en ny verden med milliarder av lesere bare et tastetrykk unna. Men blås i profittmotivet – det er stor litteratur og bare å laste ned.

Tips – ikke rangert da det er helt umulig, men som likevel byr på de beste ifølge undertegnede:

VC Clinton-Baddeley, SS Van Dine, Martha Grimes, Edmund Crispin, Colin Cotterill, Gret Lane, Louise Penny, Charles Todd, Harry Kemelman, JJ Connington, Robert Barnard – som starter serien sin i Tromsø, Catherine Aird, Georgette Heyer, Elizabeth Daly, Anthony Berkeley, Charles Finch, Henry Wade, Ngaio Marsh, Anthony Gilbert med flere.

Hovedbilde: De kunne lage omslag også i gamle dager. Fra Edmund Crispin-serien. 

Publisert i Globalt Perspektiv 5. april 2017.