Mikrobene slår tilbake

i Viten av

Nok en gang er menneskeheten i ferd med å tape kampen mot resistente bakterier. Nye og dødelige mikrober står i kø, og vi har pr. i dag intet motmiddel mot dem. Og hvorfor har de blitt resistente? Fordi vi bruker altfor mye antibiotika. Og den bruken kommer bare til å eksplodere videre de neste årene, viser prognosene.

TEKST GRETE GAULIN

De fleste av oss vet ikke så mye om mikrober. Vi vet at det er mange av dem, at de er bitte, bitte små og at vi huser millioner av dem.

Faktisk huser vi mellom 50.000 og 100.000 milliarder mikrober på eller inni oss. Det er mellom fem og ti ganger mer enn det samlede antall celler vi har i kroppen. Og de er ikke snylteorganismer heller. Mennesket trenger mikrober for å overleve, og enhver vellykket kamp mot dem vil besegle vår egen historiske skjebne.

Mikrober er en forutsetning for livet på jorden. For eksempel er bakterier den eneste organismen på vår planet som kan føre nitrogen fra atmosfæren og ned i næringskjeden – en prosess som skaper de proteinene vi er avhengig av. De produserer også et mangfold av vitaminer, blant annet vitamin K, som er viktige for vår diett.

Men de kan også være livsfarlige for oss. Og hva verre er; vi er i ferd med å tape kampen mot resistente bakterier – igjen.

En formidabel motstander
Brad Spellberg er professor i medisin, en av verdens ledende eksperter på infeksjoner og helt i front i kampen for å vinne krigen mot de multiresistente bakteriene. Han er ikke optimist, og tittelen på boka hans kan få håret til å reise seg i skrekk. ”Rising Plague – the global threat from deadly bacteria and our dwindling arsenal to fight them” er liksom selve essensen av vår frykt for kjøttetende bakterier og resistente stafylokokker. Derfor er det et paradoks at forfatteren klarer å gjøre mikrober til et aldeles fascinerende tema i boka si. For hva er det egentlig vi har med å gjøre?

Vi har å gjøre med det eneste livet på planeten som er mennesket overlegen; en organisme som vi aldri noensinne vil seire over – om vi nå skulle ha ønsket det.

Gruppe av e.coli-bakterier.

Noen fakta:

Det eldste kjente mikrobefossilet kan dateres 3,5 milliarder år tilbake i historien. Vår art, derimot, har bare vandret på denne kloden i fire millioner år. Det betyr at bakterier har tilpasset seg sine omgivelser tusen ganger lenger enn våre forfedre. De har, for å sitere forfatteren, overlevd geologiske kataklysmer, istid, katastrofale meteornedslag, masseutryddelser og alle andre former for apokalyptiske hendelser som jorden har vært igjennom.

Bak denne overveldende graden av tilpasningsdyktighet ligger evnen til rask reproduksjon kombinert med en høy mutasjonsrate. Det tar en bakterie mellom tjue og tretti minutter å reprodusere seg selv, noe som betyr at én enkelt E. colibakterie kan lage 69 milliarder avkom bare i løpet av tolv timer med logaritmisk vekst.

Om lag tre prosent av disse nye bakteriene vil eller kan være resultatet av tilfeldig mutasjon. En veldig liten prosentdel av disse mutasjonene – om lag 0,5 prosent – vil ha en økt evne til å overleve i sine omgivelser. Og hva betyr så alt dette?

Det betyr at én enkelt bakterie vil lage 69 milliarder barn, barnebarn og så videre i løpet av tolv timer. 230 millioner av disse vil være ”litt” annerledes enn opphavet, mens 1,5 millioner vil være mutasjoner som kan overleve i fiendtlige omgivelser – som på et sykehus eller i nærvær av antibiotika.

Så tilpasningsdyktige er bakteriene at noen av dem ikke bare overlever antibiotisk behandling, men rett og slett har opptatt antibiotika som sin viktigste diett. Så er det kanskje ikke noe rart at vitenskapen er i ferd med å tape kampen mot resistente bakterier?

Alexander Fleming oppdaget penicillin i 1928.

Glem stafylokokkene
Historien om staphylococcus aureus, eller S. aureus, gir en pekepinn om hvor vi er på vei. I noen få år på 1940-tallet ble nesten alle S. aureus eliminert av penicillin, før en resistent variant ble observert bare ett år etter den første kliniske bruken av dette vidundermiddelet. I løpet av det neste tiåret spredte denne resistente S. aureus seg fra sykehusene og ut i samfunnet, før den farmasøytiske industrien slo tilbake i form av andre penicillinderivater som for eksempel methicillin.

Ett år etter hadde S. aureus utviklet resistens overfor denne mirakelkuren også. Men spredningen av den resistente varianten var såpass langsom at methicillin var effektiv mot S. aureus i tretti år til, før den såkalte methicillin-resistente S. aureus (MRSA) landet med et brak over hele kloden mot slutten av 1990-tallet.

Det siste tiåret har verden sett en pandemi av den hyperhissige og resistente MRSA. Den har også blitt endemisk, noe som innebærer at den resistente varianten har erstattet den mildere versjonen.

Det skyldes overforbruk av antibiotika. Men det skjer ikke på den måten de fleste av oss tror, nemlig at legenes hang til å skrive ut altfor mange resepter skaper resistens. I stedet er det slik at bakterier som allerede er resistente blir kvitt sine ikke-resistente konkurrenter og dermed får så mye større rom å formere seg i.

I løpet av de siste tiårene har menneskene effektivt, men uten å vite det, tatt livet av de mildere bakteriene og dyrket fram de dødelige variantene. Som om det ikke er nok, finnes det nå bakterier der ute som det overhodet ikke fins antibiotika mot og som det p.t. heller ikke utvikles noen antibiotika mot.

Alle vet at situasjonen har oppstått fordi menneskeheten bruker altfor mye antibiotika. Likevel fortsetter økningen inn i himmelen, først og fremst i Kina.

I 2010 brukte kineserne hele 15 000 tonn antibiotika bare på dyrehold. I 2030 vil dette ha økt til 33 000 tonn. I USA vil man gå fra 7000 tonn til «bare» 7500 tonn – hvorav 80 prosent går til dyr. I Tyskland bruker man 800 tonn antibiotika på mennesker hvert år og 1734 tonn til dyr, ifølge CDDEP – Center for Disease Dynamics, Economics & Policy.

I et belte nedover langs vestkysten av Sør-Amerika er 80-100 prosent av staphylococcus aureus resistente mot methicillin (MRSA – methicillinresistente staphylococcus aureus) – tallet for hele Russland ligger på det samme. I vestlige land er 20-39 prosent av bakteriefloraen resistent.

Til tross for sin resistens kan MRSA fortsatt behandles med én type antibiotika, som er en slags siste skanse for denne dødelige bakterien. Men det kan ikke de nye mikrobene som lurer der ute. De er panresistente, hvilket betyr at de er resistente for absolutt all tilgjengelig antibiotika.

De ”nye” vederstyggelighetene på bakteriehimmelen bærer navnet gramnegative stavbakterier på fagspråket. Det dreier seg først og fremst om Pseudomonas, Acinetobacter og Stenotrophomonas, som alle er multi-drug-resistente og som dessuten kan utvikle ny resistens i løpet av en behandling. I tillegg har man andre typer som for eksempel E. coli, Klebsiella, Serratia og Enterobacter, som i økende grad tilegner seg antibiotisk resistens.

Femti prosent av alle pasienter med disse bakteriene i blodet vil dø av det. I Europa så vel som i USA blir mange hundre tusen pasienter smittet av Pseudomonas hvert år. Men ingen gramnegative stavbakterier har ennå ”rømt fra” institusjonene og ut i samfunnet.

Det vil de snart gjøre. Og vi har ingenting å forsvare oss med.

Forsker ikke lenger
Med mindre verden snart kommer opp med ny antibiotika. For slik er det i dag, at mens bakteriene nok en gang slår ubønnhørlig tilbake, er det ingen kraft i motslaget.

Det virkelig alarmerende budskapet i ”Rising Plague” er at det har vært et dramatisk fall i utviklingen av ny antibiotika i USA – ned hele 75 prosent i perioden 1983 til 2007. Mens det i perioden 1983 til 1987 ble sendt 16 nye antibiotiske preparater ut på markedet, var tallet for 2003-2007 bare fem. Det var en liten økning i 2014, da det plutselig dukket opp fire nye preparater, men det er på langt nær nok til å oppveie for tre tiår med katastrofal nedgang.

Antibiotisk forskning og utvikling er inne i en blindgate, først og fremst fordi den farmasøytiske industrien ikke gis rammer som gjør at aktørene kan matche innsats og profitt.

Brad Spellberg mener menneskeheten er på vei inn i en historisk epoke der bakterier igjen blir dødsårsak nummer én:

– Vi trenger å ta inn over oss at resistens er et fenomen som truer med å sende oss tilbake til vår medisinske mørketid.

Hovedbilde: Ikke et kunstverk men en staphylococcus aureus. Foto: Ryan Thompson. 


Hva er en mikrobe?

En mikrobe er en levende organisme som er for liten til at vi kan se den med det blotte øye. Det er mange typer av mikrober, fra bakterier til virus, sopp og parasitter.

Tidligere publisert i Aftenposten Innsikt. Oppdatert for Globalt Perspektiv 2. april 2017.