Ytringsfriheten: et vern mot staten. Intet annet

i Politikk av

Debatten om hvor mye hatretorikk som er tillatt under dekke av ytringsfriheten var alltid en perversjon. Mens samfunnet har vært opptatt av den, har politikere i inn- og utland sørget for å begrense den retten til ytringer som er viktig og vernet.

TEKST GRETE GAULIN

Grunnlovens paragraf 100 slår fast at borgernes rett til å ytre seg bare skal begrenses dersom det er svært gode grunner til det. Det er åpenbart veldig mange grunner som faller inn under «svært gode grunner.» En rapport gjennomført av FAFO for to år siden viste at norske ansatte jevnt over er så redd for å miste jobben dersom de varsler om kritikkverdige forhold at de rett og slett lar være. Lovverket er ullent, og ytringsfriheten er en hildring i norsk arbeidsliv – og verst er det i offentlig sektor. Viste rapporten.

Året før: I sin årsmelding for 2013 uttrykte sivilombudsmannen bekymring over utviklingen i offentlig sektor – den utviklingen som handler om ansattes ytringsfrihet, altså.

Mens Redaktørforeningen slo i bordet med en rapport om at lærere, sykepleiere og politifolk ikke lenger tør å si hva de mener fordi sjefene i dag er langt mer opptatt av å legge hindringer i veien for ytringsfriheten enn før.*

Alt dette har kommet på plass mens storsamfunnet har kranglet om Muhammed-tegninger, reklame på TV og porno. Men ytringsfriheten var aldri ment som et vern av hatefulle ytringer, reklame eller sikkelproduserende kjønnsbilder. Snarere tvert imot.

Og det er denne erkjennelsen som må på plass, i disse tider hvor Donald Trump kaller avisene «the enemy of the people» og vår egen justisminister oppfordrer til avisbål fordi han ikke liker innholdet i de trykte mediene.

Buffer mot undertrykking
Så hva er ytringsfrihet, og hvordan kom den til?

Den var et ektefødt barn av Opplysningstiden og brakt til verden for å verne borgerne mot staten. Den var aldri ment å skulle beskytte hatske, rasistiske eller diskriminerende uttalelser. Den var alltid ment som en buffer mot maktarroganse og undertrykking i regi av staten.

Den grodde fram sakte men sikkert i ulike europeiske stater og i USA, på et tidspunkt da det gamle eneveldet og aristokratiske privilegier sto for fall.

Speaker’s corner i London.

For framskrittsvennlige politikere i Storbritannia var ytringsfriheten en grandios og frigjørende tanke lansert på egne vegne og rettet mot den eneveldige Stuart-monarken James II – en sneverhet som ble forbilledlig demonstrert i en britisk Bill of Rights (1689) som bare ga talefrihet til parlamentet som representant for folket. I Frankrike var opprøret rettet mot en lang rekke despoter fra linjen Bourbon, og i USA ble amerikanske Bill of Rights (1791) et svar på det undertrykkende tyranniet de hadde flyktet fra i Europa.

Det var aldri noen tvil hos den amerikanske statens grunnleggere at det de diskuterte, var et vern for borgerne i møtet med en potensielt despotisk stat. Det var denne staten som verken skulle ha rett til å kneble den frie religionsutøvelse eller innbyggernes mulighet til å utfordre staten.

Det ga fødsel til de nærmest ikoniske ordene: ”Congress shall make no law respecting an establishment of religion, or prohibiting the free exercise thereof, or abridging the freedom of speech, or of the press, or the right of the people peaceably to assemble, and to petition the government for a redress of grievances.”

Det var et tankegods som også ga seg uttrykk i Frankrike, der kravet om frie ytringer var rettet mot en stat der kongen ila dødsstraff og elementær rettssikkerhet manglet. Det var på denne bakgrunnen at Opplysningstidens store tenkere, menn som Voltaire og Jean-Jacques Rousseau, krevde reformer under mottoet: ”La oss diskutere disse tingene fritt. La oss ha tankefrihet. La oss ha ytringsfrihet.”

En forlengelse av demokratiet
Ytringsfriheten var med andre ord en forlengelse av demokratiet. Man kunne ikke ha borgerne involvert i styre og stell hvis de ikke kunne tenke fritt, argumenterte ytringsfrihetsforkjemperne. Og det var ikke noe stort poeng i å kunne tenke fritt dersom man ikke også kunne uttale seg fritt.

Denne litt snevre forståelsen av ytringsfriheten står fortsatt sterkt blant amerikanerne, med sitt nostalgiske forhold til den opprinnelige forfatningen. Ikke uventet har dette ført til at kampen for ytringsfriheten i USA nesten alltid har hatt et mer konstitusjonelt tilsnitt enn den i Europa.

På vårt eget kontinent har gnisningene rundt ytringsfriheten tendert mot hva som skal være tillatt av utsagn fra de politisk problematiske randsonene. Debatten har ofte hatt historisk resonans, som da den høyreekstreme historikeren David Irving ble arrestert i Østerrike for å ha fornektet Holocaust, eller da forfatteren Oriana Fallaci ble tiltalt for å ha vanæret en religion (islam) etter å ha skrevet boka The Rage and the Pride i kjølvannet av 9/11.

Men først og fremst har ytringsfrihetsdebatten dreid seg om Muhammed-tegningene, som førte FNs menneskerettighetsråd til kanten av stupet da rådet nesten vedtok globale blasfemilover som skulle hindre den slags vederstyggelighet.

Demonstrasjon mot Muhammed-tegningene, Paris 2006.

Den problematiske blasfemien
Kanskje var det da debatten om ytringsfriheten fikk sin skyttergravdimensjon. Det fins nemlig ingenting i ytringsfrihetens historie; i dens underliggende filosofi eller intensjon som skulle tilsi at frie mennesker ikke har rett til å kritisere religioner.

I USA har høyesterett gjentatte ganger slått tilbake ethvert forsøk på å innføre lover som forbyr blasfemi, ut fra argumentet om at ”selv velmenende sensorer i så fall vil være fristet til å favorisere én religion framfor en annen og fordi det ikke er regjeringens oppgave å undertrykke reelle eller imaginære angrep på en bestemt religiøs doktrine.”

I Europa har man tendert mot å oppfatte blasfemi som ikke-legitime ytringer, og blasfemilover har vært helt vanlig. Men de har vært lite brukt i nyere tid. I Storbritannia har det for eksempel bare vært to tiltaler for blasfemi siden 1923, mens Norge hadde sin siste sak i 1933 da Arnulf Øverland ble trukket for retten for sin ”Kristendommen: Den tiende landeplage.

C for Condemned 
I praksis har altså blasfemiske ytringer vært fullt akseptable og legitime, med den katolske kirken som favorisert mobbeobjekt før islam tok over den rollen. Men der muslimer uten en sentralisert organisasjon i ryggen reagerte med stormende sinne på gata, har den katolske kirken vært mer strukturert i sin opposisjon. Det mest kjente eksemplet er kanskje de hissige protestene mot Monty Pythons Life of Brian, som den katolske kirken ga ratingen C for Condemned. Filmen ble deretter forbudt i syv land – Norge inkludert. Og det igjen ga svenskene muligheten til å markedsføre den under slagordet «filmen som er så morsom at den ble forbudt i Norge.»

Life of Brian – steiningen. Den katolske kirken fordømte filmen på det sterkeste.

Det er en av mer bisarre hendelser i den lange historien om ytringsfrihet, med en skillelinje mellom etablerte institusjoner og privatpersoner som trekker ytringene over i provokasjonen – hvilket er en menneskerettighet. Men hva med hatsk tale? Også her har praksis i den vestlige verden gått i retning av liberal toleranse. Men ytringsfrihetslovene sier faktisk at vi ikke har noen som helst rett til å ytre oss hatefullt om andre.

”Ytringsfrihet betyr frihet fra innblanding, undertrykkelse og repressive handlinger begått av regjeringen – intet annet.”
Ayn Rand, russiskamerikansk forfatter og filosof

Det er altså ikke slik at ytringsfriheten unnlater å gi oss rett til å ytre oss hatefullt. Den legger eksplisitt ned et forbud mot å ytre oss hatefullt.

En rekke restriksjoner er lagt på ytringer som går under begrepet ”hate speech” eller ”fighting words.” Både i FNs menneskerettighetserklæring og i den europeiske konvensjonen om menneskerettigheter ligger det klare føringer på hvilke ytringer staten har rett til, eller endog plikt til, å kneble.

Stater har rett til å innskrenke ytringer for å beskytte andres rettigheter, eller dersom ytringene truer offentlig ro og orden (ECHR). De har rett til å innskrenke ytringer for å sikre respekt og anerkjennelse av andres rettigheter, eller for å møte kravene til moral, offentlig ro og orden og den generelle velferden i et demokratisk samfunn (UDHR). Den kan imidlertid bare gjøre dette dersom visse forutsetninger er til stede, som for eksempel at unntakene er hjemlet i lov og at innskrenkningene er nødvendige for demokratiet – med minst tre streker under nødvendig.

Plikten til å kneble 
Dette er altså en rettighet som stater har, men det er ingen plikt. Internasjonal lov pålegger imidlertid stater å nedlegge forbud mot ytringer som oppildner til diskriminering, fiendtlighet eller vold.

I UN Covenant on Civil and Political Rights heter det: “Any advocacy of national, racial or religious hatred that constitutes incitement to discrimination, hostility or violence shall be prohibited by law.”

Shall be. Det er et påbud, og en innskrenkning som selv den britiske ytringsfrihetsgruppa Article 19 erkjenner. ”Lover mot hatsk tale, i det minste i teorien, søker å møte et fundamentalt prinsipp i menneskerettighetene, nemlig å beskytte retten til likhet, retten til fysisk integritet, retten til å være fri for diskriminering og – i siste instans – retten til liv. Hatefulle ytringer har altfor ofte vært knyttet til etnisk rensing, kriger og folkemord.”

Men disse legitime innskrenkningene kan ikke utvides til også å gjelde blasfemiytringer, mener Article 19:

”Retten til ytringer gjelder ikke bare for ideer som blir positivt mottatt eller sett på som lite offensive. Den gjelder også for ytringer som krenker, sjokkerer eller uroer Staten eller grupper i samfunnet.”

Blasfemilover er ytringsfrihetens antitese, mener organisasjonen. Hatefulle ytringer er derimot livets antitese, og derfor kan begrensingene her være både ”legitime og potensielt nødvendige.”

Ytringsfriheten er altså en rett vi har til å kritisere staten. Den var ikke ment for annet, og det er på tide å slutte å diskutere den som en rettighet for framvekten av intoleranse og fordommer.

”Et demokrati kan ikke både være uvitende og fritt.”
Thomas Jefferson, amerikansk grunnlovsfar

* Det skal visstnok komme nye lover i 2017. Bare glem det.

Hovedbildet: Permanent Free Speech Wall i Charlottesville, Virginia, USA. (Daniel Rothamel)

Publisert i Globalt Perspektiv 5. mars 2017.


Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (European Convention on Human Rights – ECHR):

Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen forplikter medlemslandene, hvorav Norge, å respektere menneskerettighetene – som for eksempel ytringsfriheten. Det heter i artikkel 10:

1: Enhver har rett til ytringsfrihet. Denne rett skal omfatte frihet til å ha meninger og til å motta og meddele opplysninger og ideer uten inngrep av offentlig myndighet og uten hensyn til grenser. Denne artikkel skal ikke hindre stater fra å kreve lisensiering av kringkasting, fjernsyn eller kinoforetak.

2 : Fordi utøvelsen av disse friheter medfører plikter og ansvar, kan den bli undergitt slike formregler, vilkår, innskrenkninger eller straffer som er foreskrevet ved lov og som er nødvendige i et demokratisk samfunn av hensyn til den nasjonale sikkerhet, territoriale integritet eller offentlige trygghet, for å forebygge uorden eller kriminalitet, for å beskytte helse eller moral, for å verne andres omdømme eller rettigheter, for å forebygge at fortrolige opplysninger blir røpet, eller for å bevare domstolenes autoritet og upartiskhet.


FNs menneskerettighetserklæring (Universal Declaration of Human Rights – UDHR):

I FNs menneskerettighetserklæring artikkel 19 heter det: Enhver har rett til menings- og ytringsfrihet. Denne rett omfatter frihet til å hevde meninger uten innblanding og til å søke, motta og meddele opplysninger og ideer gjennom ethvert meddelelsesmiddel og uten hensyn til landegrenser.”

I artikkel 29, punkt 2 heter det: Under utøvelsen av sine rettigheter og friheter skal enhver bare være undergitt slike begrensninger som er fastsatt i lov, utelukkende med det formål å sikre den nødvendige anerkjennelsen av og respekt for andres rettigheter og friheter og de krav som moralen, den offentlige orden og den alminnelige velferd i et demokratisk samfunn med rette stiller.