Et synkende Atlantis

i Natur av

Louisiana has lost 119.564.846 square yards of land since january 1, 2015. Du finner teksten på nettsiden til America’s Wetland Foundation. Men klikker du deg inn der, ser du at tallet ikke lenger stemmer. Siden denne artikkelen ble satt på trykk har enda mer areal gått tapt. For i Louisiana forsvinner det nemlig en fotballbane land hvert 38. minutt. New Orleans synker ned i havet.

TEKST OG FOTO GRETE GAULIN

Det ser ut som oljeflak. Men de mørke skyggene på vannet der nede har ingenting med det sorte gullet å gjøre. Det har alt å gjøre med en helt annen naturkatastrofe.

Kysten av Louisiana synker. De mørkere partiene betyr bare at vannet er så grunt at man kan se land under. Og det igjen betyr at havet nylig har overtatt dette området.

For bare få år siden, var det som i dag ligger under vann del av våtmarken i denne amerikanske delstaten. Om få år vil det som i dag er våtmark også være tatt av havet.

I dag ligger utløpet av Mississippi der som en bred stripe av vann, flankert av noen meter land på hver side. Utenfor der, på begge sider, ligger havet. Noen tropiske stormer til, og de siste tretti kilometerne av Old Man River vil være slukt av vannet i Mexico-bukta.

Kartet stemmer ikke lenger med terrenget. USA er mindre enn man tror, og Louisiana ganske mye mindre.

Vannet overtar Lousiana.

Et gigantisk knutepunkt
Dette er fortellingen om et delta. Det er en fortelling som gjentar seg over hele verden, og det er en fortelling om noe annet enn man forventer.

For de fleste av verdens deltaer er det ikke oljen som er det største problemet. Det er vannet. Noen av verdens vakreste og mest befolkningstette deltaer er nemlig i ferd med å synke i havet. Og som alltid er det menneskene som har skylda.

I New Orleans legges det fram rapporter og prognoser over årsaker og virkninger. – Det er ikke noe mystisk ved det som skjer i deltaet vårt, sier R. King Milling. – Vi kjenner til omfanget av problemet, hva som skapte det og hvor mye som kan reddes med hvilke midler. Vi vet at landet synker under føttene våre, og at hele New Orleans kan forsvinne i havet hvis vi ikke gjør noe. Nå!

Vi møter ham i Whitney Bank, der han sitter i ledergruppen. Og det var denne bankmannen, med en samlet årlig inntekt på 1,2 millioner dollar, som tok initiativet til å redde det som går under navnet Mississippi River Delta.

Det er symptomatisk, dette, at det ikke bare er miljøvernere som prøver å redde Louisianas kyst. Det skyldes at deltaet ikke bare er habitat for planter, dyr og fisk. Den er plattformen som alt økonomisk virke i regionen hviler på.

Alle tråder samles i Louisiana. R. King Milling lar pekefingeren følge linjene på kartet som viser betydningen av Golfkysten:

– Denne kysten bidrar med 90 prosent av nasjonens offshore oljeproduksjon, tretti prosent av energiforsyningen og tretti prosent av all fisk og sjømat vi spiser. Nesten alle rørledninger ender opp her, og vi sitter på halvparten av landets raffinerier og ti av 14 nasjonale storhavner. All vår vadefugl og millioner av sangfugl trekker sørover og samles på denne kysten. 90 prosent av marint liv i Golfen tilbringer hele eller deler av sin livssyklus inne i våtmarken i Louisiana.

– Hvis denne kysten forsvinner, vil alt vilt liv og hele vår økonomi også forsvinne, sier han.

Tap av land i perioden 1932 og beregnet fram til 2050 ligger i rødt.

Han er opptatt av årstall. Eller snarere to. Men det er ikke 2010, da Deepwater Horizon kollapset og sendte strømmer av olje ut i Golfen 87 dager i strekk. Snarere er det 2005, da orkanen Katrina dro sløret av illusjonen om at menneskene kunne erstatte naturens naturlige flodvern.

Det er dette sivilisasjonssammenbruddet som er på alles lepper. Og så er det 1927, da Mississippi gikk over sine bredder for aller siste gang, med den følge at hjem, avlinger, liv og handel ble ødelagt.

Det var året da den føderale regjeringen sendte inn ingeniørene for å demme opp elva. I form av US Army Corps of Engineers.

– Fram til da hadde våtmarkene fungert som et naturlig filter for sedimenter som elva brakte med seg. Slammet og leiren var blitt ført ut i sumpene når elva flommet, og erstattet dermed land som var blitt vasket bort av havet. Men i 1927 mistet det rike økosystemet i deltaet sin viktigste kilde for næring og byggemateriale. Resultatet ble en systemkollaps som truer Louisianas kystnære områder, sier han.

Oppdemmingen av Mississippi fikk tre ødeleggende konsekvenser. Det ene var at deltaet ikke lenger fikk tilført slam, næringssalter og ferskvann. Det andre var at sedimentene som hadde bygget deltaet ble ført rett ut i havet, der det la seg som ren gift. Det tredje var at saltvann trengte inn i sumpene og endret vilkårene for dyre- og fugleliv.

Under den politiske radaren; usynlig for de fleste, var kysten av Louisiana i ferd med å miste sitt naturlige vern mot tropiske stormer og flodbølger. Mississippi var blitt demmet opp, og virkningen var uhyrlig.

Våtmarken var begynt å kalve, omtrent som isfjell. Sumpene var i ferd med å bli overtatt av havet.

Og så kom Katrina
Røde skraveringer på kartet viser hvor mye som har gått tapt, og hvor mye man fortsatt har igjen å miste.

Siden 1930-årene har kysten av Louisiana ”gitt” tre tusen kvadratkilometer til havet, et areal nesten like stort som staten Delaware. Innen 2050 vil ytterligere åtte hundre kvadratkilometer ha gått tapt. Det tilsvarer den legendariske fotballbanen hvert 38. minutt eller så. I stedet for å bygge landet, blir mer enn 120 millioner tonn med sedimenter og næringssalter sendt rett ut i Golfen hvert eneste år.

Det gjør Louisiana til skueplass for planetens aller verste deltaerosjon. Og det meste av den skjer i den sørøstre delen av delstaten, akkurat der hvor Mississippi renner ut i Golfen.

De mørke flekkene der nede. Det kan gå båter inn der nå. Men en enslig fisker med GPS vil kanskje bli forundret over å oppdage at han egentlig befinner seg på land. Eller skulle ha gjort det.

Det var slik man oppdaget at grunnen var i ferd med å forsvinne under beina på menneskene i Louisiana. Ny teknologi i form av satellitter og GPS viste at kartet ikke lenger stemte med terrenget. Men det var først i 2001; dette skjebneåret for USA, at det ble erklært krig mot erosjonen av kysten. Og så kom Katrina, og etter henne orkanen Rita, som om naturen trengte å føre bevis for at noe måtte gjøres.

Den traff den sørøstre delen av Louisianas kyst i form av en syv meter høy flodbølge som sprengte seg gjennom diker og la 80 prosent av New Orleans under vann. Det var den femte største orkanen som noensinne har rammet USA, og den sjette største som har blitt skapt i Atlanterhavet. Minst 1800 mennesker ble drept av denne tropiske stormen, som målte kategori tre da den nådde land.

Kategori tre. Skalaen går til fem. Hva skjer om en enda sterkere orkan rammer denne kysten?

Havet gir og tar. Slik har det vært siden franskkanadieren Pierre LeMoyne Sieur d’Iberville fant biter og brokker av fast grunn i dette kystbeltet og ga det navnet Louisiana – etter Louis XIV. Det var i 1699, før spanjoler og franskmenn, fransktalende cajuns og svarte slaver, kreoler og hvite amerikanere skapte sin helt unike kultur ved utløpet av Mississippi.

I 1812 kom bølgen som fortsatt blir omtalt som The Great Louisiana Hurricane og feide unna diker og voller. Men kysten var annerledes den gang. Havnivået var lavere, landskapet mer elevert og våtmarken mye større.

En ny orkan av denne styrken ville ha lagt dagens New Orleans under vann. Selv Katrina nådde ikke veldig langt inn i det franske kvarteret.

Deltaer truet over hele verden
På veggen i hovedkvarteret til America’s Wetland Foundation henger det kart over alle verdens deltaer. Seks av dem er så truet at det er fare for at millioner av mennesker må omplasseres.  Tre er så sårbare at de er satt på en liste med blinkende varsellys.

I New Orleans har man tatt initiativet til en global redningsoperasjon som skal restaurere deltaene. Kunnskapen som er aggregert her, skal brukes til å bygge nytt land i deltaer i Asia, Afrika og USA.

– Halvparten av verdens seks milliarder mennesker bor i deltaer, sier AWFs talsmann John Hill. – Noen av dem huser globale millionbyer som Shanghai og Nanjing. Andre; som Ganges-deltaet, har verdens største befolkningstetthet. Hva skal vi gjøre når grunnen forsvinner under tre milliarder mennesker?

I Egypt er Alexandria truet av oversvømmelse. I Kina hviler fem millionbyer på usikker grunn i Yangtze-deltaet. I India er Ganges-deltaet utsatt for stadig mer katastrofale tropiske sykloner. Overalt mister mennesker hjemmene sine og ser næringsgrunnlaget forsvinne.

I Mississippi River Delta bor det om lag to millioner. Det er færre enn før. Hus står fortsatt som tomme skall i New Orleans; merket med et svart kryss der hver vinkel er påført informasjon over levende og døde som ble funnet eller reddet ut etter Katrina.

Og så: et tredje kart som tar pusten fra en. Det viser New Orleans som en øy i havet. Langt der ute, midt i Golfen, med vann på alle sider. Det er bare 40 år fram dit hvis man ikke lykkes med å bygge lag på lag med nytt land. Noen tiår etter det igjen, vil hele byen være sunket i havet – som et slags moderne Atlantis.

I Louisiana har man både mottatt og oppfattet beskjeden fra Moder Jord: ingen avleiringer, intet vern mot det truende vannet der ute. Derfor henter man i dag sedimenter opp fra bunnen av Mississippi og fra kontinentalsokkelen utenfor. Den sprayes inn over våtmarken og i de grunnere kystnære områdene der helt nye øyer blir laget.

Det er kanskje god ingeniørkunst. Men ingen er helt sikre på om det vil fungere i praksis. Ei heller vet man noe om hvordan langtidsvirkningene av denne menneskelige aktiviteten vil slå ut. Kan man erstatte det fantastiske samspillet mellom vann og land som naturen stablet på beina og som menneskene ødela?

– Man visste så lite i 1927, sier John Hill. – For eksempel ante man ikke at de næringssaltene som Mississippi bringer med seg fungerer som føde for våtmarken, men som ren gift for havet utenfor. I dag har vi døde soner i Golfen fordi nitrogen og fosfor har forårsaket total oksygensvikt. I sumpene vil disse næringssaltene bli brutt ned.

I Whitney Bank slår R. King Milling en tung rapport i bordet. – Alt står her, sier han. – Dette er oppskriften på hvordan vi skal redde samfunn, infrastruktur og natur i hele denne regionen.

Problemet er at våtmarken i Louisiana bare er en av mange sumper USA forsøker å redde.

– Vi konkurrerer med steder som Chesapeake Bay og Everglades; fantastiske økosystemer som også er truet av kollaps. Men det hjelper ikke oss her i Louisiana. Vi har en hel kyst som ikke lenger er bærekraftig. Alt for mye av den er allerede tapt til havet.

Under oss ser vi diker med innebygde sluser som fungerer som korridorer for flomvann inn i sumpene. Det fins noen få av dem. Andre steder har man nøyd seg med å lage åpninger i dikene. Det er et kompromiss mellom næring og naturvern. Men det fører til mer ferskvann i sumpene, og dessuten til at saltvann presses ut.

I helikopteret rister fire menn på hodet. Uansett hva man gjør, vil innbyggerne i Louisiana måtte avfinne seg med et mye mindre delta enn før. Det vil krympe. Det krymper allerede.

Det er altfor mye vann under oss. Og så plutselig: havet. Det er ikke akkurat jomfruelig, det heller.

Oljeplattformene begynner der kysten slutter. De ligger kloss inntil land.

Pilot og uavhengig miljøkonsulent Rick Michaels nikker. Oljeutvinningen i Louisiana begynte faktisk inne i våtmarken, forteller han. Det var først på 1960-tallet at verdens aller første offshore oljeproduksjon startet ute i bukta.

Oljen bobler opp
Oljen. En svøpe og en forbannelse for mange. Men i America’s Wetland Foundation ser man det ikke slik. Sumpene har alltid lekket olje. Det svarte stoffet har alltid boblet og sprutet inne i det som mange oppfatter som jomfruelig våtmark.

Ingen av de fargerike brosjyrene som reklamerer om vidunderlige kanalturer inn i Louisianas sumper forteller at hele dette området er omringet av raffinerier, rørledninger og rustne oljerigger. Ei heller er de rause med informasjon om at mange av kanalene er gravd ut av oljeselskapene.

Rick Michaels peker. – Se der nede, sier han. – Ser du den helt rette kanalen der? Og den som ligger ved siden av? Begge er lagd av oljeselskapene. De naturlige bayous er de som slynger seg gjennom terrenget. De rette er laget av mennesker.

Så mange ord og uttrykk. Så mange finjusterte nyanser i begrepene. En bayou er en grunn ansamling av vann. Lakes, eller sjøer, er dypere og dessuten klarere avgrenset. Kanaler er gravd ut av mennesker, og sumper er fellesbegrepet for våtmark dominert av trær og større planter med stedvise innslag av innsjølignende vannmasser.

Det er først høyt her oppe at man skjønner hvor kort avstand det er mellom de vakre bayous og denne kystens oljeinstallasjoner. Det gjør det altfor lett å konkludere med at deltaet er hinsides reparasjon. Men slik er det faktisk ikke. Det fins nesten tjue tusen kvadratkilometer med våtmark i Louisiana. Mye av det er helt uberørt av menneskehånd, med tunge, grønne sypresser, stillestående brakkvann og et yrende dyreliv.

Det er en intens stillhet her inne, som bare blir brutt av fugleskrik og plutselige plask. Alligatorer hviler seg i solskinnet. En stor, blå hegre letter.

En stor alligator.

Man skulle tro at naturarealer som dette var eid av det offentlige. Men slik er det ikke. Nesten hele deltaet er eid av oljeselskapene. Det gjør Big Oil til en del av løsningen mer enn del av problemet.

Det fins en jordnær pragmatisme i New Orleans. En erkjennelse av at man aldri vil bli kvitt oljeriggene i Golfen. I hvert fall ikke før oljen tar slutt. Og det er mange tiår fram dit.

Det er ikke oljeselskapene som bringer fram vreden. Det er det US Army Corps of Engineers som gjør. Etter Katrina gikk delstaten til sak mot dette korpset, som hadde bygget diker som ikke holdt. Også søksmålet mot BP er en måte å bringe mer penger inn til restaureringen av sumpene.

Også den føderale regjeringen har satt av penger. På budsjettet for i år og framover. Det er mulig det allerede er for sent, sier R. King Milling. Naturen venter ikke.

En fotballbane hvert 38. minutt eller så. Noen sier en fotballbane hvert tiende minutt.

Tre hundre år etter at New Orleans ble grunnlagt, bygger menneskene nye barrierer mot havet i form av kunstige øyer, voller, murer og pumpestasjoner. De har endog løst problemet med regionens kjæledyr, siden det var så mange som ikke ville dra fra dyrene sine forrige gang.

I dag skråner veien som går fra dikene og inn i New Orleans nedover. Havet er der oppe, og byen der nede. En by omgitt av vann. Og kanskje snart slukt av det.

En liten alligator.

Tidligere publisert i Innsikt. Oppdatert 22. februar 2017.


Mississippi:
Mississippi er den lengste elven i Nord-Amerika, og den tredje lengste i verden. Den drenerer 40 prosent av Nord-Amerika fordelt på 31 amerikanske stater og to kanadiske provinser. Det er et område på tre millioner kvadratkilometer.

Andre store elver i deltaet: Atchafalaya River og Gulf Intracoastal Waterway.

Kilde: America’s Wetland Foundation


TRE DELTAER PÅ RØD LISTE:

Mekong-deltaet:
Mekongelven er den 12. lengste i verden med sine 4880 kilometer, og renner gjennom Kina, Myanmar, Thailand, Laos, Kambodsja og Vietnam. Den bærer oppe et fiske som er nest størst i verden, bare slått av Brasils Amazonas.

Dette økosystemet er først og fremst truet av demninger. Kina har bygget fire, og har planlagt fire til. 12 hydroelektriske demninger er under bygging eller planlegging langs Mekong.

Dette har konsekvenser, som lav til ekstrem lav vannføring i perioder. Fiskere og bønder i det sørvestre Kina, det nordlige Laos, Thailand og Vietnam har sett redusert fangst, mindre vann til irrigasjon og jordbruk, mindre vann til dyr og mennesker, og perioder der elva er så tørr at båter ikke kan manøvrere.

Gytende fisk kommer ikke lenger opp i elven. Mest utsatt er en bestemt type malle, nemlig den såkalte Catfish, som er verdens største ferskvannsfisk og som kan bli flere meter lang. 87 prosent av Mekongelvens fiskeslag er avhengig av å migrere for å gyte.

Demningene fører også til at mineralrike sedimenter ikke lenger når deltaet. Det siste vil blant annet få følger for Vietnams rismarker, som stort sett ligger i det som er selve Mekong-deltaet i den sørvestre delen av landet.

Mellom 60 og 70 millioner mennesker er direkte avhengig av Mekongelven.

Kilde: IPCC/Mekong River Commission

Verdens deltaer.

Ganges-Brahmaputradeltaet:
Kalles også Sunderban-deltaet, eller Bengal-deltaet. Det er ett av de største i verden, og dekker ca. 105.000 kvadratkilometer. Det har også den høyeste befolkningstettheten av alle deltaer.

To tredeler av deltaet ligger innenfor grensen til Bangladesh.

Deltaet er truet av erosjon, klimaendringer og landtap. Det er jevnlig utsatt for oversvømmelser via vann fra snø- og isbresmelting i Himalaya, samt regn og flodbølger som en følge av tropiske sykloner i Bengal-bukta. Seks millioner mennesker må omplasseres hvis havet stiger om lag en halv meter. Hvis ikke utviklingen reverseres, vil mer enn en million mennesker være direkte truet av jorderosjon som skyldes manglende sediment-avsetning fra elvene.

Sunderban-deltaet er spredd over et område som omfatter Bangladesh og Vest-Bengal, India. Deltaet har verdens største mangroveskog, som står på UNESCOS verdensarvliste.

Om lag 125-140 millioner mennesker bor i deltaet. Mer enn tre hundre millioner er avhengig av mat og vann herfra.

Kilde:IPCC/IndianetZone

Nildeltaet:
Deltaet brer seg ut nordover fra Kairo, og er på 16.000 kvadratkilometer. Mye av dette er jordbruksland, og 60 prosent av landets matproduksjon foregår her – nok til å fø to tredeler av befolkningen i Egypt.

Store deler av den 270 kilometer lange kystlinjen ligger enten under havnivå, eller bare en meter over. Ifølge Intergovernmental Panel on Climate Change står både jordbruksarealene og byen Alexandria i fare for å bli permanent oversvømt.

Deltaet er også truet av en økende mengde saltvann fra havet. Tidligere ble saltinnholdet holdt i sjakk av store mengder ferskvann som skylte over deltaet når Nilen flommet over. I dag er dette vannet demmet opp i Aswan-dammen, som ble ferdigstilt i 1970.

Om lag 40 millioner mennesker bor i Nildeltaet.

Kilde: IPCC


TRE DELTAER PÅ GUL LISTE:

Yangtzedeltaet (Kina):
Det er beregnet at den såkalte Three Gorges Dam blokkerer to tredeler av sedimenter som skulle ha nådd deltaet. Konsekvensen er en betydelig jorderosjon i et område som huser de økonomisk viktige byene Shanghai, Hangzhou, Suzhou, Ningbo og Nanjing.

Om lag 80 millioner mennesker bor i dette deltaet, hvorav over halvparten i byer.

Kilde: IPCC/Geophysical Research Letters

Mississippi River delta (USA):
Mister arealer tilsvarende en fotballbane hvert 38. minutt. Det gjør delstaten til det aller verste jorderosjonsområdet i verden. Om 40 år vil New Orleans ligge som en øy i havet hvis ikke utviklingen reverseres.

New Orleans har pr. i dag 600.000 innbyggere. I hele deltaet bor det om lag to millioner mennesker.

Kilde: America’s Wetland Foundation

Krishna-Godavarideltaet (India):
Har mistet store arealer siden 1976. Noen kystsamfunn har allerede gått tapt, og mangroveskog har blitt hogd ned og erstattet av oppdrettsanlegg. Mengden sedimenter har falt fra 145 millioner tonn i 1971 til 56 millioner tonn i 2001 som en følge av demninger.

Krishna-Godavari-deltaet er hjem for om lag 70 millioner mennesker.

Kilde: IPCC/Department of Geography, Andhra University


Sårbare deltaer:
Zhujiang (Kina)
Red (Vietnam)
Chao Phraya (Thailand)
Mahakam (Indonesia)
Mahanadi (India)
Indus (Pakistan)
Shatt el-Arab (Egypt)
Niger (Nigeria)
Volta (Ghana)
Senegal
Sebou (Marokko)
Moulouya (Marokko)
Rhinen-Meuse-Scheldt (Nederland, Belgia)
Rio de la Plata (Uruguay, Argentina)
Sao Francisco (Brasil)
Amazon (Brasil)
Orinoco (Venezuela)
Grijalva (Mexico)

Kilde: IPCC