Israel-Palestina: Sionismen før og nå

i Krig & Konflikt av

Sionismen var svaret på en sekulær drøm om en egen stat. I dag er den både religiøs og fanatisk. Settler-bevegelsen har blitt så sterk at den kontrollerer staten. Det er ingen måte den israelske staten kan putte ånden tilbake på flaska, selv om den skulle ha ønsket det. Andre del i vår serie om Israel-Palestina-konflikten og det historiske grunnlaget for den.

TEKST GRETE GAULIN

Det var sensommer 2005, og Gaza skulle evakueres. For de religiøse settlerne var det en pinefull repetisjon av historien. I 1982 hadde israelske soldater stormet den jødiske bosettingen Yamit i Sinai-ørkenen og tvunget menneskene ut. Nå kunne settlerne bare se hjelpeløst på at nye områder gikk tapt for den sionistiske saken.

Der Israel etter 1967-krigen hadde sittet på et område som strakte seg fra Sharm el-Sheik i sør til Libanon i nord, var landet nå krympet inn til den mest snevre definisjonen av Abrahams land i bibelen: Galilea, Judea og Samaria.

Var sionismen i ferd med å tape for den sekulære statens politiske og strategiske interesser?

Israelske settlere bæres vekk fra Yamit i Sinaiørkenen.

Et vanskelig valg 
Debatten hadde gått lenge. Israel var i ferd med å tape demografisk til den arabiske befolkningen i Palestina, og mange fryktet en utvikling der det arabiske flertallet ville gjøre den jødiske staten til en historisk parentes. Man sto overfor et vanskelig valg: enten måtte Israel frigjøre seg fra palestinerne og forløse en stat som både var demokratisk og jødisk. Eller så måtte de opprette en apartheidstat der det arabiske flertallet i en felles nasjon hadde få rettigheter og enda færre muligheter.

Det tredje alternativet, en pluralistisk stat der palestinere og israelere styrte sammen, var en opsjon ingen ønsket å vurdere. Ikke desto mindre var det denne løsningen som tvang seg fram på bakken. Jødiske settlere hadde infiltrert store deler av Vestbredden, og det var ikke lenger klare grenser mellom folkegruppene.  Skulle Israel overleve som jødisk stat, måtte skillelinjene trekkes skarpere og grensene manipuleres slik at det store flertallet av jødiske bosettere havnet i den jødiske staten.

Ideen om en separat fred med klare grenser som kunne forsvares militært og demografisk var født. For settlerne var det et svik av ufattelige dimensjoner. I en av historiens mange bisarre vendinger hadde palestinerne og settlerne på Vestbredden plutselig sammenfallende syn, dog med ulikt utgangspunkt. Begge grupper så muren som et frontalangrep på den staten de ønsket å opprette.

For de religiøse settlerne var den separate freden i strid med Guds vilje. De så – og ser fortsatt – den pågående erobringen av hele det bibelske Israel som tvingende nødvendig for å oppfylle Hans vilje. Seieren i seksdagerskrigen var for dem et tegn fra Gud om at jødene skulle ha hele dette området. Hvis jødene feilet i det hellige oppdraget å beholde Judea og Samaria ville straffedommen komme i form av en ny tilintetgjørelse av jødene.

”Sionisme er ikke religion” 
For de opprinnelige sionistene ville et slikt syn bli møtt med både undring og frykt. Sionismens opphavsmenn og iverksettere så på opprettelsen av en jødisk stat i Palestina som et verdslig prosjekt som ikke hadde noe med Gud og religion å gjøre. På den andre sionistkongressen i Basel i 1898 ble dette slått ettertrykkelig fast da delegatene ble enige om følgende uttalelse: ”sionismen har ingenting med religion å gjøre.”

For sionismens grunnlegger Theodor Herzl var sionismen et svar på århundrer med jødeforfølgelser og antisemittisme. Hans bok Der Judenstaat ble ført i pennen på en tid da jødiske forventninger om fulle borgerrettigheter og deltakelse i majoritetssamfunnet atter en gang lå i ruiner.

Det hadde vært en lang og vanskelig reise for Europas jøder. I 1492 var de blitt kastet ut av Spania, og etterpå hadde de levd et usikkert liv i gettoer eller i isolerte shtetl-landsbyer med liten kontakt med resten av samfunnet. Først mot slutten av 1700-tallet begynte verden å se lysere ut for jødene. Filosofen Moses Mendelssohn hadde gått i bresjen for en jødisk variant av opplysningstidens moderne rasjonalitet, og få år etter hadde Napoleon frigjort jødene i alle de landene han erobret.

Desto større var den forbitrede skuffelsen da jødene igjen ble tvunget inn i gettoene. Russiske pogromer i øst hadde ført store grupper av fattige og religiøse shtetl-jøder vestover, og antisemittismen blomstret. I 1895 hadde kaptein Alfred Dreyfus, den franske generalstabens eneste jødiske offiser, blitt dømt for forræderi på grunnlag av fabrikkerte bevis.

Theodor Herzl var en av mange journalister som dekket rettssaken. Han kom til den konklusjon at jødene aldri kom til å være trygge i Europa. Hans ideer om en jødisk stat i Palestina fikk etter hvert støtte av britiske politikere som så den geopolitiske fordelen av en alliert stat i Midtøsten. Også kristne sionister som hadde brutt med katolisismens erstatningsteologi – at den kristne kirken hadde overtatt rollen som Guds utvalgte folk – ble varme talsmenn for et prosjekt de oppfattet som en religiøs forutsetning for Messias’ andre tilbakekomst.

Gud og stat forenes 
For de religiøse jødene, derimot, var sionismen en grufull tanke. Ved å jobbe aktivt for en ny, jødisk stat hadde menneskene i alt sitt hovmod grepet inn i Guds planer for det jødiske folket. Gud hadde bedt jødene om å utholde sitt lange eksil inntil Han fant det for godt å sende dem tilbake til det hellige landet. Ordbruken var hard. Sionismen var et ”satanisk prosjekt, de onde kreftenes endelige triumf,” het det fra jødiske ultra-ortodokse som så arbeidet for en egen stat som ”uforenlig med troen på toraen.”

I ortodoks-religiøse, anti-sionistiske bydeler i Jerusalem kan man fortsatt se graffiti på veggene som omtaler israelske, sekulære politikere som ”en ny Hitler.” Det er en retorikk som skaper avsky i majoritetssamfunnet, som ikke har mye til overs verken for religiøse sionister eller ortodokse jøder.

Også deler av det ortodokse miljøet skulle med tiden ta avstand fra denne retorikken. På 1970-tallet var det duket for en fusjon mellom sionisme og religion, båret fram av rabbinerne Yitzak Kook og hans sønn Zvi Yehuda Kook. De ønsket ikke å trekke seg vekk fra staten, men heller bruke den til å forløse det hellige prosjektet.  Gud måtte forenes med staten, og staten måtte bli et middel i det bibelske påbudet om å erobre det hellige landet.

I 1974 gikk en gruppe rabbinere sammen med sekulære og religiøse sionister i organisasjonen Gush Emunim. I årene som fulgte skulle det bli Israels mest ytterliggående og radikale settlerprosjekt.

Den nasjonal-religiøse settlerbevegelsens mål var å befeste strategiske punkter på Vestbredden, slik de gjorde da rabbineren Moshe Levinger og en liten gruppe militante jøder okkuperte to høyder utenfor Hebron og Nablus som de raskt utviklet til bosettingene Kiryat Arba og Elon Moreh. Det var første gang settlerne tvang staten i kne, og forsvarsminister Shimon Peres måtte til slutt kapitulere overfor en gruppe som ville forsvare seg med våpen om nødvendig.

Gush Emunim hadde blitt en mektig trussel mot den sekulære staten, og Israel hadde våknet opp til en ny realitet: faren for borgerkrig.

Muren som deler Israel og Vestbredden.

Drapsmenn blir helter  
I 2005 hadde den sekulære sionisten Ariel Sharon kommet til den erkjennelse at Israel ikke kunne beholde Gaza med sine 1.5 millioner palestinere og bare åtte tusen settlere. Den gamle arbeidersionismen hadde forsonet seg med ideologiens geografiske begrensninger, i strid med de religiøse sionistenes ekspansive fundamentalisme.

Den høyreradikale settlerbevegelsen skulle etter hvert få sterke, politiske partier med sete i Knesset og regjeringen.  Der resten av Israel debatterer sionismens manglende demografiske styrke, har disse partiene et annet svar: å deportere alle palestinere. Da den fundamentalistiske settleren Baruch Goldstein drepte 29 palestinere i Patriarkens Grotte i 1994 var det ikke fordømmelse, men jubel, som møtte drapsmannen. Det samme gjaldt Yigal Amir, da han drepte statsminister Yitzhak Rabin i 1995.

I dag legger fundamentalistiske settlere blomster på graven til Baruch Goldstein i Kiryat Arba. Sionismen har blitt religiøs, og der Gud befaler fins det ikke rom for kompromisser.

Hovedbilde: Klagemuren i Jerusalem.

Tidligere publisert i Innsikt. Oppdatert 19. februar 2017.


Sentrale datoer i sionismens historie 

1896: Theodor Herzl gir ut boka Der Judenstaat som regnes som sionismens hovedverk. Herzl er oppdratt som en sekulær jøde, og snakker verken jiddisk eller hebraisk. Hans mål er å opprette en jødisk stat et eller annet sted i verden, og ser ikke på det bibelske Israel som eneste alternativ.

1917: Balfour-erklæringen anerkjenner jødenes rett til et nasjonalt hjem  i (hele) Palestina.

1937: Den britiske Peel-kommisjonen foreslår å dele det hellige landet i en jødisk og en arabisk stat.

1947: FNs delingsplan for Palestina blir vedtatt i generalforsamlingen. Palestina skal stykkes opp i en jødisk og en arabisk del, med Jerusalem under internasjonal administrasjon. Både USA og Sovjetunionen stemmer for, og det samme gjør Norge. De muslimske landene stemmer imot.

14.mai 1948: Israel erklæres som selvstendig stat.


Palestina: 

Palestina var på Jesu’ tid okkupert av romerne. På 600-tallet ble det erobret av araberne, mens det seinere lå under det ottomanske regimet – fra 1516 til første verdenskrig. Etter første verdenskrig ble Palestina et britisk mandatområde, som varte fram til FN-resolusjonen i 1947.