Trump: Kampen om høyesterett

i Politikk av

See you in court, twitret fjortis-president Donald Trump da appellretten i California blokkerte innreiseforbudet hans. Det bedrøvelige er at det er presidenten som utnevner dommere, og Kongressen – med konservativt flertall – som godkjenner dem. De neste fire årene kan Trump få ytterligere to dommerutnevnelser til høyesterett i fanget. En liberal bastion står for fall.

TEKST GRETE GAULIN

Er institusjonene i USA sterke nok?

Gudene skal vite at mange av dem har vist en oppsiktsvekkende ryggesløshet. Det republikanske partiet ignorerer perverteringen av demokratiet til dekretstyre fordi det er «deres» mann som står bak. Wall Street jubler og Big Business stryker presidenten med hårene fordi de er avhengig av pengeoverføringer fra staten – i tråd med en lang tradisjon som har gjort kapitalistene til de beste sosialister.

Og folket? Tja – det var jo det som stemte ham inn; mange nok i det minste.

Men én pilar i maktens tredeling later til å stå støtt inntil videre: domstolene. Nå er det opp til dem å oppheve eller godta forbudet mot innreise av personer fra syv muslimske land.

Det er ikke første gang dommerne trer inn i vakuumet politikerne har etterlatt seg. Det politiske landskapet er fullt av veiskiller der US Supreme Court har bestemt retningen.

Det var nettopp for å vinne kampen om høyesterett at det republikanske partiet falt på kne foran USAs første ignoramus av en president noen sinne. Det spilte åpenbart ingen rolle at dette knefallet brakte fascistene inn i det ovale rom.

En klassisk maktfordeling
Maktens tredeling. Det var den franske filosofen Charles Montesquieu som oppfant systemet. Prinsippet var enkelt. I et demokrati må sterke institusjoner kontre og balansere hverandre. I Europa skulle man etter hvert forlate det til fordel for parlamentarismen, der regjeringen utgår fra parlamentet og det bare er to maktpilarer igjen. Men i USA er tredelingen fortsatt absolutt: den utøvende makten gjennom presidenten, den lovgivende makten i Kongressen og den dømmende makten i domstolene.

Det har gitt sterke institusjoner. Det har også i perioder gitt en helt fastlåst situasjon der alle har stått standhaftig på sitt uten åpninger for konsensus eller kompromiss.

Hvilket er noe av grunnen til at velgerne stemte på Trump i første omgang.

Det er i slike situasjoner høyesterett – US Supreme Court – har rykket inn. Det har gitt en rekke dommer i meget liberal retning de siste seksti årene, med abortloven Roe v Wade fra 1973 som den aller rødeste kluten for sosialkonservative.

Roe v Wade ga kvinner rett til abort gjennom hele svangerskapet. I alle tiår etterpå har de røde – som de konservative av en eller annen grunn har valgt som farge over there – forsøkt å endre flertallet i domstolen i robust konservativ retning.

Richard Nixon klarte det ikke. Ronald Reagan klarte det ikke. George Bush den eldre klarte det ikke. Bush junior hadde langt mer hell med seg. Han er faktisk den eneste konservative presidenten i nyere tid som kan si seg fornøyd med sine dommerutnevnelser.

De to dommerne hans, John Roberts og Samuel Alito, har nemlig ikke falt som offer for den juridiske «naturloven» som har gjort seg gjeldende i høyesterett de siste seksti årene: at konservativt utnevnte dommere knapt har fått på seg kappa før de stikker avgårde til den liberale leiren. Selv Reagan, med sine tre utnevnelser, klarte aldri å forme en høyesterett solid plantet i konservative tradisjoner og verdier.

Svikefulle konservative
De to verste svikerne var Sandra Day O’ Connor og Anthony Kennedy, begge utnevnt av Reagan. De tok suksessivt på seg rollen som «dommeren på vippen» – først O’Connor og deretter i økende grad Kennedy. Og de falt ofte ned på den liberale siden i omstridte verdispørsmål.

I praksis har dette ført til følgende fordeling i domstolen i nyere tid: fire konservative, fire liberale og én på vippen med hang til liberal tenking.

Før februar i fjor var dette fortsatt situasjonen. De fire liberale var da Ruth Bader Ginsburg, Stephen Breyer, Elena Kagan og Sonia Sotomayor. De fire konservative var John Roberts (justitiarius) Clarence Thomas, Samuel Alito og Antonin Scalia – den siste en av de mest forstokkede konservative som noen sinne har satt sine bein i den fornemme retten.

Det var likevel mange nok til at et flertall av rettens medlemmer stemte etter solide konservative kriterier i saker som omhandlet ytringsfrihet, næringsliv, positiv diskriminering (affirmative action) og dødsstraff under Bush og Obama. Og så finner altså Antonin Scalia på å dø, den 13. februar 2016 – mens det er bortimot et år igjen av Obamas periode i Det hvite hus.

Obama, som allerede hadde nominert to liberale kvinner til domstolen. Skulle han få en tredje?

Det skulle ikke mer til før republikanerne mistet nattesøvnen. En liberal dommerutnevnelse – pluss den moderate Kennedy – ville konsolidere US Supreme Court som en liberal høyborg i uoverskuelig tid framover. Intet å undres over da at de konservative i Kongressen rett og slett valgte å sette til side politisk etikette, kutyme, sedvane, historisk praksis og alminnelig anstendighet og nekte Obama den dommerutnevnelsen.

Det klarte de – og det er grunnen til at Trump nå kan velge en konservativ dommer. Som foreløpig er Neil Gorsuch.

Men: det hjelper jo ikke. En konservativ dommer som erstatter en annen konservativ dommer endrer ikke den overordnede fordelingen langs høyre-venstre-aksen. Det må en dommerutnevnelse nummer to til for å klare det. Og den vil helt sikkert komme.

Syv versus to?
Fire liberale dommere, altså, så langt. Hvorav to er MEGET gamle. Ruth Bader Ginsburg er faktisk født i 1933. Stephen Breyer er ikke akkurat guttungen han heller. Han er født i 1938.

Så hvorfor har de ikke gått av med pensjon allerede?

Spørsmålet knytter an til den særegne beskyttelsen som høyesterettsdommerne nyter godt av. De ni edsvorne i US Supreme Court sitter nemlig på livstid, og bestemmer selv når de vil gå av. At systemet er slik, skyldes nettopp den tunge amerikanske arven med maktbalanse og ansvarsfordeling. Dommerne skal være mest mulig fri fra politisk innblanding, og embetet er derfor ikke begrenset i tid.

Av samme grunn er presidentens rett til å utnevne høyesterettsdommere kontret av kravet om at alle kandidater må godkjennes av Senatet.

Det er et vilkårlig system, og det har gitt ulike presidenter ulik mulighet til å påvirke sammensetningen av høyesterett. Trump kan få en unik posisjon i dette sjansespillet, ikke fordi han vil utnevne spesielt mange – Reagan fikk som sagt tre. Men fordi to av disse er liberale og kan bli erstattet av konservative – les erkereaksjonære.

Man kan altså få en høyesterett i USA veldig snart med syv konservativt utnevnte dommere og to liberale.

Det er uhørt. Det er himmelstormende nytt. Det vil endre USA i tiår framover. Og i denne skjellsettende potten ligger både abortloven, immigrasjon, homofile rettigheter – og alt som kan gjøre det lettere for de store pengegruppene i landet.

Forvent et bikkjeslagsmål
Det er sagt om demokratene at de gjerne ville vinne økonomien men fikk kulturen. For republikanerne er forholdet omvendt: de ville gjerne vinne kampen om kulturverdiene, men fikk økonomien.

Det kan hende de nå vinner både kulturen og økonomien. En av de første tingene som kan forsvinne i en konservativ US Supreme Court er nemlig Roe v Wade.

I dag blir ingen høyesterettsdommer utnevnt uten å bli konfrontert med sitt syn på abortloven og andre kulturkrigssaker. De høringene som for bare få tiår siden var mer en formalitet enn noe annet har utartet til nervepirrende forestillinger og politiske hestehandler. Men i dag ligger det flere saker i vektskålen enn før. Immigrasjon er absolutt en av dem.

En høyesterett med syv konservative? Det vil ikke skje uten sverdslag. Dommerutnevnelser i USA har alltid fulgt et mønster like gjenkjennelig som det er fremmed: den bitre striden rundt kandidatene, filibustertaktikken, de dramatiske høringene i Senatet, kandidater som må pakke sammen etter avsløringer om personlig dobbeltmoral eller politiske avvik.

John Morsuch er kanskje ikke mannen som vil hisse til strid om høyesterett i USA. Men forvent mer bråk. Bikkjeslagsmålet er snart i gang.

Publisert i Globalt Perspektiv 17. februar 2017.


Dagens høyesterett:
John Roberts (født 1955): justitiarius – utnevnt av president George W. Bush. Konservativ.
Antonin Scalia (født 1936): – utnevnt av president Ronald Reagan. Konservativ.  Død.
Anthony Kennedy (født 1936): – utnevnt av president Ronald Reagan. Konservativ.
Clarence Thomas (født 1948): – utnevnt av George Bush den eldre. Konservativ.
Ruth Bader Ginsburg (født 1933): – utnevnt av president Bill Clinton. Liberal.
Stephen Breyer (født 1938): – utnevnt av president Bill Clinton. Liberal.
Samuel Alito (født 1950): – utnevnt av George W. Bush. Konservativ.
Sonia Sotomayor (født 1954): – utnevnt av Barack Obama. Liberal.
Elena Kagan (født 1960): – utnevnt av Barack Obama. Liberal.