I egne og lånte fjær

i Natur av

Mennesket har alltid blitt oppfattet som skapelsens mesterverk. Men ingenting i naturen slår fuglenes grasiøse eleganse der de svever over himmelen eller tripper rundt i sin fargesprakende fjærdrakt. Ikke underlig da at vi jordbundne treller har latt oss inspirere av fuglene i alt fra moter til flydesign.

TEKST GRETE GAULIN

Det var en av de første dagene i oktober, og biologene ved et forskningslaboratorium i Williamsburg, USA, sto som fjetret. De fulgte et drama i luften som ingen av dem ville ha trodd var mulig dagen før.

De hadde sett først én småspove, og deretter en til, entre en kategori 3 tropisk orkan med en vindstyrke på nesten to hundre kilometer i timen. Og de hadde sett begge fuglene fly igjennom ”Irene” og havne trygt på den andre siden.

Dermed var et nytt kapittel skrevet i den store, ornitologiske boka. Charles Darwin og teknologi til tross, er det faktisk forbausende mye vi ikke vet om våre fjærkledde venner.

”Å fly som fuglene … ”
Som mennesket må ha ønsket å være født fugl! I hvert fall er det fristende å oppsummere et tusenårig langt forhold mellom aves og homo sapiens på akkurat den måten.

Vi har fylt våre dyner med dun, pyntet kroppen vår med fjær og forfattet bindsterke verk med fjærpenn. Vi har latt fjærene prege ritualer og markere status, brukt fjær som pikant erotisme på Las Vegas Strip og kultivert dem i kurtisens og forførelsens tjeneste.

Las Vegas Jubilee Show

Faktisk er det knapt et kapittel i vår historie som ikke på en eller annen måte har involvert fjær, det være seg moter, litteratur eller store slag på slagmarken. Leter man etter fjæren finner man den nesten alltid, som da en fjærprydet Sitting Bull slo George Armstrong Custer ved Little Bighorn i 1876, eller da en fjærviftende Marie Antoinette møtte den revolusjonære stenderforsamlingen i Versailles i 1789.

Vi har kort sagt levd i og med lånte fjær, bare toppet av de gangene vi faktisk har skrudd på oss vinger og hoppet utfor stup – innimellom med et aldeles fatalt utfall.

I gresk mytologi klarte Daedalus og hans sønn Ikaros å flykte fra en hevngjerrig konge ved å bygge vinger av fjær, voks og seilgarn. Det gikk som det måtte gå, da Ikaros i alt sitt opphøyde overmot kom for nær sola, med den følge at voksen smeltet og den metafysiske Ikaros styrtet i døden. I 1896 ble den helt fysiske og tyske Otto ”Glider King” Lilienthal en i rekken av døde vågehalser, da han krasjlandet med sine hjemmelagede vinger etter å ha fullført over to tusen vellykkede ”flytokter.”

Det endte ikke menneskets lengsel etter ”å fly som fuglene, gjennom luftens uendelige avenyer” – i ordene til Wilbur Wright. Og brødrene Wright har da også blitt kreditert for å ha gjennomført historiens første ”bemannede” flyvning i et motorfly, dog ved å legge historiens virkelig innovative flydesigner Leonardo da Vinci til grunn for alt de oppnådde.

Da Vincis primitive helikopter ville nok aldri ha brakt mennesket opp i lufta. Derimot var han førende på et helt annet område, nemlig som forfatter av boka ”Codex on the Flight of Birds” med sine skisser av fuglevinger og beskrivelser av ”tykk” og ”tynn” luft.

”Et nydelig instrument, men…”
Det var den første (kjente) studien av vingen som aerofoil, og starten på en mange hundre år lang og mislykket kamp for å kopiere den.

”En flyvinge er et presist og nydelig designet instrument, men den må se skrekkelig primitiv ut for en fugl hvis egne vinger kan flappe og flekse, utvides og trekkes sammen, spres, foldes, brettes og vris, og dermed umiddelbart respondere på foranderlige omgivelser,” som den amerikanske biologen Thor Hanson skriver i boka FeathersThe Evolution of a Natural Miracle.

Ingenting reduserer luftmotstand mer enn fuglevinger, og det er fordelingen av luft under og over vingen – kombinert med selve formen på fjærene – som gjør at ugler kan passere over oss uten en lyd og at en falk kan stupdykke i en fart av 250 kilometer i timen og en tyngdeakselerasjon på 27g – tre ganger nivået for når en pilot står i fare for å miste bevisstheten.

Hver eneste dag svever, hopper, svømmer og letter det fire hundre milliarder fugler på denne vår klode, og hver eneste en av dem har sin egen unike fjærdrakt. Noen av disse fjærene er myke dun, andre er stive som glassfiber. De er frynset, forgrenet, sammenvevd, flate, runde eller spisse. Hver og en av dem har til oppgave å isolere, kamuflere, avstøte eller tiltrekke.

Onagadori.

Fjær kommer i alle varianter, som bitte små bustfjær mindre enn en pennespiss til de elleve meter lange prydfjærene til en japansk Onagadori. Noen av dem er endog slik konstruert at fuglene faktisk kan spille på fele med dem.

Takket være fjærene kan den bitte lille ildkronefuglekongen overleve ute i tretti minusgrader mens keiserpingviner kan ruge i den antarktiske vinteren og vadefugler ligge på vannet uten å bli våte. En ørkenfugl som sandhøne kan frakte vann over lange avstander ved å bruke brystfjærene som svamp, og bølgevingemanakinen kan frambringe en tone i F-dur ved å bruke en bøyet fjærspiss som bue mens strålene fungerer som strenger og de hule fjærskaftene som resonansbunn.

Fjær er kort sagt ”et naturens mesterverk,” i ordene til Alfred Russel Wallace, med henvisning til deres nyttefunksjon. Men det er prydfjærene som alltid har fascinert oss mennesker mest.

Ta bare den indiske påfuglen, med sin glitrende vifte av vinger. Eller de fantastiske skjørtekronene til paradisfugler som hopper rundt på bakken eller henger opp ned fra grener for å tiltrekke seg det motsatte kjønn.

Som menn burde ha ønsket at de var fugler, med sin liderlige og fargesprakende kurtise. Ingen kan sjekke damer sånn som fugler, og ingen fugler kan sjekke damer sånn som den asiatiske bowerbird.

Han gjør det ved å bygge verdens vakreste eventyr i fugleverdenen.

Satin bowerbird, hann, bygger rede med mye blått

Kompetente arkitekter
Fugler er ikke bare kjennemerket ved sin fantastiske fjærpryd. De er også meget kompetente arkitekter og husbyggere.

Noen fugler i karrig habitat lager skrapereder som er akkurat dype nok til å ligge i le av vinden og akkurat grunne nok til ikke å tiltrekke seg kulde fra jorda. Andre, som tobelteloen, legger redene rett på bakken og agerer såret fuglemamma med brukket vinge når rovdyrene nærmer seg. Noen, som strutsen, har seg med flere damer på en gang og får alle til å dele på ansvaret. Atter andre lager en roterende gressplattform i vannet, eller bygger fantastiske kuppelkonstruksjoner med tak og det hele.

For ikke å snakke om mursvalen, som former kolonier av leirreder oppetter fjellet, eller afrikanske weaverbirds som lager et hengende vidunder og bruker tråd fra edderkopper til å sy det sammen.

Men den aller beste i klassen er bower’en. Han bygger et lysthus eller maistang over en ”aveny” som han maler brun ved å mikse spytt og fintygget gress. Foran dette lysthuset legger han dekorative gjenstander som knokler, bær, glassbiter, skjell og fjær fra langt mer fargerike fugler – samt det menneskene måtte ha etterlatt seg på stedet: mynter, folie og et og annet glassøye.

Slike lysthus kan være opp mot to meter høye og ha en enda større diameter, til tross for at fuglen selv bare er 25-28 cm. lang.

Hannfuglen stuller og steller med dette arkitektoniske mesterverket inntil han spotter en hunnfugl. Da inntreffer en brå endring i oppførsel, og han starter en rekke frenetiske oppvisninger.

Han løper rundt, hopper høyt i luften, foretar korte svev, kaster dekorasjonene viden omkring og heiser opp fjærene slik at de lilla nakkehårene kommer til syne.

Et underlig fenomen i stripteasens historie. Og alt dette, ikke for å lage et rede for sine barn, for det konstruerer hunnen senere. Nei, alt er bare spillopperi, for å forføre de vakreste og fineste kvinnene i flokken.

Hvem skulle trodd at disse skjønne skapningene stammer fra de heslige dinosaurene? For det gjør de antakelig, selv om ikke alle har latt seg overbevise om akkurat det.

Det var i Solnhofen i Bayern for 150 år siden at fattige gruvearbeidere fant avtrykk etter Archaeopteryx – en fossil som skulle endre historien for alltid. Det var den savnede ”missing link” mellom reptiler og fugler, og har i alle år etter vært omtalt som ”biologiens Rosettasten.

Archaeopteryx hører dermed hjemme i den lange historien om fugler, men det er ikke vanskelig å skjønne hvorfor mange helst vil glemme den.

Et fjærkledd monster, hentet fra Jurassic Park, som bare kan unnskyldes for sin tilstedeværelse her på jorden ved at den muligens ga sine gener til dagens fantastiske fugler.

Kilder:

Thor Hanson: Feathers – The Evolution of a Natural Miracle, 2011

Peter Goodfellow: How Birds Design, Engineer & Build, 2011

 Publisert i Aftenposten 2012.

 HOVEDBILDE: Rubinstrupekolibri. Naturens eleganse. 


 De fantastiske fuglene:

Fugler er varmblodige vertebrater (virveldyr) hvis kropper er dekket av fjær og forbein omdannet til vinger. De aller fleste, men ikke alle, kan fly. Fugler, eller Aves, kan telles til 9865 arter. 1227 arter er utrydningstruet, mens ytterligere 838 arter er i faresonen. 133 arter er utryddet siden 1500-tallet.

Fugler er kjennetegnet ved at de formerer seg ved å legge egg, ved at de bygger reder og at de flyr. Men fugler er ikke de eneste som kan løfte seg opp i lufta. Det kan også insekter og flaggermus.

Det virkelig unike ved fugler er at de har fjær. Fjærene er, i likhet med pattedyrenes hår, rene horndannelser, men de anlegges annerledes enn hår. De anlegges som skjellene hos krypdyr og skjellene på fuglenes egne føtter. Man antar derfor at fuglenes fjær og krypdyrenes skjell har samme opprinnelse.


Det finnes tre hovedtyper av fjær:

Konturfjær med stivt skaft og fast fane (fane=stråler og bistråler som er formet slik at de sammen med skaftet danner en flate, fanen) som gir fuglekroppen omriss og kontur.

Dunfjær som har bløtt skaft og frie stråler med hakeløse bistråler.

Trådfjær som er veldig små med tynt hårformet skaft og redusert fane som er plassert rundt konturfjærene. En spesiell form for trådfjær er børstefjær, som er stivere og finnes omkring øyne og nebb.

Flertallet av konturfjærene er dekkfjær som danner et sammenhengende dekke over dunene.

Svingfjær er store og stive konturfjær som bidrar til flyvingen. Styrefjær er kraftige konturfjær i halen som styrer fuglen under flukten.

Antall fjær varierer mellom arter, og kan nå opp i 25.000 fjær for en svane. En kolibri vil derimot ”bare” ha 940 fjær.

Fargene i fjærdrakten består av en rekke pigmenter med ulik kjemisk sammensetning. Mange farger er imidlertid optiske bedrag, og oppstår ved reflekser – eller lysbrytninger.

De fleste forskere tror fugler ble utviklet fra dinosaurer for om lag 145 millioner år siden.

Kilder: International Union for Conservation of Nature, Store Norske Leksikon, Norsk Ornitologisk Forening, About.com Guide


Norges fugler:

I Norge fins det om lag 250 ulike fuglearter, pluss en rekke ”gjestefugler” som dukker opp med ujevne mellomrom.  Noen av våre fugler er utrydningstruet, som vierspurven som i dag bare hekker i Hedmark.

Norges nasjonalfugl:

Norges nasjonalfugl er fossekallen, utpekt i 1963 etter en lytteravstemning i NRK. Sveriges nasjonalfugl er svarttrost og Danmarks er knoppsvane.