Gatebarn i Bangladesh

Malthus til tjeneste!

i Viten av

Framtidspessimistene er på offensiven. De tror ikke at planeten vår kan bære en befolkning på ti-elleve milliarder mennesker som både lever og spiser bedre. Men det kan den, mener FN og verdens matvareeksperter. Kloden vår har nok ressurser bare vi bruker dem fornuftig.

TEKST GRETE GAULIN

Året var 1798, og Thomas Malthus hadde akkurat publisert sitt ”Essay on the Principle of Population.” Hans sentrale tese var at menneskenes trang til å reprodusere alltid ville følge en geometrisk kurve (som i 1,2,4,8,16), mens matproduksjonen derimot bare ville vokse aritmetisk (1,2,3,4,5). Menneskeheten var med andre ord dømt til et miserabelt liv dominert av fattigdom, sult, kriger og pest.

Thomas Robert Malthus
Thomas Robert Malthus, 1766 -1834

I dag kan vi noe mer optimistisk oppsummere at Malthus tok feil. De siste tre hundre årene har verden fått fem milliarder flere mennesker samtidig som vi er bedre ernært enn noen sinne. Ikke desto mindre har de såkalte malthusianerne både dominert og rammelagt fattigdomsdebatten, sist på 1960-tallet da vestlige feminister startet masse-sterilisering av fattige kvinner i India og Kina med støtte fra Norge, Sverige og USA.

Og nå er de på offensiven igjen.

Jo da, det fins mat nok …
Den malthusianske verdensvisjonen bærer i seg premisser som vi mer eller mindre tror på. Det ene er at verdens befolkning vokser raskere enn dens ressurser kan bære. Det andre er at problemet ikke ligger eller skal løses i den vestlige verden, men derimot i Afrika med sine altfor høye fødselstall.

Eller som malthusianer par excellence, Jeffrey Sachs, skriver i sin bok Common Wealth – Economics for a Crowded Planet: ”Hvis fertilitetsraten forblir konstant, så vil verdens befolkning øke til ufattelige nivåer og ganske sikkert trigge Malthus’ ’positive bremser’ (krig, sykdom, sult)… Den krasse sannheten er at hele denne veksten vil komme i utviklingsland.”

Med andre ord: Verden må speede opp den demografiske transisjonen som gjør at land oppnår befolkningsmessig stabilitet. For Jeffrey Sachs betyr det en ny runde med familiekontroll i land med mange fødsler, først og fremst i Afrika.

Han er ikke alene. Paradoksalt nok er malthusianerne på offensiven i en æra der fødselstallene faller dramatisk selv i fattige land, og der verden har mer enn nok mat til å mette både ti og 20 milliarder mennesker. Og hvem er det som kommer med denne besynderlige påstanden? Det gjør FN. Pluss alle andre som jobber seriøst med matforsyning og jordbrukspotensial de neste tiårene.

Enorme arealer
Det er faktisk oppsiktsvekkende hvor mye optimisme som fins der ute. Rapportene om hvordan verden kan fø på flere mennesker med mer appetitt i en varmere verden står nærmest i kø.

For noen år siden la FAO fram tall over verdens jordbruksreserver. De viste at oppdyrket mark utgjør 1,5 milliarder hektar av et samlet areal på 13,3 milliarder, mens dyrkbar mark utgjør nesten fire milliarder hektar. En omlegging fra kjøtt til korn vil kunne frigjøre store deler av dette enorme området, og bidra til den doblingen av matproduksjonen som er nødvendig for å ernære ti milliarder mennesker i 2050.

Det handler både om høyere produktivitet, nytting av ubrukte arealer og mindre svinn. Bare i Russland ligger tjue millioner hektar med hvetemarker brakk, noe som tilsvarer fire ganger Storbritannias samlede jordbruksareal. I tillegg kommer en milliard hektar ubrukt land i Afrika – hvorav 400 millioner hektar regnes som meget god jord, ifølge FAO. Og da har man ikke engang nevnt at Russland har en avkastning på 1,85 tonn pr. hektar mot Storbritannias 6,36 tonn, eller at India har et svinn på hele tretti prosent…

Alt dette legger Malthus’ teorier om arealknapphet som barrierer mot velstand døde. ”Det er lenge siden kvantiteten av land hadde noe bæring på hvor mye verden kan produsere,” skrev utviklingsøkonom Charles Kenny i Foreign Policy den gang.”I dag kan vi dyrke mye mer på et langt mindre område.” Men kan vi gjenta den grønne revolusjonen som tredoblet den globale matproduksjonen fra 1950 til 1980?

Ja, mener ekspertene. Klimaendringene vil riktignok gjøre det vanskeligere i sør, men også bidra til mer dyrkbar jord i nord. Hva mer er; denne kortere eller lengre perioden vil falle pent sammen med toppingen av verdens innbyggertall, som kan nå ti-elleve milliarder i 2060. Flere enn det vil vi aldri bli, og det betyr at vi har nok dyrket og dyrkbar mark til å mette kloden inn i evigheten, ifølge Brown University’s World Hunger Program.

Likevel er det altså et ubestridelig faktum at mange sulter selv før det demografiske klimaks. Og hva skyldes så det?

… men det skorter på fordelingen
Det er fordelingen av maten, selvfølgelig; et problem eksperter omtaler som ”mer Marx enn Malthus.” Og så skyldes det en viss hybris som inntrådte på 1980-tallet, da verden pustet lettet ut over at problemet med matforsyningen var løst.

Kart over land i verden med flest overvektige
Land i verden med flest overvektige

Det strupet de institusjonene som hadde jobbet for økt matvaresikkerhet. Rike land kuttet pengeoverføringene til jordbruksutvikling i fattige land med mer enn femti prosent, mens Verdensbanken reduserte sine jordbrukslån fra 7,7 milliarder dollar i 1980 til bare to milliarder i 2004. I dag sitter verdens fremste institutt for forskning på ris, International Rice Research Institute, med svaret på hvordan den fattige verden kan øke sin risproduksjon, men uten å ha midlene til å teste dem ut. Penger for å bekjempe pest og plantesykdommer mangler.

Inn i denne bedrøvelige veven flettes en strid som handler om organisk mat og småskalaproduksjon kontra industrielt jordbruk og/eller genetisk modifiserte produkter. Men det handler mer om hvordan vi skal fø verden enn hvorvidt det er mulig å gjøre det. Viktigere fra et matforsyningsperspektiv er at markedene har blitt mer ustabile og at dramatiske prishopp gjør maten uoppnåelig for mange. Disse prishoppene skyldes ikke bare økende etterspørsel fra en ny middelklasse i fattige land, men også omlegging til biodiesel, eksportforbud, hamstring og spekulasjon.

Maten har gått på børs, og er dermed prisgitt den samme psykologien som gjelder i alle andre ”markeder.” Men det har lite med tilgangen å gjøre.

 

Kunstverk av Renoir. De badende
Pierre-Auguste Renoir – De badende, 1918

Er allerede født
Lite av denne maten kommer til å ende på bordet til ”the bottom billion.” Veldig mye av den kommer til å bli spist i vestlige land med sine 1.6 milliarder overvektige. I utviklingslandene er man derfor grundig lei av å bli gjort til syndebukk for de høyere matvareprisene.

I USA får et snittmenneske i seg 3770 kalorier pr. dag. I India er tallet 2440 kalorier. Skiller man ut de ti prosentene som utgjør verdens aller fattigste, ser man at disse bare mottar 0,6 prosent av den globale inntekten, mens afrikanere sør for Sahara står for to prosent av globale CO2-utslipp.

Det er ikke i Afrika man finner trusselen mot verdens ressurser. Men vil ikke en kontring av befolkningseksplosjonen likevel ha noe for seg?

Nei, mener demografer. De kvinnene som vil sette alle disse barna til verden, er allerede født og det betyr at man uansett er for seint ute. Dessuten har fertilitetsraten i Afrika stupdykket de siste femti årene; ned hele femti prosent.

I dag føder afrikanske kvinner like mange barn som europeiske kvinner gjorde på 1960-tallet. Og det er lenge siden UN Population Division oppsummerte at land uten befolkningskontroll har hatt samme demografiske kurve som de med slik kontroll – med ett unntak, nemlig Kina.

Problemet med verden i dag er ikke overbefolkning, men overforbruk. ”Det fins ikke tilstrekkelig av den euroamerikanske livsstilen der ute,” skriver Julian Cribb i boka ”The Coming Famine: The Global Food Crisis and What We Can Do to Avoid It.” Men det er i Vesten problemene ligger, der USAs kuer spiser like mye mat som kunne ha fødd hele the bottom billion.

Publisert 2011. Oppdatert januar 2017.

Algerie Angola Egypt Etipoia Kenya Marocco Namibia Nigeria Senegal Sudan Sør-Afrika
1950 7,28 7 6,37 7,17 7,48 7,18 6 6,55 5,97 6,65 6,5
2025 2,38 5,79 2,89 5,38 4,96 2,38 3,4 5,32 5,04 4,23 2,55

Fertilitet i Afrika – utvalgte land 1950 og 2025*

*Prognoser basert på allerede fallende kurver.

Kilde: UN Population Division