Kina bybilde

Folkekollaps i Kina

i Økonomi av

OPPDATERT JULI 2018. I løpet av de neste førti årene vil Kina bli det landet i historien som eldes raskest. Den demografiske kollapsen vil knuse drømmen om å bli større enn USA. Det mener i hvert fall demografiske eksperter som har kikket litt nærmere på tallene som bekymrer kinesiske myndigheter.

TEKST GRETE GAULIN

Kina vokser riktignok sterkere enn både USA og Europa, men kommer ikke automatisk til å ta igjen USA i dette århundret. Kanskje vil de aldri gjøre det.

De underliggende tallene for den kinesiske økonomien peker nemlig ikke mot himmelen, men et helt annet sted: nedover. I økende grad er spørsmålet både kinesere og internasjonale økonomer har stilt seg de siste årene: Vil Kina rekke å bli rikt før det blir gammelt?

4-2-1-fenomenet
Spørsmålet om Kinas underliggende bærekraft har blitt skjøvet til topps på den politiske agendaen etter tusenårsskiftet. Der de fleste tidligere så et ubegrenset potensial for vekst, er oppfatningen i dag at Kina snart kan treffe veggen i sin økonomiske utvikling. Stikkord for den kommende katastrofen er demografi.

Tallene er ikke oppløftende. I løpet av de neste to tiårene vil andelen kinesere under 40 år synke med 250 millioner mens andelen over 40 år vil øke med 270 millioner. Antall personer over 65 år vil øke til om lag 250 millioner, mens forholdet mellom sysselsatte og pensjonister vil gå fra 6:1 til 2:1.

Den formelen som kineserne har fryktet og tidvis spøkt med henger som en konkret og veldig nærværende trussel over Kina. Det som blir kalt ”4-2-1-fenomenet” viser til en moderne kinesisk familie med fire besteforeldre, to foreldre som begge er enebarn, og ett barn som også er enebarn. Den er et resultat av ettbarnspolitikken som i løpet av de siste tretti årene har ført til 400 millioner færre fødsler en hva man ellers ville hatt. Det har ført Kina opp på toppen av en statistikk ingen ønsker å være i: nemlig det landet som snart vil eldes raskest i hele verden.

Det gjør også Kina til det landet som vil eldes raskere enn noe annet land i historien.

”Kina vil bli det fattigste gammelmannssamfunnet verden noensinne har sett,” sa forskeren Nicholas Eberstadt i American Enterprise Institute til avisa The Washington Post for fire år siden. ”Det er den perfekte storm.”

En faktor som forverrer denne trenden er kinesiske kvinners tilbøyelighet til å føde gutter. I et ”normalt” land der kvinnene kan føde fritt, er forholdet mellom guttebarn og jentebarn 105:100. I Kina har det ligget på 118:100. Det betyr at mange unge menn ikke vil finne kvinner å gifte seg med når de blir voksne, noe som vil redusere antall fødsler ytterligere.

I 1980 var fruktbarhetsraten i Kina 2.29 barn pr. kvinne. I 2004 var den 1.6, med andre ord under det nivået på 2.1 som er nødvendig for å holde folketallet stabilt. I dag er den på 1.5.

Med en såpass lav fertilitetsrate vil folketallet i Kina begynne å synke allerede rundt midten av dette århundret. Den bratte pyramidestrukturen som kjennetegner 4-2-1-familien vil akselerere den demografiske kollapsen i Kina.

Fra optimisme til pessimisme
En raskt aldrende befolkning vil stille den kinesiske regjeringen og aktørene i industri og næringsliv overfor enorme utfordringer.

For myndighetene i Beijing handler det om penger. Et Kina som ikke tar vare på sine eldre vil møte mye motstand og fiendtlighet i et samfunn der konfutsianske idealer står sterkt. Kløften mellom stat og samfunn er allerede avgrunnsdyp mange steder. Myndighetene i Beijing er på jakt etter en ny sammensveisende ideologi, og finner den altfor ofte i en sjåvinistisk nasjonalisme.

Den eneste måten å jevne ut riftene i samfunnet er å sørge for at alle får det bedre. Det forutsetter sterk økonomisk vekst. Men hvor skal arbeidskraften hentes fra?

Hvert år graviterer millioner av bønder mot byene i et forsøk på å finne fotfeste i Det Nye Kina. Det er en urbaniseringsprosess som de siste årene har ført mange hundre millioner innbyggere til de økonomiske vekstsentrene. Paradoksalt nok fører ikke dette til at mangelen på arbeidskraft blir mindre prekær. De som drar til byene er ofte den generasjonen som ble født og vokste opp under en kulturrevolusjon som ikke ga dem en relevant utdannelse.

Det grånende Kina gjør at konkurransen om arbeidskraften har blitt knallhard. Det rammer ikke minst de mange utenlandske aktørene som har investert gigantiske summer i et land der billige arbeidere og tosifrede vekstprognoser ga skyhøye forventninger til fremtiden. Problemet blir ikke mindre av at de som faktisk forlater universiteter og høyskoler ikke har den tekniske og språklige kompetansen som utenlandske storselskaper forlanger.

Der inderne fokuserer på spisskompetanseprodukter som IT og servicetjenester, har Kina bygget sitt økonomiske mirakel på klassisk industriproduksjon utført av billige arbeidere; tekstiler, stål, matvarer og medisiner. Men de billige arbeiderne er ikke billige lenger. Lønningene for ”vanlige” arbeidere har det siste tiåret økt med opp mot tretti prosent årlig, mens mellomledere og ingeniører ofte tjener mer i Kina enn de gjør i vestlige land.

Mangelen på arbeidskraft kombinert med høye lønninger gjør at Kina har begynt å miste industriproduksjon til nye lavkostland. Skal Kina fullføre sitt mirakel, må landet i fremtiden satse mindre på arbeidsintensiv industri og mer på høyteknologiske produkter – nøyaktig det myndighetene i Beijing forsøker å gjøre.

Fortsatt kan kineserne melde om en vekst i brutto nasjonalprodukt på seks-syv prosent årlig. Ikke desto mindre vil Kina snart mangle den viktigste ressursen i et globalt marked: god tilgang på billige arbeidere. Det er et gedigent paradoks at mannen som mente Kina måtte moderniseres, koste hva det koste ville, også var mannen bak Kinas altfor tomme krybber – nemlig Deng Xiaoping. Og det er et like stort paradoks at det samme kommunistpartiet som etterspør innovasjon og teknologi fortsatt setter stengsler for bruken av internett.

Drømmen brister
For de nasjonalt bevisste kineserne er den demografiske trusselen like mye knyttet til fallet fra den økonomiske pidestallen. Nedjusteringen av økonomien supplert med den kommende demografiske kollapsen vil nemlig føre til at Kina ikke engang vil tangere den amerikanske økonomien; langt mindre gå forbi den.

Lester Thurow, som er professor i ledelse og økonomi ved Massachusetts Institute of Technology, satte ord på miseren for noen år siden:

La oss si, skrev Thurow i International Herald Tribune, at den inflasjonsjusterte vekstraten for Kina vil være fire prosent i året det neste århundret; hvilket er mer enn noen stormakt har vokst i en hundreårsperiode. La oss videre si at USA har en vekst på rundt tre prosent, slik de har hatt de siste 15 årene.

Hvis man projiserer disse veksttallene framover, så vil det inflasjonsjusterte bruttonasjonalproduktet utgjøre 40.000 dollar pr. kinesisk hode i 2100. For USA vil det være på 650.000 dollar pr. hode. Selv om Kina fortsatt skulle ha fire ganger så mange innbyggere som USA ved neste århundreskifte, vil de likevel ligge langt etter amerikanerne.

Men, skrev Thurow i en siste bittersøt reprimande av kinesiske ambisjoner; på det tidspunktet vil Kinas befolkning allerede ha sunket i femti år, mens den amerikanske befolkningen vil ha doblet seg på grunn av innvandring.

De siste årene har kommunistpartiet delvis skiftet vekk fra ettbarnspolitikken. Men det er ikke gitt at Kina vil avvike fra den globale trenden med synkende fødselstall selv om dagens familiepolitikk skulle bli skrotet.

Publisert i Globalt Perspektiv januar 2017. Oppdatert februar 2018.