Nekrolog over sjøfuglene

i Natur av

I april flyr storspoven inn over Norge. Men bak dette skuet ligger en brutal virkelighet. For sjøfuglene dør. 99 av 100 lomvier har forsvunnet i Norge.

TEKST GRETE GAULIN

TEMA: Nedgangen kan ikke lenger betegnes som dramatisk. Den formuleringen er allerede passé. For mange sjøfugler ligger utkastet til nekrologen klart. Paradoksalt nok er en av truslene mot fuglene at vi er så opptatt av å redde klimaet at vi ikke bryr oss om det sårbare livet der ute. Det som har fått epitetet «en bærekraftig næring» – nemlig oppdrett – fisker havet tomt for tobis, en liten fisketass som sjøfuglene lever av. «Grønne» offshore vindmøller sperrer for velbrukte trekkruter og GPS i fritidsbåter driver sommernyterne inn i stadig flere viker der fuglene hittil har vært trygge. Overfiske, oljeforurensning, miljøgifter, klimaendringer, marin forsøpling, forstyrrelser i hekketiden og under fjærskiftet, fremmede arter og fiskeredskaper som gjør at fuglene blir fanget og drukner kompletterer sjøfuglenes snart ferdigskrevne rekviem.

Å dykke ned i sjøfuglenes liv og i stadig større grad død er en studie i tristesse. De dør, og de dør over hele verden.

Åtte av ti borte fra trekket
En av verdens viktigste trekkruter for vade- og våtmarkfugler følger himmelsporet fra Sibir til Australia via Sørøst-Asia. Disse fuglene er helt avhengig av fjæreområdene ved Gulehavet. 65 prosent av disse fjæreområdene er allerede borte. Resten forsvinner i en fart på rundt én prosent hvert år. På enkelte trekk er åtte av ti fugler borte.

Arter som lappspove, polarsnipe og tundrasnipe – som også fins i Norge – er nå truet over hele verden. 400 000 sjøfugler dør i fiskegarn hvert eneste år. Nesten like mange går til grunne i linefiskerier.

I Norge er en tredel av alle sjøfugler som hekker på fastlandet borte. De har ikke fløyet til mer fristende hekkeplasser. De er borte. Bare lundefuglen har fortsatt en viss størrelse langs norskekysten. Men det er ingen grunn til å glede seg over det. I dag er det 289 000 lundepar på Røst i Lofoten. I 1979 var det 1,5 millioner lundefuglpar her.

Tall for andre arter er enda mer dramatiske:

* I løpet av de siste 50 årene har 99 av 100 lomvier forsvunnet fra norskekysten.

* Tidlig på 1990-tallet var det 8000 havhester i Norge. Tallet er nå halvert. En undersøkelse av døde havhester viste at de hadde store mengder plastbiter i magen, noe som innebærer at fuglene sulter i hjel.

* I Hordaland fins det i dag ikke en eneste tyvjo. Ei heller kan man observere noen steinvendere i fylket. Bestandene av makrellterner og rødnebbterner er på et historisk lavmål, og det samme gjelder teisten.

* Fiskemåken sliter så kraftig at den kan forsvinne fra våre sjøfuglreservater innen få år. Det fins ikke lenger noen hettemåker eller terner i Vest-Agders sjøfuglreservater og ingen vest for Lindesnes.

Ikke blir det noe bedre fra år til år heller. Faktisk blir det bare verre. I 2015 ble den akutte rødlisten utvidet fra bare én fugl – krykkjen – til også å omfatte havhest, makrellterner, polarlomvi og alke, mens ærfugl gjorde sin inntreden på den vanlige rødlisten. Svarthalespove har fått selskap av vipe og brushane i kategorien sterkt truet.

I løpet av de 15 årene mellom 1999 og 2013 var bestandsreduksjonen for vipe på opp mot 80 prosent i Norge. I samme periode falt antall storspover til det halve.

Synderne står i kø. En av de anklagede er akvakulturen, som for første gang ble lagt under lupen av det offisielle Norge i fjor etter langvarig press fra naturvernere.

Vipe
Vipe

Fisker opp tobis
Tobis er en centimeterfisk som blant annet har vært populær som ingrediens i fiskefôr. Bestanden av den lille krabaten har gått kraftig ned – i litt ujevnt tempo, riktignok, men likevel kraftig ned i forhold til for noen tiår siden. Lodde har fulgt etter og gått «ganske mye ned» de siste årene. Utviklingen er katastrofal for mye av livet langs kysten, og bak ligger en lang rekke faktorer.

Det er ingen enighet om akkurat hvem som har skylda. Noen peker på at akvakulturenes etterspørsel etter tobis og annen småfisk har tappet havet for næringsmidler. Andre summerer opp alt fra klimaendringer til planktonvariasjoner. – Men i bunn og grunn handler det mest om at den norske fiskeriforvaltningen kom altfor seint på banen med reduserte kvoter, påpeker Espen Johnsen ved Havforskningsinstituttet.

Hvorom allting er: Når havet tømmes, dør fuglene. Når industri etableres, dør fuglene. Når folk raser avgårde i fritidsbåtene sine, dør fuglene. Og akkurat nå fylles kysten vår av nye anlegg knyttet til oppdrett og klimavennlig – men ikke nødvendigvis miljøvennlig – energi.

Planen om at Norge skal erstatte olje med oppdrett har ligget der lenge. Men det var først i fjor høst at Norsk institutt for naturforskning kunne legge fram en første rapport om hvordan havbruk påvirker norske kystfugler. Bare for å konkludere at man ikke kan si noe om hvordan oppdrett påvirker norske kystfugler.

På det tidspunktet var det produsert et fjell av rapporter om oppdrett som hadde det til felles at fugl overhodet ikke var nevnt.

I en omfattende risikovurdering av norsk fiskeoppdrett fra 2013 er fugl bare nevnt en gang, og da bare i rollen som risikofaktor for anleggene – ikke omvendt. I en tilsvarende vurdering fra 2014 er fugl igjen nevnt bare som mulig smittebærer av sykdommer. Fiskeri- og havbruksnæringens forskningsfond nevner ikke fugl i det hele tatt i sin handlingsplan for 2012, ei heller i seinere handlingsplaner og strategidokumenter.

I en stortingsmelding for forutsigbar og miljømessig bærekraftig vekst i norsk lakse- og ørretoppdrett fra 2015 glimrer fuglene igjen med sitt fravær.

Bare i regjeringens strategiplan for en miljømessig bærekraftig havbruksnæring er sjøfuglene tilgodesett med en bekymringsmelding. Der slås det fast at «fangst av industrifisk (sic!) til fôr kan redusere næringstilgangen for flere sjøfuglarter.»

-Tilgang på mat, svarer da også Kjetil Aa. Solbakken i Norsk Ornitologisk Forening på spørsmålet om hva som er fuglenes altoverskyggende problem. -Dårlig tilgang på mat i hekketiden er kanskje den viktigste årsaken til at bestander reduseres.

Leter fortvilet etter mat
Det er ikke tobismangel som tar knekken på lundefuglen i Lofoten. Lunden på Røst lever ikke av tobis. Den lever av sildelarver og sildeyngel.

Silda gyter utenfor Vestlandet og et stykke oppover kysten. De nyklekte larvene driver deretter nordover med strømmene opp til Barentshavet. Når silda feiler, fins det ikke mat i havet. Og silda er borte, blant annet som følge av at den ble fisket nesten til døde på 1960-tallet.

Det har gjort lundefuglen til et bevinget kreatur på formålsløs leting etter småttinger i havet rundt Røst.

Lunden er hjemmekjær. Generasjoner av fugler vender tilbake til samme koloni år etter år. Når de vel har lagt eggene sine, har de et fôrområde som strekker seg noen mil ut i sjøen. Hvis maten forsvinner her, vokser ikke ungene opp. Det er ikke så farlig sånn fra år til år, egentlig. Lundefuglen kan bli 30-40 år, og vil kjempe seg gjennom to-tre-fire år med manglende hekkesuksess uten at bestanden kollapser.

– Men nå ser vi at lundefuglen bare har lykkes i ett av tre år siden 1964, sier seniorforsker Tycho Anker-Nilssen i Norsk institutt for naturforskning. – I de fleste år har produksjonen vært lik null, og vi har akkurat vært igjennom åtte år på rad uten at fuglene har klart å fø opp unger på Røst.

I fjor var Rogalandskysten preget av døde lundefugler som drev i land. De hadde antakelig sultet i hjel. Også lomvien har flere år bak seg med stor voksendødelighet, med den følge at ni av ti lomvier er borte fra norsk fauna.

«Knapt noen verre lokalisering»
Det er så komplekst, dette økologiske systemet som bærer verdens sjøfugler i sin skjøre favn. Det er havstrømmer og sildelarvenes vandring nordover. Det er overfiske, temperaturendringer, gyteforhold og havstrømmer som finner nye veier. Mye av dette er faktorer vi ikke har kontroll over. Det blir derfor ekstra viktig å sette inn tiltak der vi faktisk kan gjøre noe, påpeker Solbakken.

Det var det man gjorde da sjøfuglene vant kampen om Siragrunnen. Det var her, midt i trekkleia for millioner av fugler, at Siragrunnen AS ønsket å bygge vindkraftverk. «Det er knapt mulig å finne en verre lokalisering av vindkraftverk i Norge,» skrev NOF i en kommentar. «Vindmøller nært steile kystberg som utgjør fuglenes ledelinje, gir fuglene liten oversikt … og gjør kollisjonsfaren unødvendig stor.»

– Vindmøller er industri, slår Solbakken fast. Og i et innlegg på NOFs hjemmesider heter det om vindkraft på Siragrunnen: «… et håpløst prosjekt, som enkelte til og med prøvde å framstille som et miljøvennlig tiltak.»

I løpet av de neste tiårene skal oppdrettsnæringen i Norge mangedobles. Både disse anleggene og fremtidens offshore-vindmøller vil skape industriell båttrafikk til og fra anleggene. Undersøkelser viser at fugler kan flykte unna når trusselen fra båter er hele ett tusen meter unna. I verste fall forlater de hekkeområder de har hatt i århundrer.

Men vindmøller får alle til å juble – unntatt dem som vil verne det bevingede livet.

Ofres norsk natur på klimaets alter?

Halter videre
I Norge er det opprettet noen hundre sjøfuglreservater. De fungerer godt, ifølge NOF, men de er små og utsatt. Millioner av sjøfugl har fått områder av staten som ikke engang tilsvarer én av våre nasjonalparker på land, ifølge NOF.

Så hvordan løser man konflikter mellom sjøfugler og næring?

Froan naturreservat er et fristed for fuglers hekking og overvintring i Sør-Trøndelag. Miljødirektoratet var derfor av den mening at to oppdrettsanlegg her var i strid med verneformålet. Departementet svarte med å endre grensene for vernesonen, og dermed kunne SalMar fortsette driften.

Slik halter naturforvaltningen videre. I mellomtiden dør sjøfuglene. Det blir stadig stillere langs kysten vår.

Publisert i Globalt Perspektiv januar 2017. Oppdatert februar 2018.