Krigen i Syria fra A til Å

i Krig & Konflikt av

Oppdatert 12.04.18 En erfaren diplomat sammenlignet for noen år siden krigen i Syria med en skogbrann som vil rase inntil den ikke har mer kraft igjen.

TEKST GRETE GAULIN

Det går en skillelinje gjennom Midtøsten som daterer seg tilbake til slaget ved Karbala den 10. Muharram år 61 i den islamske kalenderen. Det var da al-Hussein ibn’ Ali, som var Muhammads barnebarn, tapte mot Yazid 1 i kampen om arverekkefølgen innenfor islam.

For resten av verden var datoen 10. oktober, og året 680 e. Kr. Og fra denne dagen skulle sjiaer for alltid være splittet fra de mer tallrike sunnimuslimene.

Slaget ved Kerbala.

Nytt religiøst kart
Det fins en myte i den vestlige verden at det er sjiaene som er mest militante og aggressive innenfor islam. Det skyldes nok at vi bærer revolusjonen i Iran og den påfølgende okkupasjonen av USAs ambassade i Teheran så friskt i minne.

Men sjia-islam har ikke vært unikt voldelig, og har i sin ekstremistiske form vært mer orientert mot politiske og institusjonelle mål – ofte knyttet til en bærende nasjonalisme. Det er sunni-islam som har produsert den tilfeldige volden og målløse ekstremismen som er al-Qaidas og Den islamske statens varemerke; kanskje nettopp fordi hovedstrømningen innenfor sunni-islam er såpass udogmatisk og fleksibel i sin utadvendte form.

Sunni-ekstremismen har oppstått i marginene av denne pragmatiske flertallsreligionen, og fikk et nytt oppsving – når, egentlig?

Fødselen er diffus. Men de gamle mujahedinkrigerne i Afghanistan produserte en ny og for første gang global ekstremisme på et tidspunkt da Sovjetunionen kollapset, Berlin-muren falt og USA ble stående alene igjen på verdens kommandohøyde. Få år etter gikk USA inn i Irak, erstattet sunni-regimet med sjiaer og laget et helt nytt religiøst kart i Midtøsten.

15 år etter er verden inne i det noen kommentatorer har sammenlignet med Europas religionskriger, da protestanter og katolikker gikk i strupen på hverandre gjennom tretti lange år før freden i Westfalen i 1648. Hundrevis av år med mer eller mindre fredelig sameksistens mellom religiøse grupper i Midtøsten sprenges i stykker av et lite miljø av sunni-muslimske fanatikere – jihadister.

Nasjonalstatene forvitrer
Nasjonalstatene har forvitret i Midtøsten. Borgerkrigen i Syria er ikke bare en borgerkrig, men et sekterisk inferno i flammer som truer med å bringe inn alle landene i denne eksplosive regionen.

Og som delvis har gjort det allerede.

Et belte som går fra Libanon via Syria og videre inn i Irak er i dag preget av proxy-kriger, borgerkriger eller forstadier til krig. Den ufattelig blodige borgerkrigen i Syria har kastet lange skygger i to land som begge har levd med krig og konflikt i årtier.

I Libanon er sunnier og sjiaer involvert på hver sin side i det syriske marerittet, og klimaet internt har hardnet. Et hundretalls er drept i bombeangrep og gatekamper hvis voldsomme intensitet i perioder har etterlatt et kraterlandskap man må tilbake til landets borgerkrig for å finne. I Irak satt IS på noen av landets største byer og hadde millioninntekter fra skatter og olje før de ble drevet ut. I Syria er det ikke mer igjen av noe akkurat nå.

Det er disse tre landene som utgjør grenselinjen for det voldelige oppgjøret mellom sjia-islam og sunni-islam. Det er langs denne linjen man finner den såkalte shia crescent – sjiahalvmånen – som går fra Libanon via Syria og Irak og videre til Iran, Bahrain og inn i Saudi-Arabia. Her lever den store majoriteten av verdens sjiamuslimer. Her ligger også det historiske bruddet mellom sjiaer og sunnier.

Men slaget ved Karbala i dagens Irak handlet ikke om religiøse dogmer. Det var en strid om arverekkefølgen innenfor islam etter at Muhammad døde i 632 e. Kr. uten å utnevne en etterfølger.

Det store spørsmålet for den spirende verdensreligionen var om kalifene – muslimenes ledere – skulle følge profetens blodlinje eller ikke. Mindretallet mente at svaret var ja, og støttet Muhammads slektning og svigersønn Ali ibn Abi Talib. Men flertallet valgte Abu Bakr, som ikke var i familie med profeten.

Det store skismaet kom først flere tiår senere, etter at Ali hadde utnevnt seg selv til den fjerde kalif og blitt myrdet av sine fiender i 661. På ny delte muslimene seg, med et mindretall som kjempet for Alis sønn Hussein. Da Hussein ble drept under slaget ved Karbala i 680 var splittelsen total, og sjia-islam oppsto i glorien fra sin store martyr.

Om dogmene stort sett er felles, blir sjiaene likevel sett på som avvikere av sunnimuslimene. Men bak ligger ikke først og fremst en konflikt om religiøst overherredømme. Striden er politisk, med rot i det faktum at sunnier har hatt statsmakt selv i land der sjiaer er i flertall, som i Irak fram til 2003 og i Bahrain i dag. Syria har vært et unntak fra denne regelen, med sin lille sjiasekt av alawitter som styrte over et stort flertall av sunnier. Og så har vi Iran, med sitt sjiapresteskap, og Libanon der sjiaene bak Hezbollah har fått en dominerende rolle i staten.

Og dermed har vi sjia-aksen klar. Den som går fra Libanon, via Syria og over til Iran og som i dag inkluderer Irak, det første arabiske landet styrt av en sjiaregjering siden Saladin og korstogene. *

Sjia-halvmånen.

 

Stopper ikke der
Sjia-halvmånen er en potent krigssone. Men krigen stopper ikke der. Mot vest ligger store sunni-muslimske stater som dekker Nord-Afrika og inkluderer Egypt – arabernes viktigste land i Midtøsten.

Her drives konfrontasjonen fram av «den dype statens» oppgjør med islamistene. Ekstreme islamister har svart med å brenne ned et femtitalls kirker.

Midtøsten er ikke akkurat ukjent med ideologier. De har hatt panarabisme, sosialisme og en arabisk nasjonalisme i form av baathismen som oppsto i Syria og spredte seg til Irak. Felles for disse, er at de søkte å forene regionen. Den kalde krigen holdt også motsetninger i sjakk og limte Midtøsten til en hard men stabil supermaktbalanse.

Religionen har også alltid ligget der, med sjiaene i Iran og deres små satellitter Hezbollah og Hamas.* Denne fiendtlige aksen var til å leve med så lenge den konsentrerte sine ambisjoner og aksjoner om Israel. At Irak ble sjiastyrt for 15 år siden ble også absorbert – på et vis. Men da Egypt falt til islamistene og begynte å flørte med Iran, var begeret fullt.

Og så kom kuppet
En krig ble født som i dag føres på alle nivåer: generaler mot islamister, sekulære mot islamister, ekstreme islamister mot kristne og sjiaer mot sunnier. Og under alt dette ligger en eksplosjonsartet befolkningsvekst, sklerotiske økonomier, brutte håp om en bedre fremtid og samfunn som mangler alle institusjonelle og politiske ingredienser for demokratibygging.

I vektskålen ligger hele regionens fremtidige identitet: skal samfunnet være moderne eller bakstreversk? Skal staten være sekulær eller basert på religiøse lover? Skal lederne være autoritære eller demokratiske?

Midtøsten er ikke bare splittet. Det er fragmentert. Man vet nesten ikke hva man kjemper mot eller hvem som er fienden lenger. Det fins bare religion og etnisitet tilbake som kan definere kampen.

En religionskrig, altså. Ikke fordi folk hater hverandre, men fordi krigen i sitt vesen alltid vil søke etter en ideologisk ramme. Men også en religionskonflikt, der den store majoriteten av sunnimuslimer er like mye ofre som sjiaer og kristne.

Hvordan skal alt dette løses? Verdenssamfunnet er redusert til en slags definisjonsmakt. Er dette 1600-tallets religionskriger om igjen? Er det snarere en revolusjon à là 1848, som endte i full seier for Europas anciens régimes? Eller er det noe enda verre?

«Den brutale sannheten er at brannene i Syria vil rase noen tid ennå. Som en veldig skogbrann er det beste vi kan håpe på å holde den i sjakk,» skrev USAs tidligere ambassadør til Afghanistan, Irak, Pakistan, Syria, Kuwait og Libanon, Ryan Crocker, i YaleGlobal for fire år siden. Mens seniorforsker Edward N. Luttwak ved Center for Strategic and International Studies kynisk slo fast at USA burde favorisere en løsning der krigen fortsetter i det uendelige med fiender som Iran, Syria, Hezbollah og al-Qaida opptatt med å drepe hverandre heller enn å angripe USA.

En linje Donald Trump ser ut til å ha omfavnet.

La dem drepe hverandre – er det dit vi har kommet, at vårt eneste håp er at mennesket er ulv mot mennesket, som salige Plautus slo fast allerede i år 195 f. Kr?

Homo homini lupus.

Verden har sett det før.

 Publisert i Globalt Perspektiv januar 2017. Oppdatert februar 2018.

*Iran er ikke arabisk men persisk.

* Hamas er sunni, men har lagt seg på den iranske aksen.