Siste bønn for Midtøsten

i Krig & Konflikt av

Oppdatert 12.04.18 Millioner av kristne har flyktet fra Midtøsten de siste tiårene. Bare små lommer er tilbake av en religion som ble født i dette karrige området. Dagens konflikter er det endelige nådestøtet mot en to tusen år gammel kristen kultur øst for Middelhavet.

TEKST GRETE GAULIN

Vi kjenner til fortellingene i Tusen og en natt. Det hender endog at vi husker – eller blir minnet på – at det var den aller mektigste av kalifer, Harun al-Rashid, som var muslimenes leder da de første beretningene ble skrevet ned. Derimot har vi ingen anelse om hvem patriark Timoteus var.

Timoteus var en samtidig av Harun al-Rashid. Han ble patriark for de såkalte nestorianerne i 780, og skulle leve til han ble over 90 år. I alle disse årene ledet han sin kristne flokk fra Bagdad, der også kalifen holdt til.

Den tredje kristne verden
Islam og kristendom har alltid holdt hverandre mer i akt i øst enn i vest. Men på 700-tallet var det ikke muslimer som bebodde Syria, Irak og Egypt. Det var de kristne. Store deler av dagens Midtøsten var en kristen «bakgård» som hadde oppstått etter konflikter med morskirken i Konstantinopel. Det var ofte kjettere som havnet her, de som nektet å gi slipp på doktriner som kirkemøter suksessivt kvittet seg med.

Det var «den tredje kristne verden» etter den katolske pavekirken og de ortodokse under sin patriark. Og de var mange. I et område fra Konstantinopel til Samarkand og fra Alexandria til Ogaden-ørkenen bodde over en tredjedel av alle kristne. Det gjorde Timoteus til verdens kanskje mektigste kirkeleder, med ansvar for en menighet som var kulturelt rikere, geografisk mer spredt og religiøst rausere overfor andre religioner. De troende bar navn som nestorianere, monofysitter og maronitter, og de skulle leve som kristne med sine kirker, klostre og læresteder også i århundrene etter at araberne gjorde Midtøsten muslimsk.

Verken Jerusalems fall i 637, de muslimske dynastiene som fulgte, Konstantinopels fall i 1453 eller 1900-tallets kriger skulle utslette nasraye» – dem fra Nazareth. Mektige klosteranlegg som Mar Gabriel i dagens Tyrkia og Mar Saba i Judea skulle synge, faste og be til sin Gud bak tykke steinmurer fordi det alltid fantes banditter som angrep.

I dag graves det fortsatt fram biter og brokker av bibelhistorien i dette området. Jorda hoster opp tusenvis av papyrusfragmenter som forteller om de første kristne, glemte bibeltekster dukker opp igjen, gamle skriftskatter blir oppdaget som tetningsmaterial i forseglede vinflasker.

Men menneskene bak troen forsvinner. På bare noen få tiår har moderne konflikter nesten klart å utslette en to tusen år gammel kultur i Midtøsten.

Et stille folkemord
Så mange som en million kristne kan ha flyktet fra Irak de siste 20 årene. Bare i løpet av de siste fem årene har mange hundre tusen flyktet fra Syria. Det kommer i tillegg til en jevn kristen emigrasjon ut av Libanon og Palestina som også kan telles i hundretusener. Og det føyer seg til de millioner av armenere og grekere som ble drept eller fordrevet fra Tyrkia i forrige århundre.

I dag bor det flere Jerusalem-fødte kristne i Sydney enn det bor i Jerusalem. Det armenske kvartalet i gamlebyen; det siste store kristne samfunnet i den hellige byen, holdes oppe av en befolkning på bare to tusen sjeler, mot ti tusen for få år siden. 400 000 palestinske kristne lever utenfor Palestina, og bare 17 000 er igjen i Israel og på Vestbredden. Disse er under stadig angrep fra ultra-ortodokse jøder.

Av de 1500 klostrene som ble etablert i Palestina under bysantinerne står bare en håndfull igjen. I Irak er bare et femtitall av 300 kirker tilbake. Den lille syriske klosterbyen Maaloula, der innbyggerne snakker Jesu’ eget språk arameisk, fikk på begynnelsen av Syria-krigen et brutalt møte med islamistene, men er i dag delvis bygd opp igjen. I Saidnaya, der flere trosretninger har levd i fred i århundrer, ble innbyggerne utsatt for en rekke angrep av al Qaida-islamister som hadde som mål å tilintetgjøre den gamle pilgrimbyen.

Å rive ned kirker har blitt en sport for radikale islamister. På bare noen få dager sommeren for fem år siden ble 40 kirker brent ned i Egypt. Kirkebranner og overgrep mot koptere bare fortsetter.

I hele Midtøsten blir kristne forfulgt, truet, drept og massakrert.

Folkemordet har pågått i det stille gjennom flere tiår. Bare de spektakulære overgrepene har brutt lydmuren, som da 41 kristne ble massakrert av islamister i en katolsk kirke i Bagdad i oktober 2010, eller da 23 egyptiske koptere ble drept av en bombe i Alexandria i 2011.

Den arabiske «våren» og påfølgende kalifat har gjort de kristne redde. På veggen i patriarkens sete i Istanbul kan ortodokse innbyggere lese spørsmålet i graffiti på døren: Hvordan vil du foretrekke å dø?

Den multikulturelle og kosmopolitiske byen Istanbul har blitt radikalisert. De kristne er jaget inn i små enklaver der de trenges stadig tettere sammen. Av Istanbuls 400 000 kristne for bare 50 år siden er det under fem tusen tilbake.

Verdens første klosterorden
Det er paradoksalt at dette sakte folkemordet skal skje her. Islam var alltid så mye rausere mot andre religioner enn den vestlige kristendommen var. De kristne var riktignok sub-standard borgere, men de ble stort sett ikke forfulgt. De levde og trivdes i de muslimske statene, og ble deres diplomater, skriftlærde og vitenskapsmenn.

Det står fortsatt minnesmerker igjen etter de store kristne kulturene i denne regionen. Ett av dem er klosteret som bærer Antonius den stores navn, han som grunnla verdens første klosterorden på 300-tallet e.Kr. i ørkenen i Egypt.

I løpet av de neste århundrene skulle det bygges 700 klostre mellom Jerusalem og Bysants sørlige grense. I dag er St. Antonius den stores kloster ett av de få blomstrende klostersamfunnene som er tilbake.

Kopterne har alltid blitt trakassert i Egypt. Men de har ikke vært truet som gruppe, og de har ikke flyktet. I dag er kopterne det siste bærekraftige kristne samfunnet i Midtøsten. Men rundt dem forsvinner det kristne landskapet som gjennom tidene har vært så mangefasettert og – underlig.

Man må til Midtøsten for å finne mennesker som genuint tror på miraklene, på åpenbaringer, på helbredelse via relikvier og demoner. Fortsatt kan man finne stylitter; disse merkelige helgenene som valgte å gå i isolat på toppen av en søyle.

Det er slike ting som gjør at de kristne her ikke blir sett på som «ordentlige». I Vesten er det intet hørbart opprør over de hundretusener av kristne som flykter fra krig, vold, forfølgelser, kidnappinger og henrettelser.

Engang bodde en tredel av verdens kristne her. Nå er det bare noen få tilbake, men ingen hører deres siste bønn.

Oppdatert for Globalt Perspektiv februar 2018.