Ortodokse inn i hæren?

i Krig & Konflikt av

Israel vil tvinge titusener av ultra-ortodokse jøder inn i det militære og fjerne sju tiår med religiøse privilegier. Men det vil ikke de religiøse.

TEKST GRETE GAULIN

TEMA: De var 150.000 mennesker, og der og da utgjorde de sin egen lille intifada. Stein og våte bleier haglet over israelere som passerte. Det harmdirrende raseriet var også denne gang rettet mot en av Israels veier i «okkupert land.» Men det var ikke palestinere som kastet steinene. Det var titusener av ultra-ortodokse jøder.

Året var 1996. Men motsetningene mellom de hattekledde mennene i svart og storsamfunnet er ikke mindre i dag.

De svartkledde blir flere
Israel blir som regel definert i forhold til Konflikten. Den med stor K. Den som har lagt smertepunktet i hele den vestlige verden i et knøttlite område mellom Jordanelva og Middelhavet.

Men Israel er ikke bare i strid med palestinere. Det er i krig med seg selv. Og i sentrum for denne konflikten er den raskt voksende befolkningen av haredim.

Haredim betyr «de som skjelver (overfor Gud).» I gatene syns de som svartkledde i hatt med skjegg eller sidelokker. Kvinnene er kledd i lange skjørt og skaut eller parykk. Men det er kvinnene som brødfør familien. De aller fleste menn studerer ved en yeshiva eller en kollel, og sitter bøyd over gulnede tora-dokumenter de fleste – eller alle – årene av sitt liv.

I 1948, da staten Israel ble proklamert, var de bare en liten gruppe. De var også utdøende. Slik ble det i hvert fall oppfattet. Sionismen hadde omdefinert jødene fra religion til etnisitet, og de arkaiske øst-europeiske skikkene var ikke kompatible med den nye homo israelis som skulle ta landet i sin besittelse.

Det var derfor lett å bare feie dem ut av døra med de privilegiene de ba om. De var jo så få – det spilte knapt noen rolle. Og snart ville de være historie. Ingen grunn til å legge seg ut med de «gamle» jødene som kunne lage så mye trøbbel for en.

For haredim var slett ikke begeistret over ideen om et eget hjemland for jødene. Tvert imot oppfattet de hele prosjektet som et sekulært svik mot Gud. Noen av dem flørtet endog med araberne for å skape en allianse mot den nye staten. De ble lagt merke til av FN, og David Ben-Gurion gjorde kort prosess da han ga noen hundre yeshiva-studenter unntak fra verneplikten og rabbinerne kontroll over ekteskap og skilsmisse for å nøytralisere dem.

Lite ante Ben-Gurion at sekulære israelere ville være i krig med de ultra-ortodokse 70 år etter.

«Blodigler som suger vårt blod»
Krig? Retorikken er i det minste der, hentet fra nazistenes begrepsapparat.

«Den nye fienden! De må likvideres mens de fortsatt er unge» sto det å lese på en plakat i en sekulær bydel i Tel Aviv, i protest mot en haredi-barnehage for noen år siden. I 1998 marsjerte en gruppe studenter under en gigantisk ultra-ortodoks hatt i noe de kalte «blodiglenes marsj.»

Man kunne ha tatt det for ytringer fra marginene, hadde det ikke vært for at akademia og avisene henger seg på. Bakteriolog (sic!) og tidligere dekan ved det hebraiske universitetet i Jerusalem, Yizhak Ginsburg, har sammenlignet ultra-ortodokse jøder med «parasitter som suger kraften ut av samfunnet vårt,» og forfatter og fredsaktivist Uri Avneri har omtalt dem som «tora-beskyttede parasitter.»

Tegninger viser ultra-ortodokse jøder drikkende blodet til sekulære jøder. De framstilles med krumme neser og krøkte rygger, i tråd med et kjent anti-semittisk bildegalleri. De ultra-ortodokse svarer med å definere verneplikten som en «mental holocaust på linje med Hitlers konsentrasjonsleirer.»

Konflikten er kulturell, religiøs, sosial og politisk. Og aller først i den lange rekken av stridsspørsmål står verneplikten.

I 1948, da Ben-Gurion jovialt ga unntaket, var antall fritatte yeshiva-studenter noen få hundre. Senere ble taket satt til 800 «fristilte» studenter. Men så – i 1977, da Menachem Begin trengte religiøse stemmer for å kaste det israelske arbeiderpartiet etter 27 lange år ved makten – ble taket opphevet. I dag er det opp mot 100 000 religiøse studenter som aldri setter sin fot i det militære.

Forlater sitt indre eksil
Man kunne trodd at konflikten bare handlet om at de ultra-ortodokse har blitt så mange flere. Det har de også. Men det handler også om endret identitet. For to generasjoner siden var haredim like ofte i det militære som utenfor. For to generasjoner siden deltok de også i arbeidslivet.

Det er nytt at de ultra-ortodokse lever på den samme staten som de i bunn og grunn avviser. Derav snyltebegrepet. Men konflikten hadde antakelig ikke blitt så uforsonlig hvis det ikke hadde vært for at ultra-ortodokse jøder ikke lenger lever i isolerte enklaver men krever sosial kontroll over stadig flere byer og bydeler.

De bor ikke lenger bare i Bnei Brak utenfor Tel Aviv og Mea Shearim i Jerusalem, der kvinner i T-skjorter alltid har blitt spyttet på. De etablerer seg i nye bosetninger innenfor Israels egne grenser, og brekker løs biter og brokker av sekulære bydeler med sine yeshivot og religiøse direktiver – inntil «vanlige» israelere selger og flytter et annet sted.

Det spesielle med ultra-ortodokse jøder er at de avviker fra nasjonalreligiøse jøder i synet på Vestbredden. Hattefolket er ikke der. De er i Jerusalem – på den israelske siden – i Tel Aviv, i Ashdod og Netanya. Og det demografiske og kulturelle trykket fra dem blir stadig større.

Sabbatkrigene på Bar Ilan
Ta Bar Ilan. Det er en større ferdselsåre i Jerusalem som går fra én sekulær bydel til en annen og derfor brukes hovedsakelig av sekulære jøder. Men den sneier også innom et ultra-ortodoks kvartal, og rabbinerne har derfor krevd – og fått – den stengt under sabbaten.

Det er her den fysiske manifestasjonen av de såkalte «sabbatkrigene» finner sted, med steinkastende jøder, gateslag og hylende ambulanser som del av gatebildet.

Striden har gått fram og tilbake i mange tiår. Politikerne har lovet tunnel under de ultra-ortodokse, høyesterett har virret fra stenging til åpning og politiet har måttet rydde den for blokader og rasende demonstranter nesten hver eneste helg i lange perioder av gangen.

Veien har blitt de religiøse jødenes revolusjonsplass. Her kjempes den fysiske kampen om hvorvidt forretninger kan holde åpent på sabbaten, om parkeringshus kan holdes åpne på sabbaten, om israelere i det hele tatt kan kjøre bil på sabbaten og om jøder kan benytte elektrisitet fra kraftverk på sabbaten.

De ultra-ortodokse sier nei. Og de har betydelig gjennomslagskraft.

I 1977 inngikk deler av det ultra-ortodokse miljøet et kompromiss med staten. De omdefinerte rett og slett sionismen fra å være imot Guds plan til å bli en del av Guds plan. Siden den gang har de sittet i alle regjeringer helt fram til valget i år. Siden de ultra-ortodokse ikke bryr seg om stort annet enn religion er de fleksible samarbeidspartnere som kan inngå allianser både til høyre og venstre.

Ofte har de sittet på vippen. De andre partiene har måttet kjøpe deres støtte i form av religiøse poster på budsjettet, og den kumulative effekten av dette har brakt staten til bristepunktet.

De ultra-ortodokse har blitt altfor dyre, og nå sier det sekulære samfunnet stopp.

Publisert i Globalt Perspektiv februar 2017.

Tre hovedgrupper ultra-ortodokse:

De ultra-ortodokse er Israels raskest voksende befolkningsgruppe og utgjør nå omtrent ti prosent av landets 7.8 millioner mennesker.

De viktigste undergruppene er:

De såkalte Litvaks, som er askenazi-jøder fra det området som i dag utgjør Litauen, Hvite-Russland, Ukraina og deler av Polen. De er dypt tradisjonelle med fokus på studiet av Toraen.

Hasidim, som er askenazi-jøder fra Polen, Ungarn, Romania, Ukraina og Russland. Mer orientert mot mystisisme og spiritisme. Oppsto på 1700-tallet i opposisjon mot moderniserende bevegelser. Denne gruppa er organisert i «dynastier» med egne rebber, hvorav den mest kjente er Chabad Lubavitch.

Sefardiske haredim er jøder fra spansk eller orientalsk opprinnelse, med røtter i Spania, Nord-Afrika og Midtøsten.

Kilde: Tom Heneghan, Reuters

Sosiale kjennetegn for ultra-ortodokse:

Klær: Ultra-ortodokse menn bærer svart dress, ofte med lang frakk. De har hvite skjorter, og hatter – enten fedora eller tradisjonelle slaviske pelshatter – skjegg og/eller sidelokker. Kvinner kler seg anstendig, med lange skjørt, lange ermer, høy krage og tjukke strømper. Gifte kvinner dekker håret med parykk, skaut eller hatt.

Sysselsetting: Om lag 60 prosent av ultra-ortodokse menn studerer toraen på full tid. Kvinnene er brødvinnerne i familien.

Bor: Israels haredim har stort sett bodd i Jerusalems Mea Shearim eller i Bnei Brak utenfor Tel Aviv. Det er også 500 000 ultra-ortodokse jøder i Brooklyn, pluss mindre samfunn i Frankrike, Belgia og Storbritannia. Ultra-ortodokse jøder utenfor Israel deltar mye oftere i arbeidslivet.


Ultra-ortodokse partier:

Har vært med i nesten alle regjeringer siden 1977. Har ofte sittet på vippen, og har samarbeidet både til venstre og høyre. De to store partiene er:

United Torah Judaism: en allianse mellom de to tidligere partiene Degel HaTorah og Agudat Israel. Dannet i 1992.

Shas: representerer interessene til sefardiske jøder. Dannet i 1984.