Bevingede ballettdansere

i Natur av

Det er verdens mest spektakulære himmelshow, og det er koreografert av naturen selv. Murmuration er et fenomen som oppstår når hundretusener av stærer finner sammen i majestetiske og lynraskt bevegelige formasjoner mot en dyprød himmel.

TEKST GRETE GAULIN

TEMA: Man kunne ha laget et helt lite leksikon om stæren. Fortalt at det er en middels stor fugl, at den kan forveksles med svarttrosten på lang avstand og at den går på beina sine på bakken snarere enn å hoppe slik trosten gjør.

Man kunne berettet at den har et kortere skjørt enn svarttrosten, at vingene er buttere og at dens fargeprakt – eller mangel på sådan – er kjedelig svart med hvite spetter som går over i en skimrende dyplilla og grønt om våren.

Man kunne fortalt at den er så trofast mot folk som hjelper den med en fuglekasse at den kommer tilbake år etter år. At den faktisk har storrengjøring i redet sitt før den trekker ut av Norge slik at alt er klart til den vender tilbake.

Men først og fremst er stæren en livlig, selskapelig og ertelysten liten krabat som elsker å herme andres fuglesang og fly synkront over himmelhvelvingen.

Og deri ligger dens enorme sjarm.

En helt vanlig fugl…

En helt vanlig fugl.

Sturnus vulgaris. Den er en av våre aller vanligste fugler. Det er også en av verdens mest vellykkede. Eller har vært, fram til nå. Fra sitt opphav i Europa og Vest-Asia ble den med stor suksess introdusert på tre andre kontinenter. Så triumferende var dens innmarsj i Nord-Amerika at de 60 fuglene som ble sluppet over Central Park, New York, i 1890 ble opphav til en bestand på over 200 millioner i dag.

Bak den begivenheten sto en amerikansk eksentriker som hadde bestemt seg for å innføre alle fuglearter nevnt av Shakespeare til sitt eget fødeland. Men historien viser at stæren har lett for å finne seg til rette i nye habitater.

I dag er den allestedsnærværende, men ikke alltid verdsatt. Faktisk har den vært offer for sin egen suksess, med sin aggressive felleshekking og millioner i flokk over urbane områder.

Men det er nettopp disse gigantiske formasjonene som gjør høsten over Brighton og Eastbourne pier, Somerset, Lancashire og flere andre steder til en så overveldende opplevelse. For bak den middels store veggpryden av en fugl finnes et talent som er få andre arter forunt: den kan skulptere seg mot himmelen.

Når 30-40 stærer samler seg over Brighton pier er det duket for et kveldsritual for den kresne. Det er første akt i et halsbrekkende drama der nye grupper av fugler slutter seg til for til slutt å utgjøre tusener, titusener eller endog hundretusener av individer. Disse enorme flokkene synker og stiger i stadig nye mønstre over kanalen, med den dalende solen helt borte bak den bølgende tornadoen. Så stuper de inn over land og beveger seg mykt langs bakken, før de stiger igjen og danner nye bølgende mønstre.

Det hele kan vare i timevis, der formasjoner avløser hverandre i en svaiende, bølgende, glidende bevegelse. På det meste har millioner av fugl deltatt i denne fugleballetten, der hver enkelt stær finner sin plass i mengden uten noen gang å fly feil eller kollidere mot hverandre.

For forskerne har det vært et mystisk fenomen. Én teori har vært at flokkene har individuelle ledere som orkestrerer bevegelsene i det som kalles murmuration på fagspråket. Noen har faktisk fundert seriøst på om stæren kommuniserer via telepati, mens andre har ment at noen fugler rett og slett flyr for raskt og dermed initierer nye retninger som endrer det grafiske bildet av flokken.

Mysteriet har vart i hundrevis av år, med biologer, ornitologer, fysikere, ingeniører, matematikere og forskere i aerodynamikk på jakt etter svaret. Men først nå, med ny teknologi til rådighet, blir hemmeligheten gradvis avdekket.

Klassisk farefordeling

I dag vet man at stæren har en reaksjonstid på under 100 millisekunder, at hver enkelt fugl samhandler med seks eller syv av sine naboer uavhengig av flokkens størrelse, at fuglene i liten grad kan variere sin fart og at når noen snur må de andre gjøre det samme.

Det fører til kraftige forskyvninger bakover i flokken for å unngå kollisjoner. Når dette skjer oppstår det enorme variasjoner i flokkens struktur, hvor den som lå bak er kommet foran, og den som lå på venstre side plutselig er på høyre. Det siste er en helt klassisk farefordeling, siden fuglene ytterst i formasjonen er mer sårbare for angrep fra hauker og falker. Derimot har man nølende avskrevet teorien om at denne typen formasjoner er aerodynamisk effektive, slik man tidligere trodde – dette fordi avstanden mellom hver enkelt fugl ikke later til å ha noen betydning for stæren.

Trenger vi å vite alt dette?

Ja, mener de militære, som brenner etter å herme stærens flukt i luften. For biologer og ornitologer er problemet mer at bestanden i Europa har stupdykket de siste tiårene, med en nedgang på 80 prosent siden 1979 – som omsatt i rene tall tilsvarer 40 millioner tapte stærer.

40 millioner. Det betyr at vi mister 150 stærer hver eneste time, ifølge The Royal Society for the Protection of Birds. Det er slutt på den tiden da 1.5 millioner stærer samlet seg hver eneste kveld over Goole i East Yorkshire, som de gjorde på 1970-tallet. Det er lenge siden Big Ben gikk i stå fordi fugler satte seg på «hendene» til klokka – man må tilbake til 1949 for å finne den historien.

Fuglen er ikke i noen umiddelbar fare, med over 300 millioner av dem globalt. Men den er i fare i Nord-Europa – antakelig på grunn av et intensivt jordbruk – og rødlistet i flere land. I England jobbes det intenst for å finne ut hvorfor fallet har vært så dramatisk, og ikke minst er bøndene mobilisert. Med mye animalsk kost i dietten – larver og andre ryggesløse individer – har stæren alltid vært avhengig av jordbruket og kulturlandskapet som følger med det.

Norske fugler deltar

Fortsatt teller man åtte-ni millioner fugler i Storbritannia. Hver høst flyr dessuten millioner av stærer inn fra Skandinavia, Polen og Baltikum for å overvintre i det milde klimaet rundt Den engelske kanal. Og det er nettopp da, i vinterhalvåret mellom november og februar, at du kan se enorme skyer av dem oppe på himmelen, tett, tett ved siden av hverandre i lynraske svingninger der de kopierer hverandres fart og retning.

Et eksempel på klassisk matematisk kaos, sier matematikere. En luftens ballett, sier poetene.

I stood on the afterdeck as the sky
darkened with starlings. They rose, sank,
circled in great swarms, the shapeshifting abstract of love,
perfectly formed….

skriver den britiske poeten John Gohorry.

Ett av naturens syv vidundere, over Brighton pier – og andre steder.

Publisert i Globalt Perspektiv den 9. januar 2017. Oppdatert februar 2018.

Se balletten på nett:

https://www.youtube.com/watch?v=M1Q-EbX6dso